Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Dødsengler’ Category

Et knippe linker til anmeldelser, blogger etc. som ligger på nett:

Terningkast seks på bloggen Sarai94:

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»

Askeladden roser Dødsengler og mener det er årets Fantasybok!

Mettemor liker drivet og dramaturgien

Synne77 roser Dødsengler for originalitet:

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)»

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»

Aschehoug har laget smaksprøvebok. Den kan du se her.

Dødsengler anbefales på det sterkeste på Blogit:

“Dødsengler er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.”

Bilde lånt fra Blogit anmeldelsen

Dødsengler ligger inne på Ungdomsboka.no. Kun to kommentarer der. Håper på flere positive etter hvert 🙂

 

Read Full Post »

Dødsengler første bind kom i september. Etter bokslippet har karakteren Noor intervjuet forfatteren før boken slippes under kapittelfestivalen i Stavanger (se eldre innlegg i blogg). Nå er det naturlig nok hovedpersonen, Mikkels tur. I utgangspunktet skulle han ha vært først, men Noor insisterte …

Mikkel: Av alle mulige hovedpersoner å skrive om, hvordan fant du frem til meg?

Steffen: Da jeg startet å skrive på ”Dødsengler” hadde jeg en helt annen arbeidstittel. Opprinnelig tenkte jeg ”Amons hevn” som tittel og jeg var i ferd med å skrive en fortelling basert på egyptisk og antikk historie. Jeg har universitetsutdannelse innen historie, kunsthistorie og religionshistorie, men valget av tema var egentlig ikke noe jeg hadde så mye styring på selv. Det bare ble til etter hvert som jeg skrev. Likevel dukket det opp noen alvorlige skjær i litteratursjøen: Jeg fikk ikke det historiske med Egypt og Aleksander den store til å fungere. Heldigvis dukket det opp englene i stedet. Et bilde av den greske gudinnen Nike gjorde susen. Historien måtte skrives om.

Mikkel: Skrive om hele boka?

Steffen: Ja, det var mye som måtte endres, og jeg strøk vel 40 sider med en gang jeg fant en ny vei. Det er kanskje en av de tingene leserne ikke tenker på. Forfatteren gjør i stor grad en hel rekke endringer i plott og historie underveis. For meg var det mye som måtte endres, men en av de tingene som var der hele tiden var du, Mikkel. Bak ideen om mystiske, antikke personer lå det en tanke om å skrive en roman som sønnen min kunne lese. Ha en komplisert nok hovedperson som leseren rundt 13-15 år kunne kjenne seg igjen i og dele opplevelsene med. Et menneske med troverdighet og indre demoner å stride mot. At hovedpersonen måtte ha levd. Opplevd motgang.

Nike ryddet vei for Dødsenglene

M: Hvilken opplevelser tenker du på da?

S: Vel, du som Mikkel har vel hatt en ganske tøff barndom. Først mister du moren din i en bilulykke, deretter flytter dere fra Oslo til en eller annen gudsforlatt bygd, der du ikke faller helt til ro. Det er en gryende ungdomstid der du skal finne deg selv og er søkende som man ofte kaller det. Tenåringsperioden er himmel og helvete på en gang, er det ikke?

M: Noe sånt. Men la oss snakke om noe annet, hvorfor heter det Kvengedal. Jeg finner ikke den bygda på noe kart. Er det bare noe du har funnet opp?

S: Kvengedal var tittelen på en roman av forfatteren Rolf Sagen. I 1999/00 gikk jeg på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det er en slags forfatterskole. Rolf Sagen var en av lærerne der, og jeg hadde stor glede av hans kunnskap. Vi kunne ha samtaler om litteratur. På en måte var han en oldskool-forfatter, samtidig hadde han gjort en hel del spennende eksperimenter. En av bøkene hans ”Kvengedal” handler om en bygd som ikke finnes og er satt sammen av klipp fra en autentiske lokalavis. Siden jeg har vært DJ i mange år, og liker musikk hvor lydelementer og beats samples fra annen musikk, var det noe med Rolfs sitt arbeid som jeg fant spesielt interessant. Så stedet Kvengedal er på en måte en hyllest til forfatteren Rolf Sagen.

M: Du lar meg droppe ut av et fly i fritt fall og jeg skulle liksom redde meg inn med en fallskjerm som er over sytti år gammel. Mange av stuntsene i Dødsengler er temmelig ville. Har du hoppet i fallskjerm selv?

S: Jeg hadde en plan om å hoppe fallskjerm som en del av researchen til ”Momentum” første bind av ”Dødsengler”. Men vinteren 2010/11 ble mye travlere og mørkere enn det jeg hadde tenkt, så jeg fikk rett og slett ikke tid. Andre bind om ”Dødsengler” kan jeg røpe også har en del med fallskjermer å gjøre, og det vil dukke opp noen stunts til, så jeg har fremdeles sjansen til å gjøre et hopp selv!

M: Du skriver også om snowboard og rullebrett, men har du skatet, eller bare skryter du på deg kunnskap?

S: Jeg kan vel si at jeg har skatet. Og da jeg var ung, var det jo faktisk forbudt i Norge. Om vi så politiet måtte vi løpe unna. Alle var redd for at de skulle konfiskere brettene våre som var smuglet inn fra USA. Fremdeles har jeg et rullebrett stående på kontoret som det hender jeg bruker når jeg suser rundt i gangene hos Cappelen Damm. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noe særlig flink. Skal ikke si at det var noe galt med utstyrer i 1986, men syns det er lettere med dagens twintip-brett, samtidig tør jeg ikke ta de samme sjansene i dag som da jeg var yngre. Sist jeg trynet i en ramp ifjor sommer, hadde jeg vondt i flere uker.

M: Du sier at ”Dødsengler” har flere karakterer, har romanen egentlig noen hovedperson?

S: Det er et godt spørsmål. I ”Dødsengler” er det som du sier flere fortellerstemmer. Noen vil kunne si at det er direkte inspirert av en del tv-serier hvor dette er mer vanlig. Det er deg, Noor og Peder som er sønn av direktøren Dabb som er de viktigste. I tillegg spiller Ida fra Kvengedal og Hein fra Oslo viktige roller, alle med sin stemme. Forlaget var bekymret, fordi de mente at så mange stemmer ville gjøre romanen mer komplisert enn leserne ville sette pris på. Dette var en av flere ting jeg ønsket å sjekke. Samme vinter fikk jeg nærmere seksti tiendeklassinger på Bærum til å lese et uferdig manus. De fikk ca 30 sider i uken og en del spørsmål fra ”forfatteren”. Flere fortellerstemmer var et av disse spørsmålene, og tilbakemeldingen var at de fleste ikke opplevde det som problematisk, tvert imot, så da valgte jeg å beholde det.

Rolf Sagen, forfatteren som fant opp Kvengedal

M: Så du hadde rett og slett testlesere. Er det ikke skummelt å la andre lese teksten din før den er ferdig?

S: Dette er noe som nok blir mer og mer vanlig. For meg var det viktig, fordi jeg ville sørge for at ”Dødsengler” var forståelig og spennende. Derfor ville jeg ha en lesergruppe som kunne komme med tilbakemeldinger og gi meg en sjanse til å redigere inn og ut elementer underveis. Det var noen partier som de opplevde som lange og kjedelige, så det var blant annet noe jeg jobbet med. Samtidig var det jeg som hadde styring på plott, ide og handling. Var noe for langt, måtte jeg korte ned. Var noe kjedelig, måtte jeg finne på noe annet. M: Boken kom ut i høst. Gledet du deg, eller gruet du deg til det? S: Jeg har jobbet i nesten tre år med ideen og manuset til ”Dødsengler” selvfølgelig ikke hver dag, men det ligger mye tid og krefter i prosjektet, så derfor kjenner jeg at det naturligvis vil være av betydning hva leserne mener om boken. Når en leser sier at det er den beste boken de har lest på lenge, er det naturlig nok utrolig moro. Ikke fullt så moro, når en anmelder eller blogger er negativ, selvfølgelig. Men jeg tenker at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Noen hater for eksempel de stadige referansene i ”Dødsengler” til klær, skateutstyr og webadresser og den slags. Andre har kommentert at dette gjør boka mer troverdig og gir en annen dimensjon til lesningen, fordi alle webadressene, klesmerkene som skrives inn, finnes, og samtidig ligger det spor og nøkler på internett som kan kobles til ”Dødsengler”, slik som navnet Kvengedal, men også en del litt mer obskure ting. Slikt kommer det mer av i bind to. Jeg ønsker å skrive det slik at leseren skal kunne ha mulighet til å knekke en del koder og gåter underveis med å ha litt historiekunnskap og sjekke opp noe av det jeg skriver om på Wikipedia eller Google.

M: Så det er litt som en slags bok du lærer noe av?

S: Nei, huff! Er det en ting som gjør meg fysisk dårlig er det når forlag reklamerer for skjønnlitteratur til barn og ungdom som det er voldsomt nyttig kunnskap der som gjør deg flinkere på skolen, eller noe sånt. Siden lesning er så bra, og det å lære er bra, skal de slå to fluer i et smekk. Ville likt å se at man gjorde det samme med skjønnlitteratur for voksne. Jeg tenker at ”Dødsengler” er mer som et dataspill. Det finnes elementer som kan gjøre leseren nysgjerrig, det finnes fakta som kanskje motstrider ting man trodde og som rokker ved myter og overtro som er gjengs blant folk flest. At leserne stiller seg kritiske spørsmål underveis. Jeg syns det er sunt og klokt at vi snur ting på hodet. Det kan man kanskje si at man lærer noe av, men da jeg satte meg ned og skrev starten: ”Amons hevn” så jeg at jeg etter hvert puttet så mye kunnskap om greske guder og egyptisk arkitektur inn i fortellingen, at det ble mer og mer som en skolebok og spenningsfortellingen nesten forsvant. Hva skulle leseren med all denne informasjonen? tenkte jeg.

Foreldre og lærere ville antakeligvis bli glade, men skal ikke lesning være noe man gjør når man har fri, er det ikke leserne jeg skal gjøre glade? Samtidig er det viktig for meg som forfatter å være mest mulig historisk korrekt.

Da jeg skrev serien om ”Korsfarerne” lå verdenshistorien, spesielt ny forskning og forståelse veldig høyt på min prioriteringsliste. Selv om det ligger mye arbeid bak både illustrasjonene og det å sy plottet inn i den riktige kronologien, er fortellingen og spenningen det viktigste for meg, fordi det er det leserne søker. Det som derimot kan glede meg, er om du etter lesningen av ”Dødsengler” ønsker å plukke opp en bok om norske soldater i tysk tjeneste under krigen, eller finner ut mer om den kalde krigen på wikipedia, eller leser om engler på egen hånd. Det finnes et hav av gode bøker og filmer som kan lære deg mer om alt mellom himmel og jord. Å tenne en nysgjerrighet for noe, det er helt fantastisk.

Read Full Post »

Jeg fikk høsten 2010 støtte for å utføre et prosjekt i regi forfattersentrum: norske ungdomsskoleelever følger en roman fra 1.utkast til ferdig bok gjennom lesning og egen vurdering. Tanken var at de gjennom lesning, samtaler og ved å se det endelige resultatet ville få et mer fruktbart innblikk og forståelse av hvordan skjønnlitteratur blir til og hvor mye prøving, feiling, og arbeid som ligger bak.

Elevene fikk også et skrivekurs hvor forfatteren brukte eget manus som både gode og dårlige eksempler på hvordan en tekst blir til. Prosjektet gikk over nesten et helt år og ble drøftet på et foreldremøte før det gikk gjennom.

Sammen med to 9.klasser på Ringstabekk skole i Bærum, ble mitt 1. utkast på ungdomsromanen «Dødsengler» lest av elevene. Manuset ble mottatt hver uke og omfattet ca. 30 sider per bolk. Prosjektet ble fulgt opp av norsklæreren som hadde plenumsdiskusjoner etc. Når manus var lest, skulle det hver måned komme spørsmål fra forfatteren, meg.

Spørsmålene skulle besvares skriftlig av hver enkelt elev, både som et lett av å ha lest, men også for å se hva elevene forsto av teksten. Dette gikk på historien, plottet, troverdighet, språk, følelser rundt karakterer og handling. Spørsmål ble besvart gjennom skolens nettsystem ”Fronter” og levert til meg med jevne mellomrom. Jeg hadde da data fra 60 elever i mitt videre arbeid. Det var en god del lesesterke elever som gjorde arbeidet interessant, men meningene sprikte, og var ofte i sterk opposisjon til hva forlaget mente. Spennende!

Første forfattermøte: Jeg dukket opp med maske på skolen vinteren 2010. Elevene hadde da lest ca. halve manus, og trengte at noe skjedde. jeg ble loset inn i en større sal i all hemmelighet. Elevene hadde anledning til å stille spørsmål og jeg hadde naturligvis mine egne. Dette var viktig for elevene som trodde det var læreren selv som hadde skrevet manus, og da ha en ”mystisk forfatter” kom på besøk økte interessen for prosjektet. Vi hadde også en konkurranse på om de klarte å gjette seg til hvem forfatteren var! Noe som en av elevene utrolig nok klarte basert på noen referanser som lå i teksten.

Forfatter anonymus

Andre møte: Denne gangen var hele manuset lest av samtlige elever. ”Belønningen” var at hver klasse fikk et 3 timers skrive- og lesekurs med forfatteren siste skoleuke før sommeren 2010. Jeg fortalte først litt om seg selv og om mine tidligere bøker og hvorfor jeg ønsket å skrive «Dødsengler» Deretter viste jeg utdrag fra manuset i 2. og 3. utkast for å demonstrere ikke bare hvor mye arbeid som lå bak, men hva som endringene innebar. Jeg forklarte hvorfor elementer ble endret og hvilke diskusjoner som ble ført med forlaget. Ikke en setning var lik mellom 1. utkast og 3.utkast noe som gjorde inntrykk på elevene.

Tredje møte: Var lanseringen av romanen ”Dødsengler” på Litteraturhuset høsten 2011. Alle elevene ble invitert. Stinn brakke. De fikk hvert sitt eksemplar av boken. «Forfatter» var i samtale med Aleksander Pedersen (som et bokbad) hvor romanen ble diskutert. Tema om hva som påvirket forfatteren og hvordan elevsamarbeidet virket var også et av temaene. Det var også en god del spørsmål fra salen fra elevene som kjente stoffet. Jeg leste et utdrag før samtalen og etter. Scener elevene kjente fra før, men som naturligvis også var endret. Lanseringsfesten for ungdomsskoleelevene ble derfor en flott begivenhet. Forlaget stilte med kaker og forfriskninger til elevene som nå hadde avsluttet ungdomsskolen og stilte på arrangementet av egen fri vilje og ikke gjennom skolens regi.

Lansering av Dødsengler i Oslo

Konklusjon: Eleven hadde romanen ”Dødsengler” på pensum i norsk (fremfor Ibsen eller Hamsun) noe jeg kunne like.  Dette var et veldig godt intensiv for å skrive romanen ferdig. Det var liksom noen som ventet på den andre siden. Diskusjonene rundt skriveteknikk og historie og plott var veldig spennende og lærerikt for begge parter. Læreren likte godt at det massive arbeidet som ligger i å skrive en roman ble synliggjort – spesielt dette med å jobbe videre både med det språklige, men også plottproblematikk, kom frem. Dette er vanligvis en side som ikke leseren får innsyn i. Vanligvis leses det bare ”ferdige romaner” på skolen, og dermed er det en del interessant læring som faller bort. Dette var helt klart et prosjekt som kunne tas med inn i skoleverket. Et mer langvarig forfattermøte hvor elevene selv kan følge prosessen.

Read Full Post »

Sniksalg i Stavanger under Kapittelfestivalen

Hurra! Etter tre år er endelig Dødsengler i salg!

28.09 klokka 15:00 slippes offisielt første bind av Dødsengler. Dette skjer på Litteraturhuset i Oslo.
Aleksander Pedersen er vert og skal lede en liten samtale med meg (forfatteren). Det vil også leses fra boka og være et lite lotteri hvor gjestene kan vinne bok eller bokeffekt.

Håper å se dere der 🙂

Read Full Post »

Eplekjekt mente jeg at Stavanger burde ha en ukes monopol på salg av ungdomsdebuten min Dødsengler.  Lite skjønte jeg hva det kunne innebære.

Resultatet var nemlig at boken ikke var å oppdrive i Oslo da den kom fra trykkeriet. Selv ikke Aschehoug hadde fått den levert! Jeg skulle lese opp fra den dagen etter klokka ni  i anledning Kapittelfestivalen. Å stå der uten bok ville naturligvis oppleves som en nedtur.

Heldigvis fikk jeg kjøpt bok på Notabene i Stavanger som kunne skilte seg med førlansering av Dødsengler. Boka ble levert på nærmeste Narvesen-kiosk, siden bokhandelen ville være stengt da jeg ville lande på Sola. Takk for god service Notabene! Kjapp taxi inn fra flyplassen og deretter sette seg på hotellrommet og bla i boka for første gang. Måtte finne et passende utdrag for oppdrag dagen etter. Første tykke roman på åtte år! Føles bra. Endelig få skrive igjen.

I morges tok jeg taxi til Stavangers bydelsbibliotek på Madla hvor 40 ungdomsskoleelever fra Gosen skole var invitert til første opplesning fra Dødsengler. Det er over 15 år siden jeg har bodd i Stavanger, så jeg tok ikke sjansen på kollektivtransporten denne dagen …

Bok, dinosaur, bonger og festivalpass!

For den som kjenner meg, er det viden kjent at jeg elsker å prate, så de 45 minuttene gikk (for meg) veldig fort. Dødsengler har muligens et stort og komplekst persongalleri, men ungdommene så ut til ikke ha noen problemer med å henge med. Leste kapittel 4 av romanen og elevenes reaksjon antydet at mange ønsket å lese videre umiddelbart. Får bare håpe at romanen finner veien til bibliotekene og bokhandelen de neste dagene og ukene.

Flere av eleven ønsket seg Dødsengler som lydbok, håper at Lydbokforlaget tenker det samme.

I kveld er det åpningsprogram for Kapittel klokka 21. Ser frem til endelig å få se William T. Vollmann LIVE.  kjekt med Pål Jackman også. Føler meg på både hjemme og på stor festival på en gang.

Hurra for Stavanger!

Read Full Post »

Sammendrag basert på
kildematerialet til boken Dødsengler:

I år 2220 er Suristenes bok en tekst det refereres flittig fra
i forhold til den kultpolitiske Surismen. Verdigrunnlaget for et samfunn etablert
på troen om det beste for menneskeheten, og det endelige mål i vår utvikling.
Perfeksjon. Surisme er ikke en religion, for suristene har motbevist Gud.

I 2220 er mennesket i stand til å reprodusere seg selv uten
hjelp fra naturen, de er i stand til å skape mennesket ikke bare i sitt bilde,
men slik de selv ønsker. Det tolker suristene gjennom sine tekster som at
menneske har gjennom denne tekniske evolusjonen blitt Gud. Mennesket er Gud.

Kjernepunktet i suristenes filosofi er å fjerne all ondskap
og alt vondt. ”Det menneskelige ubehag”. I følge organisasjonens fremtredende
ledere har all lidelse i menneskets historie vært skapt av mannen. Mannen,
eller det maskuline er roten til alle problemene. Om det mannlige kromoson
fjernes, vil krig, vold og all menneskelig lidelse forsvinne. I Suristenes bok
påstås det at mannen gjennom de store krigene (1. og 2. verdenskrig red.)
utryddet på slagmarken sine egne evner til styring og dermed også muligheten
til å redde verden fra sykdom og nød, da deres beste hjerner døde i
skyttergravene. Bare gjennom ett kjønn vil mennesket være i stand til å
oppfylle total godhet.

Suristenes symbol består hovedsakelig av maskuline tegn som
er satt sammen. Firkanten som peker oppover representerer sjelen. Ringen er
fornuften og firkantene som peker i alle himmelretninger demonstrerer at en
surist skal være åpen for alle retninger, men ikke la det passere fornuften og forstyrre
sjelen. Det er den kalde logikken som skal herske.

Ikke alle ønsker å leve i et samfunn uten mann og kvinne.
Det oppleves som unaturlig og umoralsk. Det er en åpen konflikt mellom
suristenes verdenssystem og grupper som kjemper for at mennesket skal bestå.
Gruppene er små og det er få felles synspunkter. Motstanden har derfor aldri
vært godt organisert, men ”Det frie mennesket” med en fremtreden leder i Lucian,
er en væpnet revolusjon som har fått solid feste og som har gitt suristene
alvorlige utfordringer.

Suristenes ”jegere” har blitt observert i historien og feilaktig
tolket som engler. Dette er bioproduserte maskiner med egenskaper fra dyr som
gjør at de blant annet kan utvikle vinger og/eller har muligheten til å
reprodusere tapte celler (som hos firfirsler) og/eller høyere utviklet
sanseapparat. Jegerens oppgave er å reise tilbake i tid for å utslette
menneskelig arvematerial som oppleves som ”brysomme” i kampen for å
monopolisere den menneskelige utvikling og fjerne det maskuline. Deres
telepatiske samband har bevist seg å ha innvirkning på visse mennesketyper/
gener som da speiler jegernes egenskaper. Bakgrunn for dette er fremdeles
ukjent.

Skriftlige kilder om Suristenes tilblivelse utover deres
egne tekster (som ikke oppleves som balanserte eller kildekritisk gode nok) er
sparsommelig. Tidlige tekster om suristene har enten blitt fjernet og/ eller
forfatterne forsvunnet. Derfor er mye av det som hevdes om suristenes bakgrunn
basert på spekulasjon. Noen kilder mener det dreier seg om en ekstrem
feministisk retning som går for langt (feminismens endelige mål er utryddelse
av mannen), men som naturligvis møter heftig kritikk. Andre nevner en herskerklasse som ønsker å gjøre menneskeheten til slaver/
droner som hos maur og bier. En gruppe forskere hevdet tidlig at suristene ikke
er fra jorden, men innvandret fra verdensrommet.

Forfatteren under en pause på hemmelig sted.

Surisme er det ledende globale tankesettet i fremtiden, og
det er kun gjennom Lucian, leder for opprører mot suristene at vi kjenner deres
planer. Mer kjent material vil bli publisert i oppfølgeren til Dødsengler –
Momentum.

Read Full Post »

Dødsenglers første bind kommer i september. Som en
oppvarming har karakterene ønsket å intervjue forfatteren.

Før boken slippes  under kapittelfestivalen i Stavanger vil det følge

noen korte intervjuer og småartikler rundt innholdet i Dødsengler.
Og utover høsten kommer det flere ting.

Det ville vært naturlig at hovedpersonen Mikkel hadde vært først
ute med et intervju, men Noor insisterte …

 

Steffen R.M. Sørum intervjuet av Noor.

Noor: Hva faen hadde du med å blande meg opp i
romanprosjektet ditt?

Steffen: Hvordan skal jeg forsvare meg mot den? Du bare
dukket opp. Leserens, og for øvrig mitt første møte med deg, var i klasserommet
der du sto med stolen over hodet, tydeligvis rasende over et eller annet. Da
jeg først skrev ned de setningene følte jeg en helt utrolig energi fra denne
personen, altså deg. Jeg var nødt til å ha deg med videre i romanen.

N: Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

S: Nei, men likevel et ektefølt øyeblikk. Du står i et
klasserom med stolen din hevet over hodet. Du er forbannet og ønsker å pælme
den i veggen. Jeg husker jeg satt og tenkte: Hvor har hun det sinne fra? Hvor
langt er hun villig til å gå?

N: For å være helt ærlig ønsket jeg å pælme den på læreren.

S: Slike episoder hender i en del klasserom, dessverre. Det
finnes elever som har et temperament og et sinne de ikke har kontroll over. Det
fører dem ofte opp i trøbbel som de nok helt sikkert hadde tjent med å styre
unna. Jeg kan forstå at du blir sint, men det er din jobb og ditt ansvar å
kontrollere deg selv. Du bør tenke på omgivelsene dine.

N: Det kan du trygt si. Men syns du det er bra for ungdom å
lese om en person som meg, hadde de ikke hatt det bedre med å ha … hva kaller
du det … forbilder som er sunne?

S: Jeg tror det er lurt å spørre seg selv om hvor mye man
skal tillate seg. Noen ganger er det lurt å holde sinnet sitt for seg selv. En
venn av meg som heter Knut har jobbet som litteraturkritikker i mange år. Han
sier at han leser bøker for å finne ut hvor jævlig han er selv. Det er godt å
lese om helter og skurker med svakheter og uvaner. Vi har godt av å se at andre
sliter med de samme tingene som oss. Sinne er det ikke alltid lett å få
kontroll over. Jeg syns ikke at det skal være slik at vi ikke skal få ha et
temperament. Det ville blitt utrolig kjedelig, men heller tenke igjennom
hvordan vi ønsker at andre skal oppføre seg mot oss og oppføre oss slik selv.

N: Så du bruker meg for at andre skal føle seg bedre,
lissom? Er ikke det umoralsk? Uansett så er jeg mer enn sinnet mitt.

S: Klart du er. Hadde du ikke vært det, tror jeg heller ikke
at jeg hadde skrevet deg inn i romanen min. Slik jeg ser det tilfører du Peder
en hel del.

N: Mange ungdomsbokforfattere skal liksom ha med et innvandreralibi
i bøkene sine. Sånne fotballbøker har alltid ei jente eller gutt, med krusete
hår og mørk hud. Blir det ikke veldig overtydelig at jeg skal være det
eksotiske innslaget ditt?

S: Jeg håper ikke at leserne tolker det slik. Likevel
skjønner jeg godt hva du mener. Mye av litteraturen, spesielt for barn og
ungdom,har som mål å være politisk korrekt. Forfattere får naturligvis kred for
å vise mangfoldet i Norge, og sånn syns jeg det skal være. Dessverre blir nok en
del av disse karakterene lett stereotyper av dem de skal representere. Samtidig
blir noen av de ”vriene” man gjør, i korrekthetens navn, ofte rare og
krampeaktige. Man skal på død og liv snu på kjønssrollemønsteret som å la mor
mekke bil og far drive med tidstypiske kvinneting. Det er jo en morsom vri, men
jeg syns ikke nødvendigvis at slike små justeringer løfter teksten. Jeg liker bedre
de forfatterne som tør å skrive om tabubelagte tema. Eller som tør å la
karakterene sine være problematiske og som dermed rører ved våre ofte
forutinntatte følelser om andre.

N: Men fetteren min, Talib, som leser litt bøker og har vært
elevrådsdude og sånn mener at du har skrevet en del om innvandrere, og med det
perspektivet, før?

S: Det stemmer. Min andre roman, som var for voksne, heter ”Fundamentalt
nå”. Romanen handler om en irakisk/iransk familie som bor i Oslo. De to barna i
den familien opplever Norge på hver sin måte. Datteren i huset, Layla, er for
eksempel et idol og idrettstalent og var på juniorlandslaget. Senere skrev jeg
en bok som heter ”Legg cricket på is”, som jeg håpet skulle si litt om det å
være ny i Norge og samtidig savne en idrett/ hobby som varmer hjertet. Senere
skrev jeg en barneserie om ”Korsfarerne” som tar for seg konflikten mellom
kristne og muslimer i Det hellige land. Derfor kan du godt si at Talib har
rett. Jeg har nok hatt et innvandrerperspektiv (om du vil) i mye av det jeg har
skrevet.

N: Hvorfor det. Jeg mener du er hvit føkkings middelklasse  fra Norges vestkyst?

S: Igjen så er ikke alt like lett å forstå, selv for meg som
skriver bøkene. Jeg bodde en stund i London som barn. Der gikk jeg i engelsk
kindergarden. Så jeg har hvert fall opplevd det å være annerledes og bo i et
annet land med et fremmed språk. Den gangen var jeg fire – fem år gammel, og
det gjorde et enormt inntrykk. Jeg husker ennå den følelsen av usikkerhet da vi
kom tilbake til Norge. Jeg tror foreldrene mine var så opptatt av at vi skulle
lære oss engelsk at vi snakket det hjemme osv. Så da jeg kom tilbake til
Stavanger, var det knapt så jeg forsto hva barna i gaten sa! Vi hadde hatt så
fokus på å tilpasse oss, at det norske nærmest var glemt.

N: Så hva mener du om innvandring?

S: Da jeg bodde i Stavanger hadde oljebyen et rikt
internasjonalt miljø. Jeg vokste opp i et nabolag med franske, engelske,
amerikanske, arabiske og tyske familier som jobbet i oljebransjen. Disse
menneskene var viktig for meg. At man er en byrde for samfunnet fordi man

enten har en annen kultur, hudfarge eller kommer fra et annet land mener jeg er feil.
Farfaren min sa en gang: Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, det er hvor
du skal som betyr noe. Jeg verdsetter det utsagnet. Akkurat nå, vet vi ikke
hvor Norge er på vei, men vi har alle et ansvar på å gjøre landet vårt godt for
alle.

N: Det hørtes jo hyggelig ut. Gamlingen din hørtes ut som en
fin fyr. I Dødsengler gir du meg superkrefter slik at jeg kan knuse
politiskjold og banke opp hvem som helst, men i slutten av boken er jeg
plutselig veik og uten krefter igjen. Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

S: Jeg jobber nå med bind to om Dødsengler. I fjor sommer
var jeg på researchtur til Normandie i Frankrike. Nå vil jeg ikke avsløre hvor
mye av handlingen som foregår der, men jeg kan røpe at du er en del av
handlingen og at du har en sentral rolle i kampen videre mot jegerne.

N: Fett! Men en annen ting: Momentum starter med en
eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på
selveste 17.mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som
skjedde i regjeringskvartalet.

S: Sant nok. Det var helt grusomt og veldig nært. Jeg var
ved regjeringskvartalet med hele familien min bare et par minutter før bomben
smalt. Vi hadde også sittet på buss med ungdommen som skulle til og fra Utøya
noen timer før. Om bussen jeg tok hadde vært et par minutter forsinket ville
barna mine og vi mest sannsynlig blitt utsatt for eksplosjonen. Vi er heldige
som kom uskadet fra det. Det var det dessverre mange som ikke gjorde.  Uken etter katastrofen satt jeg med
korrekturen på Dødsengler. Det er umulig å ikke ha hendelsene på Utøya, og i
sentrum, i bakhodet når jeg leste min egen tekst hvor politiet undersøker
ruinene av slottet og mistenker høyreekstreme krefter. Jeg måtte gjøre noen
omskrivelser i tolvte time for å få frem en bevissthet om 22.7, men jeg ville ikke
sensurere romanen.

N: Indre Oslo kjemp. Hva betyr det egentlig?

S: Navnet på bloggen min er hentet fra et skoleprosjekt. Igjen
kan dette knyttes opp mot hendelsene 22.7. I de to siste årene har jeg reist
rundt på norske ungdom- og videregående skoler med et skrivekurs/ prosjekt som jeg
valgte å kalle Indre Oslo kjemp. Mer om dette prosjektet må jeg fortelle om siden.
Tanken var å få ungdommene til å bli bevisste at Oslo var et terrormål. Uten å
fokusere på hvem eller hva som kunne ramme Oslo, ville jeg få ungdom til å
skrive ut fra at de selv var vitner til et angrep. Jeg fikk til og med laget en
kortfilm om terrorangrep på Oslo som elevene skulle bruke som rammefortelling.
Det ble skrevet mange sterke tekster. En av dem jeg kanskje husker best, var skrevet
av en gutt med pakistanske foreldre. Han var klassens bølle og typisk brautende
og gangsteraktig. Han skrev en kort tekst som handlet om hvordan han sto nede
på Oslo S i et forskremt folkehav. Han forsøkte å ringe sin mor, men kom på
svareren hennes. Dermed var teksten en slags monolog om at han elsket henne og
fortalte henne sine siste tanker før han skulle dø. Ikke et øye var tørt da
gutten leste teksten sin. Læreren sa til meg etterpå at dette var en side hun
ikke visste gutten hadde og var utrolig stolt over å ha ham som elev. En annen
gang måtte jeg en lærer fra eks Jugoslavia som hadde opplevd grusomheter fra
hjemlandet, hun fortalte med dette i en pause. Jeg var redd for at hun ville
fordømme hele prosjektet. Tvert om. Hun syntes det var viktig at norske barn fikk
muligheten til å leve seg inn i slike hendelser. Tenke seg selv som ofre for
slike grusomheter og dermed skape empati. Indre Oslo-prosjektet var utrolig
verdifullt for meg. Nå i ettertid, tenker jeg på alle ungdommene jeg møtte som
hadde en solid og klar bevissthet om terror og katastrofer. Det hadde jeg
virkelig ikke trodd. Det gjorde meg trygg på at den dagen virkeligheten innhentet
fiksjonen ville vi som nasjon klare å konsumere inntrykkene og skjebnene. Det
er kanskje rart nå i ettertid å si det, men jeg følte det som en mental
forberedelse til 22.7.

N: Men hvorfor skriver du om så mye fælt. Kunne det ikke
være mer kjærlighet og glede i Dødsengler? Hva er galt med litt med love,
lissom?

S: Slik har det alltid vært. Jeg skriver mørkere enn min
egen skygge. Som forfatter trives teksten min mer i mørket enn i lyset. Likevel
kan jeg røpe at det både er kjærlighet i luften i Momentum og at oppfølgeren
kommer til å ha mer romantikk, om det er det du sikter til.

N: Ok, det er bra. Siste spørsmål. Jeg syns det er litt
vanskelig å tyde mine egne notater. Hva står det der?

S: Musikk, tror jeg.

N: Ja. Hører du på musikk når du skriver? Vi får nemlig ikke
gjøre det på skolen og det irriterer meg.

S: Helt klart. Jeg hører mye på musikk når jeg skriver. Musikk
fungerer er som bokmerker for tankene mine. Men jeg kan for eksempel ikke høre
på musikk om jeg går gjennom språket og retter grammatikk. Da må jeg
konsentrere meg. Det er kun ved ”kreativ skriving” at jeg lytter til musikk, så
jeg forstår godt at læreren din sier at headsettet skal av under arbeidet på
skolen.

N: Hmm. Hadde håpet på et annet svar der, men takk for
intervjuet!

S: Selv takk!

Read Full Post »

Endelig ferdig med første del av fortellingen om Dødsenglene. Boken kommer ut på Aschehoug i september og er en ungdom/ crossover-roman

med elementer av både action og science-fiction, men også hverdagsrealisme og levd liv.

Her legger jeg ut prologen. Håper den faller i smak!

Skisse av omslaget

Prolog

 

Paris, 11.mai klokka 09:01

Det regnet lett den morgenen. Dråpene eglet seg til glassplatene som små vannkopper.
Som symptomene på sykdommen vokste de til linser som brast og rant nedover mot
bakken flere meter lenger ned.  

Himmelen var uvanlig mørk til mai å være.
Skyene skled av gårde over parken, men himmelhvelvingen var fortsatt elektrisk.
Et vindkast trakk brått en lyseblå plastpose opp i luften, og kastet den rundt
i store sirkler. Raskere og raskere, stadig oppover, spunnet rundt av usynlige
fingre. I plutselig mangel av oppdrift dalte posen nedover igjen i brede buer,
og til slutt hektet den seg fast i stålkanten på den store glassfasaden. Det
tunge skydekket truet med å rive med seg toppene av slottet som omringet plassen.
Likevel sprengte noen få solstråler inn gjennom små hull i skylaget, og minnet
om det daglige oppgjøret mellom lys og mørke. Godt og ondt.

            Posen ble hengende og blafre i små flysser
etter den lange reisen fra butikken, til noen (hvem som helst) kastet den fra
seg nede ved elven Seinen i det travle krysset på Concordeplassen. Derfra for
den videre på sine egne veier, gjennom Tuilerieparken, over den lyse grusen,
opp i luften og på et av verdens mest berømte glassmonument. Sekunder etter at den
hektet seg fast, rullet den spesialkonstruerte vaskeroboten brummende over glassflatene
på sin automatiske renselsesprosess, clean & shine. Posen ble skubbet av
glassdiamanten, stupte i fritt fall mot menneskemengden under og ble tråkket
ned av hundrevis av føtter.

            Under alt dette glasset gikk mennesker i kø. Franskmenn, briter, japanere og russere.

Rulletrappen kvernet og knaket sørgmodig idet tusenvis av mer eller mindre kunstinteresserte
turister ble ført ned i dypet. De rant over gulvflatene som en bøtte vann, for
så å forsvinne inn i de uttallige salene som skjulte all verdens kunstskatter.
Antikkavdelingen, barokkavdelingen, fransk renessanse, egyptisk kunst rappet av
Napoleon. Mumiene. Sarkofagene og steintavlene.

De første timene var alltid de verste; så letnet trykket. Louvre var åpnet, og
Jack sto langs veggen i avdeling for klassisk antikk kunst og gjespet. Han
hadde ingen anelse om hvordan været utenfor bygget seg opp til en elektrisk
storm, hadde neppe brydd seg om det heller. Han forsøkte forgjeves å holde
tilbake en ny gjesp. Det var blitt seint kvelden før. Konsert med noen
kamerater. Et lite og relativt ukjent jazzband som ikke startet å spille før
midnatt. Ille var det å komme seg opp av sengen og på jobb etter en natts
rangling. I tillegg hadde en måke sluppet den brunhvite dritten sin på ham på
vei over Pont du Carrousel. Han hadde brettet opp det tilgrisete ermet på den
hvite skjorten og latt som ingenting, alt var bedre enn å komme for seint.

Det var sjelden noen var dumme nok til å
forsøke å stjele noe fra museet. Fra tid til annen dukket det opp en galning
som kastet syre på Mona Lisa, eller sprayet ned statuenes edlere deler. Ikke
ofte nok til å løse opp i den gørre og monotone arbeidsdagen. Likevel, Jack måtte
være takknemlig for at bestefaren hadde fikset denne ekstrajobben til ham.

            Her nede ved trappeavsatsen hadde
han god oversikt. Han rettet på walkien som hang slapt i beltet, og tittet ned
på de upussede skoene; han fant ikke noen god stilling for verken ryggen eller
beina. En lav summing trykket opp mot det lave kjellertaket. Lange karavaner av
mennesker toget mot ham. En ny dag i en av verdens største kunstsamlinger samlet
inn i en periode på flere hundre år av Frankrikes konger og keisere. Jack
svelget unna et tredje gjesp. Han burde ha stoppet etter det fjerde glasset med
vin i går. Hvorfor klarte han aldri å si nei?

            Den summende hviskingen eskalerte etter hvert til en harkende brumming.

Menneskemengden nærmet seg trappen hvor Jack hadde tatt oppstilling.

Bak ham, ved venstre skulder, sto hun. Nike. Den
mektige seiersgudinnen fra det gamle Hellas. Like hodeløs som han selv der han gikk
på jobb med bare et par timers nattesøvn. Han hadde stått vakt her i flere uker
allerede, og snart kunne han så å si alt om henne. Om et par minutter ville de
første blitslampene gnistre mot kroppen hennes. Jack ville måtte lukke øynene
for ikke å bli blendet. Føtter subbet, klikket og klakket stadig nærmere. Jack
slikket seg på leppene. Bare den første timen ville gå fort så han kunne gå utenfor
og tenne seg en røyk. Ja, en Gitanes nå ville definitivt ha hjulpet.

            Den første gruppen var japanere,
alltid japanere, og deretter fulgte tyskerne hakk i hæl med sine blafrende
guidebøker. Han hadde sett det hundrevis av ganger. Svette fingre på
speilreflekslinser, tunge fotovesker hengende i stropper rundt halsen. Praktiske
sandaler som var gode for ryggen, kakifargede vester og hvite sokker. Som en
flokk gresshopper med ryggsekker og solhatter fortærte de alt på sin vei med
fotoapparatet. ”Hvorfor mangler den engelen hodet, pappa?” spurte en ung gutt. De
besøkende stimlet rundt statuen. ”Det ble vel … Jeg vet ikke, spør moren din.
Det er hun som har guidebok og kunstutdannelse.”

            Nike var vel ingen engel, din dust,
tenkte Jack idet speilreflekskameraet ble hevet og linsekappen lirket av. Han orket
ikke noe skarpt blitslys nå. Han kunne kjenne hvordan gulvet gynget, at vinen
ikke hadde forlatt kroppen. Han lukket øynene for det som skulle komme.

            Først mørke, så et skarpt, hvitt
lys. Et voldsomt smell kastet Jack flere meter opp i luften. Kroppen ble slengt
bortover marmorgulvet mens stein blåste ut i alle retninger. Verden rundt ham
gikk i oppløsning. De første sekundene ble Jack bare liggende der. Så hevet han
brystkassen fra det kalde gulvet, støttet seg med håndflaten og tok seg til
munnen. Hånden hans ble blodig, men til hans lettelse var alle tennene på plass.
Han spyttet sand. Harkende fikk han pusten tilbake.

            Fingrene så ut som opphakket
fiskeagn. I ørene pep en høyfrekvent lyd. Den lød som en bie inni øregangene.
Hadde han mistet hørselen? Rommet var fullt av hvitt støv, og Jack kunne verken
se eller høre noe. Hvitt på hvitt som om flere tonn hvetemel var blitt kastet
utover. Lavt, veldig lavt under den smertefulle pipingen kunne han høre sang.
Vakker sang, slo det ham. Det minnet om kirkekoret i Tolouse der storebroren
sang da de var barn. Lyse, vakre stemmer. Kraftløs la han seg ned på ryggen
igjen og lyttet.

            Angeli redierunt. Non miserebitur. Nullus exitus.

Et fremmed språk, men likevel på en merkelig
måte forståelig:
De er tilbake. Ingen nåde. Ingen utvei.

            Gjennom glasstaket i toppen av
trappen, flere etasjer over ham, spilte lyset ned i flotte stråler som strenger
på en lyre. En skikkelse steg over ham. Var det Nike, i kjøtt og blod? Var hun
blitt levende? Jack klarte ikke å fokusere ordentlig.

Som om noen vred om volumknappen på en
forsterker, kom verden tilbake i all sin gru. Hylene og skrikene fra flere
hundre skadde og sårede. En kakofoni av kaos og smerte.

            Åh, herregud, turistene! Den masete
guttungen, faren med kameraet. Jack grep etter beltet. Walkien var revet bort. Han
stablet seg på knærne i kaoset av menneskekropper og steinbiter. Støvet sank
mot bakken; luften klarnet. Han måtte finne walkietalkien! Han krøp mot stedet
han hadde stått vakt, og etter å ha famlet rundt på gulvet en stund, fikk han øye
på noe som fikk det til å ise nedover ryggen.

            Borte
ved trappen var det noe som manglet. Nike var borte. Rundt pidestallen lå det
nå bare grove steinbiter, grus og sand. Jack tok seg til hodet og satte seg rystet
ned igjen. Rundt ham dukket folk frem fra støvet. Han la seg skjelvende ned på
ryggen igjen og pustet tungt. Merde! Verre hangover hadde han aldri opplevd. Over
seg skimtet han plutselig en kvinne. Hun satt overskrevs på brystkassen hans og
så ned på ham med et ulveflir. Det blinket i en gjenstand hun holdt mellom
hendene. Jack fikk ikke puste. Han forsøkte å si fra at det gjorde vondt, men i
det samme kjente han noe kaldt ramme pannen med et smertefullt stikk. Han
forsøkte å stritte imot, men kreftene sviktet. Hun var for sterk. Kulden
presset seg inn i hodet hans, og langt borte hørtes sirener.

Read Full Post »

« Newer Posts