Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bøker’ Category

Denne våren har årets idrettsanlegg, Oslo skatehall, vært fullpakket under familieskate. Med kurs for nye skatere, jenteskate og kvelder for 30+, kan man si at skateboard endelig er etablert over generasjoner. Det var ikke alltid slik. Skaterne fra 80-tallet har fått egne barn, og nå endres premissene.

 

Historie

Niende mai 1989 ble skateforbudet i Norge opphevet. Da hadde jeg allerede skatet i flere år på fortau i Stavanger. Brett ble smuglet fra USA, kulelager kjøpt på Samvirkelaget, mens grip-tapen ble rappet fra båtmesser. Vi snekret egne (livsfarlige) quarterpipes som kunne rulles i skjul hvis politiet dukket opp. Ungdommens hunger etter fart og triks på fire hjul kunne ikke kues av lover.

 

Syvende mai 2017 ruller jeg ned bowlen i Oslo skatehall. Min 40 år gamle kropp har knapt tatt i et brett på 25 år. Det smeller, og jeg får en kraftig prolaps i forsøket på å sluttføre en kick-turn. Ikke et fall, kun manglende oppvarming resulterer i et … Ikke så stolt øyeblikk. Uka etter er jeg tilbake i Skatehallen med nytt brett og hele familien.

19397078_10154409795591862_4855719876118348414_n

Tenk brett

I 2014 skrev Torolf Kroglund boka ”Tenk brett – Skateboarding i Norge” — den mest helhetlige fortellingen om norsk skatehistorie, til nå, fordi i disse dager skrives enda et kapittel.

I ”Tenk brett” var kampen om det offentlige rom i fokus, og hvordan unge skatere ble kastet bort fra steder som tinghuset og regjeringskvartalet, og hvordan kommunene rundt i landet boltet og sperret for rullende spenningssøkere. Skateboard kan fremdeles møte forbudsskilt på lekeplasser og i offentlig rom.

IMG_0135

Tenkt brett på mitt 8,6 Santa Cruz

 

Skategallaen på Tjøme

Men en generasjon skatepøbel fra forbudstiden har blitt voksne og fått egne barn. Skatepappaen (og ikke minst -mammaen) er en helt ny art i mangfoldet av dugnadsarbeidere, og det har gitt resultater. Fotballpappaen har ikke lenger monopol på tippemidler eller areal. Betonganlegg og innendørshaller popper opp til glede for gamle og nye skatere. Men det kanskje mest imponerende i disse sommerdagene, er Skategallaen på Tjøme.

Tjøme-3

Første helgen i juli avholdes skatefestivalen for femte år på rad. Skatestjerner fra over 11 nasjoner vil vise seg frem i et gedigent anlegg som er gratis og åpen for alle. I Tjøme er det 2000 kvadratmeter skatepark til en verdi på opp mot 7 millioner norske kroner, bygget via et lappeteppe av dugnad, fond og sponsorer gjennom flere år.

IMG_6346

Skateanlegget på Tjøme har blitt bygget ut gjennom flere år.

Anlegget har latt seg inspirere av norske hoppanlegg med å legge til rette for alle nivåer, med ramper fra en halv meter til svimlende 4 meter. Bak står ildsjeler i 40-årene som ønsker å skape et miljø hvor man skater sammen og hjelper hverandre, uansett alder og nivå. Selv ble jeg aldri noe god, men det er en enorm glede å se egne barn utfolde seg i parker vi knapt kunne drømme om selv, og med helt andre forutsetninger. Ungdomsopprøret har blitt voksent og en påminnelse om hvor viktig det er med engasjement fra voksne i barnas aktiviteter og hvor latterlig forbudet mot rullebrett var. Og med forholdene til rette, skal man ikke undres hvis neste verdensmester i vert kommer fra Norge.

Reklamer

Read Full Post »

Rolf Dobelli skriver i boken ”Kunsten å tenke klart” om psykolog Paul Slovic som gjennomførte flere eksperiment rundt empati. Slovic ba forsøkspersonene om å gi pengegaver. Slovic viste den ene gruppen bilder av ei jente fra Malawi – et avmagret barn med bedende øyne. I snitt ga forsøkspersonene to og en halv dollar til hjelpeorganisasjonen. Den andre gruppen viste Slovic statistikk fra sultekatastrofen i Malawi – mer enn tre millioner underernærte barn. Pengegavene sank med 50% i snitt.

 

I utgangspunktet ville man ha tenkt at pengegaven ville øke når man ikke bare ser ett barn lide, men får høre om at tre millioner barn lider. Men det er ikke slik vi er skrudd sammen. Statistikk gjør ikke inntrykk på oss. Det gjør derimot mennesker.

 

Denne fikseringen av mennesker, hevder Dobelli forklarer suksessen til oppfinnelsen romanen. At denne uunnværlige litterære innretningen overfører personlige og mellommenneskelige konflikter til noen få enkeltskjebner. Istedenfor å lese endeløse statistikker av de harde 30-årene, kan du heller lese John Steinbecks ”Vredens druer”. Fremfor å lese tørre rapporter om kvinnefengsler, kan du lese Vigdis Hjorts roman ”Tredve dager i Sandefjord”. Geir Gulliksens ”Historie fra et ekteskap” føyer seg inn i denne rekken av historier som forteller historier fra virkeligheten. Hvordan mann og kvinne forlater hverandre i vår tid. Hvordan brudd oppleves forskjellig. Eller som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev om ”Historie fra et ekteskap”:

 

Mer kan en ikke be om fra en roman: at den reflekterer over eget liv.

 

Kan man ikke forlange mer? Det er hvert fall spørsmålet som har blitt stilt den siste tiden. At Aftenpostens kulturkommentator lovpriser Gulliksen, men pisker Hjorth, er verdt å merke seg, siden begge bøker opplagt bygger rundt en virkelighet. Men jeg er mer nysgjerrig på hva som skjer når eget liv (som uunngåelig involverer andre) gjør at forfatteren tar hensyn til hva disse andre mener under skriveprosessen. Ødelegger det kunsten? Og hvis det er slik, ødelegger kunsten det menneskelige?

 

Nevnte roman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Gulliksen selv har turnert sammen med psykolog Sissel Gran som jobber bla. som parterapeut. Da har de ledet samtaler ut fra sine egne bøker til fulle hus omkring i Norge. Temaet engasjerer. Litteratur handler om møter, og Geir Gulliksen traff en nerve.

image1

Problemet oppstår når karakterene som romanen bygges på, tar til motmæle i det virkelige liv. Dette ble diskutert på Dagsnytt 18 med blant annet Erik Fosnes Hansen i forrige uke. Fosnes Hansen sier klokt nok at man ikke kan sette opp et regelverk som forfatteren må forholde seg til. Noe slikt ville være umulig. Når det skrives om levd liv, vil man ikke kunne komme utenom at noen vil kjenne seg igjen. Advokat Cato Schiøtz følger opp med at ingen skjønnlitterær forfatter ville bli dømt i norsk rett for sin kunst. Det ville i alle tilfeller kneblet kunsten, likevel gir han inntrykk av at han syns forfatterne tråkker over grenser.

 

Nå har ikke, så vidt meg bekjent, Gulliksen sagt at dette er biografi eller basert på en sann historie. Som leser burde dette  være irrelevant. Jeg leser ikke romaner for å grafse i folks privatliv. Det har vi andre medier til.

 

Fortelleren i ”Historier fra et ekteskap” er ektemannen, men han forteller sin kones fortelling, siden hun ikke ønsker, eller kan fortelle ham den. Det vil si at allerede i bokens begynnelse har vi med en utroverdig fortellestemme å gjøre. Vi kan ikke ta alt som fortelles for god fisk, vi vet ikke ektemakens innerste tanker. Vi vet heller ikke hva som egentlig skjedde, og det er kanskje heller ikke viktig. Før denne historien i det hele tatt ble dratt ned i dragsuget av en virkelighetsdebatt, var det denne tvilen rundt fortellerstemmen som hevet verket for meg. Gjetningen om hva som egentlig skjedde (rent litterært) og manglende innsyn i konens tanker fikk meg til å forsøke å gjenskape samtaler og hendelsesforløp. Romanen fortsetter å virke etter at boken er lagt ned. Teksten nedenfor er hentet fra første kapittel i ”Historie om et ekteskap”. Legg merke til at hun, altså ektemaken i romanen, heller ikke svarer på hovedpersonens spørsmål. Det ender med at hovedpersonen bare gjør det, uten samtykke eller nekt.

  • Vi levde sammen.
  • Tok vi vare på hverandre?
  • Hva mener du? Jo, vi gjorde det.
  • Men så en dag.
  • Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det?
  • Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.
  • Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller.
  • Kan du ikke fortelle meg om det likevel?
  • Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke.
  • Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

 

Det finnes eksempler på nøkkelromaner eller avsnitt i romaner der personer henges ut. Spesielt ille syns jeg det er når det åpenbart ikke har noen verdi for romanen, ei heller for leseren. At det er forfatteren driver regelrett mobbing og slipper unna med det, fordi det er i kunstens tjeneste. Det er feigt og skjemmer flere verk. Likevel føler jeg romanen ”Historie fra et ekteskap” er noe annet, heldigvis. Dette var Historie om er ekteskap, ikke historien om ekteskapet.

 

Etter å ha lest romanen i sommer, skapte lesningen en tomhet som jeg sjeldnere og sjeldnere opplever. Historien  handlet for meg som en person som fratok seg selv all verdighet. Strippet. Ikke bare for ekteskapet og identitet, men også troverdighet. Som litterært verk, er det ingen tvil om bokens plass. At vi nå kanskje kan oppleve litterære motinnlegg eller romaner som tilsvar, er ikke noe nytt. Spørsmålet er om hva det kan tilføre litteraturen.

Read Full Post »

I denne stund står mange tusen elever uten sakprosatilbud fra foreningen !les. I verste fall kan det skape skjevheter i skoletilbudet landet rundt. 
30 000 ungdomsskoleelever får sakprosamagasinet Faktafyk i 2017. Det kunne vært 100 000 flere hadde den sittende regjeringen vurdert utdannelse som viktigere enn skattelette til de rike. Det er sånne enkle ting. Et tastetrykk eller to som kunne gjøre den store forskjellen.
 
Knappe 40 minutter etter at LES! la ut påmeldingsskjemaet til Faktafyk, ble aksjonen fulltegnet. Opplaget er bare på 30 000 og dessverre når tilbudet ikke alle. Det syns jeg er veldig, veldig dumt.
Hvorfor?
I fremtiden vil vi mer enn noensinne leve av ideer og hodene våre. Da trenger vi annen litteratur en skjønhetsbloggere som forteller oss hvordan vi fikser sveisen eller hvor du kjøper den fjongeste shampooen. Det er inne i hodet «den nye oljen» befinner seg. Vi trenger kunnskap og verktøy til å formidle ideer, utvikle dem. Dagens ungdom må lære seg å beherske de mulighetene og ressursene de har tilgang på. Samfunnet er mettet med brød og sirkus, men det vil ikke redde oss fra klimakriser, miljøkriser, stigende arbeidsledighet og klasseforskjeller. Faktafyk inspirere ungdomsskoleelever til å se at de kan bli rakettforskere, kjemikere, historikere og kodere. De kan velge seg en spennende utdannelse de aldri hadde tenkt på før. Og det er bra. Vi trenger dem.
 
Med en allerede sårbar støtteordning for sakprosalitteratur hos Kulturrådet hvor knappe 20 titler kjøpes inn årlig, er det et behov for å nå unge lesere gjennom andre kanaler. Dårligere royaltysatser i normalkontrakten (utenom eks. statsministere som har pensjonert seg fra solidaritetsprinsipper) skaper usikkerhet hos forfatterne. Et raust budsjett til Faktafyk kunne gjort noe med det også.
Med fremtidens utfordringene er det viktig at dagens ungdom lærer god sakprosa å kjenne.
 
Hvis du ønsker Faktafyk til din skole eller ditt barn. Send en mail til foreningen !les. Det er fint for dem å dokumentere etterspørselen, og kanskje de kan få midler til opptrykk. Kan hende en tidligere statsminister får dugnadsånden over seg og gir noe fra royaltykronene sine? Har skjedd villere ting før …
 
 
Om Foreningen !les
Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som ble etablert i 1997. Vi jobber for at flere skal lese mer og formidler litteratur til barn, ungdom og voksne.
 
Om Faktafyk:
• Gratis sakprosamagasin som sendes til ungdomsskoler over hele landet.
• Utgitt for første gang i desember 2012, nummer to i 2014 og nummer tre i 2015, i et opplag på 125 000. Nummer fire i 2016 i opplag på 70 000, nummer fem i 2017 i opplag på 30 000.
• Skal gjøre unge lesere nysgjerrige på sakprosa.
• Inneholder utelukkende tekster fra sakprosasjangeren, tekster som er skrevet spesielt for magasinet og utdrag fra fagutgivelser for ungdom og voksne.
• Til papirutgaven hører også et e-magasin med utvidede versjoner av tekstene, bonusartikler, lenker til aktuelt bakgrunnsstoff, lydinnspillinger av bokutdrag, musikk- og filmsnutter.

Read Full Post »

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Read Full Post »

(Basert på en innledning jeg holdt på Cappelen Damms julebord 2015)

Homo Ergaster

Tenk dere 1.5 millioner år tilbake i tid. Da levde en våre direkte stamfedre Homo Ergaster. Ergaster er gresk for ”å arbeide”. Navnet ble gitt Homo Ergaster siden de benyttet verktøy. De kunne også til en viss grad beherske flammer. Homo Ergaster gikk gjennom en revolusjonerende utvikling. Som eneste dyr på kloden var de i stand til å lese og fortolke naturen rundt seg. Arkeologiske funn gir forskerne grunn til å tro at Ergaster kunne følge dyrespor. Kunne si hva slags type dyr, hvor mange og hvilken retning det beveget seg. Dette er viktig kunnskap i jakten på mat.

Hode

I 1973 fant man et Homo Ergaster-skjelett av en kvinne. Funnet var oppsiktsvekkende. Da skjelettet ble satt sammen, viste det seg at nesten alle knoklene unntatt kraniet var deformert. Moderne legevitenskap konkluderte med at hun hadde vært utsatt for A-vitaminforgiftning.

Ikke spis lever

Vitamin A brytes ikke ned i næringskjeden, men samles opp i leddene og lagres i leveren. Rovdyr kan samle opp store mengder A-vitamin. Denne forgiftningen er ikke en vanlig sykdom, men er godt kjent bla. hos polfarere som i mangel på mat spiste trekkhundene eller isbjørnkadaver. (Rå lever er det mykeste kjøttet og lettest å tygge)

Ved A-vitaminforgiftning løsner det ytterste laget av knoklene og blir dratt vekk fra underlaget når musklene brukes. En meget smertefullt tilstand. Før muskelfestene har grodd fast igjen er offeret også ute av stand til å bevege seg noe særlig.

Ergaster-kvinnen må ha vært invalid i flere uker (måneder) før hun døde. Men skjelettet fortalte mer. Noen beskyttet henne mot rovdyr og ga henne mat og vann mens hun var syk. Uten denne hjelpen ville hun ha dødd innen et par dager.
Lesing og omsorg

Homo Ergaster var uten artikulert talespråk. De laget ikke egne bosteder. Med en hjerne på under halvparten av størrelsen til det moderne mennesket, viste Homo Ergaster tegn på menneskelig omsorg. De tok vare på sine på et punkt der urmennesket fremdeles ikke var på toppen av næringskjeden. I debatten rundt flyktningestrømmen kan man saktens spørre om vi har beveget oss vekk fra å vise omsorg for andre.

Homo Ergaster var med sine sporkunnskaper altså det første levende vesen som begynte å lese. Lese spor i naturen ja visst. Forskjeller i årstider, uvær, men da også dyrespor. Denne første formen for lesing utviklet seg siden til symboler på en hulevegg. Deretter hieroglyfer på en papyrusrull og tilslutt en vitsebok hos Cappelen Damm. Parallelt utviklet det seg en form for empati. Jeg tror lesing gjør oss til bedre mennesker. Empatiske. Jeg tror lesing gjør oss mer omsorgsfulle. Mulig det finnes andre forklaringer, men siden det snart er jul syns jeg vi kan la det være slik. At det er litteraturen som gjør oss menneskelig og det er språket og lesingen som skaper fremskritt.

Og når noen snakker om menneskelig fremskritt og nevner løvblåsere eller segway, så vet du at det bare er tøv.

To tips før jul: Les bøker, unngå rovdyrlever.

Read Full Post »

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Read Full Post »

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Read Full Post »

Older Posts »