Kom deg på skolen!

Dennis B. Torkelsen, leder for AUF i Vest-Agder og elev i den videregående skolen, vil i en kronikk i Dagbladet ha seg frabedt at folk som pusher 50 skal mene noe om hans fravær på videregående.

Han skriver: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?»

Heldigvis er det folk som pusher 50 som pusler med dette, for da kan det hende Dennis etter hvert skjønner at i arbeidslivet er det få arbeidsgivere og få yrker som liker forsovelser og udokumenterte feriedager eller fravær noe særlig.

I boken ”Tenåringshjernen” gjør Jensen som er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling det klart at vi faktisk ikke er noen særlig moden til å tenke konsekvens før 25 års alderen. Burde man da ha stemmerett, drikke under russetiden eller bestemme over sin egen utdannelse før den tid? Ikke hvis man skal tro forskningen.

Diskusjonen rundt den nye fraværsordningen har vært preget av fokus på at dagens ungdom har det så mye verre. Som om det er et poeng med tanke på å slippe undervisning? Dennis Torkelsen fremhever at: ”Vi ungdom har mer press enn noensinne.” Han er naturligvis ikke alene om å mene dette. Historisk sett har vi aldri opplevd maken til velferd enn det dagens generasjoner her i landet tar del i. Dette gir priviligier som å kunne ta sertifikatet, få gratis utdannelse, reise og kunne forsove seg i ny og ne uten at man dør av sult eller føres til galgen. Så hvorfor kan det ha seg at en generasjon som har det så bra selv hevder at de opplever et historisk bunnivå?

Er fremtiden så mørk at man gir opp? Er det velferden som demper sulten etter å prestere? Samtidig er det ingen tvil om at mine barn neppe vil oppleve den samme overfloden som min far og dessertgenerasjonen tok del i. Det er grunnlag for bekymring for hva fremtiden bringer, og utdannelse er nøkkelen, ikke problemet.

Det er ikke bare dem under 18 som feiler. Dette smitter. Fraværsregler har poppet opp på høyere utdannelse også. Professor Bernt Hagtvet vil kreve at mobilen skal ligge i sekken når han foreleser. Vi snakker altså om universitetet her, ikke barneskolen. Fokuset forsvinner.

Det har ikke hjulpet saken at Hans Olav Lahlum har forkastet ideen om at tilstedeværelse i undervisningen er viktig. Han har unngått det faktum at vi snakker om udokumentert og ikke godkjent fravær når det kommer til 10%-regelen. Det er ikke mange som ville klart å fullføre videregående uten veiledning. Kanskje Lahlum, men altså få andre.

Men så er det naturligvis et poeng at fastleger ikke kan operere som skulkevakter for norsk skole. Et billig poeng, fordi det adresserer ikke hovedproblemet: avspaseringssyken. Men hvem skal ta ansvaret for at ungdommen er inne i en fraværsepedimi? Har ikke elevene et vesentlig ansvar selv?

Så kan det hende at eleven skal kunne gi egenmeldinger på lik linje med arbeidstakeren. Det er ikke klokt at syke mennesker sitter verken på jobb eller bak skolepult og smitter andre. Så kan det hende at fravær bare er en del av bildet. Kanskje man kan ha mer hjemmeundervisning via nett? Flere innleveringer og mer tid til individuell jobbing? Mange forskere hevder dessuten at ungdomshjernen trenger mer søvn og fungerer dårligere om morgenen enn hos voksne. En skoledag som startet klokka 10 ville kanskje vært bedre for mange. Kanskje det er for hyppige og lange ferier? Slike endringer bør være enkle å gjennomføre.

Det som dessverre ikke er like enkelt å gjøre noe med, er mangelen på fokus, arbeidsmoral og tilstedeværelse. En videregående utdannelse er et privilegium. At så mange faller av i løpet av de siste skoleårene er bekymringsverdig. At stadig flere tyr til privatistløsninger og privatgymnas etter å ha trynt under russetiden burde vekke også dem på bakerste benk i politikken. At flere elever føler at de mangler motivasjon hvis ikke ytre faktorer legges til rette, er også underlig. Det er ikke slik at hver skoledag er en lek. Ikke en arbeidsdag heller. En utdannelse burde vært motivasjon nok? Hvor kommer dette kravet om å bli motivert fra? Er det en rettighet å avspasere når en vil?

I boken ”Storbarnsliv” intervjuer Guro Hoftun Gjestad en fortvilet lærer som forteller om tomme klasserom om morgenen. Om hvordan han har en forpliktelse til å sette karakterer på elever som verken har åpnet en bok i løpet av skoleåret og knapt vært innom klasserommet. Vi vil vel ikke tilbake dit? Derfor må det stilles krav. Fraværsregelen er et forsøk på dette. Det skal sikre kvaliteten på dem som utdannes. Jeg vil helst ikke kneopereres av en lege som forsov seg til timene om meniskoperasjoner, for å sette det på spissen.

Samtidig kan man snu på det. Elever som opplever at læreren er mye borte og overlates til tilfeldige vikarer, er raske med å klage. Ofte blir undervisningen så dårlig at de faktisk ikke kan gå opp til eksamen. Ser de ikke at kvaliteten går begge veier?

Med tanke på den økende arbeidsledigheten i Europa og usikkerheten i oljebransjen, håper jeg virkelig at ungdommen heller holder fokus på å holde seg frisk og motivert for å fullføre utdannelsen enn å ta ferie i undervisningstiden. Vi er tross alt priviligert som bor i et land hvor den slags nærmest er gratis.