Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘intervju’ Category

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Read Full Post »

Etter en strålende anmeldelse forrige uke satt jeg igjen med en idé.

Under følger en tenkt samtale mellom Cathrine Krøger (Kritiker i Dagbladet) og meg selv, basert på anmeldelsen. Cathrine Krøger har en røff, cut the crap-tone. En måte å snakke litteratur på som jeg savner på litteraturfestivaler. Man inviteres til å delta i debattt, noe det sjeldent blir, fordi alle er så pokkers høflige og greie.

Jeg tenkte: hva om jeg ”stjeler” Cathrine Krøgers stemme og setter den inn i en tenkt samtale på en tenkt litteraturfestival. Hva skjer da?

DSC_0271

Krøger og Sørum

(Stort bibliotek. Ca. 40 mennesker i salen på vonde stoler satt opp i rekker. Klokka er ca. 14:00. Ute skinner solen. En LITTERATURFESTIVAL-banner henger ved scenen. To mennesker på scenen i hver sin slitte 70-tallsstol.)

CK: Tenk deg et fremtidig samfunn blottet for menn, styrt av kvinnelige roboter — utkledd som engler, men djevler i sitt vesen. Utstyrt med en dødbringende dolk, skjærer de ut hjernebarken på ofrene. Det er skrekkscenariet Steffen RM Sørum tegner opp for oss i science fiction-serien «Dødsengler». Velkommen Steffen.

(Høflig applaus fra fremmøtte)

SS: Takk Cathrine.

CK: La meg danne en kort pitsj av Dødsenglerserien: De kvinnelige skikkelsene, også kalt surister, reiser tilbake i tid for å utrydde sterke, mannlige og opprørske gener, da de mener det er menn som skaper krig.

 

(Humring fra salen)

SS: Det er en fin oppsummering. Men jeg vil røpe at det ikke bare er menn som står på dødslisten til Suristene. Dødsenglene er roboter (om enn biologiske) som tjener suristene.  Dødsenglene oppfører seg ikke på noen måte som Suristene, de er kun deres tjenere. Hvem disse verdenslederne som har innført ettkjønnspolitikk er, og hvorfor de setter i gang et så spektakulært drapsprosjekt gjennom tid og rom? Det håper jeg at jeg klarer å lande i siste bind.

CK: «Dødsengler 1 — Momentum» ble til i samarbeid med en skoleklasse og var preget av dårlig styring, med tilsynelatende tilfeldige innfall og et dels uforståelig plott. Du bruker uforholdsmessig mye tid på å introdusere heltene for eksempel. Oppfølgeren er derimot langt strammere. Har du nå fått et bedre grep om fortellingen?

(Latter fra publikum)

Jeg skal ikke gi to 10. Klasser på Bærum skylden for at Dødsengler har et komplekst plott. Det er nok riktig at bok 1: ”Momentum”, ikke gir alle svarene. Jeg brukte nok mye tid på å beskrive hovedpersonene, noe jeg følte var nødvendig for at historien skulle kunne rettferdiggjøres. ”Invasjon” er strammere mest fordi karaktergalleriet ble presentert i første bind, tror jeg. Forhåpentligvis skriver jeg bedre og bedre også.

CK: Et av hovedtemaene er det kompliserte tidsbegrepet; om det skulle være mulig å reise tilbake i tid, så vil tidsreisene gripe inn i historien og forandre den, slik at verden av i dag blir seende annerledes ut. Det er det som skjer i denne boka. De fire sendes tilbake til invasjonen i Normandie i 1944. Den kampen de må utkjempe der, er ifølge denne boka langt viktigere enn den som foregikk mellom tyskere og allierte. Her er det jordas framtid som står på spill?

SS: Tidsreiser har alltid fascinert meg. Selv om man skal være særdeles kreativ for å kunne forsvare at det finnes teknologiske løsninger som gjør dem mulig. For dødsenglene foreligger det kun en oppgave: utrydde gener som representerer opprørerne. Opprørerne som i fremtiden gjør livet surt for Suristene. Suristene driter vel egentlig om det skjer endringer i historien, så lenge de når sitt mål: utrydde potensielle motstandere som er i ferd med å velte ettkjønnspolitikken deres.

CK: Det er mye tøft her, romantikk og ungdomsproblematikk, forrykende actionscener, forrædere og overraskelser. Men selv om denne boka er langt strammere enn den forrige, er det fremdeles forvirrende inkonsistenser. Som at et hovedpoeng i første bok var at dødsenglene skulle utrydde den mannlige rase, mens de nå bare synes å skulle utrydde enkelte opprørere, kvinner som menn.

SS: Da jeg startet å skrive dødsengler var det en ting som var klart for meg: Jeg ville ha kvinner som ”fienden”. Med et glimt i øyet selvfølgelig. Jeg ønsket å vise at måten vi omtaler gutter og menn på i dag, på sikt vil kunne føre oss galt av sted. At vold, krig og til og med en promp i et klasserom alltid et guttenes feil, er det riktig? At bråket i et klasserom alltid er guttene osv. Hva gjør vi med guttene om vi legger all skyld på dem? Burde vi da heller stille spørsmålet; Ville samfunnet vårt bli bedre om vi bare hadde kvinner? Det er tross alt det Suristene gjennomfører, og de er villig til å gå langt for å opprettholde det.

CK: Dette er ikke en bok for motstandere av historisk fiksjon. Du lar de fire superungdommene redde de allierte fra tap mot tyskerne — og de grusomme dødsenglene. Til blant annet general Pattons store takknemlighet.

SS: Om du leser en roman, bør man kanskje være åpen for fiksjon? Se bare på debatten rundt ”Vikings” eller den kommende danske tv-serien ”1864”. Der uttalte produsentene nylig at fiksjonen går foran fakta. Jeg vil ikke si meg enig i det, men det er en spennende tanke. Problemet er ofte at historiske romaner for barn og unge ønsker å lære bort for mye og ikke tillater seg nok spenning. Jeg lager en dystopi, en fremtidsutfordring som skal fremstå som større enn andre verdenskrig. At menneskeheten står på spill. For øvrig var det ikke Patton som ledet D-dagen. Han ble sett på som for uforsiktig og uregjerlig til den oppgaven. Våre helter merker etter hvert at det er flere ting som ikke stemmer med historieboken. Slike ting syns jeg er spennende.

CK: Du sparer ikke på effektene og du lar ungdommene vasse i blod og avrevne kroppsdeler under kampene i Normandie. Kan det grense til det smakløse?

SS: Er ikke krig usmakelig? Jeg hadde et ønske om å illustrere krigens grusomhet i møte med norske ungdommer som i utgangspunktet ikke verken hadde språk eller verktøy til å takle en slik realitet. Jeg vet at jeg nødvendigvis ville tråkke noen på tærne med å blande inn virkelighet og historie. I første bind, er en av heltene en tidligere frontkjemper. En som støttet Hitler under andre verdenskrig og som ikke angrer. Kan han likevel være god, eller bli en helt? I bind 2 fremstiller jeg ikke amerikanernes innsats under D-dagen som bare gloriøs og riktig. I bind 3 går jeg enda lenger uten at jeg skal røpe noe nå.

CK: Takk, da begynner vi å gå tomme for tid her. Er det noen i salen som lurer på noe, eller ønsker å stille forfatteren et spørsmål?

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Read Full Post »

Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:

Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.

Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?

Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.

Hvordan ville norsk ungdom taklet dette?

Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?

Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?

Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.

Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?

Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …

Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?

Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.

Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?

The separation - knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.

world-of-tomorrow

Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?

Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.

Read Full Post »

Dødsenglers første bind kommer i september. Som en
oppvarming har karakterene ønsket å intervjue forfatteren.

Før boken slippes  under kapittelfestivalen i Stavanger vil det følge

noen korte intervjuer og småartikler rundt innholdet i Dødsengler.
Og utover høsten kommer det flere ting.

Det ville vært naturlig at hovedpersonen Mikkel hadde vært først
ute med et intervju, men Noor insisterte …

 

Steffen R.M. Sørum intervjuet av Noor.

Noor: Hva faen hadde du med å blande meg opp i
romanprosjektet ditt?

Steffen: Hvordan skal jeg forsvare meg mot den? Du bare
dukket opp. Leserens, og for øvrig mitt første møte med deg, var i klasserommet
der du sto med stolen over hodet, tydeligvis rasende over et eller annet. Da
jeg først skrev ned de setningene følte jeg en helt utrolig energi fra denne
personen, altså deg. Jeg var nødt til å ha deg med videre i romanen.

N: Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

S: Nei, men likevel et ektefølt øyeblikk. Du står i et
klasserom med stolen din hevet over hodet. Du er forbannet og ønsker å pælme
den i veggen. Jeg husker jeg satt og tenkte: Hvor har hun det sinne fra? Hvor
langt er hun villig til å gå?

N: For å være helt ærlig ønsket jeg å pælme den på læreren.

S: Slike episoder hender i en del klasserom, dessverre. Det
finnes elever som har et temperament og et sinne de ikke har kontroll over. Det
fører dem ofte opp i trøbbel som de nok helt sikkert hadde tjent med å styre
unna. Jeg kan forstå at du blir sint, men det er din jobb og ditt ansvar å
kontrollere deg selv. Du bør tenke på omgivelsene dine.

N: Det kan du trygt si. Men syns du det er bra for ungdom å
lese om en person som meg, hadde de ikke hatt det bedre med å ha … hva kaller
du det … forbilder som er sunne?

S: Jeg tror det er lurt å spørre seg selv om hvor mye man
skal tillate seg. Noen ganger er det lurt å holde sinnet sitt for seg selv. En
venn av meg som heter Knut har jobbet som litteraturkritikker i mange år. Han
sier at han leser bøker for å finne ut hvor jævlig han er selv. Det er godt å
lese om helter og skurker med svakheter og uvaner. Vi har godt av å se at andre
sliter med de samme tingene som oss. Sinne er det ikke alltid lett å få
kontroll over. Jeg syns ikke at det skal være slik at vi ikke skal få ha et
temperament. Det ville blitt utrolig kjedelig, men heller tenke igjennom
hvordan vi ønsker at andre skal oppføre seg mot oss og oppføre oss slik selv.

N: Så du bruker meg for at andre skal føle seg bedre,
lissom? Er ikke det umoralsk? Uansett så er jeg mer enn sinnet mitt.

S: Klart du er. Hadde du ikke vært det, tror jeg heller ikke
at jeg hadde skrevet deg inn i romanen min. Slik jeg ser det tilfører du Peder
en hel del.

N: Mange ungdomsbokforfattere skal liksom ha med et innvandreralibi
i bøkene sine. Sånne fotballbøker har alltid ei jente eller gutt, med krusete
hår og mørk hud. Blir det ikke veldig overtydelig at jeg skal være det
eksotiske innslaget ditt?

S: Jeg håper ikke at leserne tolker det slik. Likevel
skjønner jeg godt hva du mener. Mye av litteraturen, spesielt for barn og
ungdom,har som mål å være politisk korrekt. Forfattere får naturligvis kred for
å vise mangfoldet i Norge, og sånn syns jeg det skal være. Dessverre blir nok en
del av disse karakterene lett stereotyper av dem de skal representere. Samtidig
blir noen av de ”vriene” man gjør, i korrekthetens navn, ofte rare og
krampeaktige. Man skal på død og liv snu på kjønssrollemønsteret som å la mor
mekke bil og far drive med tidstypiske kvinneting. Det er jo en morsom vri, men
jeg syns ikke nødvendigvis at slike små justeringer løfter teksten. Jeg liker bedre
de forfatterne som tør å skrive om tabubelagte tema. Eller som tør å la
karakterene sine være problematiske og som dermed rører ved våre ofte
forutinntatte følelser om andre.

N: Men fetteren min, Talib, som leser litt bøker og har vært
elevrådsdude og sånn mener at du har skrevet en del om innvandrere, og med det
perspektivet, før?

S: Det stemmer. Min andre roman, som var for voksne, heter ”Fundamentalt
nå”. Romanen handler om en irakisk/iransk familie som bor i Oslo. De to barna i
den familien opplever Norge på hver sin måte. Datteren i huset, Layla, er for
eksempel et idol og idrettstalent og var på juniorlandslaget. Senere skrev jeg
en bok som heter ”Legg cricket på is”, som jeg håpet skulle si litt om det å
være ny i Norge og samtidig savne en idrett/ hobby som varmer hjertet. Senere
skrev jeg en barneserie om ”Korsfarerne” som tar for seg konflikten mellom
kristne og muslimer i Det hellige land. Derfor kan du godt si at Talib har
rett. Jeg har nok hatt et innvandrerperspektiv (om du vil) i mye av det jeg har
skrevet.

N: Hvorfor det. Jeg mener du er hvit føkkings middelklasse  fra Norges vestkyst?

S: Igjen så er ikke alt like lett å forstå, selv for meg som
skriver bøkene. Jeg bodde en stund i London som barn. Der gikk jeg i engelsk
kindergarden. Så jeg har hvert fall opplevd det å være annerledes og bo i et
annet land med et fremmed språk. Den gangen var jeg fire – fem år gammel, og
det gjorde et enormt inntrykk. Jeg husker ennå den følelsen av usikkerhet da vi
kom tilbake til Norge. Jeg tror foreldrene mine var så opptatt av at vi skulle
lære oss engelsk at vi snakket det hjemme osv. Så da jeg kom tilbake til
Stavanger, var det knapt så jeg forsto hva barna i gaten sa! Vi hadde hatt så
fokus på å tilpasse oss, at det norske nærmest var glemt.

N: Så hva mener du om innvandring?

S: Da jeg bodde i Stavanger hadde oljebyen et rikt
internasjonalt miljø. Jeg vokste opp i et nabolag med franske, engelske,
amerikanske, arabiske og tyske familier som jobbet i oljebransjen. Disse
menneskene var viktig for meg. At man er en byrde for samfunnet fordi man

enten har en annen kultur, hudfarge eller kommer fra et annet land mener jeg er feil.
Farfaren min sa en gang: Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, det er hvor
du skal som betyr noe. Jeg verdsetter det utsagnet. Akkurat nå, vet vi ikke
hvor Norge er på vei, men vi har alle et ansvar på å gjøre landet vårt godt for
alle.

N: Det hørtes jo hyggelig ut. Gamlingen din hørtes ut som en
fin fyr. I Dødsengler gir du meg superkrefter slik at jeg kan knuse
politiskjold og banke opp hvem som helst, men i slutten av boken er jeg
plutselig veik og uten krefter igjen. Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

S: Jeg jobber nå med bind to om Dødsengler. I fjor sommer
var jeg på researchtur til Normandie i Frankrike. Nå vil jeg ikke avsløre hvor
mye av handlingen som foregår der, men jeg kan røpe at du er en del av
handlingen og at du har en sentral rolle i kampen videre mot jegerne.

N: Fett! Men en annen ting: Momentum starter med en
eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på
selveste 17.mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som
skjedde i regjeringskvartalet.

S: Sant nok. Det var helt grusomt og veldig nært. Jeg var
ved regjeringskvartalet med hele familien min bare et par minutter før bomben
smalt. Vi hadde også sittet på buss med ungdommen som skulle til og fra Utøya
noen timer før. Om bussen jeg tok hadde vært et par minutter forsinket ville
barna mine og vi mest sannsynlig blitt utsatt for eksplosjonen. Vi er heldige
som kom uskadet fra det. Det var det dessverre mange som ikke gjorde.  Uken etter katastrofen satt jeg med
korrekturen på Dødsengler. Det er umulig å ikke ha hendelsene på Utøya, og i
sentrum, i bakhodet når jeg leste min egen tekst hvor politiet undersøker
ruinene av slottet og mistenker høyreekstreme krefter. Jeg måtte gjøre noen
omskrivelser i tolvte time for å få frem en bevissthet om 22.7, men jeg ville ikke
sensurere romanen.

N: Indre Oslo kjemp. Hva betyr det egentlig?

S: Navnet på bloggen min er hentet fra et skoleprosjekt. Igjen
kan dette knyttes opp mot hendelsene 22.7. I de to siste årene har jeg reist
rundt på norske ungdom- og videregående skoler med et skrivekurs/ prosjekt som jeg
valgte å kalle Indre Oslo kjemp. Mer om dette prosjektet må jeg fortelle om siden.
Tanken var å få ungdommene til å bli bevisste at Oslo var et terrormål. Uten å
fokusere på hvem eller hva som kunne ramme Oslo, ville jeg få ungdom til å
skrive ut fra at de selv var vitner til et angrep. Jeg fikk til og med laget en
kortfilm om terrorangrep på Oslo som elevene skulle bruke som rammefortelling.
Det ble skrevet mange sterke tekster. En av dem jeg kanskje husker best, var skrevet
av en gutt med pakistanske foreldre. Han var klassens bølle og typisk brautende
og gangsteraktig. Han skrev en kort tekst som handlet om hvordan han sto nede
på Oslo S i et forskremt folkehav. Han forsøkte å ringe sin mor, men kom på
svareren hennes. Dermed var teksten en slags monolog om at han elsket henne og
fortalte henne sine siste tanker før han skulle dø. Ikke et øye var tørt da
gutten leste teksten sin. Læreren sa til meg etterpå at dette var en side hun
ikke visste gutten hadde og var utrolig stolt over å ha ham som elev. En annen
gang måtte jeg en lærer fra eks Jugoslavia som hadde opplevd grusomheter fra
hjemlandet, hun fortalte med dette i en pause. Jeg var redd for at hun ville
fordømme hele prosjektet. Tvert om. Hun syntes det var viktig at norske barn fikk
muligheten til å leve seg inn i slike hendelser. Tenke seg selv som ofre for
slike grusomheter og dermed skape empati. Indre Oslo-prosjektet var utrolig
verdifullt for meg. Nå i ettertid, tenker jeg på alle ungdommene jeg møtte som
hadde en solid og klar bevissthet om terror og katastrofer. Det hadde jeg
virkelig ikke trodd. Det gjorde meg trygg på at den dagen virkeligheten innhentet
fiksjonen ville vi som nasjon klare å konsumere inntrykkene og skjebnene. Det
er kanskje rart nå i ettertid å si det, men jeg følte det som en mental
forberedelse til 22.7.

N: Men hvorfor skriver du om så mye fælt. Kunne det ikke
være mer kjærlighet og glede i Dødsengler? Hva er galt med litt med love,
lissom?

S: Slik har det alltid vært. Jeg skriver mørkere enn min
egen skygge. Som forfatter trives teksten min mer i mørket enn i lyset. Likevel
kan jeg røpe at det både er kjærlighet i luften i Momentum og at oppfølgeren
kommer til å ha mer romantikk, om det er det du sikter til.

N: Ok, det er bra. Siste spørsmål. Jeg syns det er litt
vanskelig å tyde mine egne notater. Hva står det der?

S: Musikk, tror jeg.

N: Ja. Hører du på musikk når du skriver? Vi får nemlig ikke
gjøre det på skolen og det irriterer meg.

S: Helt klart. Jeg hører mye på musikk når jeg skriver. Musikk
fungerer er som bokmerker for tankene mine. Men jeg kan for eksempel ikke høre
på musikk om jeg går gjennom språket og retter grammatikk. Da må jeg
konsentrere meg. Det er kun ved ”kreativ skriving” at jeg lytter til musikk, så
jeg forstår godt at læreren din sier at headsettet skal av under arbeidet på
skolen.

N: Hmm. Hadde håpet på et annet svar der, men takk for
intervjuet!

S: Selv takk!

Read Full Post »