Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Dødsengler’ Category

Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:

Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.

Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?

Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.

Hvordan ville norsk ungdom taklet dette?

Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?

Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?

Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.

Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?

Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …

Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?

Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.

Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?

The separation - knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.

world-of-tomorrow

Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?

Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.

Read Full Post »

I begynnelsen av november lanserer jeg andre del av Dødsengler: Invasjon. Dette er en spenningstrilogi for ungdom og unge voksne. En ny bok på over 400 sider som jeg ønsker å feire og markere! Istedenfor å spise kake med forlaget eller mine venner (sorry folkens!), tenkte jeg heller å feire sammen med dem som tar bøkene mine ut til leserne. Bibliotekene.

For meg er bibliotekene sentralnervesystemet og bibliotekaren livskraften for lesning blant unge. Som forfatter på turne ser jeg hvor stor innsats som gjøres for å få unge til å lese og at bibliotekarer over hele landet yter individuell service til hver enkelt leser som søker i reolene. Det er kanskje en av de få tingene i verden som fremdeles er gratis, og det håper jeg det fortsetter med.

Aschehoug og jeg ble enige om å gi bort en full dag med forfatterbesøk til ett bibliotek i Norge. Forlaget dekker reiseutgiftene og jeg stiller opp gratis. Hva som skal skje? Vent å se! Bibliotekene er flinke og kreative med hva de får til med lave budsjetter, sammen koker vi nok opp noe kult.

Hva fungerer på ditt bibliotek? Er det skrivekurs? Høytlesning og at forfatteren forteller om hvordan bokserien blir til? Møter med skoleklasser, eller en debatt om lesning for foreldrene og lærere? Ungdomstreff med pizza på kvelden? Lesningsmaraton? De som kommer med den beste ideen får lanseringsfesten!

Om du ønsker at det skal finne sted i nærheten av der du bor, tips biblioteket ditt!

Noe for ditt bibliotek?

Noe for ditt bibliotek?

Read Full Post »

I forrige uke holdt jeg skrivekurs for tiendeklassingene på Gosen skole i Stavanger. Det er alltid stas å møte unge lesende og skrivende. Det gir håp for fremtiden. En av punktene jeg er innom når jeg holder kurs, er hvor mye arbeid som faktisk ligger i det å skrive en roman.

Med bakgrunn som redaktør forteller jeg hvordan forfattere kan sitte og skrive om manuset. Ofte blir det opptil flere versjoner og noen jobber også over flere år før det endelig sitter. De må stryke, skrive om, gå tilbake osv. Tilslutt er redaktøren fornøyd, men så fortsetter det med språkvask, oppretting, ombrekking, korrektur, ny runde korrektur. Tilslutt blir forfatteren nærmest kvalm når han ser på teksten sin.

"Og får du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger."(Foto: Gosen skole)

«Og før du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger.»(Foto: Gosen skole)

Hvorfor skremmer jeg vannet av blivende forfattere på denne måten? Jo, for å vise at det er gjennom tilbakemelding at prosjektet blir best mulig. Det er få som skriver et førsteutkast som går rett til trykken. Jeg har hvert fall aldri opplevd det, verken som redaktør eller forfatter. Det er alltid noe som må endres, og det er utholdenhetsevnen hos forfatteren til å stå løpet ut som helt klart skaper de beste bøkene.

Denne innsatsen føler jeg de ikke lærer å bruke på skolen. Få elever tar seg tid til å gjennomgå en skriveoppgave eller prøve etter karakteren er gitt – naturlig nok: hvor er motivasjonen når karakteren allerede står på papiret? End of story. Jeg drømmer om en annerledes skole. Et sted man lærer mer enn det man måles. Der elevene får file like mye på tekstene som man står og pusser på et trestykke i sløyden.

Lærere nikker ivrig når jeg sier at forfattere må tåle å stryke en hel masse. Det er ikke alltid den tykkeste boken blir den beste. Det samme gjelder for elever.

Da kom 1. korrekturen i posten. Jobba på nu jævlar!

Da kom 1. korrekturen. Jobba på nu jævlar!

De siste ukene har jeg selv sittet med korrekturen på Dødsengler 2. Mot slutten av 3. korrekturen satt jeg på kontoret til redaktøren min. På dette tidspunktet har jeg lest teksten så mange ganger, rettet frem og tilbake ørten ganger, så forlaget vet å motivere: Pocketversjonen av bok 1 ligger klar på bordet. Holder den, blar litt og så tilbake til arbeidet med manuset. Det er bare timer til bok nummer 2 går i trykk.

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Jeg leser setning for setning. Kan noe kuttes her? Er det overflødige ord? I et avsnitt hvor heltene forsøker å stikke av fra den hemmelige amerikanske organisasjonen som vil utnytte tidsreiser til kommersiell fortjeneste. (dette er sci-fi … ) oppdager jeg noe urovekkende:

Humveen var firehjulsdrevet, men ingen racerbil. Pilen på dashbordet steg i jevnt tempo, men et helikopter ville ikke ha noe problem med å ta dem igjen. Hein snudde seg. De siste han så, var at helikopteret steg høyere på himmelen. Deretter forsvant det ut av synsfeltet.

”Gass, gass!” skrek han. ”Ellers ender vi som grillmat for ørkenrottene.”

”Hva tror du jeg driver med?! Presser jeg hardere, går beina mine gjennom gulvet.”

Hein stakk hodet ut vinduet. Dagslyset var kraftig, og tårene rant da han myste opp mot solen.

”Fortell meg hva som skjer,” ropte Kendra mens hun kastet frenetiske blikk i sidespeilet.

Ørkenrotter??? Finnes det ørkenrotter i USA? Jeg titter opp fra manusbunken.

Redaktøren tripper. Som om hun sier: skal vi rekke å ha bok på lager før november må den til trykk …

snart!

”Eh. Det er bare enda en ting jeg må sjekke,” sier jeg.

Hun sukker.

Så hvem pokker blir de grillmat for da? Dingoer? Nei, det er i Australia. Hva med bikkjer? Nope, for vanlig. Jeg lukker øynene. Hva finner jeg i en ørken i Texas, USA? Kameler? Nei, nei, nei …  Kaktus, joda, men funker ikke. De spiser ikke menneskekjøtt. Jeg logger meg på nettet, googler. Coyote! Så klart. De kan bli grillmat for Coyoter.

”Jeg må bare endre ørkenrotte til Coyote,” sier jeg som om det er det viktigste øyeblikket i romanen. At det er den lille detaljen som setter alt på plass. Lettet lener jeg meg tilbake og legger strikk rund manus. Nå kjenner jeg at jeg ikke har spist siden frokost, men glad for at jeg hadde hodet med meg. Fornøyd løper jeg til pliktene hjemme. En halvtime senere ringer redaktøren. Jeg gikk fra macen min på skrivebordet hennes. Å faen, kanskje hodet ikke var helt med likevel? Uansett. Nå er boken sendt til trykk.

Lese, lese og lese atter en gang.

Lese, lese og lese atter en gang.

Read Full Post »

Et knippe linker til anmeldelser, blogger etc. som ligger på nett:

Terningkast seks på bloggen Sarai94:

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»

Askeladden roser Dødsengler og mener det er årets Fantasybok!

Mettemor liker drivet og dramaturgien

Synne77 roser Dødsengler for originalitet:

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)»

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»

Aschehoug har laget smaksprøvebok. Den kan du se her.

Dødsengler anbefales på det sterkeste på Blogit:

“Dødsengler er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.”

Bilde lånt fra Blogit anmeldelsen

Dødsengler ligger inne på Ungdomsboka.no. Kun to kommentarer der. Håper på flere positive etter hvert 🙂

 

Read Full Post »

Dødsengler første bind kom i september. Etter bokslippet har karakteren Noor intervjuet forfatteren før boken slippes under kapittelfestivalen i Stavanger (se eldre innlegg i blogg). Nå er det naturlig nok hovedpersonen, Mikkels tur. I utgangspunktet skulle han ha vært først, men Noor insisterte …

Mikkel: Av alle mulige hovedpersoner å skrive om, hvordan fant du frem til meg?

Steffen: Da jeg startet å skrive på ”Dødsengler” hadde jeg en helt annen arbeidstittel. Opprinnelig tenkte jeg ”Amons hevn” som tittel og jeg var i ferd med å skrive en fortelling basert på egyptisk og antikk historie. Jeg har universitetsutdannelse innen historie, kunsthistorie og religionshistorie, men valget av tema var egentlig ikke noe jeg hadde så mye styring på selv. Det bare ble til etter hvert som jeg skrev. Likevel dukket det opp noen alvorlige skjær i litteratursjøen: Jeg fikk ikke det historiske med Egypt og Aleksander den store til å fungere. Heldigvis dukket det opp englene i stedet. Et bilde av den greske gudinnen Nike gjorde susen. Historien måtte skrives om.

Mikkel: Skrive om hele boka?

Steffen: Ja, det var mye som måtte endres, og jeg strøk vel 40 sider med en gang jeg fant en ny vei. Det er kanskje en av de tingene leserne ikke tenker på. Forfatteren gjør i stor grad en hel rekke endringer i plott og historie underveis. For meg var det mye som måtte endres, men en av de tingene som var der hele tiden var du, Mikkel. Bak ideen om mystiske, antikke personer lå det en tanke om å skrive en roman som sønnen min kunne lese. Ha en komplisert nok hovedperson som leseren rundt 13-15 år kunne kjenne seg igjen i og dele opplevelsene med. Et menneske med troverdighet og indre demoner å stride mot. At hovedpersonen måtte ha levd. Opplevd motgang.

Nike ryddet vei for Dødsenglene

M: Hvilken opplevelser tenker du på da?

S: Vel, du som Mikkel har vel hatt en ganske tøff barndom. Først mister du moren din i en bilulykke, deretter flytter dere fra Oslo til en eller annen gudsforlatt bygd, der du ikke faller helt til ro. Det er en gryende ungdomstid der du skal finne deg selv og er søkende som man ofte kaller det. Tenåringsperioden er himmel og helvete på en gang, er det ikke?

M: Noe sånt. Men la oss snakke om noe annet, hvorfor heter det Kvengedal. Jeg finner ikke den bygda på noe kart. Er det bare noe du har funnet opp?

S: Kvengedal var tittelen på en roman av forfatteren Rolf Sagen. I 1999/00 gikk jeg på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det er en slags forfatterskole. Rolf Sagen var en av lærerne der, og jeg hadde stor glede av hans kunnskap. Vi kunne ha samtaler om litteratur. På en måte var han en oldskool-forfatter, samtidig hadde han gjort en hel del spennende eksperimenter. En av bøkene hans ”Kvengedal” handler om en bygd som ikke finnes og er satt sammen av klipp fra en autentiske lokalavis. Siden jeg har vært DJ i mange år, og liker musikk hvor lydelementer og beats samples fra annen musikk, var det noe med Rolfs sitt arbeid som jeg fant spesielt interessant. Så stedet Kvengedal er på en måte en hyllest til forfatteren Rolf Sagen.

M: Du lar meg droppe ut av et fly i fritt fall og jeg skulle liksom redde meg inn med en fallskjerm som er over sytti år gammel. Mange av stuntsene i Dødsengler er temmelig ville. Har du hoppet i fallskjerm selv?

S: Jeg hadde en plan om å hoppe fallskjerm som en del av researchen til ”Momentum” første bind av ”Dødsengler”. Men vinteren 2010/11 ble mye travlere og mørkere enn det jeg hadde tenkt, så jeg fikk rett og slett ikke tid. Andre bind om ”Dødsengler” kan jeg røpe også har en del med fallskjermer å gjøre, og det vil dukke opp noen stunts til, så jeg har fremdeles sjansen til å gjøre et hopp selv!

M: Du skriver også om snowboard og rullebrett, men har du skatet, eller bare skryter du på deg kunnskap?

S: Jeg kan vel si at jeg har skatet. Og da jeg var ung, var det jo faktisk forbudt i Norge. Om vi så politiet måtte vi løpe unna. Alle var redd for at de skulle konfiskere brettene våre som var smuglet inn fra USA. Fremdeles har jeg et rullebrett stående på kontoret som det hender jeg bruker når jeg suser rundt i gangene hos Cappelen Damm. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noe særlig flink. Skal ikke si at det var noe galt med utstyrer i 1986, men syns det er lettere med dagens twintip-brett, samtidig tør jeg ikke ta de samme sjansene i dag som da jeg var yngre. Sist jeg trynet i en ramp ifjor sommer, hadde jeg vondt i flere uker.

M: Du sier at ”Dødsengler” har flere karakterer, har romanen egentlig noen hovedperson?

S: Det er et godt spørsmål. I ”Dødsengler” er det som du sier flere fortellerstemmer. Noen vil kunne si at det er direkte inspirert av en del tv-serier hvor dette er mer vanlig. Det er deg, Noor og Peder som er sønn av direktøren Dabb som er de viktigste. I tillegg spiller Ida fra Kvengedal og Hein fra Oslo viktige roller, alle med sin stemme. Forlaget var bekymret, fordi de mente at så mange stemmer ville gjøre romanen mer komplisert enn leserne ville sette pris på. Dette var en av flere ting jeg ønsket å sjekke. Samme vinter fikk jeg nærmere seksti tiendeklassinger på Bærum til å lese et uferdig manus. De fikk ca 30 sider i uken og en del spørsmål fra ”forfatteren”. Flere fortellerstemmer var et av disse spørsmålene, og tilbakemeldingen var at de fleste ikke opplevde det som problematisk, tvert imot, så da valgte jeg å beholde det.

Rolf Sagen, forfatteren som fant opp Kvengedal

M: Så du hadde rett og slett testlesere. Er det ikke skummelt å la andre lese teksten din før den er ferdig?

S: Dette er noe som nok blir mer og mer vanlig. For meg var det viktig, fordi jeg ville sørge for at ”Dødsengler” var forståelig og spennende. Derfor ville jeg ha en lesergruppe som kunne komme med tilbakemeldinger og gi meg en sjanse til å redigere inn og ut elementer underveis. Det var noen partier som de opplevde som lange og kjedelige, så det var blant annet noe jeg jobbet med. Samtidig var det jeg som hadde styring på plott, ide og handling. Var noe for langt, måtte jeg korte ned. Var noe kjedelig, måtte jeg finne på noe annet. M: Boken kom ut i høst. Gledet du deg, eller gruet du deg til det? S: Jeg har jobbet i nesten tre år med ideen og manuset til ”Dødsengler” selvfølgelig ikke hver dag, men det ligger mye tid og krefter i prosjektet, så derfor kjenner jeg at det naturligvis vil være av betydning hva leserne mener om boken. Når en leser sier at det er den beste boken de har lest på lenge, er det naturlig nok utrolig moro. Ikke fullt så moro, når en anmelder eller blogger er negativ, selvfølgelig. Men jeg tenker at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Noen hater for eksempel de stadige referansene i ”Dødsengler” til klær, skateutstyr og webadresser og den slags. Andre har kommentert at dette gjør boka mer troverdig og gir en annen dimensjon til lesningen, fordi alle webadressene, klesmerkene som skrives inn, finnes, og samtidig ligger det spor og nøkler på internett som kan kobles til ”Dødsengler”, slik som navnet Kvengedal, men også en del litt mer obskure ting. Slikt kommer det mer av i bind to. Jeg ønsker å skrive det slik at leseren skal kunne ha mulighet til å knekke en del koder og gåter underveis med å ha litt historiekunnskap og sjekke opp noe av det jeg skriver om på Wikipedia eller Google.

M: Så det er litt som en slags bok du lærer noe av?

S: Nei, huff! Er det en ting som gjør meg fysisk dårlig er det når forlag reklamerer for skjønnlitteratur til barn og ungdom som det er voldsomt nyttig kunnskap der som gjør deg flinkere på skolen, eller noe sånt. Siden lesning er så bra, og det å lære er bra, skal de slå to fluer i et smekk. Ville likt å se at man gjorde det samme med skjønnlitteratur for voksne. Jeg tenker at ”Dødsengler” er mer som et dataspill. Det finnes elementer som kan gjøre leseren nysgjerrig, det finnes fakta som kanskje motstrider ting man trodde og som rokker ved myter og overtro som er gjengs blant folk flest. At leserne stiller seg kritiske spørsmål underveis. Jeg syns det er sunt og klokt at vi snur ting på hodet. Det kan man kanskje si at man lærer noe av, men da jeg satte meg ned og skrev starten: ”Amons hevn” så jeg at jeg etter hvert puttet så mye kunnskap om greske guder og egyptisk arkitektur inn i fortellingen, at det ble mer og mer som en skolebok og spenningsfortellingen nesten forsvant. Hva skulle leseren med all denne informasjonen? tenkte jeg.

Foreldre og lærere ville antakeligvis bli glade, men skal ikke lesning være noe man gjør når man har fri, er det ikke leserne jeg skal gjøre glade? Samtidig er det viktig for meg som forfatter å være mest mulig historisk korrekt.

Da jeg skrev serien om ”Korsfarerne” lå verdenshistorien, spesielt ny forskning og forståelse veldig høyt på min prioriteringsliste. Selv om det ligger mye arbeid bak både illustrasjonene og det å sy plottet inn i den riktige kronologien, er fortellingen og spenningen det viktigste for meg, fordi det er det leserne søker. Det som derimot kan glede meg, er om du etter lesningen av ”Dødsengler” ønsker å plukke opp en bok om norske soldater i tysk tjeneste under krigen, eller finner ut mer om den kalde krigen på wikipedia, eller leser om engler på egen hånd. Det finnes et hav av gode bøker og filmer som kan lære deg mer om alt mellom himmel og jord. Å tenne en nysgjerrighet for noe, det er helt fantastisk.

Read Full Post »

Jeg fikk høsten 2010 støtte for å utføre et prosjekt i regi forfattersentrum: norske ungdomsskoleelever følger en roman fra 1.utkast til ferdig bok gjennom lesning og egen vurdering. Tanken var at de gjennom lesning, samtaler og ved å se det endelige resultatet ville få et mer fruktbart innblikk og forståelse av hvordan skjønnlitteratur blir til og hvor mye prøving, feiling, og arbeid som ligger bak.

Elevene fikk også et skrivekurs hvor forfatteren brukte eget manus som både gode og dårlige eksempler på hvordan en tekst blir til. Prosjektet gikk over nesten et helt år og ble drøftet på et foreldremøte før det gikk gjennom.

Sammen med to 9.klasser på Ringstabekk skole i Bærum, ble mitt 1. utkast på ungdomsromanen «Dødsengler» lest av elevene. Manuset ble mottatt hver uke og omfattet ca. 30 sider per bolk. Prosjektet ble fulgt opp av norsklæreren som hadde plenumsdiskusjoner etc. Når manus var lest, skulle det hver måned komme spørsmål fra forfatteren, meg.

Spørsmålene skulle besvares skriftlig av hver enkelt elev, både som et lett av å ha lest, men også for å se hva elevene forsto av teksten. Dette gikk på historien, plottet, troverdighet, språk, følelser rundt karakterer og handling. Spørsmål ble besvart gjennom skolens nettsystem ”Fronter” og levert til meg med jevne mellomrom. Jeg hadde da data fra 60 elever i mitt videre arbeid. Det var en god del lesesterke elever som gjorde arbeidet interessant, men meningene sprikte, og var ofte i sterk opposisjon til hva forlaget mente. Spennende!

Første forfattermøte: Jeg dukket opp med maske på skolen vinteren 2010. Elevene hadde da lest ca. halve manus, og trengte at noe skjedde. jeg ble loset inn i en større sal i all hemmelighet. Elevene hadde anledning til å stille spørsmål og jeg hadde naturligvis mine egne. Dette var viktig for elevene som trodde det var læreren selv som hadde skrevet manus, og da ha en ”mystisk forfatter” kom på besøk økte interessen for prosjektet. Vi hadde også en konkurranse på om de klarte å gjette seg til hvem forfatteren var! Noe som en av elevene utrolig nok klarte basert på noen referanser som lå i teksten.

Forfatter anonymus

Andre møte: Denne gangen var hele manuset lest av samtlige elever. ”Belønningen” var at hver klasse fikk et 3 timers skrive- og lesekurs med forfatteren siste skoleuke før sommeren 2010. Jeg fortalte først litt om seg selv og om mine tidligere bøker og hvorfor jeg ønsket å skrive «Dødsengler» Deretter viste jeg utdrag fra manuset i 2. og 3. utkast for å demonstrere ikke bare hvor mye arbeid som lå bak, men hva som endringene innebar. Jeg forklarte hvorfor elementer ble endret og hvilke diskusjoner som ble ført med forlaget. Ikke en setning var lik mellom 1. utkast og 3.utkast noe som gjorde inntrykk på elevene.

Tredje møte: Var lanseringen av romanen ”Dødsengler” på Litteraturhuset høsten 2011. Alle elevene ble invitert. Stinn brakke. De fikk hvert sitt eksemplar av boken. «Forfatter» var i samtale med Aleksander Pedersen (som et bokbad) hvor romanen ble diskutert. Tema om hva som påvirket forfatteren og hvordan elevsamarbeidet virket var også et av temaene. Det var også en god del spørsmål fra salen fra elevene som kjente stoffet. Jeg leste et utdrag før samtalen og etter. Scener elevene kjente fra før, men som naturligvis også var endret. Lanseringsfesten for ungdomsskoleelevene ble derfor en flott begivenhet. Forlaget stilte med kaker og forfriskninger til elevene som nå hadde avsluttet ungdomsskolen og stilte på arrangementet av egen fri vilje og ikke gjennom skolens regi.

Lansering av Dødsengler i Oslo

Konklusjon: Eleven hadde romanen ”Dødsengler” på pensum i norsk (fremfor Ibsen eller Hamsun) noe jeg kunne like.  Dette var et veldig godt intensiv for å skrive romanen ferdig. Det var liksom noen som ventet på den andre siden. Diskusjonene rundt skriveteknikk og historie og plott var veldig spennende og lærerikt for begge parter. Læreren likte godt at det massive arbeidet som ligger i å skrive en roman ble synliggjort – spesielt dette med å jobbe videre både med det språklige, men også plottproblematikk, kom frem. Dette er vanligvis en side som ikke leseren får innsyn i. Vanligvis leses det bare ”ferdige romaner” på skolen, og dermed er det en del interessant læring som faller bort. Dette var helt klart et prosjekt som kunne tas med inn i skoleverket. Et mer langvarig forfattermøte hvor elevene selv kan følge prosessen.

Read Full Post »

Sniksalg i Stavanger under Kapittelfestivalen

Hurra! Etter tre år er endelig Dødsengler i salg!

28.09 klokka 15:00 slippes offisielt første bind av Dødsengler. Dette skjer på Litteraturhuset i Oslo.
Aleksander Pedersen er vert og skal lede en liten samtale med meg (forfatteren). Det vil også leses fra boka og være et lite lotteri hvor gjestene kan vinne bok eller bokeffekt.

Håper å se dere der 🙂

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »