Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘AKTIV’ Category

Denne våren har årets idrettsanlegg, Oslo skatehall, vært fullpakket under familieskate. Med kurs for nye skatere, jenteskate og kvelder for 30+, kan man si at skateboard endelig er etablert over generasjoner. Det var ikke alltid slik. Skaterne fra 80-tallet har fått egne barn, og nå endres premissene.

 

Historie

Niende mai 1989 ble skateforbudet i Norge opphevet. Da hadde jeg allerede skatet i flere år på fortau i Stavanger. Brett ble smuglet fra USA, kulelager kjøpt på Samvirkelaget, mens grip-tapen ble rappet fra båtmesser. Vi snekret egne (livsfarlige) quarterpipes som kunne rulles i skjul hvis politiet dukket opp. Ungdommens hunger etter fart og triks på fire hjul kunne ikke kues av lover.

 

Syvende mai 2017 ruller jeg ned bowlen i Oslo skatehall. Min 40 år gamle kropp har knapt tatt i et brett på 25 år. Det smeller, og jeg får en kraftig prolaps i forsøket på å sluttføre en kick-turn. Ikke et fall, kun manglende oppvarming resulterer i et … Ikke så stolt øyeblikk. Uka etter er jeg tilbake i Skatehallen med nytt brett og hele familien.

19397078_10154409795591862_4855719876118348414_n

Tenk brett

I 2014 skrev Torolf Kroglund boka ”Tenk brett – Skateboarding i Norge” — den mest helhetlige fortellingen om norsk skatehistorie, til nå, fordi i disse dager skrives enda et kapittel.

I ”Tenk brett” var kampen om det offentlige rom i fokus, og hvordan unge skatere ble kastet bort fra steder som tinghuset og regjeringskvartalet, og hvordan kommunene rundt i landet boltet og sperret for rullende spenningssøkere. Skateboard kan fremdeles møte forbudsskilt på lekeplasser og i offentlig rom.

IMG_0135

Tenkt brett på mitt 8,6 Santa Cruz

 

Skategallaen på Tjøme

Men en generasjon skatepøbel fra forbudstiden har blitt voksne og fått egne barn. Skatepappaen (og ikke minst -mammaen) er en helt ny art i mangfoldet av dugnadsarbeidere, og det har gitt resultater. Fotballpappaen har ikke lenger monopol på tippemidler eller areal. Betonganlegg og innendørshaller popper opp til glede for gamle og nye skatere. Men det kanskje mest imponerende i disse sommerdagene, er Skategallaen på Tjøme.

Tjøme-3

Første helgen i juli avholdes skatefestivalen for femte år på rad. Skatestjerner fra over 11 nasjoner vil vise seg frem i et gedigent anlegg som er gratis og åpen for alle. I Tjøme er det 2000 kvadratmeter skatepark til en verdi på opp mot 7 millioner norske kroner, bygget via et lappeteppe av dugnad, fond og sponsorer gjennom flere år.

IMG_6346

Skateanlegget på Tjøme har blitt bygget ut gjennom flere år.

Anlegget har latt seg inspirere av norske hoppanlegg med å legge til rette for alle nivåer, med ramper fra en halv meter til svimlende 4 meter. Bak står ildsjeler i 40-årene som ønsker å skape et miljø hvor man skater sammen og hjelper hverandre, uansett alder og nivå. Selv ble jeg aldri noe god, men det er en enorm glede å se egne barn utfolde seg i parker vi knapt kunne drømme om selv, og med helt andre forutsetninger. Ungdomsopprøret har blitt voksent og en påminnelse om hvor viktig det er med engasjement fra voksne i barnas aktiviteter og hvor latterlig forbudet mot rullebrett var. Og med forholdene til rette, skal man ikke undres hvis neste verdensmester i vert kommer fra Norge.

Reklamer

Read Full Post »

 

Kjære Osloborger (og alle andre)

 

Denne våren har jeg hørt nabojentene sitte i huskestativet utenfor kjøkkenet vårt og stemme i om Vi smaa en alen lange, hvor mødrene har grett, furet værbitt og ja, så hvitt er det hvite … De kan alle sangene og de må ha øvd hele uka på skolen, fordi det gjaller så vakkert i bakgården.

Jentene i nabolaget vårt representerer hele fargeskalaen i dette lange vidstrakte landet. Men det bør ikke hindre dem fra å glede seg til tirsdag. Mamma har kjøpt ny kjole og blanke sko, hører jeg den ene si. De snakker om mat, brus og is. Det skal være fest på Bakhaugen og de skal gå i tog.

 

Jeg er vanligvis ikke lettrørt, men det er ikke til å unngå at tåren i øyenkroken renner når tusener av barn går nedover Karl Johan. De kommer fra hele byen og går bak fanen til skolene sine. Aisha fra Furuset, Joy fra Tøyen, Sofie fra St Hans Haugen og Tamina fra Ammerud. Dette er landet mitt. Men så er det noen som ikke er like fargeblinde som ser mer rødt enn rødt, hvitt og blått.

Jeg har representert landet vårt med flagget på brystet. Riktignok ikke for noe mer enn forfatterlandslaget i fotball. Men følelsen av å stå samlet elleve i tallet og rak under avspillingen av nasjonalsangen, ga en følelse av tilhørighet, stolthet og villighet til å blø for drakta.

 

norge-1-2

Forfatterlandslaget. (Bloggerforfatteren bakerst og helt til høyre.)

 

Jeg vet at foreldrene til et par av jentene i bakgården flyktet fra krig før barna ble født. Jeg vet at pappaen til hun i nabogården ble torturert og fengslet. Han som trener kampsport med sønnen min mistet  besteforeldre i en hungersnød.  Men alt dette er fortiden. De som synger er fremtiden. De har blikket vendt fremover og de er landsbyggere. Ikke nekt dem det de har rett på. Ikke ta fra noen deres identitet. Er du født og oppvokst i landet med trefarget drakt skal du ikke behøve å høre at du skal dra «hjem».

 

Denne 17.mai vil jeg at du skal lytte før du smeller om hva som er norsk. Jeg ønsker at du, bruker sansene før du skriver hatske kommentarer om hvem som skal pelle seg hjem eller ikke har livets rett, eller hvem som kan iføre seg bunad eller ei. Vi er så mye bedre enn det. Vi er en nasjon vi med, men det som binder oss sammen er kanskje ikke lenger like forståelig og selvsagt som før, men vi er på vei mot noe nytt. Det synges for full hals av barn som ikke har vokst opp med besteforeldre fra Gvarv. Ikke overse at folkefesten inkluderer alle, og det er nettopp alle som skaper folkefest.

 

4411_108856680389_4743469_n

Har jeg lov å gå i en sunnmørsbunad, egentlig?

Den unge nasjonen med et enda yngre folk, gjenspeiler en optimisme og fremtidstro andre land misunner oss. En nasjon med felles identitet har ingen ghetto, har ingen indre fiender. Jeg skal ikke si at alt som skjer i byen, eller landet vår er rosarødt eller ukomplisert. Men første steg må være i gi alle følelsen av å spille med flagget på brystet. Ikke nekt noen som vil blø for drakta en lissepassning. God 17.mai!

Read Full Post »

Mobbingen har ingen vinnere. På skole og arbeidsplasser foregår det daglig behandling av mennesker som koster samfunnet millioner av kroner i året. Ikke bare i form av behandling og erstatningskrav for de involverte. De største tapene er ikke begrenset til ofrene. For det er kuren for kreft, fremtidens olje og Nobelprisvinnere som ties i hjel i den norske skolen i dag og i morgen.

Mobbing kommer i mange former og varianter, fra stikkende og syrlige kommentarer til mer dyptgående avsky. Noen av verdens mest vellykkete vitenskapsfolk og kunstnere kan fortelle om en barndom full av hensynsløs mobbing. De er outsiderne som tok sin hevn.

For noen uker siden var jeg på skolebesøk og holdt et skrivekurs. Hvor og når er ikke vesentlig. Men det var et av disse kursene hvor elevenes engasjement og aktivitet er viktig for at opplegget skal bli vellykket.

 

Logo

 

I klassen var det ei jente med langt hår og med et særegent glimt i et våken ansikt. Det  var noe karismatisk ved henne. Hun måtte være sånn typisk ”den mest populære jenta i klassen”, tenkte jeg. Taust fulgte hun undervisningen. Tok notater og gjorde oppgavene. Etter hvert som kurset skred frem, var det de samme som rakk opp hånden og svarte. Etter noen runder med oppgaver hvor de samme elevene gikk igjen, derfor for en avveksling, ba jeg jenta lese opp sin tekst.

Oppgaven var enkel. Den gikk ut på å beskrive et sted. Uten å si hva stedet het. Poenget var å bruke sansene og bli bedre å beskrive. For eksempel skriv setninger om en gymsal uten å bruke ordet gymsal. Slike oppgaver vekker ofte engasjement hos elevene fordi det blir som en gjettelek. For meg handler det om å vise at forfattere skaper engasjementet når de vekker vår nysgjerrighet.

 

Den unge jenta lente seg over pulten og leste uten protest. Teksten skilte seg også ut. Den holdt et kvalitativt høyere nivå enn de andre. Måten hun beskrev stedet på. De originale bildene og hvordan hun nærmest panorerte et kamera motstandsløst rundt.  Jenta kunne absolutt skrive. Det var det ingen tvil om. Setning for setning malte hun frem et sted som ble tydeligere for hver setning. Opprømt tittet jeg meg rundt i klasserommet. Dette var geniale saker!

 

Men ingen svarte. Ingen. Ikke en hånd, i den ellers aktive klassen hevet seg.

Stedet hun beskrev var vrient å få tak i de første setningene, men etter hvert ble det tydelig. Det ble krystallklart. Alle skjønte det, men av en eller annen grunn ville ingen svare.

 

Ansiktet til jenta var uttrykksløst. Jeg klarte ikke å dechiffrere følelsene som bodde der. Som et pokerfjes. Jenta så ned i pulten igjen. Var hun sjenert? Skamfull? Vant med at denne behandlingen?

 

Jeg tok ordet. ”En bokhandel. Dere skjønner vel at det er en bokhandel.”

 

Stillhet. En trykkende, vond stillhet.

 

Skrivekurset fortsatte. Da neste elev skulle lese opp var det som om noen hadde skrudd på en knapp igjen. Klassen var like ivrige som før. Da jenta svarte var det som om all lyd ble blåst ut av rommet. Som om vi var i en romkapsel som sprakk og all oppmuntring og anerkjennelse ble sugd ut. Kun dette kjipe vakuumet av stillheten var igjen.

 

Jenta var pen. Normalt kledd. Tydelig skoleflink. Høflig og ikke arrogant. Hun spilte på det lokale håndballaget og etter det jeg fant ut på lærerværelset – en av de topp 5 i de fleste fag.

 

I de kreative øvelsene utover dagen hadde hun masse å by på. Hun trosset stillheten. Kom med kreative ideer, morsomme vinkler og spissa konflikter. Men for denne klassen fantes det et sterkt ønske om å gjøre henne usynlig.

Det er pionerhjernene som skal redde oss fra sult, sykdom og økonomiske kriser vi føkker med i ungdomsårene og videre ut i arbeidslivet. Hvordan kan vi i det hele tatt anskueliggjøre verditapene her?

Mobbing kan aldri rettferdiggjøres, kan kanskje forstås, men aldri aksepteres. Likevel er det en del av oss. I alle tider i alle former med sin egen agenda. Å frosse ut, ignorere og overse er et mektig våpen mot de som søker aksept.

Det er ikke alltid åpenbare grunner for hvorfor noen mobbes. Utover at de er mer kreative og morsommere enn andre. De begavete fryses ut fordi de har noe å by på, er med på å flytte menneskeheten et hakk i riktig retning. Hvorfor er det så viktig for flokken å tie pioneren ihjel? Hvorfor oppleves dette som så brysomt?

IMG_3108

Heldigvis noen som har skjønt det!

Jeg har møtt gründere, verdensberømte forfattere og kunstnere. Lest biografier til noen av verdens største tenkere. Oppsiktsvekkende mange av dem opplevde mobbing, ikke bare i barndommen, men også i voksen alder. Flere holdt på å gi opp med visjonene sine. Andre gjemte seg bort. Jeg har tenkt at det er derfor de ble så berømte? At de satt på rommet sitt og tegnet og tenkte, mens vi andre lekte ute med de andre? Dette stemmer sikkert for noen. Samtidig vet vi at mennesker som ikke trives blir deprimerte. Deprimerte lærer saktere enn normalt. Mobbing kan ikke isolert sett ta på seg æren av å skape genier. Tvert i mot.

Mobbing er vondt og skader mennesker for livet. Likevel tenker jeg at skadeomfanget er så mye større enn individet. At neste gang du lukker ørene på et foreldremøte eller fryser ut en kollega mister vi enda en fantastisk mulighet. Å stoppe mobbing kan derfor være å tenke større. At de handler om menneskehetens beste om vi beskytter og aksepterer pionerene.

Read Full Post »

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Read Full Post »

18.mai klokka 10:12

 

I morges ruslet jeg til Vulkan for å trene av meg litt av pølsefesten. Jeg krysser parken ved Kuba. Området så ut som en bomba festival. Flasker, bokser, engangsgriller, poser og hauger med dritt. Jeg tok meg selv i å stoppe opp. Søppel så langt øyet kunne se. Først tenkte jeg at noen må ha hatt det moro med søppelkassene og dratt dem utover, men så går det opp for meg at det er fra festen. Feiringen av grunnloven … 200 år. Midt i kaoset ser jeg en mann i knall gul parkdress som samler dritten i plastposer. Han har åpenbart vært der en del timer allerede. Sammen med meg sto en pappa med en sønn på sparkesykkel. De kviet seg for å fortsette.

 

Jeg tar opp mobilen for å ta bilder. På en eller annen måte må jeg lagre synet.

 

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen!

Mannen i parkdress kommer imot meg.

Shit, nå tror han at jeg tok bilder av ham, tenker jeg.

Når han kommer opp til meg, sier han derimot på gebrokkent norsk:

 

”Det er bra du tar bilder av dette svineriet.”

”Er det fra 17.mai?” spurte jeg i mangel av noe annet å si.

”Russen,” sa han skråsikkert. ”Russejævler. Blir greit å bli kvitt dere,” fortsatte han og hyttet med en hanskekledd neve. I den andre hånden holdt han en halvfull søppelsekk.

Han hytter mot studentsiloen.

 

18.mai er over oss. Etter 200 år med egen grunnlov og uavhengighet begynner jeg å lure om vi fortjener noe mer enn avrusning og kolonistyre. Burde ikke NRK heller ha vist 4 timer fra morgentimene med parkvesenet og rusken som rydder opp, enn barnetoget forbi slottet i strålende sol? Hva er det vi feirer? At vi ferierer?

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling ...

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling …

 

Når russen omsider våkner i kveld med fylleangst, svekket immunforsvar, gjeldsbyrde på 250 000,- (for den kleine russebussen de på død og liv skulle være med på) og ikke minst: en eksamen (eller flere) som venter (selv om de drakk som om de forsøkte å glemme). Da lurer jeg på: hva tenker vi med? Hva tenker vi om fremtiden?

 

De siste ukene har avisene skrevet og vist oss russebussene som (noen av) ungene spytter millioner av kroner inn i. Så rister vi på hodet av den ungdommelige dumheten. Deretter kommer det en artikkel om barnebursdager med spa. Jo, jo. Jeg vet hva du tenker: Det er vel bare slik at ungene tar etter foreldrene?

 

Selv avisene skrev om svinestien ...

Selv avisene skrev om svinestien …

Jeg har en venn som lånte sønnen sin nærmere 200 000,- til russefeiringen. Jeg lurte på om han hadde gått fullstendig av hengslene, men han hadde argumentasjonen i orden. Sønnen var nemlig blitt venn med sønnene til flere av landets rikeste og mektigste finans og eiendomsmoguler. Om han var sammen med dem i russetiden og etablerte nære vennskapsbånd, så ville det være en liten sum å betale for fremtiden, ville det ikke?

 

Joda, mannen hadde gått fullstendig av hengslene. Ikke bare finansierte han sønnens utskeielser, men han endte til og med opp med å avskrive lånet når sønnen måtte ta opp igjen fag …

 

At parkene i Oslo ser ut som den verste svinestien etter 17.mai er vel bevis på en evolusjon: på 200 år har vi blitt griser. Feite, bola eller overtrente, men likevel griser. Ikledd fancy merker fra dyre butikker hvor handleposene er av papir og med silkebånd som håndtak, men vi er likevel griser. Vi pusset opp kjøkkenet for en halv million i forrige uke, men er likevel griser. Med snakketøyet i orden om noen forsøker å si oss imot, og med god forklaring på hvorfor nettopp vi fortjener å slappe av akkurat nå, men likevel griser.

 

Vi får takke oss selv. Vi oppdrar oljebarna til å feste som om det ikke er noen morgendag. At vi ikke klarer å flytte eksamenen til før 17.mai er jo et signal på at vi aksepterer at ungene sklir ut. Når foreldre ikke tør si nei når poden ønsker å bruke 200 000,- på russebuss eller at vi tror at spabursdag er den kuren barna våre trenger. Jeg tror neppe en hårkur hjelper mot arbeidsledighet eller gir deg god utdannelse, men jeg aner jo ikke hvem disse barna treffer på spa. Det kan jo hende at det er datteren til Petter Stordalen eller Tone Damli Aaberge og nettverk skal pleies fra barnehagealder. Mange steder er vi jo allerede blitt en nasjon der folk klipper håret på hverandre …

 

Når barna synger ”Vi er en nasjon vi med” så er det helt greit det. Men rydd opp etter deg. La oss bli en nasjon som rydder etter oss. Det er en verdig feiring.

Read Full Post »

1: NRK TV: ”Vi beklager at nyhetssendingen 21:00 vil bli utsatt med 10 minutter, da vi har fått et eksklusivt intervju med nordisk råd nominerte Tomas Espedal.”

Stopp pressen!  (Foto: ANDERS GRØNNEBERG/DAGBLADET)

Stopp pressen! (Foto: ANDERS GRØNNEBERG/DAGBLADET)

2: TV SPORTEN: ”Cupfinalen mellom Viking og Brann må dessverre flyttes til Bislett stadion da Ullevål allerede var booket til Henning Bergvågs poesifestival POESIDIGG. ”Vi skjønner prioriteringen,” sier sportslig leder i Brann.

Viking må vike for lyrikken

Viking må vike for lyrikken

3: NRK Radio: Kjent FrP-politiker legger opp. ”Nå skal jeg skrive bok, og det er ikke en selvbiografi,” røper eks politikeren som ønsker å ta litteratur-Norge med storm.

4: NRK Nyheter: SAS innfører fra nyåret høytlesning på alle sine utenriksflyvninger. Kjente skuespillere får i oppgave å lese fra en roman eller novelle – avhengig av flyets reiserute og lengde.  ”Vi syns det ble trist å se alle sitte der alene med hver sin lille elektroniske dings. Å dele en god leseropplevelse vil gjøre flyvningene ekstra hyggelige.”

Litteraturopplevelser i nye høyder!

Litteraturopplevelser i nye høyder!

5: Reform 14 ønsker å innføre sjakk og bordtennis som kombofag på videregående. Kombinasjonen 4 minutter bordtennis, 4 minutter sjakk og deretter 4 minutter bordtennis osv.  er den mest effektive måten å ”vekke” hjernen på. Vi ønsker å være ledende når det gjelder utdanning i Europa, også innen nyskapning, sier utdanningsministeren til NRK Rogaland. ”Hva er poenget med å utvide timeplanen om ikke elevene er våkne,” spør ministeren.

Ikke boksing. Det er fremdeles ikke politisk korrekt.

Ikke boksing. Det er fremdeles ikke politisk korrekt.

6: Kulturkapital blir et nytt begrep i 2014. Den blå-blå regjeringen ønsker å pirre unge menneskers kjøpekraft for kulturopplevelser. Kulturkapital er et verdikort på 1000,- som kan benyttes til kjøp av kunstopplevelser som teater, opera og ballett, bokkjøp, utstillinger og museumsbilletter. Verdikortet, som fungerer som et betalingskort, deles ut til ungdom mellom 14-19 år. Verdien kan fornyes og etterfylles ved søknad. ”Vi opplever at foreldre ikke tar med barna sine på nok kulturopplevelser utenom kino, og dette er statens måte å ta oppgaven på alvor,” sier kulturministeren. ”Vi fant rett og slett plass på statsbudsjettet. Barnas dannelse er høyt prioritert, dessuten strømmer pengene inn i kulturen igjen,” sier Knut Olav Åmås i kulturdepartementet.

Nytt kort i lommeboka! (logo av Askhov.no)

Nytt kort i lommeboka! (logo av Askhov.no)

7: Norge Rundt: Nå skal alle få lære Tom Dooley. Blokkfløyten byttes ut med ukulele på alle norske barneskoler. ”Hva er poenget med et instrument som hindrer sang,” undrer musikklærer på Eiganes skole. ”

Skjermbilde 2013-12-12 kl. 10.22.18

Hvilken ukulele er du?

Read Full Post »

De siste årene har jeg vært opptatt av Falck Ytters plass. Friarealet ligger sentralt på St. Hans Haugen og bare et steinkast fra Ila skole og er derfor et naturlig samlingspunkt for barna i bydelen. Oppkalt etter forfatteren Falck Ytter og plassen ble i sin tid donert til byens barn. I år 2000 ble en omdiskutert utbygging fullført og taket av dette boligkomplekset ble ca fem mål behold til lekeområdet. Fritt og fritt fru Blom. Resten ble gjerdet inne takterrasse for beboerne i det nye bygget, stikk i strid med det som var lovet.
Det var vel en eller annen fru Blom som fikk stedet stengt for skateboarding og basketball også. To år tok det, før bydelenes politikere så at det å klage fra støy fra barn som ikke kunne måles høyere enn støyen fra eget kjøleskap, kanskje var i det drøyeste laget.

Falck Ytters plass ble åpnet for basket igjen, men nå med støydempende mål. Av en eller annen grunn er skateboard og andre rullende leker forbudt fremdeles, skulle tro bydelen forholdt seg til et regelverk fra 1984. Støymålingen som ble gjort da naboen klaget viste jo at dette ikke holdt som argument.

Da byens barn ikke lot seg pelle på nesen, ble kampen opptrappet med innleide vektere , forbudsskilt og bolter som ble boret ned i betongen. Dette for at Skateboardingen skulle tvinges ut i byens trafikkerte gater. Et skoleeksempel på hvordan bydelspolitikere ikke skal agere og flere avisartikler dekket saken den gangen.

I forgrunnen: kommunens bolt som skal holde skateboardene borte. I bakgrunne: annet småsnusk.

Denne våren var Falck Ytters plass et sørgelig syn.

Bydelens satsing på ungdom er dessverre ikke mye å skryte av. Plassen rundt Bislett er heller ikke opprustet slik det har vært lovet. Falck Ytters kunstgressbane trenger sårt oppgradering og restaurering. Men verst er stanken fra søppel og knust glass som dekket hele arealet.

Etter gjentatte telefoner til Ruskenpatruljen og samtaler og lobbyvirksomhet hos de kommunalt ansatte, innså vi at ingen kom til å koste vekk glasskår eller rydde vekk søppelet på plassen. Vi måtte ta kosten i egne hender.  Jeg  og samboeren tok med småbarnsfamilien på ruskenaksjon.

Festen er over. Noen vil spille ball eller lære å sykle her denne sommeren.

Det er kanskje ikke noe dere er klar over, men bydelens barn leker mellom sprøyter, smuglersprit og udetonerte haglepatroner. Mye av søppelet tyder på flere former for rusmisbruk. Vi fant i tillegg til store mengder vin, øl og spritflasker flere hasjfiltre og annet brukerutstyr.

En ubrukt patron. Noe å slå på med en stein, kanskje?

En undersøkelse kommunen gjorde blant bydelens barn 2011 på 9.trinn viser at 33% av barna har vært ruset. 34% har vært utsatt for noe i beruset tilstand de skulle ønske ikke hadde skjedd. (Den fullstendige rapporten kan man få fatt på om man kontakter idaelisabeth.myrene@bsh.oslo.kommune.no)

En lysende ide!

I flere år har plassen også manglet belysning. Dumt for dem som ønsker å spille fotball, leke eller spille basket. Bra for dem som dealer dop og driver med andre lyssky aktiviteter. På kveldene har ungdom kunnet sitte skjult der. Oslo viste vilje til å gjøre noe med belysning da — en noe overdrevet og mediaskapt – ”voldektsbølge” var på dagsorden. Lyspærer ble skiftet over hele byen. Lykter skrudd opp, men hvorfor ikke her?

Da vi ryddet fant vi også en brukt gravidetest (som var positiv)  … Det er ikke verdig at barna skal leke i søppel og urinstank. Noe må gjøres. Nå ryddet vi vekk over 7 svarte søppelsekker med dritt. Den lokale RIMI-butikken ønsket ikke å ta imot noe av søppelet, selv om over halvparten kom fra deres butikker. Vi måtte ta med oss søppelet hjem … Falck Ytters plass fin nå, men kan vi håpe kommunen tar det videre?

AKTIV krever at bydelen påtar seg ansvaret for å holde plassen ren og pen, slik at bydelens barn kan leke godt og trygt på Falck Ytters plass. Ikke koste problemet videre på andre.

AKTIV mener at eieren av boligkomplekset, bedriftene som holder til i næringsdelen, beboere i nærområdet også har plikt til å holde orden og unngå forslumming utenfor egen stue.

AKTIV krever at bydelen sørger for god belysning på Falck Ytters plass. Dette ble på et FAU-møte på Ila skole i 2011 lovet av bydelens ansatte i SALTO som skal være der for våre barn, og sentrum politi stasjon, da ved skolens kontakt. Kan vi stole på at de gjør jobben?

AKTIV ønsker at det legges fjernvarmekabler under kunstgressbanen, slik at den kan benyttes året rundt.

En alternativ versjon av teksten finner du hos www.forlagsliv.no

 

Read Full Post »