Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Korsfarerne’ Category

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Read Full Post »

1: NRK TV: ”Vi beklager at nyhetssendingen 21:00 vil bli utsatt med 10 minutter, da vi har fått et eksklusivt intervju med nordisk råd nominerte Tomas Espedal.”

Stopp pressen!  (Foto: ANDERS GRØNNEBERG/DAGBLADET)

Stopp pressen! (Foto: ANDERS GRØNNEBERG/DAGBLADET)

2: TV SPORTEN: ”Cupfinalen mellom Viking og Brann må dessverre flyttes til Bislett stadion da Ullevål allerede var booket til Henning Bergvågs poesifestival POESIDIGG. ”Vi skjønner prioriteringen,” sier sportslig leder i Brann.

Viking må vike for lyrikken

Viking må vike for lyrikken

3: NRK Radio: Kjent FrP-politiker legger opp. ”Nå skal jeg skrive bok, og det er ikke en selvbiografi,” røper eks politikeren som ønsker å ta litteratur-Norge med storm.

4: NRK Nyheter: SAS innfører fra nyåret høytlesning på alle sine utenriksflyvninger. Kjente skuespillere får i oppgave å lese fra en roman eller novelle – avhengig av flyets reiserute og lengde.  ”Vi syns det ble trist å se alle sitte der alene med hver sin lille elektroniske dings. Å dele en god leseropplevelse vil gjøre flyvningene ekstra hyggelige.”

Litteraturopplevelser i nye høyder!

Litteraturopplevelser i nye høyder!

5: Reform 14 ønsker å innføre sjakk og bordtennis som kombofag på videregående. Kombinasjonen 4 minutter bordtennis, 4 minutter sjakk og deretter 4 minutter bordtennis osv.  er den mest effektive måten å ”vekke” hjernen på. Vi ønsker å være ledende når det gjelder utdanning i Europa, også innen nyskapning, sier utdanningsministeren til NRK Rogaland. ”Hva er poenget med å utvide timeplanen om ikke elevene er våkne,” spør ministeren.

Ikke boksing. Det er fremdeles ikke politisk korrekt.

Ikke boksing. Det er fremdeles ikke politisk korrekt.

6: Kulturkapital blir et nytt begrep i 2014. Den blå-blå regjeringen ønsker å pirre unge menneskers kjøpekraft for kulturopplevelser. Kulturkapital er et verdikort på 1000,- som kan benyttes til kjøp av kunstopplevelser som teater, opera og ballett, bokkjøp, utstillinger og museumsbilletter. Verdikortet, som fungerer som et betalingskort, deles ut til ungdom mellom 14-19 år. Verdien kan fornyes og etterfylles ved søknad. ”Vi opplever at foreldre ikke tar med barna sine på nok kulturopplevelser utenom kino, og dette er statens måte å ta oppgaven på alvor,” sier kulturministeren. ”Vi fant rett og slett plass på statsbudsjettet. Barnas dannelse er høyt prioritert, dessuten strømmer pengene inn i kulturen igjen,” sier Knut Olav Åmås i kulturdepartementet.

Nytt kort i lommeboka! (logo av Askhov.no)

Nytt kort i lommeboka! (logo av Askhov.no)

7: Norge Rundt: Nå skal alle få lære Tom Dooley. Blokkfløyten byttes ut med ukulele på alle norske barneskoler. ”Hva er poenget med et instrument som hindrer sang,” undrer musikklærer på Eiganes skole. ”

Skjermbilde 2013-12-12 kl. 10.22.18

Hvilken ukulele er du?

Read Full Post »

Etter forrige innlegg om turen til Normandie, ble jeg spurt om jeg kunne utdype litt om det å gjøre research. Ikke alle forfattere skriver om sin egen kamp. Noen av oss velger mer eller mindre frivillig å dukke ned i andres konflikter, og ofte flere hundre år tilbake i tid. Mange gode historier ligger nemlig der, i vår felles kulturhistorie. Når jeg reiser rundt på skoleturne med ”Korsfarerne”, overrasker jeg ofte elevene ved å fortelle at jeg har lest over 10 000 sider med korsfarerhistorie, uten bilder (det forbløffer dem enda mer).

Mest lar de seg nok sjokkere fordi til tross sine 6 bind, er ikke korsfarerne en stor bokserie i ordrikhetsforstand – den fyller vel knapt forordet i andre historiske romaner. Som lettlestserie ønsket jeg å nå unge leserne som fremdeles trente på lesekunnskapene sine med. Det er kanskje ikke naturlig å tenke seg at små bøker krever like mye research som tykke. Det gjør de. Om de er illustrerte, kreves det ofte mer. For detaljene i bildene må også stemme. Det nytter ikke å komme med poteter på et europeisk marked i år 1100 for eksempel (poteten kom til Europa en del senere …), eller en rustning som tilhører 1500-tallet.

Da jeg for noen år siden hadde avsluttet korsfarerserien med en faktabok, tenkte jeg det skulle bli en stund til jeg skulle skrive historiske romaner igjen. Rett og slett for det tok så ufattelig mye tid å sette seg inn i stoffet og med begrenset tid til å skrive, ville det ta meg flere år. På den andre siden elsker jeg å lese historie, så jeg kunne ikke dy meg å fortsette med å nytte meg av historisk materiale.

Å nei!!!

Å nei!!!

I ”Dødsengler 2: Invasjon”, foregår mye av historien under D-dagen i 1944. Så igjen kastet jeg meg over kildene. Her er det alltid fallgruver. Noen forfattere lar seg ofte friste til å vise hvor mye de kan om emnet, med fare for å slå ut leseren allerede før side tre. Gir du derimot for lite, kommer heller ikke leseren inn i det universet du forsøker å gjenskape og da kjeder han eller hun seg. Og det verste av alt. Du må tørre å ta små, frekke friheter.

Ikke alle forfattere jobber på samme måte, naturlig nok. Og utfordringene løses på mange vis. Nedenfor har jeg laget en uhøytidelig liste med utgangspunkt og utfordringer:

«Den flinke»

Noen forfattere slår nærmest i hjel sitt litterære prosjekt ved å skulle demonstrere for leseren hva de kan. I noen bøker syns jeg dette fungerer godt. Patrick O´Brians romanserie om Jack Aubrey er et godt eksempel. Her kan treskutedetaljer fra Napoleons glansdager lett tippe en trøtt leser over akterdekket om en ikke holder tungen rett i munnen. Samtidig er driven i fortellingen og universet så verdifullt at du som leser henger med, selv om ikke alle tekniske detaljer er like klare. Verre er det når forfatteren forsøker å ”putte inn” informasjon i karakterer heller i handling som ikke ville være naturlig. Jeg husker jeg reagerte på dette i ”Hilal” av Torgrim Eggen. Det var ikke måte på hvor mye disse rufsete karene visste om islam. Detaljer i en ellers flott roman selvsagt.

Det er ikke rart at de fleste forfattere (meg selv inkludert) ønsker å kunne gjøre det samme som Patrick O´brian. Det er når forfatteren ønsker å belære leseren at ting går galt. Ingen ønsker å bli belært. Og har leseren plukket opp en historisk roman fremfor en fagbok, er det nettopp fordi de ønsker å bli underholdt og drømme meg bort.

Hvem drømmer vel ikke å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

Hvem drømmer vel ikke om å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

«Den omtrentlige»

En ting er naturligvis de historiske kildene og kunne benytte disse på en korrekt måte. Fakta må stemme. Noen ganger lar vi oss irritere av det omtrentlige, og det som er direkte feil.  Som når vikinghjelmen har horn, eller når den historiske helten er på galt sted til rett tid. Alle forfatterne gjør nok store eller mindre feil, uansett om de benytter konsulenter eller sjekker grundig  selv. Fra skolen husker jeg naturfagslæreren vår hisset seg opp over boka ”Fluenes herre” av William Golding. Gisse sine briller blir brukt til å fyre opp et bål med, nei, det syntes læreren ble helt feil. Hvordan var det nå egentlig med nærsynthet/ langsynthet?

Noen ganger må forfatteren få lov til å bryte fysikkens lover eller skape endringer i historisk faktum av hensyn til fortellingen. For nettopp det kan vi tilgi, om det gjør historien bedre. Men skriver man historisk, skylder man leseren å gjøre en så samvittighetsfull jobb som mulig. Det er selvfølgelig grenser på hva en kan dikte opp og fremdeles kalles en historisk roman. Eller kanskje ikke? En roman vil aldri være en lærebok om emner eller historiske epoker. Det er først og fremts fiksjon.

Catherine Jinks skriver en serie om ”Pagan” knekten som under spesielle omstendigheter tvinges  til å reise til  Det hellige land. Pagan Kidrouk (digger navnet) er verken spesielt religiøs eller opptatt av ære, men er snarere en pubertal tenåring skremmende lik dagens problemungdom, og lett å leve seg inn i og som engasjerer. Hvor realistisk han er som karakter for sin tid kan diskuteres.

Best er de historiske romanene når en får leseren til å kaste seg over historiebøkene. Da er interessen tent.

«Den gammeldagse»

Historiefeltet er ikke statisk. Etter at Rikard den III ble funnet på en parkeringsplass i England ville forskerne endelig kunne få bevis på eller motbevise en hel rekke påstander rundt den myteomspunne kongen. Shakespeares verk om kongene kan også ses i et annet lys. Drev Shakespeares med propaganda da han skrev Rikard III? Det er hvert fall ingen tvil om at han ga kongen et tvilsomt rykte. Skal en skrive historisk roman fra denne tiden måtte forholde seg til de nye funnene og hvor de plasserer Rikard III slemhetsskalaen i dag.

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Ny forskningen er som oftest tilgjengelig på nett i form av artikler og podcast før de i det hele tatt kommer på i papirform. Det tar ofte lang tid før nye historiske verk utgis. Forholder en seg kun til eldre skrifter kan man fort risikere å være utdatert. Steven Runcimans ”A history of the crusades” fra 1957 er et omfattende verk om korsfarerne, men kunne ikke leses uten å ha et sideblikk på moderne forskning.

Bernard Cornwall behandler de engelske langbuemennene i den historiske spenningsromanen ”Agincourt”. En pageturner. Før tenkte man at langbuemennenes piler kunne penetrere rustning. Moderne forskning (bla. dokumentarserien Battlefield Detectives) viser at dette helt klart var feil og derfor kan avskrives som myte. Cornwall gjør mye ut av disse pilene, selv om det har lite å si på plottet. Det kunne han latt være.

Thorvald Steens teaterstykke ”ørkenstormer” som bla. omtaler Saladin, beholder det noe gammelmoderne synet på ridderlighet hos den arabiske lederen. At Saladin var mer hensynsfull og humanistisk enn sin motstander Løvehjerte, vil de fleste forskere innen feltet i dag, være uenig i. Saladin var snarere en pragmatiker. At det ved andre tilfeller ble utført drap på fanger som på den tid ikke var så uvanlig. Saladin hadde helt klart også en hensynsløs side. Men på den andre siden ønsker vel Steen å fremstille arabiske ledere som helter for å få en balanse i regnskapet? Og om historiske romaner skaper debatt er det jo en god ting det også.

«Den rike»

Noen forfattere som har utgitt en rekke bestselgere overlater det tidkrevende arbeidet til egne ansatte. Det er nok ikke bare amerikanske og britiske bestselgere som gjør dette. Selv norske forfattere som regjerer bestselgerlistene har nok egne medarbeidere og betalte konsulenter som både innhenter informasjon og sjekker manus i etterkant for å luke ut feil. Av en eller annen grunn er det få forfattere som innrømme dette. Henger det kanskje sammen med forfattermyten om den hardtarbeidende, sultende bohemen på loftet?  En av fordelene med innleid hjelp er gjerne det at serier utgis hyppigere enn om forfatterne skulle gjøre alt selv. At bøkene kommer ut årlig fremfor at det går to, tre år mellom hver bok.

Selv skulle jeg gjerne hatt en assistent som kunnne ta oppgaven med å finne ut hvordan Habsburgerne gikk kledd, eller hvor i Paris tilreisende teater satt opp stykkene sine i begynnelsen av 1800-tallet. Må bare vente på bestselgeren først, samtidig ville jeg jo gå glipp av gleden med å finne det ut selv.

«Forskeren»

Det finnes forfattere som kan hente inspirasjon ikke bare fra eget liv, men fra yrket eller faget sitt. Leger, forskere, historikere som gjennom faget bla. behersker det å hente inn kilder og drive med kildekritikk. Da jeg studerte historie for 15-16 år siden leste jeg en fagbok som het ”Fortida er ikke hva det en gang var” som var en innføring i historiefaget. Den kunnskapen har jeg hatt mye glede av siden. Fordi det å plukke rette kilder, kunne lese dem med et kritisk blikk og ikke bli blendet av sin egen samtids kulturelle briller er viktig. Peter Englund er en svensk historiker og forfatter som gjør dette glitrende. I boken ”Krigens skjønnhet og sorg” Er det historikeren Englund som finner data og forfatteren Peter som former historien. ”Jag skall dundra” fra 2005 er også en modig litterær spenningsroman hvor historiske kilder spiller en høyst vesentlig rolle.

Det er ikke alltid innertier når forskere skriver skjønnlitteratur og sistnevnte bok skrev da også Englund sammen med Kristian Petri som. Selv har jeg lest litt for mange sci-fi-bøker av fysikere som absolutt holder vann med kunnskapen sin, men dessverre ikke alltid er like underholdende å lese. Forskeren (i sitt eget felt) syns vel det er vanskelig å kutte, og vil styre unna omtrentlig fiksjon til fordel for god vitenskapelig data.

Var det slik de var?

Var det slik de var?

En ting er å ha fakta på bordet, en annen ting er å ha fantasien til å forme det uventede. Paleontologen Jack Horner forsøkte engang å overbevise et foredragspublikum om at dinosaurer ikke var ville, hjernedøde drapsmaskiner. Men publikum var vonde å snu. At funn viste dinosaurene som redebyggere, omsorgsfulle, at de skaffet barna sine mat, bodde i kolonier og vandret i store flokker gikk inn det ene øret og ut det andre. Er det ikke fantastisk, sa forskeren. At forklarte at de derfor måtte ha levd og oppført seg på helt andre måter enn det vi gjerne gjengir i actionfilmer og bøker. En forfatter kan helt klart benytte seg av slik informasjon og skape unik fiksjon. I ”Jurrasic park” tok forfatteren Michael Cricthon utgangspunktet i dinosaurenes sosiale vesen, selv om hans fremstilling av hvordan DNA kan hentes ut av rav, regnes som omtrentlig. Det er innlevelse, slik Catherine Jinks, Michael Cricthon gjør det. Hvor forfatteren drømmer seg inn i historien og gir det sitt eget språk og skaper magien.

Utfordringen blir selvfølgelig hvor mye eller hvor lite research man skal benytte.

Read Full Post »

Et lite knippe relanserte bøker!

Et lite knippe relanserte bøker!

Fra 24-26. April var jeg på barnebokfestivalen i Grimstad. Her var det duket for lansering av en ny utgave av serien Korsfarerne. Tidligere utgitt som fem bøker i lettlestserien Lesehesten hos Aschehoug. Nå har forlaget samlet hele serien samt en faktabok om korsfarerne i to bind. De ble rålekre! Og jeg håper at barna og bibliotekene rundt i landet blir glade for at de nå slipper å måtte vente på bind 2, 3 eller fem som alltid er utlånt når de trenger dem. To bind bør være lett å holde orden på.

Viser illustrasjoner og kart fra middelalderen.

Viser illustrasjoner og kart fra middelalderen.

Bøkene ble lansert hos Norli i Grimstad. Det ble et foredrag om korstogene og et aldri så lite quiz for de fremmøtte hvor to vinnere fikk begge de nye bøkene til odel og eie.

Her finner vi en verdig vinner fra quizen ...

Her finner vi en verdig vinner fra quizen …

Jeg var også innom FFO (Fotball fritidsordningen som Jerv driver) der snakket jeg litt om korsfarerne, litt om Dødsengler, litt cricket og ikke minst om fotball. Grimstad bibliotek delte også ut en bag med bøker fra foreningen Les! Da vi forlot fotballbrakken satt alle barna rundt omkring på stoler og sofaer med hver sin bok. Mission accomplished!

God stemning hos Jerv!

God stemning hos Jerv!

På samme tur besøkte jeg en rekke skoler i distriktet. 400 skoleelever fra 4. Trinn fikk et 45 minutters forfatterbesøk med korsfarerne. Man blir naturligvis en smule sliten etter så mange besøk, men veldig glad over å få møte ivrige lesere. Barna ønsket å høre om historiske tema og det var mange gode spørsmål fra de forskjellige klasserommene. Tett program gjorde at ikke alle kunne få autograf, men det var utrolig hyggelig likevel! Da jeg satte meg ned i setet på sørlandsekspressen som tok meg tilbake til Oslo på fredagen, fikk jeg med meg at en ny boklov var på plass. Men den viktigste bokloven må jo være å alltid sørge for at litteratur er tilgjengelig for de yngste.

Read Full Post »

Dødsengler første bind kom i september. Etter bokslippet har karakteren Noor intervjuet forfatteren før boken slippes under kapittelfestivalen i Stavanger (se eldre innlegg i blogg). Nå er det naturlig nok hovedpersonen, Mikkels tur. I utgangspunktet skulle han ha vært først, men Noor insisterte …

Mikkel: Av alle mulige hovedpersoner å skrive om, hvordan fant du frem til meg?

Steffen: Da jeg startet å skrive på ”Dødsengler” hadde jeg en helt annen arbeidstittel. Opprinnelig tenkte jeg ”Amons hevn” som tittel og jeg var i ferd med å skrive en fortelling basert på egyptisk og antikk historie. Jeg har universitetsutdannelse innen historie, kunsthistorie og religionshistorie, men valget av tema var egentlig ikke noe jeg hadde så mye styring på selv. Det bare ble til etter hvert som jeg skrev. Likevel dukket det opp noen alvorlige skjær i litteratursjøen: Jeg fikk ikke det historiske med Egypt og Aleksander den store til å fungere. Heldigvis dukket det opp englene i stedet. Et bilde av den greske gudinnen Nike gjorde susen. Historien måtte skrives om.

Mikkel: Skrive om hele boka?

Steffen: Ja, det var mye som måtte endres, og jeg strøk vel 40 sider med en gang jeg fant en ny vei. Det er kanskje en av de tingene leserne ikke tenker på. Forfatteren gjør i stor grad en hel rekke endringer i plott og historie underveis. For meg var det mye som måtte endres, men en av de tingene som var der hele tiden var du, Mikkel. Bak ideen om mystiske, antikke personer lå det en tanke om å skrive en roman som sønnen min kunne lese. Ha en komplisert nok hovedperson som leseren rundt 13-15 år kunne kjenne seg igjen i og dele opplevelsene med. Et menneske med troverdighet og indre demoner å stride mot. At hovedpersonen måtte ha levd. Opplevd motgang.

Nike ryddet vei for Dødsenglene

M: Hvilken opplevelser tenker du på da?

S: Vel, du som Mikkel har vel hatt en ganske tøff barndom. Først mister du moren din i en bilulykke, deretter flytter dere fra Oslo til en eller annen gudsforlatt bygd, der du ikke faller helt til ro. Det er en gryende ungdomstid der du skal finne deg selv og er søkende som man ofte kaller det. Tenåringsperioden er himmel og helvete på en gang, er det ikke?

M: Noe sånt. Men la oss snakke om noe annet, hvorfor heter det Kvengedal. Jeg finner ikke den bygda på noe kart. Er det bare noe du har funnet opp?

S: Kvengedal var tittelen på en roman av forfatteren Rolf Sagen. I 1999/00 gikk jeg på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det er en slags forfatterskole. Rolf Sagen var en av lærerne der, og jeg hadde stor glede av hans kunnskap. Vi kunne ha samtaler om litteratur. På en måte var han en oldskool-forfatter, samtidig hadde han gjort en hel del spennende eksperimenter. En av bøkene hans ”Kvengedal” handler om en bygd som ikke finnes og er satt sammen av klipp fra en autentiske lokalavis. Siden jeg har vært DJ i mange år, og liker musikk hvor lydelementer og beats samples fra annen musikk, var det noe med Rolfs sitt arbeid som jeg fant spesielt interessant. Så stedet Kvengedal er på en måte en hyllest til forfatteren Rolf Sagen.

M: Du lar meg droppe ut av et fly i fritt fall og jeg skulle liksom redde meg inn med en fallskjerm som er over sytti år gammel. Mange av stuntsene i Dødsengler er temmelig ville. Har du hoppet i fallskjerm selv?

S: Jeg hadde en plan om å hoppe fallskjerm som en del av researchen til ”Momentum” første bind av ”Dødsengler”. Men vinteren 2010/11 ble mye travlere og mørkere enn det jeg hadde tenkt, så jeg fikk rett og slett ikke tid. Andre bind om ”Dødsengler” kan jeg røpe også har en del med fallskjermer å gjøre, og det vil dukke opp noen stunts til, så jeg har fremdeles sjansen til å gjøre et hopp selv!

M: Du skriver også om snowboard og rullebrett, men har du skatet, eller bare skryter du på deg kunnskap?

S: Jeg kan vel si at jeg har skatet. Og da jeg var ung, var det jo faktisk forbudt i Norge. Om vi så politiet måtte vi løpe unna. Alle var redd for at de skulle konfiskere brettene våre som var smuglet inn fra USA. Fremdeles har jeg et rullebrett stående på kontoret som det hender jeg bruker når jeg suser rundt i gangene hos Cappelen Damm. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noe særlig flink. Skal ikke si at det var noe galt med utstyrer i 1986, men syns det er lettere med dagens twintip-brett, samtidig tør jeg ikke ta de samme sjansene i dag som da jeg var yngre. Sist jeg trynet i en ramp ifjor sommer, hadde jeg vondt i flere uker.

M: Du sier at ”Dødsengler” har flere karakterer, har romanen egentlig noen hovedperson?

S: Det er et godt spørsmål. I ”Dødsengler” er det som du sier flere fortellerstemmer. Noen vil kunne si at det er direkte inspirert av en del tv-serier hvor dette er mer vanlig. Det er deg, Noor og Peder som er sønn av direktøren Dabb som er de viktigste. I tillegg spiller Ida fra Kvengedal og Hein fra Oslo viktige roller, alle med sin stemme. Forlaget var bekymret, fordi de mente at så mange stemmer ville gjøre romanen mer komplisert enn leserne ville sette pris på. Dette var en av flere ting jeg ønsket å sjekke. Samme vinter fikk jeg nærmere seksti tiendeklassinger på Bærum til å lese et uferdig manus. De fikk ca 30 sider i uken og en del spørsmål fra ”forfatteren”. Flere fortellerstemmer var et av disse spørsmålene, og tilbakemeldingen var at de fleste ikke opplevde det som problematisk, tvert imot, så da valgte jeg å beholde det.

Rolf Sagen, forfatteren som fant opp Kvengedal

M: Så du hadde rett og slett testlesere. Er det ikke skummelt å la andre lese teksten din før den er ferdig?

S: Dette er noe som nok blir mer og mer vanlig. For meg var det viktig, fordi jeg ville sørge for at ”Dødsengler” var forståelig og spennende. Derfor ville jeg ha en lesergruppe som kunne komme med tilbakemeldinger og gi meg en sjanse til å redigere inn og ut elementer underveis. Det var noen partier som de opplevde som lange og kjedelige, så det var blant annet noe jeg jobbet med. Samtidig var det jeg som hadde styring på plott, ide og handling. Var noe for langt, måtte jeg korte ned. Var noe kjedelig, måtte jeg finne på noe annet. M: Boken kom ut i høst. Gledet du deg, eller gruet du deg til det? S: Jeg har jobbet i nesten tre år med ideen og manuset til ”Dødsengler” selvfølgelig ikke hver dag, men det ligger mye tid og krefter i prosjektet, så derfor kjenner jeg at det naturligvis vil være av betydning hva leserne mener om boken. Når en leser sier at det er den beste boken de har lest på lenge, er det naturlig nok utrolig moro. Ikke fullt så moro, når en anmelder eller blogger er negativ, selvfølgelig. Men jeg tenker at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Noen hater for eksempel de stadige referansene i ”Dødsengler” til klær, skateutstyr og webadresser og den slags. Andre har kommentert at dette gjør boka mer troverdig og gir en annen dimensjon til lesningen, fordi alle webadressene, klesmerkene som skrives inn, finnes, og samtidig ligger det spor og nøkler på internett som kan kobles til ”Dødsengler”, slik som navnet Kvengedal, men også en del litt mer obskure ting. Slikt kommer det mer av i bind to. Jeg ønsker å skrive det slik at leseren skal kunne ha mulighet til å knekke en del koder og gåter underveis med å ha litt historiekunnskap og sjekke opp noe av det jeg skriver om på Wikipedia eller Google.

M: Så det er litt som en slags bok du lærer noe av?

S: Nei, huff! Er det en ting som gjør meg fysisk dårlig er det når forlag reklamerer for skjønnlitteratur til barn og ungdom som det er voldsomt nyttig kunnskap der som gjør deg flinkere på skolen, eller noe sånt. Siden lesning er så bra, og det å lære er bra, skal de slå to fluer i et smekk. Ville likt å se at man gjorde det samme med skjønnlitteratur for voksne. Jeg tenker at ”Dødsengler” er mer som et dataspill. Det finnes elementer som kan gjøre leseren nysgjerrig, det finnes fakta som kanskje motstrider ting man trodde og som rokker ved myter og overtro som er gjengs blant folk flest. At leserne stiller seg kritiske spørsmål underveis. Jeg syns det er sunt og klokt at vi snur ting på hodet. Det kan man kanskje si at man lærer noe av, men da jeg satte meg ned og skrev starten: ”Amons hevn” så jeg at jeg etter hvert puttet så mye kunnskap om greske guder og egyptisk arkitektur inn i fortellingen, at det ble mer og mer som en skolebok og spenningsfortellingen nesten forsvant. Hva skulle leseren med all denne informasjonen? tenkte jeg.

Foreldre og lærere ville antakeligvis bli glade, men skal ikke lesning være noe man gjør når man har fri, er det ikke leserne jeg skal gjøre glade? Samtidig er det viktig for meg som forfatter å være mest mulig historisk korrekt.

Da jeg skrev serien om ”Korsfarerne” lå verdenshistorien, spesielt ny forskning og forståelse veldig høyt på min prioriteringsliste. Selv om det ligger mye arbeid bak både illustrasjonene og det å sy plottet inn i den riktige kronologien, er fortellingen og spenningen det viktigste for meg, fordi det er det leserne søker. Det som derimot kan glede meg, er om du etter lesningen av ”Dødsengler” ønsker å plukke opp en bok om norske soldater i tysk tjeneste under krigen, eller finner ut mer om den kalde krigen på wikipedia, eller leser om engler på egen hånd. Det finnes et hav av gode bøker og filmer som kan lære deg mer om alt mellom himmel og jord. Å tenne en nysgjerrighet for noe, det er helt fantastisk.

Read Full Post »

Jobber med en lettlest (og for barn) faktabok om korstogene. Skal henge sammen med lesehest-serien på fem bøker om korsfareren Stefan som reiser til Det hellige land. Her kommer forordet:

Forord:

For noen år siden besøkte jeg en av verdens største moskeer. Den ligger i Indonesia. Moskeen kunne romme opp til en halv million tilbedere! På det enorme gulvet satt en gruppe studenter og malte norske flagg. De skulle demonstrere og brenne flaggene utenfor den norske ambassaden. Saken de demonstrerte mot ble kjent som Muhammed-karikaturene.  En dansk avistegner malte profeten Muhammed med en bombe i turbanen. Ifølge Islam skal ikke profeten avbildes, og de mente at avistegneren hadde hånet religionen deres. Mens jeg ble vist rundt i moskeen spurte vakten meg ”Hvor er du fra?” Jeg tittet nervøst ned på gruppen med studenter som lagde demonstrasjonsplakater og må innrømme at jeg var nervøs. Skulle jeg tørre å si at jeg var norsk?

Ser du tv-bilder fra Palestina, eller krigen i Afghanistan, er det vanskelig å forstå at dette er konflikter som har røtter nesten tusen år tilbake i tid og startet med kollisjonen mellom de kristne korsfarerne og de muslimske landene og er like aktuell i dag med terrorhandlinger både i Vesten, Asia og Midtøsten. For å kunne forstå dagens konflikter må man kjenne bakgrunnen.

I dag brukes ordet korstog om så mangt. Den tidligere amerikanske presidenten George W. Bush sa at han var i et korstog da han gikk til krig mot Irak.  Dette gjorde muslimer rundt i verden sinte. De mente at korstogene var en forbrytelse mot menneskeheten. Mange i den vestlige verden har ikke samme oppfatning. Jødeforfølgelsen under den andre verdenskrig og terrorangrepet mot USA 11. september var forferdelige hendelser, og kan godt sammenlignes med korstogene. I Europa har korsfarerne ofte blitt dyrket som helter. Vi liker jo ikke at noen gjør det samme med Adolf Hitler eller Osama Bin Laden. Derfor er det viktig å forstå at det er flere sider ved korstogene.       

Du lurer kanskje på hva jeg svarte til vakten i moskeen? Jeg innrømmet å være norsk. Og jeg trodde at det skulle skje meg noe fælt i det jeg sa det. Isteden fortalte vakten meg at han var kristen. Jobben på moskeen var en av de beste jobbene han noen gang hadde hatt, og at han hadde mange muslimske venner. Når det gjaldt saken om karikaturtegningene av Muhammed var vi uenige. Men en ting var vi hvert fall enige om: at vi begge hadde rett til å mene hva vi ville, uten å frykte for at noen skulle skade oss.  

Steffen R.M. Sørum

Read Full Post »