Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bakgrunnstoff’ Category

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Reklamer

Read Full Post »

Før vi ble de eneste menneskeapene på jorda delte vi planeten med en annen mennesketype. Hvorfor de forsvant er det ingen som riktig vet.

 

Neandertalerne eksisterte samtidig med Homo Sapiens. Førstnevnte har ofte blitt framstilt som dummere enn oss: Lavpanna, aggressive og primitive. I film, tegninger er de lett gjenkjennelige med sin apeaktige fremferd. Men vi skal være forsiktige med å dømme. Disse karakteristikkene er det typisk for oss Homo Sapiens å gi andre. Les kommentarfeltet i VG så skjønner du hva jeg mener. Du ville vel ikke stolt på ”sintmann72”, ”Mullahhater” eller ”gogutten” om du skulle ha dannet deg et bilde av hvordan menneskene anno 2016 var?

Future-Mother-of-Cloned-Neanderthal-Man-Sought-After-by-Harvard-Geneticist

En ting som ofte ikke nevnes er at Neandertalernes hjerner faktisk var større enn vår. Vi har naturligvis ingen mulighet for å si hva den var fylt med.

 

Ofte blir det sagt at vi alle har litt neandertaler i oss som kan komme frem i mindre heldige situasjoner. For eksempel på IKEA eller i skisporet. Det finnes to skoler innen forskningen: Den ene tenker seg at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side, men ikke blandet seg med hverandre. Enten fordi det ikke var mulig, eller fordi det ikke var ønskelig. Uansett, da er det ikke deres feil om jeg går fullstendig ape i kjøkkenavdelingen på IKEA.

The_neanderthal_man_1953

Den andre skolen hevder at det foregikk en utblanding av gener. Inntil nylig fantes det ingen bevis for det sistnevnte standpunkt. De få konkrete bevisene for at vi blandet oss med neandertalerne viser at det kun er europeere som har et par prosent neandertaler i seg. Genetikk og rasediskusjon er ømtålige greier. Slik forskning har klokelig nok blitt liggende brakk etter at en viss tysker med liten bart ivret vel mye etter denne typen vitenskap.

 

Det vi vet er at Homo Sapiens trakk seg nordover, inn i Neandertalernes områder og at Neandertalerne deretter forsvant. Sykdom? Kanskje. Igjen syns jeg at moderne menneskets oppførsel og kommentarfelt peker mot en annen årsak enn dårlig kosthold eller sykdom. Den eneste tenkelige epidemien var oss, og kanskje var dette den første utryddelsene i menneskets historie?

 

I noen av bostedene til neandertalerne er det funnet knokler med hull. Disse hullene ble tolket som om de var forårsaket av rovdyrtenner. En forsker testet disse beinene og fant ut at hullene var plassert i perfekt skala. Beinstumpen fungerte altså som et instrument! Siden det ikke kan bevises, ses det på som en tilfeldighet. Kanskje var neandertalerne fredselskende hippier? Et musisk naturfolk mens vi Homo Sapiens var et aggressivt folkeferd mer opptatt av å drepe hverandre og utrydde enn å skape? Kanskje vi ikke har noen genetiske koblinger med neandertalerne. Om vi har så er det en liten og ubetydelig prosent, men kanskje vi arva noe viktigere fra disse kortvokste muskelbuntene? Som musikk og kunstforståelse? Jeg liker å tro det.

 

Read Full Post »

For et par år siden, på skoleturne i Wales, plukket jeg opp en ide jeg måtte få testet på norske skolebesøk. Ikke den revolusjonerende leselysthypnosen, men noe ganske annet. Hvordan vil det funke?

I samarbeidet mellom Slik-litteraturfestival på Karmøy og Hay on Wye-festival reiste jeg som ”utvekslingsforfatter” til de Britiske øyer. En hel uke besøkte jeg skoleklasser i Wales. Jeg fikk se rugby, høre språk jeg neppe kan lære, og jeg møtte hundrevis av morsomme, høflige og engasjerte elever og lærere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Jeg gjorde som jeg pleide. Kom i collegegenseren og Nike-sneakersene og viste frem bøkene og middelalder-effekter. Først var jeg bekymret og lurte på om de ville forstå engelsken min. Derfor fikk jeg oversatt foredraget mitt om ”Korsfarerne” og brukte noen dager på å pugge det. Elevene var kjempeentusiastiske og alle besøk var fantastiske.

I slutten av uken skulle jeg på en uformell middag der flere av lærerne var invitert. Jeg lurte litt på hva de syntes, spesielt siden en lærer i forbifarten nevnte at ”Så blodige bøker har vi ikke på engelsk”. Jeg tok på meg penskjorta og slipset jeg hadde tatt med. Disse britene var jo så pene i tøyet, så jeg kunne ikke fremstå som en villmann. Jeg møtte opp i baren og til min store forundring så jeg at samtlige lærerne kom i T-skjorter og hettegensere.

Cider

Cider

”De ble litt usikre på hvordan de skulle forholde seg til deg i begynnelsen,” sa en lærer til meg mens vi kastet dart og drakk cider.

I begynnelsen. Hva mente han? Var jeg nølende? Eller falt ikke vitsen om Gud og Facebook i god jord?

”Var det noe jeg sa?” spurte jeg og fryktet det var engelsken.

”Nei, men du var kledd som dem. De er ikke vant til det.”

Så slo det meg. Alle elevene hadde uniform, men det var collegegensere (I rødt som regel) og lærerne var på en måte uniformert de også i sine hvite skjorter og slips. Når jeg kom tråkkenes på besøk i Penderfield college genser og sneakers lignet jeg ingen lærer. Jeg var en forvokst elev.

På Britisk skole kler lærerne seg opp når du underviser. Upåklagelig antrukket med slips, mørk jakke og mørk bukse entrer til kunnskapens tempel. Alle dager. Hele året. De er Mr. Job eller Mrs Witherspoon og det lyser en autoritet og aura av dem – selv om de er 15 år yngre enn meg og har kviser!

Her i Norge har vi verken skoleuniform eller formel kleskode til lærerne. Heldigvis vil mange si. Selv er jeg litt ambivalent på begge deler.

Tatt på fersken på skoleturne.

Tatt på fersken på skoleturne.

I mange år har jeg sett forfattere og formidlere snakke til gutter om litteratur i hettegenser og sneakers som om de skal rett ut på skateboardet etterpå. Meg inkludert. Det er liksom normen blitt. Jeg vil på ingen måte kritisere hvordan folk går kledd. Det får være opp til hver enkelt. Det er en privatsak. Men har det innvirkning på hvordan jeg ville bli behandlet på skolebesøk? Om jeg kom med slips og skjorte – ville det skape skepsis eller ærbødighet? Ville jeg bli tatt for å være 50 år? En ny rektor?  Eiendomsmegler? Eller vil alt bare være som vanlig?

NRK-standarden

NRK-standarden

Så denne turneuken kler jeg meg formelt. Skjorte og slips. Hver dag. På hvert skolebesøk.

Read Full Post »

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Read Full Post »

Etter forrige innlegg om turen til Normandie, ble jeg spurt om jeg kunne utdype litt om det å gjøre research. Ikke alle forfattere skriver om sin egen kamp. Noen av oss velger mer eller mindre frivillig å dukke ned i andres konflikter, og ofte flere hundre år tilbake i tid. Mange gode historier ligger nemlig der, i vår felles kulturhistorie. Når jeg reiser rundt på skoleturne med ”Korsfarerne”, overrasker jeg ofte elevene ved å fortelle at jeg har lest over 10 000 sider med korsfarerhistorie, uten bilder (det forbløffer dem enda mer).

Mest lar de seg nok sjokkere fordi til tross sine 6 bind, er ikke korsfarerne en stor bokserie i ordrikhetsforstand – den fyller vel knapt forordet i andre historiske romaner. Som lettlestserie ønsket jeg å nå unge leserne som fremdeles trente på lesekunnskapene sine med. Det er kanskje ikke naturlig å tenke seg at små bøker krever like mye research som tykke. Det gjør de. Om de er illustrerte, kreves det ofte mer. For detaljene i bildene må også stemme. Det nytter ikke å komme med poteter på et europeisk marked i år 1100 for eksempel (poteten kom til Europa en del senere …), eller en rustning som tilhører 1500-tallet.

Da jeg for noen år siden hadde avsluttet korsfarerserien med en faktabok, tenkte jeg det skulle bli en stund til jeg skulle skrive historiske romaner igjen. Rett og slett for det tok så ufattelig mye tid å sette seg inn i stoffet og med begrenset tid til å skrive, ville det ta meg flere år. På den andre siden elsker jeg å lese historie, så jeg kunne ikke dy meg å fortsette med å nytte meg av historisk materiale.

Å nei!!!

Å nei!!!

I ”Dødsengler 2: Invasjon”, foregår mye av historien under D-dagen i 1944. Så igjen kastet jeg meg over kildene. Her er det alltid fallgruver. Noen forfattere lar seg ofte friste til å vise hvor mye de kan om emnet, med fare for å slå ut leseren allerede før side tre. Gir du derimot for lite, kommer heller ikke leseren inn i det universet du forsøker å gjenskape og da kjeder han eller hun seg. Og det verste av alt. Du må tørre å ta små, frekke friheter.

Ikke alle forfattere jobber på samme måte, naturlig nok. Og utfordringene løses på mange vis. Nedenfor har jeg laget en uhøytidelig liste med utgangspunkt og utfordringer:

«Den flinke»

Noen forfattere slår nærmest i hjel sitt litterære prosjekt ved å skulle demonstrere for leseren hva de kan. I noen bøker syns jeg dette fungerer godt. Patrick O´Brians romanserie om Jack Aubrey er et godt eksempel. Her kan treskutedetaljer fra Napoleons glansdager lett tippe en trøtt leser over akterdekket om en ikke holder tungen rett i munnen. Samtidig er driven i fortellingen og universet så verdifullt at du som leser henger med, selv om ikke alle tekniske detaljer er like klare. Verre er det når forfatteren forsøker å ”putte inn” informasjon i karakterer heller i handling som ikke ville være naturlig. Jeg husker jeg reagerte på dette i ”Hilal” av Torgrim Eggen. Det var ikke måte på hvor mye disse rufsete karene visste om islam. Detaljer i en ellers flott roman selvsagt.

Det er ikke rart at de fleste forfattere (meg selv inkludert) ønsker å kunne gjøre det samme som Patrick O´brian. Det er når forfatteren ønsker å belære leseren at ting går galt. Ingen ønsker å bli belært. Og har leseren plukket opp en historisk roman fremfor en fagbok, er det nettopp fordi de ønsker å bli underholdt og drømme meg bort.

Hvem drømmer vel ikke å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

Hvem drømmer vel ikke om å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

«Den omtrentlige»

En ting er naturligvis de historiske kildene og kunne benytte disse på en korrekt måte. Fakta må stemme. Noen ganger lar vi oss irritere av det omtrentlige, og det som er direkte feil.  Som når vikinghjelmen har horn, eller når den historiske helten er på galt sted til rett tid. Alle forfatterne gjør nok store eller mindre feil, uansett om de benytter konsulenter eller sjekker grundig  selv. Fra skolen husker jeg naturfagslæreren vår hisset seg opp over boka ”Fluenes herre” av William Golding. Gisse sine briller blir brukt til å fyre opp et bål med, nei, det syntes læreren ble helt feil. Hvordan var det nå egentlig med nærsynthet/ langsynthet?

Noen ganger må forfatteren få lov til å bryte fysikkens lover eller skape endringer i historisk faktum av hensyn til fortellingen. For nettopp det kan vi tilgi, om det gjør historien bedre. Men skriver man historisk, skylder man leseren å gjøre en så samvittighetsfull jobb som mulig. Det er selvfølgelig grenser på hva en kan dikte opp og fremdeles kalles en historisk roman. Eller kanskje ikke? En roman vil aldri være en lærebok om emner eller historiske epoker. Det er først og fremts fiksjon.

Catherine Jinks skriver en serie om ”Pagan” knekten som under spesielle omstendigheter tvinges  til å reise til  Det hellige land. Pagan Kidrouk (digger navnet) er verken spesielt religiøs eller opptatt av ære, men er snarere en pubertal tenåring skremmende lik dagens problemungdom, og lett å leve seg inn i og som engasjerer. Hvor realistisk han er som karakter for sin tid kan diskuteres.

Best er de historiske romanene når en får leseren til å kaste seg over historiebøkene. Da er interessen tent.

«Den gammeldagse»

Historiefeltet er ikke statisk. Etter at Rikard den III ble funnet på en parkeringsplass i England ville forskerne endelig kunne få bevis på eller motbevise en hel rekke påstander rundt den myteomspunne kongen. Shakespeares verk om kongene kan også ses i et annet lys. Drev Shakespeares med propaganda da han skrev Rikard III? Det er hvert fall ingen tvil om at han ga kongen et tvilsomt rykte. Skal en skrive historisk roman fra denne tiden måtte forholde seg til de nye funnene og hvor de plasserer Rikard III slemhetsskalaen i dag.

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Ny forskningen er som oftest tilgjengelig på nett i form av artikler og podcast før de i det hele tatt kommer på i papirform. Det tar ofte lang tid før nye historiske verk utgis. Forholder en seg kun til eldre skrifter kan man fort risikere å være utdatert. Steven Runcimans ”A history of the crusades” fra 1957 er et omfattende verk om korsfarerne, men kunne ikke leses uten å ha et sideblikk på moderne forskning.

Bernard Cornwall behandler de engelske langbuemennene i den historiske spenningsromanen ”Agincourt”. En pageturner. Før tenkte man at langbuemennenes piler kunne penetrere rustning. Moderne forskning (bla. dokumentarserien Battlefield Detectives) viser at dette helt klart var feil og derfor kan avskrives som myte. Cornwall gjør mye ut av disse pilene, selv om det har lite å si på plottet. Det kunne han latt være.

Thorvald Steens teaterstykke ”ørkenstormer” som bla. omtaler Saladin, beholder det noe gammelmoderne synet på ridderlighet hos den arabiske lederen. At Saladin var mer hensynsfull og humanistisk enn sin motstander Løvehjerte, vil de fleste forskere innen feltet i dag, være uenig i. Saladin var snarere en pragmatiker. At det ved andre tilfeller ble utført drap på fanger som på den tid ikke var så uvanlig. Saladin hadde helt klart også en hensynsløs side. Men på den andre siden ønsker vel Steen å fremstille arabiske ledere som helter for å få en balanse i regnskapet? Og om historiske romaner skaper debatt er det jo en god ting det også.

«Den rike»

Noen forfattere som har utgitt en rekke bestselgere overlater det tidkrevende arbeidet til egne ansatte. Det er nok ikke bare amerikanske og britiske bestselgere som gjør dette. Selv norske forfattere som regjerer bestselgerlistene har nok egne medarbeidere og betalte konsulenter som både innhenter informasjon og sjekker manus i etterkant for å luke ut feil. Av en eller annen grunn er det få forfattere som innrømme dette. Henger det kanskje sammen med forfattermyten om den hardtarbeidende, sultende bohemen på loftet?  En av fordelene med innleid hjelp er gjerne det at serier utgis hyppigere enn om forfatterne skulle gjøre alt selv. At bøkene kommer ut årlig fremfor at det går to, tre år mellom hver bok.

Selv skulle jeg gjerne hatt en assistent som kunnne ta oppgaven med å finne ut hvordan Habsburgerne gikk kledd, eller hvor i Paris tilreisende teater satt opp stykkene sine i begynnelsen av 1800-tallet. Må bare vente på bestselgeren først, samtidig ville jeg jo gå glipp av gleden med å finne det ut selv.

«Forskeren»

Det finnes forfattere som kan hente inspirasjon ikke bare fra eget liv, men fra yrket eller faget sitt. Leger, forskere, historikere som gjennom faget bla. behersker det å hente inn kilder og drive med kildekritikk. Da jeg studerte historie for 15-16 år siden leste jeg en fagbok som het ”Fortida er ikke hva det en gang var” som var en innføring i historiefaget. Den kunnskapen har jeg hatt mye glede av siden. Fordi det å plukke rette kilder, kunne lese dem med et kritisk blikk og ikke bli blendet av sin egen samtids kulturelle briller er viktig. Peter Englund er en svensk historiker og forfatter som gjør dette glitrende. I boken ”Krigens skjønnhet og sorg” Er det historikeren Englund som finner data og forfatteren Peter som former historien. ”Jag skall dundra” fra 2005 er også en modig litterær spenningsroman hvor historiske kilder spiller en høyst vesentlig rolle.

Det er ikke alltid innertier når forskere skriver skjønnlitteratur og sistnevnte bok skrev da også Englund sammen med Kristian Petri som. Selv har jeg lest litt for mange sci-fi-bøker av fysikere som absolutt holder vann med kunnskapen sin, men dessverre ikke alltid er like underholdende å lese. Forskeren (i sitt eget felt) syns vel det er vanskelig å kutte, og vil styre unna omtrentlig fiksjon til fordel for god vitenskapelig data.

Var det slik de var?

Var det slik de var?

En ting er å ha fakta på bordet, en annen ting er å ha fantasien til å forme det uventede. Paleontologen Jack Horner forsøkte engang å overbevise et foredragspublikum om at dinosaurer ikke var ville, hjernedøde drapsmaskiner. Men publikum var vonde å snu. At funn viste dinosaurene som redebyggere, omsorgsfulle, at de skaffet barna sine mat, bodde i kolonier og vandret i store flokker gikk inn det ene øret og ut det andre. Er det ikke fantastisk, sa forskeren. At forklarte at de derfor måtte ha levd og oppført seg på helt andre måter enn det vi gjerne gjengir i actionfilmer og bøker. En forfatter kan helt klart benytte seg av slik informasjon og skape unik fiksjon. I ”Jurrasic park” tok forfatteren Michael Cricthon utgangspunktet i dinosaurenes sosiale vesen, selv om hans fremstilling av hvordan DNA kan hentes ut av rav, regnes som omtrentlig. Det er innlevelse, slik Catherine Jinks, Michael Cricthon gjør det. Hvor forfatteren drømmer seg inn i historien og gir det sitt eget språk og skaper magien.

Utfordringen blir selvfølgelig hvor mye eller hvor lite research man skal benytte.

Read Full Post »

Sammendrag basert på
kildematerialet til boken Dødsengler:

I år 2220 er Suristenes bok en tekst det refereres flittig fra
i forhold til den kultpolitiske Surismen. Verdigrunnlaget for et samfunn etablert
på troen om det beste for menneskeheten, og det endelige mål i vår utvikling.
Perfeksjon. Surisme er ikke en religion, for suristene har motbevist Gud.

I 2220 er mennesket i stand til å reprodusere seg selv uten
hjelp fra naturen, de er i stand til å skape mennesket ikke bare i sitt bilde,
men slik de selv ønsker. Det tolker suristene gjennom sine tekster som at
menneske har gjennom denne tekniske evolusjonen blitt Gud. Mennesket er Gud.

Kjernepunktet i suristenes filosofi er å fjerne all ondskap
og alt vondt. ”Det menneskelige ubehag”. I følge organisasjonens fremtredende
ledere har all lidelse i menneskets historie vært skapt av mannen. Mannen,
eller det maskuline er roten til alle problemene. Om det mannlige kromoson
fjernes, vil krig, vold og all menneskelig lidelse forsvinne. I Suristenes bok
påstås det at mannen gjennom de store krigene (1. og 2. verdenskrig red.)
utryddet på slagmarken sine egne evner til styring og dermed også muligheten
til å redde verden fra sykdom og nød, da deres beste hjerner døde i
skyttergravene. Bare gjennom ett kjønn vil mennesket være i stand til å
oppfylle total godhet.

Suristenes symbol består hovedsakelig av maskuline tegn som
er satt sammen. Firkanten som peker oppover representerer sjelen. Ringen er
fornuften og firkantene som peker i alle himmelretninger demonstrerer at en
surist skal være åpen for alle retninger, men ikke la det passere fornuften og forstyrre
sjelen. Det er den kalde logikken som skal herske.

Ikke alle ønsker å leve i et samfunn uten mann og kvinne.
Det oppleves som unaturlig og umoralsk. Det er en åpen konflikt mellom
suristenes verdenssystem og grupper som kjemper for at mennesket skal bestå.
Gruppene er små og det er få felles synspunkter. Motstanden har derfor aldri
vært godt organisert, men ”Det frie mennesket” med en fremtreden leder i Lucian,
er en væpnet revolusjon som har fått solid feste og som har gitt suristene
alvorlige utfordringer.

Suristenes ”jegere” har blitt observert i historien og feilaktig
tolket som engler. Dette er bioproduserte maskiner med egenskaper fra dyr som
gjør at de blant annet kan utvikle vinger og/eller har muligheten til å
reprodusere tapte celler (som hos firfirsler) og/eller høyere utviklet
sanseapparat. Jegerens oppgave er å reise tilbake i tid for å utslette
menneskelig arvematerial som oppleves som ”brysomme” i kampen for å
monopolisere den menneskelige utvikling og fjerne det maskuline. Deres
telepatiske samband har bevist seg å ha innvirkning på visse mennesketyper/
gener som da speiler jegernes egenskaper. Bakgrunn for dette er fremdeles
ukjent.

Skriftlige kilder om Suristenes tilblivelse utover deres
egne tekster (som ikke oppleves som balanserte eller kildekritisk gode nok) er
sparsommelig. Tidlige tekster om suristene har enten blitt fjernet og/ eller
forfatterne forsvunnet. Derfor er mye av det som hevdes om suristenes bakgrunn
basert på spekulasjon. Noen kilder mener det dreier seg om en ekstrem
feministisk retning som går for langt (feminismens endelige mål er utryddelse
av mannen), men som naturligvis møter heftig kritikk. Andre nevner en herskerklasse som ønsker å gjøre menneskeheten til slaver/
droner som hos maur og bier. En gruppe forskere hevdet tidlig at suristene ikke
er fra jorden, men innvandret fra verdensrommet.

Forfatteren under en pause på hemmelig sted.

Surisme er det ledende globale tankesettet i fremtiden, og
det er kun gjennom Lucian, leder for opprører mot suristene at vi kjenner deres
planer. Mer kjent material vil bli publisert i oppfølgeren til Dødsengler –
Momentum.

Read Full Post »