Intervju av forfatteren av Dødsengler

Dødsenglers første bind kommer i september. Som en
oppvarming har karakterene ønsket å intervjue forfatteren.

Før boken slippes  under kapittelfestivalen i Stavanger vil det følge

noen korte intervjuer og småartikler rundt innholdet i Dødsengler.
Og utover høsten kommer det flere ting.

Det ville vært naturlig at hovedpersonen Mikkel hadde vært først
ute med et intervju, men Noor insisterte …

 

Steffen R.M. Sørum intervjuet av Noor.

Noor: Hva faen hadde du med å blande meg opp i
romanprosjektet ditt?

Steffen: Hvordan skal jeg forsvare meg mot den? Du bare
dukket opp. Leserens, og for øvrig mitt første møte med deg, var i klasserommet
der du sto med stolen over hodet, tydeligvis rasende over et eller annet. Da
jeg først skrev ned de setningene følte jeg en helt utrolig energi fra denne
personen, altså deg. Jeg var nødt til å ha deg med videre i romanen.

N: Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

S: Nei, men likevel et ektefølt øyeblikk. Du står i et
klasserom med stolen din hevet over hodet. Du er forbannet og ønsker å pælme
den i veggen. Jeg husker jeg satt og tenkte: Hvor har hun det sinne fra? Hvor
langt er hun villig til å gå?

N: For å være helt ærlig ønsket jeg å pælme den på læreren.

S: Slike episoder hender i en del klasserom, dessverre. Det
finnes elever som har et temperament og et sinne de ikke har kontroll over. Det
fører dem ofte opp i trøbbel som de nok helt sikkert hadde tjent med å styre
unna. Jeg kan forstå at du blir sint, men det er din jobb og ditt ansvar å
kontrollere deg selv. Du bør tenke på omgivelsene dine.

N: Det kan du trygt si. Men syns du det er bra for ungdom å
lese om en person som meg, hadde de ikke hatt det bedre med å ha … hva kaller
du det … forbilder som er sunne?

S: Jeg tror det er lurt å spørre seg selv om hvor mye man
skal tillate seg. Noen ganger er det lurt å holde sinnet sitt for seg selv. En
venn av meg som heter Knut har jobbet som litteraturkritikker i mange år. Han
sier at han leser bøker for å finne ut hvor jævlig han er selv. Det er godt å
lese om helter og skurker med svakheter og uvaner. Vi har godt av å se at andre
sliter med de samme tingene som oss. Sinne er det ikke alltid lett å få
kontroll over. Jeg syns ikke at det skal være slik at vi ikke skal få ha et
temperament. Det ville blitt utrolig kjedelig, men heller tenke igjennom
hvordan vi ønsker at andre skal oppføre seg mot oss og oppføre oss slik selv.

N: Så du bruker meg for at andre skal føle seg bedre,
lissom? Er ikke det umoralsk? Uansett så er jeg mer enn sinnet mitt.

S: Klart du er. Hadde du ikke vært det, tror jeg heller ikke
at jeg hadde skrevet deg inn i romanen min. Slik jeg ser det tilfører du Peder
en hel del.

N: Mange ungdomsbokforfattere skal liksom ha med et innvandreralibi
i bøkene sine. Sånne fotballbøker har alltid ei jente eller gutt, med krusete
hår og mørk hud. Blir det ikke veldig overtydelig at jeg skal være det
eksotiske innslaget ditt?

S: Jeg håper ikke at leserne tolker det slik. Likevel
skjønner jeg godt hva du mener. Mye av litteraturen, spesielt for barn og
ungdom,har som mål å være politisk korrekt. Forfattere får naturligvis kred for
å vise mangfoldet i Norge, og sånn syns jeg det skal være. Dessverre blir nok en
del av disse karakterene lett stereotyper av dem de skal representere. Samtidig
blir noen av de ”vriene” man gjør, i korrekthetens navn, ofte rare og
krampeaktige. Man skal på død og liv snu på kjønssrollemønsteret som å la mor
mekke bil og far drive med tidstypiske kvinneting. Det er jo en morsom vri, men
jeg syns ikke nødvendigvis at slike små justeringer løfter teksten. Jeg liker bedre
de forfatterne som tør å skrive om tabubelagte tema. Eller som tør å la
karakterene sine være problematiske og som dermed rører ved våre ofte
forutinntatte følelser om andre.

N: Men fetteren min, Talib, som leser litt bøker og har vært
elevrådsdude og sånn mener at du har skrevet en del om innvandrere, og med det
perspektivet, før?

S: Det stemmer. Min andre roman, som var for voksne, heter ”Fundamentalt
nå”. Romanen handler om en irakisk/iransk familie som bor i Oslo. De to barna i
den familien opplever Norge på hver sin måte. Datteren i huset, Layla, er for
eksempel et idol og idrettstalent og var på juniorlandslaget. Senere skrev jeg
en bok som heter ”Legg cricket på is”, som jeg håpet skulle si litt om det å
være ny i Norge og samtidig savne en idrett/ hobby som varmer hjertet. Senere
skrev jeg en barneserie om ”Korsfarerne” som tar for seg konflikten mellom
kristne og muslimer i Det hellige land. Derfor kan du godt si at Talib har
rett. Jeg har nok hatt et innvandrerperspektiv (om du vil) i mye av det jeg har
skrevet.

N: Hvorfor det. Jeg mener du er hvit føkkings middelklasse  fra Norges vestkyst?

S: Igjen så er ikke alt like lett å forstå, selv for meg som
skriver bøkene. Jeg bodde en stund i London som barn. Der gikk jeg i engelsk
kindergarden. Så jeg har hvert fall opplevd det å være annerledes og bo i et
annet land med et fremmed språk. Den gangen var jeg fire – fem år gammel, og
det gjorde et enormt inntrykk. Jeg husker ennå den følelsen av usikkerhet da vi
kom tilbake til Norge. Jeg tror foreldrene mine var så opptatt av at vi skulle
lære oss engelsk at vi snakket det hjemme osv. Så da jeg kom tilbake til
Stavanger, var det knapt så jeg forsto hva barna i gaten sa! Vi hadde hatt så
fokus på å tilpasse oss, at det norske nærmest var glemt.

N: Så hva mener du om innvandring?

S: Da jeg bodde i Stavanger hadde oljebyen et rikt
internasjonalt miljø. Jeg vokste opp i et nabolag med franske, engelske,
amerikanske, arabiske og tyske familier som jobbet i oljebransjen. Disse
menneskene var viktig for meg. At man er en byrde for samfunnet fordi man

enten har en annen kultur, hudfarge eller kommer fra et annet land mener jeg er feil.
Farfaren min sa en gang: Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, det er hvor
du skal som betyr noe. Jeg verdsetter det utsagnet. Akkurat nå, vet vi ikke
hvor Norge er på vei, men vi har alle et ansvar på å gjøre landet vårt godt for
alle.

N: Det hørtes jo hyggelig ut. Gamlingen din hørtes ut som en
fin fyr. I Dødsengler gir du meg superkrefter slik at jeg kan knuse
politiskjold og banke opp hvem som helst, men i slutten av boken er jeg
plutselig veik og uten krefter igjen. Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

S: Jeg jobber nå med bind to om Dødsengler. I fjor sommer
var jeg på researchtur til Normandie i Frankrike. Nå vil jeg ikke avsløre hvor
mye av handlingen som foregår der, men jeg kan røpe at du er en del av
handlingen og at du har en sentral rolle i kampen videre mot jegerne.

N: Fett! Men en annen ting: Momentum starter med en
eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på
selveste 17.mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som
skjedde i regjeringskvartalet.

S: Sant nok. Det var helt grusomt og veldig nært. Jeg var
ved regjeringskvartalet med hele familien min bare et par minutter før bomben
smalt. Vi hadde også sittet på buss med ungdommen som skulle til og fra Utøya
noen timer før. Om bussen jeg tok hadde vært et par minutter forsinket ville
barna mine og vi mest sannsynlig blitt utsatt for eksplosjonen. Vi er heldige
som kom uskadet fra det. Det var det dessverre mange som ikke gjorde.  Uken etter katastrofen satt jeg med
korrekturen på Dødsengler. Det er umulig å ikke ha hendelsene på Utøya, og i
sentrum, i bakhodet når jeg leste min egen tekst hvor politiet undersøker
ruinene av slottet og mistenker høyreekstreme krefter. Jeg måtte gjøre noen
omskrivelser i tolvte time for å få frem en bevissthet om 22.7, men jeg ville ikke
sensurere romanen.

N: Indre Oslo kjemp. Hva betyr det egentlig?

S: Navnet på bloggen min er hentet fra et skoleprosjekt. Igjen
kan dette knyttes opp mot hendelsene 22.7. I de to siste årene har jeg reist
rundt på norske ungdom- og videregående skoler med et skrivekurs/ prosjekt som jeg
valgte å kalle Indre Oslo kjemp. Mer om dette prosjektet må jeg fortelle om siden.
Tanken var å få ungdommene til å bli bevisste at Oslo var et terrormål. Uten å
fokusere på hvem eller hva som kunne ramme Oslo, ville jeg få ungdom til å
skrive ut fra at de selv var vitner til et angrep. Jeg fikk til og med laget en
kortfilm om terrorangrep på Oslo som elevene skulle bruke som rammefortelling.
Det ble skrevet mange sterke tekster. En av dem jeg kanskje husker best, var skrevet
av en gutt med pakistanske foreldre. Han var klassens bølle og typisk brautende
og gangsteraktig. Han skrev en kort tekst som handlet om hvordan han sto nede
på Oslo S i et forskremt folkehav. Han forsøkte å ringe sin mor, men kom på
svareren hennes. Dermed var teksten en slags monolog om at han elsket henne og
fortalte henne sine siste tanker før han skulle dø. Ikke et øye var tørt da
gutten leste teksten sin. Læreren sa til meg etterpå at dette var en side hun
ikke visste gutten hadde og var utrolig stolt over å ha ham som elev. En annen
gang måtte jeg en lærer fra eks Jugoslavia som hadde opplevd grusomheter fra
hjemlandet, hun fortalte med dette i en pause. Jeg var redd for at hun ville
fordømme hele prosjektet. Tvert om. Hun syntes det var viktig at norske barn fikk
muligheten til å leve seg inn i slike hendelser. Tenke seg selv som ofre for
slike grusomheter og dermed skape empati. Indre Oslo-prosjektet var utrolig
verdifullt for meg. Nå i ettertid, tenker jeg på alle ungdommene jeg møtte som
hadde en solid og klar bevissthet om terror og katastrofer. Det hadde jeg
virkelig ikke trodd. Det gjorde meg trygg på at den dagen virkeligheten innhentet
fiksjonen ville vi som nasjon klare å konsumere inntrykkene og skjebnene. Det
er kanskje rart nå i ettertid å si det, men jeg følte det som en mental
forberedelse til 22.7.

N: Men hvorfor skriver du om så mye fælt. Kunne det ikke
være mer kjærlighet og glede i Dødsengler? Hva er galt med litt med love,
lissom?

S: Slik har det alltid vært. Jeg skriver mørkere enn min
egen skygge. Som forfatter trives teksten min mer i mørket enn i lyset. Likevel
kan jeg røpe at det både er kjærlighet i luften i Momentum og at oppfølgeren
kommer til å ha mer romantikk, om det er det du sikter til.

N: Ok, det er bra. Siste spørsmål. Jeg syns det er litt
vanskelig å tyde mine egne notater. Hva står det der?

S: Musikk, tror jeg.

N: Ja. Hører du på musikk når du skriver? Vi får nemlig ikke
gjøre det på skolen og det irriterer meg.

S: Helt klart. Jeg hører mye på musikk når jeg skriver. Musikk
fungerer er som bokmerker for tankene mine. Men jeg kan for eksempel ikke høre
på musikk om jeg går gjennom språket og retter grammatikk. Da må jeg
konsentrere meg. Det er kun ved ”kreativ skriving” at jeg lytter til musikk, så
jeg forstår godt at læreren din sier at headsettet skal av under arbeidet på
skolen.

N: Hmm. Hadde håpet på et annet svar der, men takk for
intervjuet!

S: Selv takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: