Derfor vil du lese om andres havarerte ekteskap

Rolf Dobelli skriver i boken ”Kunsten å tenke klart” om psykolog Paul Slovic som gjennomførte flere eksperiment rundt empati. Slovic ba forsøkspersonene om å gi pengegaver. Slovic viste den ene gruppen bilder av ei jente fra Malawi – et avmagret barn med bedende øyne. I snitt ga forsøkspersonene to og en halv dollar til hjelpeorganisasjonen. Den andre gruppen viste Slovic statistikk fra sultekatastrofen i Malawi – mer enn tre millioner underernærte barn. Pengegavene sank med 50% i snitt.

 

I utgangspunktet ville man ha tenkt at pengegaven ville øke når man ikke bare ser ett barn lide, men får høre om at tre millioner barn lider. Men det er ikke slik vi er skrudd sammen. Statistikk gjør ikke inntrykk på oss. Det gjør derimot mennesker.

 

Denne fikseringen av mennesker, hevder Dobelli forklarer suksessen til oppfinnelsen romanen. At denne uunnværlige litterære innretningen overfører personlige og mellommenneskelige konflikter til noen få enkeltskjebner. Istedenfor å lese endeløse statistikker av de harde 30-årene, kan du heller lese John Steinbecks ”Vredens druer”. Fremfor å lese tørre rapporter om kvinnefengsler, kan du lese Vigdis Hjorts roman ”Tredve dager i Sandefjord”. Geir Gulliksens ”Historie fra et ekteskap” føyer seg inn i denne rekken av historier som forteller historier fra virkeligheten. Hvordan mann og kvinne forlater hverandre i vår tid. Hvordan brudd oppleves forskjellig. Eller som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev om ”Historie fra et ekteskap”:

 

Mer kan en ikke be om fra en roman: at den reflekterer over eget liv.

 

Kan man ikke forlange mer? Det er hvert fall spørsmålet som har blitt stilt den siste tiden. At Aftenpostens kulturkommentator lovpriser Gulliksen, men pisker Hjorth, er verdt å merke seg, siden begge bøker opplagt bygger rundt en virkelighet. Men jeg er mer nysgjerrig på hva som skjer når eget liv (som uunngåelig involverer andre) gjør at forfatteren tar hensyn til hva disse andre mener under skriveprosessen. Ødelegger det kunsten? Og hvis det er slik, ødelegger kunsten det menneskelige?

 

Nevnte roman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Gulliksen selv har turnert sammen med psykolog Sissel Gran som jobber bla. som parterapeut. Da har de ledet samtaler ut fra sine egne bøker til fulle hus omkring i Norge. Temaet engasjerer. Litteratur handler om møter, og Geir Gulliksen traff en nerve.

Problemet oppstår når karakterene som romanen bygges på, tar til motmæle i det virkelige liv. Dette ble diskutert på Dagsnytt 18 med blant annet Erik Fosnes Hansen i forrige uke. Fosnes Hansen sier klokt nok at man ikke kan sette opp et regelverk som forfatteren må forholde seg til. Noe slikt ville være umulig. Når det skrives om levd liv, vil man ikke kunne komme utenom at noen vil kjenne seg igjen. Advokat Cato Schiøtz følger opp med at ingen skjønnlitterær forfatter ville bli dømt i norsk rett for sin kunst. Det ville i alle tilfeller kneblet kunsten, likevel gir han inntrykk av at han syns forfatterne tråkker over grenser.

 

Nå har ikke, så vidt meg bekjent, Gulliksen sagt at dette er biografi eller basert på en sann historie. Som leser burde dette  være irrelevant. Jeg leser ikke romaner for å grafse i folks privatliv. Det har vi andre medier til.

 

Fortelleren i ”Historier fra et ekteskap” er ektemannen, men han forteller sin kones fortelling, siden hun ikke ønsker, eller kan fortelle ham den. Det vil si at allerede i bokens begynnelse har vi med en utroverdig fortellestemme å gjøre. Vi kan ikke ta alt som fortelles for god fisk, vi vet ikke ektemakens innerste tanker. Vi vet heller ikke hva som egentlig skjedde, og det er kanskje heller ikke viktig. Før denne historien i det hele tatt ble dratt ned i dragsuget av en virkelighetsdebatt, var det denne tvilen rundt fortellerstemmen som hevet verket for meg. Gjetningen om hva som egentlig skjedde (rent litterært) og manglende innsyn i konens tanker fikk meg til å forsøke å gjenskape samtaler og hendelsesforløp. Romanen fortsetter å virke etter at boken er lagt ned. Teksten nedenfor er hentet fra første kapittel i ”Historie om et ekteskap”. Legg merke til at hun, altså ektemaken i romanen, heller ikke svarer på hovedpersonens spørsmål. Det ender med at hovedpersonen bare gjør det, uten samtykke eller nekt.

• Vi levde sammen.
• Tok vi vare på hverandre?
• Hva mener du? Jo, vi gjorde det.
• Men så en dag.
• Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det?
• Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.
• Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller.
• Kan du ikke fortelle meg om det likevel?
• Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke.
• Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

 

Det finnes eksempler på nøkkelromaner eller avsnitt i romaner der personer henges ut. Spesielt ille syns jeg det er når det åpenbart ikke har noen verdi for romanen, ei heller for leseren. At det er forfatteren driver regelrett mobbing og slipper unna med det, fordi det er i kunstens tjeneste. Det er feigt og skjemmer flere verk. Likevel føler jeg romanen ”Historie fra et ekteskap” er noe annet, heldigvis. Dette var Historie om er ekteskap, ikke historien om ekteskapet.

 

Etter å ha lest romanen i sommer, skapte lesningen en tomhet som jeg sjeldnere og sjeldnere opplever. Historien  handlet for meg som en person som fratok seg selv all verdighet. Strippet. Ikke bare for ekteskapet og identitet, men også troverdighet. Som litterært verk, er det ingen tvil om bokens plass. At vi nå kanskje kan oppleve litterære motinnlegg eller romaner som tilsvar, er ikke noe nytt. Spørsmålet er om hva det kan tilføre litteraturen.