Et ønske før 17.mai

 

Kjære Osloborger (og alle andre)

 

Denne våren har jeg hørt nabojentene sitte i huskestativet utenfor kjøkkenet vårt og stemme i om Vi smaa en alen lange, hvor mødrene har grett, furet værbitt og ja, så hvitt er det hvite … De kan alle sangene og de må ha øvd hele uka på skolen, fordi det gjaller så vakkert i bakgården.

Jentene i nabolaget vårt representerer hele fargeskalaen i dette lange vidstrakte landet. Men det bør ikke hindre dem fra å glede seg til tirsdag. Mamma har kjøpt ny kjole og blanke sko, hører jeg den ene si. De snakker om mat, brus og is. Det skal være fest på Bakhaugen og de skal gå i tog.

 

Jeg er vanligvis ikke lettrørt, men det er ikke til å unngå at tåren i øyenkroken renner når tusener av barn går nedover Karl Johan. De kommer fra hele byen og går bak fanen til skolene sine. Aisha fra Furuset, Joy fra Tøyen, Sofie fra St Hans Haugen og Tamina fra Ammerud. Dette er landet mitt. Men så er det noen som ikke er like fargeblinde som ser mer rødt enn rødt, hvitt og blått.

Jeg har representert landet vårt med flagget på brystet. Riktignok ikke for noe mer enn forfatterlandslaget i fotball. Men følelsen av å stå samlet elleve i tallet og rak under avspillingen av nasjonalsangen, ga en følelse av tilhørighet, stolthet og villighet til å blø for drakta.

 

Forfatterlandslaget. (Bloggerforfatteren bakerst og helt til høyre.)

 

Jeg vet at foreldrene til et par av jentene i bakgården flyktet fra krig før barna ble født. Jeg vet at pappaen til hun i nabogården ble torturert og fengslet. Han som trener kampsport med sønnen min mistet  besteforeldre i en hungersnød.  Men alt dette er fortiden. De som synger er fremtiden. De har blikket vendt fremover og de er landsbyggere. Ikke nekt dem det de har rett på. Ikke ta fra noen deres identitet. Er du født og oppvokst i landet med trefarget drakt skal du ikke behøve å høre at du skal dra «hjem».

 

Denne 17.mai vil jeg at du skal lytte før du smeller om hva som er norsk. Jeg ønsker at du, bruker sansene før du skriver hatske kommentarer om hvem som skal pelle seg hjem eller ikke har livets rett, eller hvem som kan iføre seg bunad eller ei. Vi er så mye bedre enn det. Vi er en nasjon vi med, men det som binder oss sammen er kanskje ikke lenger like forståelig og selvsagt som før, men vi er på vei mot noe nytt. Det synges for full hals av barn som ikke har vokst opp med besteforeldre fra Gvarv. Ikke overse at folkefesten inkluderer alle, og det er nettopp alle som skaper folkefest.

 

Har jeg lov å gå i en sunnmørsbunad, egentlig?

Den unge nasjonen med et enda yngre folk, gjenspeiler en optimisme og fremtidstro andre land misunner oss. En nasjon med felles identitet har ingen ghetto, har ingen indre fiender. Jeg skal ikke si at alt som skjer i byen, eller landet vår er rosarødt eller ukomplisert. Men første steg må være i gi alle følelsen av å spille med flagget på brystet. Ikke nekt noen som vil blø for drakta en lissepassning. God 17.mai!