Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteratur og film’ Category

Rolf Dobelli skriver i boken ”Kunsten å tenke klart” om psykolog Paul Slovic som gjennomførte flere eksperiment rundt empati. Slovic ba forsøkspersonene om å gi pengegaver. Slovic viste den ene gruppen bilder av ei jente fra Malawi – et avmagret barn med bedende øyne. I snitt ga forsøkspersonene to og en halv dollar til hjelpeorganisasjonen. Den andre gruppen viste Slovic statistikk fra sultekatastrofen i Malawi – mer enn tre millioner underernærte barn. Pengegavene sank med 50% i snitt.

 

I utgangspunktet ville man ha tenkt at pengegaven ville øke når man ikke bare ser ett barn lide, men får høre om at tre millioner barn lider. Men det er ikke slik vi er skrudd sammen. Statistikk gjør ikke inntrykk på oss. Det gjør derimot mennesker.

 

Denne fikseringen av mennesker, hevder Dobelli forklarer suksessen til oppfinnelsen romanen. At denne uunnværlige litterære innretningen overfører personlige og mellommenneskelige konflikter til noen få enkeltskjebner. Istedenfor å lese endeløse statistikker av de harde 30-årene, kan du heller lese John Steinbecks ”Vredens druer”. Fremfor å lese tørre rapporter om kvinnefengsler, kan du lese Vigdis Hjorts roman ”Tredve dager i Sandefjord”. Geir Gulliksens ”Historie fra et ekteskap” føyer seg inn i denne rekken av historier som forteller historier fra virkeligheten. Hvordan mann og kvinne forlater hverandre i vår tid. Hvordan brudd oppleves forskjellig. Eller som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev om ”Historie fra et ekteskap”:

 

Mer kan en ikke be om fra en roman: at den reflekterer over eget liv.

 

Kan man ikke forlange mer? Det er hvert fall spørsmålet som har blitt stilt den siste tiden. At Aftenpostens kulturkommentator lovpriser Gulliksen, men pisker Hjorth, er verdt å merke seg, siden begge bøker opplagt bygger rundt en virkelighet. Men jeg er mer nysgjerrig på hva som skjer når eget liv (som uunngåelig involverer andre) gjør at forfatteren tar hensyn til hva disse andre mener under skriveprosessen. Ødelegger det kunsten? Og hvis det er slik, ødelegger kunsten det menneskelige?

 

Nevnte roman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Gulliksen selv har turnert sammen med psykolog Sissel Gran som jobber bla. som parterapeut. Da har de ledet samtaler ut fra sine egne bøker til fulle hus omkring i Norge. Temaet engasjerer. Litteratur handler om møter, og Geir Gulliksen traff en nerve.

image1

Problemet oppstår når karakterene som romanen bygges på, tar til motmæle i det virkelige liv. Dette ble diskutert på Dagsnytt 18 med blant annet Erik Fosnes Hansen i forrige uke. Fosnes Hansen sier klokt nok at man ikke kan sette opp et regelverk som forfatteren må forholde seg til. Noe slikt ville være umulig. Når det skrives om levd liv, vil man ikke kunne komme utenom at noen vil kjenne seg igjen. Advokat Cato Schiøtz følger opp med at ingen skjønnlitterær forfatter ville bli dømt i norsk rett for sin kunst. Det ville i alle tilfeller kneblet kunsten, likevel gir han inntrykk av at han syns forfatterne tråkker over grenser.

 

Nå har ikke, så vidt meg bekjent, Gulliksen sagt at dette er biografi eller basert på en sann historie. Som leser burde dette  være irrelevant. Jeg leser ikke romaner for å grafse i folks privatliv. Det har vi andre medier til.

 

Fortelleren i ”Historier fra et ekteskap” er ektemannen, men han forteller sin kones fortelling, siden hun ikke ønsker, eller kan fortelle ham den. Det vil si at allerede i bokens begynnelse har vi med en utroverdig fortellestemme å gjøre. Vi kan ikke ta alt som fortelles for god fisk, vi vet ikke ektemakens innerste tanker. Vi vet heller ikke hva som egentlig skjedde, og det er kanskje heller ikke viktig. Før denne historien i det hele tatt ble dratt ned i dragsuget av en virkelighetsdebatt, var det denne tvilen rundt fortellerstemmen som hevet verket for meg. Gjetningen om hva som egentlig skjedde (rent litterært) og manglende innsyn i konens tanker fikk meg til å forsøke å gjenskape samtaler og hendelsesforløp. Romanen fortsetter å virke etter at boken er lagt ned. Teksten nedenfor er hentet fra første kapittel i ”Historie om et ekteskap”. Legg merke til at hun, altså ektemaken i romanen, heller ikke svarer på hovedpersonens spørsmål. Det ender med at hovedpersonen bare gjør det, uten samtykke eller nekt.

  • Vi levde sammen.
  • Tok vi vare på hverandre?
  • Hva mener du? Jo, vi gjorde det.
  • Men så en dag.
  • Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det?
  • Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.
  • Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller.
  • Kan du ikke fortelle meg om det likevel?
  • Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke.
  • Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

 

Det finnes eksempler på nøkkelromaner eller avsnitt i romaner der personer henges ut. Spesielt ille syns jeg det er når det åpenbart ikke har noen verdi for romanen, ei heller for leseren. At det er forfatteren driver regelrett mobbing og slipper unna med det, fordi det er i kunstens tjeneste. Det er feigt og skjemmer flere verk. Likevel føler jeg romanen ”Historie fra et ekteskap” er noe annet, heldigvis. Dette var Historie om er ekteskap, ikke historien om ekteskapet.

 

Etter å ha lest romanen i sommer, skapte lesningen en tomhet som jeg sjeldnere og sjeldnere opplever. Historien  handlet for meg som en person som fratok seg selv all verdighet. Strippet. Ikke bare for ekteskapet og identitet, men også troverdighet. Som litterært verk, er det ingen tvil om bokens plass. At vi nå kanskje kan oppleve litterære motinnlegg eller romaner som tilsvar, er ikke noe nytt. Spørsmålet er om hva det kan tilføre litteraturen.

Reklamer

Read Full Post »

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Read Full Post »

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Read Full Post »

Året nærmer seg slutten. Når andre oppsummerer, starter jeg på bunken som jeg har gledet meg til siden september.

IMG_9891

Det er imponerende mange som har levert lister over de beste bøkene i 2014. Jeg syns det er fantastisk at flere har så god oversikt over bokhøsten og våren. Selv må jeg bare innrømme det, november og desember er hektiske måneder. Lesetiden blir knapp. Derfor er dette en periode hvor jeg overkjøper og hamstrer til roligere tider. Forhåpentligvis i romjula og januar, når kontoen er skrapt og været kjipt, blir det lesing. Men når jeg plukker bøker, er det likevel med en innstilling og forventning. Her følger en liste over titler jeg har spart til rolige tider:


Tegneserier:

9788292796238

AYA fra Yopougon (sesong 2)

Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Minuskel forlag

Alexander Leborg og Minuskel forlag gjør en kjempeinnsats i å tilgjengeliggjøre kvalitetstegneserier fra utlandet på norsk. Denne serien beskriver Afrika og Elfenbenskysten i perioden 1970-80 årene. Det er en lett stemning og et annerledes Afrika enn det vi ser på nyhetene. En varm og fargerik serie som skal nytes i romjulen.

 CoverKinaTownWeb-210x300

Kinatown

Øyvind Lauvdahl og Jens K Styve

Jippi Forlag

Tegneserie-nettstedet Empirix brukte ordet ”amatørmessig”, men oppfølgeren til ”Torsken Bel Air” som kom i 2003 kan vel på ingen måte være det? Både Styve og Lauvdahl er navn jeg har godt forhold til fra tidligere utgivelser, og jobbet selv med Lauvdahl med boken «Legg cricket på is». Kinatown skildrer et utkant-Norge i tegneserie. Det er gjort med hell før bla. av Sigbjørn Lilleeng i bøkene «Nebelgrad Blues». «Torsken Bel Air» får du forresten for 35,- spenn hos jippicomics!

0-omslag_web-210x300

Du snakker med feil person

Martin Ernstsen

Jippi forlag

Martin Ernstsen er en kommende stjerne. En tydelig strek med særegne trekk. I tillegg til tegneserier har Ernstsen utgitt en barne- myldrebok ”Hvor er Albert” (Cappelen Damm 2013) og var redaktør for tegneserieantologien ”SMUSS” (Cappelen Damm 2014) sammen med Lene Ask. ”Du snakker med feil person” er en samling med striper fra 2007-2014. Det til og med tegnet inn en berømt redaktør her. Derfor et must for min del.

Hentet fra "Du snakker med feil person"

Hentet fra «Du snakker med feil person»


Romaner/ skjønnlitteratur

cover36437-medium

All that is solid melts into air

Darragh McKeon

Viking-Penguin

Jeg så coveret på instagram da boka ble lansert, og tenkte: Den må jeg bestille! Ikke som ebok, men som ordentlig papirbok. Dette er en slags kollektivroman fra Russland i 1986. Vi følger mennesker i de skjebnefulle dagene da Tjernobyl kraftverket tok kvelden. 2014 var året da ”alle” skulle ha rispapir på smussomslaget, men jeg digget bare hvordan tittel og omslag fikk til en slags kvelende følelse. Darragh McKeon er ire og romanen er hans debut. Fikk ikke mindre lyst til å lese etter jeg så denne artikkelen i The Guardian.

9788203357671_1

Mine fem år som far

Bjarte Breiteig

Aschehoug

Breiteigs første roman. Har skrevet glitrende novellesamlinger tidligere. Blant annet ”Fantomsmerter” (Aschehoug 1998) som jeg leste på en flytur til Bergen og var siste mann som gikk av. Breiteig går inn i det ubehagelige og vonde. En far mistenkes for overgrep og et liv avdekkes. Romanen har fått gode anmeldelser og er trukket frem som en av årets mest interessante romaner. Neppe noen feelgood-roman, men regner med at det leveres. Forfatteren sier selv til Aftenposten:

– Jeg har jo høye forventninger til romanen selv. Og jeg er nok mer stolt enn nervøs. Jeg føler at jeg har fått til noe stort, pløyd en ny åker hvor jeg kan dyrke nye ting.

9788202451721

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm

Cappelen Damm

Krø er en nygotisk grøsser fra verdens ende, står det å lese på baksiden av boken. Snakker vi moderne sci-fi? Hallstrøms debut fikk tittelen: ”Du er ikke død før jeg har sluttet å elske deg” som smalt godt, og nå altså den litt mindre tilgjengelige ”KRØ”. Krø som skal være en øy langs vestkysten. Det er der handlingen skal finne sted, og som grøsser vi jeg tro det blir øde øy-problematikk. Jeg er uansett nysgjerrig etter å ha holdt den svarte boka i hånden noen sekunder i bokhandelen. Omslaget ga assosiasjoner til TRON, bare uendelig mye dystrere. Med sine drøyt 200 sider, tenker jeg at Hallstrøms andre bok leses raskt, men håper stemningen og opplevelsen blir sittende.

The best of mcSweeny

Internet tendency

2015 er vel året flere norske forfattere skal skrive kritisk og om sosiale medier og romantisere om gamle DOS. Om de gjør det, leser de nok denne samlingen. Det skiltes blant annet med: Hamlet (The Facebook newsfeed edition). McSweeneys hadde en nettside med samme navn for femten år siden, så det er åpenbart på tide å mimre litt.


Barne- og ungdomstitler

Basic CMYK

Flukten

Torborg Igland og Amund Hestsveen

Gyldendal

En sci-fi-roman. Staten Skandia er blitt et sted hvor kulturidentiteten er utslettet. Kunst, litteratur og musikk er forbudt. Første bok i en serie om Norden 60 år frem i tid. Det kommer stadig flere sci-fi-titler på norsk, og det har vært mye bra de siste par årene. Igland med Statsvitenskap, sosialøkonomi og Arkitektur-utdannelse, og Hestsveen med historiebakgrunn har åpenbart nok bakgrunnstoff å ta fra. Science fiction er tross alt rent oversatt, fiksjon rundt vitenskap og forskning.

9788203258176_4

Audhild Solberg

Kampen mot superbitchene

Aschehoug

Vinner av årets ARKs barnebokpris. Åpenbart en bok som traff kidsa. Mulig jenter mer enn gutter. Uansett. Alltid spennende når en debutant vinner priser og Superbitchene har høstet mange lovord. Jeg er kanskje litt lei av mobbebøker og jenter med briller-problematikk, men Solberg skal absolutt leses.


Sakprosa/ biografier

Innbundet_fullbok

Kjell Askildsen. Et liv

Alf van der Hagen

Oktober forlag

Alf van der Hagen utga en rekke intervjubøker (”Dialoger”) på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Han intervjuet kommende, unge forfatterstemmer i en tid hvor debutanter og unge forfattere var like spennende som overvåkning og reality-programmer i dag. Det er dokumentasjon som er lesbart selv i ettertid, og jeg benyttet/rippet/samplet et intervju av Linn Ullmann i boka ”Fundamentalt nå” (Oktober forlag 2002) for å gi hovedpersonen en helt særegen stemme. Intervjuformen i ”Diaologer” er uformell og Hagen fikk mye nytt ut av intervjuobjektene. Boken om Askildsen var Brage-nominert i 2014 og forfatteren som intervjues er ikke blant dem som har oversnakket tidligere. I hele høst har kollegaer sitert fra boken og Kjell Askildsens verker. Ingen tvil om at dette er en av høstens viktigste litterære biografier.

9788202455224

Kapitalen

Thomas Piketty

Cappelen Damm

Thomas Piketty er ikke bare en kvinnebedårer og økonomisk popstjerne, men boken ”Kapitalen” forsøker å klargjøre hvorfor de rikere blir rikere, og de fattige mer eller mindre forblir fattige. Den blå-blå regjeringen har nok bidratt til at flere av oss har vært kritisk til skattelette for de rike. Den kjempende middelklasse gikk derfor mann av huse da Piketty gjestet Oslo denne vinteren. Boken ble revet ut av bokhyllene. Manifest forlag har også utgitt en tegneserie om boken. I resten av verden har hovedverket allerede vært en bestselger, selv om kritiske røster hevder underlaget ikke er så nøyaktig og dermed stiller spørsmål med konklusjonen.


Guilty pleasure

dd

Brendan Simms

The longest afternoon

Allen Lane

400 menn som avgjorde slaget med Waterloo, sier undertittelen. Akkurat det kan man ta med en klype salt. Det var selvfølgelig flere avgjørende hendelser og valg som førte til Napoleons nederlag i Belgia. Likevel er kampen rundt gården La Haye Saint viktig i de tre dagene kampene varte. Jeg tok turen til Waterloo i høst for å drive research til kommende bok. Sommer 2015 er det også 200 år siden Napoleon ble slått for siste gang og Europa fikk Pax Britanica – hundre år med fred før ting skar i en stygg retning i 1914 …

Read Full Post »

Om dagen er jeg redaktør for oppbyggelige leseopplevelser for barn og ungdom. Når mine egne barn har lagt seg på kvelden, skriver jeg en fremtidsdystopi du håper aldri vil komme – selv om du vet det er uunngåelig.

Nå jobber jeg med siste bind i trilogien ”Dødsengler”. Her gis et innblikk til en fremtidsverden. Mennesket lever på lånt tid. Inni oss er det nemlig forutbestemt når vi skal forsvinne fra kloden, det ligger en tidsinstillt bombe i genene våre.

IMG_9719

Om kvelden: Ser over egne notater på manus. Retter opp. Gjenta.

Jeg ser på manusbunken, 240 sider ligger på kjøkkenbenken. Har nettopp sendt til redaktøren min på Aschehoug. Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle bruke nesten fem år på et sci-fi-skriveprosjekt. Første bind kom i 2011 og forhåpentligvis kommer tredje delen til våren. Det er fremdeles et stykke igjen. Mange kvelder hvor jeg vil savne Netflix, men det glemmes fort når jeg suges inn i universet hvor alt kan skje.

Droppet jeg frokost, trening og fast jobb, kunne jeg nok ha blitt ferdig tidligere, men da datteren min Ea ble født måtte verden stå stille noen måneder. Heldigvis.

Det handler om tidsreiser

Tid er også en viktig faktor i ”Dødsengler”. Den er opphevet. Det handler om tidsreiser. Målet var å skrive en lang fortelling med elementer av Sci-fi som jeg savnet i ungdomslitteraturen og at det skulle kræsje med realismen. Da jeg startet prosjektet i 2010 var det få prosjekter som lignet. Kunne man skrive om tidsreiser uten å bli som Brødrene Dahl og spektralsteinene? Kan man skrive begynnelsen helt til slutt i en trilogi?

Brodrene_Dal_8701

Dødsengler skrev seg ubehagelig nær virkeligheten og den siste delen blir derfor ekstra heftig. Kanskje mørkere enn det jeg selv trodde. Hvordan ser fremtiden for mennesket ut? Det blir hvert fall ingen God-natt-fortelling for barn … Motivasjon? At noen løfter opp universet og tenker at: ”Her skulle vi hatt Shia LaBeouf til å spille i TV-serien”.

Motivasjon i å tenke omslag!

Motivasjon i å tenke omslag!

 

Skriving er ensomt sies det. Fordi jeg egentlig er en utålmodig og sosial sjel, hender det at jeg noen ganger sier til meg selv: ”Steffen, du burde heller ha jobbet med film, eller teater eller reklame. Eller bare høytlesninger eller samarbeidet med et impro-teater.”

Noen ganger sier jeg jo også at jeg skal flytte på landet, eller skal begynne å spille et instrument. Man skal ikke høre på alt man sier til seg selv.

 

Gå til scenen

Etter å ha sett den amerikanske Singer/ songwriteren Rob Cantor fremføre ”Shia LaBeouf LIVE.” blir jeg utrolig glad. Joda han gjør det morsomt og overdrevet, men satan så mye kraft det er i scenen. Noterer bak øret. Ikke glem scenekunsten mellom iPad og Kindle.

I mellomtiden får jeg redigere og skrive om og om til jeg blir grønn, og glede meg til omslaget kommer fra designeren. Dansere, akrobater og mannskor får komme siden.

Read Full Post »

Sorry. Jeg måtte bare bruke den overskriften. Den er heldigvis ikke min. Jeg snudde bare på Hanne Skartveits overskrift fra VG den 18.10 – Fra år 2014, om du lurte … Ser ikke pent ut denne veien heller, så beklager, det var flåsete. Forsøk å glem det og tenk heller på overskriften som kommer under …

Skjevfordelingen av kjønn i barne- og ungdomslitteraturen

Forleden hadde Dagbladet en gladsak. De skulle kåre tidenes ungdomsroman. Flott, tenkte jeg. Ungdomslitteraturen fortjener alltid mer oppmerksomhet, og jeg var begeistret for Marie Kleves engasjement. Jeg leste artikkelen og tenkte: her er det veldig mange gode formidlere og fagpersoner, hurra, hurra, hurra. Og så delte jeg nyheten gladelig på Facebook. Likevel føltes det som om noe om manglet.

Svaret kom på NRKs nettsider kort etter i form av et utspill fra forfatteren Erik Fosnes Hansen.

«Det er en gjennomgående utfordring for barne- og ungdomslitteraturen i Norge at kjønnsfordelingen er så skjev blant dem som steller med den. I forlagsredaksjonene, avisredaksjonene, bibliotekene og instituttet mm. Det er etter mitt syn en innebygd hindring for gutters tilgang til litteraturen. Jeg synes det er betenkelig og leit at juryen er satt sammen på tilsvarende skjevt vis», skriver han på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Jeg tror Marie Kleves intensjon er god og kritiserer overhodet ikke medlemmene i juryen som hun og Nina Aalstad satte sammen. Det er solide saker. Jeg bare stiller meg undrende til at det var litt mange like personer der … Jeg blir også betenkt når Marie Kleve sier: ”De som jobber med formidling av barnelitteratur er overvekt av kvinner. Det er naturlig at også det gjenspeiles i juryen.”

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Kjønnsfordeling skal ligge i ryggmargen, være en nærmest refleksiv handling i det moderne samfunn. Selv foretrekker jeg variasjon blant medlemmer i styre, komitearbeid og redaksjoner jeg har jobbet i. Jeg syns de naturlig nok burde etterstrebet å ha flere menn, og burde lagt seg langflate etter kritikken – enkelt og greit. Riktignok sier Kleve at kjønn ikke var fokus da de satte sammen juryen, men er det ok?

Men når kritikken først kom, dukket netttroll-lignende kommentarer opp på Facebook.

Anne Cathrine Straume fra NRK regner jeg som en klok anmelder og leser. Derfor ble jeg skuffet da hun insinuerte menns intensjoner med følgende melding: ”Kan det tenkes de har spurt flere menn og fått nei, siden det ikke er lønnet arbeid?”

Cia Maria Martinsen følger opp: “ … er det ikke nødvendigvis slik at en kvinnetung jury har like sterk tendens til å velge ut «sine egne» som menn har når det er de som bestemmer.”

Marit Kaldhol, en etablert og respektert barnebokforfatter slenger like greit ut: “etter eit par hundre år med berre menn i alle posisjonar”

Er det riktig at min generasjon menn skal måtte betale for at våre oldefedre hadde stemmerett, mens oldemor ikke hadde det? Er det riktig å mistenkeliggjør menn som jobber i fagfeltet barne- og ungdomslitteratur som griske og upartiske? Nei, nei, nei!

Hadde juryen som skulle kåret dette tiårets beste barneroman sett slik ut:

10640981_702366256514756_5331370665451991072_n

Eller slik:

committee-resized-600.jpg

Eller slik? Da ville vi vel ha reagert?

Sailors-United-States-Navy

Da bør man også reagere når det ser slik ut?

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Jeg syns spørsmålet til Fosnes Hansen er legitimt. Det er ikke et angrep på ”kvinnevelde” eller at ”det må en mann til” for at ting skal bli bra. Det er ikke bitterhet her. Det er en oppriktig bekymring når han ser en skjevfordeling av kjønn i en jury som skal kåre intet mindre en TIDENES UNGDOMSROMAN.

Jeg har blitt oppdratt til å tenke slik: like mange av begge kjønn. Det er ikke alltid man ser poenget med det i første omgang. Den gangen jeg ble ansatt som redaktør i Damm, ville forlaget at jeg skulle jobbe med guttelitteratur. Det første jeg gjorde var å kjøpe en svensk kjærlighetsroman. Det var nok uventet, men føltes riktig. I de redaksjonene jeg har jobbet i har det vært et fint spenn i kjønn og alder – det har resultert i gode samtaler, og enda bedre bøker.

Som forlagsredaktør ønsker jeg ofte et kvinnelig leser, eller konsulent, på et manus, da jeg søker et annet blikk enn mitt eget. Kan hende hovedpersonen er jente og jeg er redd for å glipp av noe som mannlig leser. Jon Ewos ”1957,” som fikk Riksmålsprisen, er et slik eksempel. Både forfatter og jeg ønsket å ha med en kvinnelig medleser. Man bør vise en viss varsomhet om man tror at man forstår alt hva det andre kjønn mener og tenker.

Jeg tviler ikke på at en kvinnedominert jury kan identifisere god litterær kvalitet. Likevel syns jeg de stiller med et handikapp. Det er fremdeles uenighet, og ingen klokkeklar forskning, på hva kjønn har å si på lesning. På skoleturné, og ellers i bransjen, ser jeg at det ER en forskjell på hva gutter og jenter leser og liker. Ikke at det trenger å være fordummende i noen retning. Joda, det er alltid deilig når en bok treffer mange lesere, og det er ikke alltid en god leseropplevelse behøver å ha noe med saken å gjøre, men enten vi liker det eller ikke, så er vi forskjellige og leser forskjellig.

Jeg har lenge vært bekymret for at så få sakprosatitler kjøpes inn av kulturrådet, fordi det særlig rammer gutters lesning. For vi vet at gutter leser mer sakprosa en skjønnlitteratur. Noen hevder også at gutter leser mindre enn jenter. Men jeg vet ikke om de alltid har gjort det?

Skal man hamre inn likheter eller innrømme at vi er forskjellige? Det er spørsmålet en bør stille seg. Det er eksempler på mannlige og kvinnelige forfattere som har skrevet sammen – det er spennende og verdt et innlegg alene.

Lykke til

Nå tror jeg det går bra med Dagbladets kåring likevel. Men jeg skulle ønske at de kommentarene som undergraver tilliten til mannlige anmeldere, forfattere og redaktører i barne- og ungdomslitteraturen ikke hadde dukket opp. Jeg trodde faktisk bedre om mitt eget felt. Jeg har jobbet med barnelitteratur i 12 år, og min erfaring er at problemet er at det er for få menn. Så hvorfor jage bort dem som faktisk er der?

Vi kommer ingen vei med å kritisere gode tiltak som denne litteraturprisen, eller dets flotte jurymedlemmer. Men kanskje vi kommer et stykke på vei om flere der ute kan akseptere at likestilling og kjønnsfordeling skal gå begge veier, og at vi skal ha en viss ydmykhet og spillerom for at jenter og gutter er forskjellige.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

I kveld så jeg familiefilmen ”Operasjon Arktis” på kino. Jeg tenker at forfatteren Leif Hamre som skrev boka på 70-tallet var regnet som en typisk guttebokforfatter den gangen. Nå hadde det blitt en veldig spennende og underholdende film for hele familien med en sterk heltinne. Torgeir var blitt til Julia. Men kan Pippi noen gang bli Petter?

Read Full Post »

Under litteraturfestivalen på Lillehammer dukket det opp en heller pussig sak i katalogen. Det sto ingen forfatter nevnt, ingen andre deltakere. De aller fleste bladde videre. Dessverre måtte det være slik. Vi kunne ikke røpe for mye. 50 ungdomsskoleelever måtte nemlig vite minst mulig …

 

En heller anonym programpost ...

En heller anonym programpost …

 

Disken fra Kush er et spill, et litterært spill. Det starter med at elevene får utlevert en mappe full av forskjellige dokumenter. Det er avisartikler, brev, notater, en diktsamling, et kort, kjærlighetsbrev, noen fotografier og en hel haug andre ting. Jeg kan røpe at vi har frustrert både profesjonelle trykkerier og vår egen pappsløyd-tålmodighet in the making.

En liten bukett over innholdet i en av mappene.

En liten bukett over innholdet i en av mappene.

 

Det viktigste er kanskje en håndskreven lapp fra en viss Ulf som skriver at han er assistenten til arkeologen Randulf Steiner, men at han ikke lenger tør undersøke hva som har skjedd. Du må overta, trygler han. Etter man har bladd seg gjennom dokumentmappen, blir leseren etter hvert klar over at de forskjellige elementene skjuler en historie. Nærmere bestemt et mord.

Hvorfor gikk professoren under jorden?

Hvorfor gikk professoren under jorden?

 

Randulf Steiner har nemlig gått i skjul. Hans siste tilholdssted var en lokal camping hvor han da altså er blitt drept. Men av hvem og hvorfor? Og hva er Disken fra Kush?

 

Det kan høres ut som en klassisk krim, men det er hvert fall et element som skiller ”Disken fra Kush” fra en roman. Her er du selv med å skape historien. Sammen med Erlend Askhov har jeg jobbet med å skape alternativ historiefortelling. Med digitale hjelpemidler har unge lesere blitt mer involvert og krever det. Film er fremdeles passivt, men dataspill og ARG er to former hvor den som underholdes er med på å føre historien videre. Selv e-bøker har flere eksempler på aktiv deltakelse. Vi ønsket å skape den samme formidlingsformen, men uten at prosjektet var digitalt. Her skulle læreren få kun noen få setninger med informasjon, deretter kunne elevene settes i gang i to skoledager i løpet av 15 minutter. Alt de trengte ville ligge i de mystiske arkivmappene. 30 timer med pappsløyd ville omsider lønne seg.

 

Under festivalen var over 50 ungdomsskoleelever på jakt etter svaret. Løsninger skjulte seg i gåter og oppgaver. Det måtte finnes flere dokumenter, men hvor? Og hvem av de involverte hadde drept professoren? Bare ved å finlese materialet og med flaks og kløkt ville de komme nærmere, men det hastet. 11 andre grupper var også på jakt etter de samme svarene. Det kunne bare være en vinner.

 

Så fikk vi en pen liten haug med ris og ros. Mest ros :)

Så fikk vi en pen liten haug med ris og ros. Mest ros 🙂

 

”Man følte seg som ekte detektiver. Kule lapper og ark.”

Johanne 8. Smestad, Lillehammer

”Veldig spennende historie”

Johanne 8. Smestad, Lillehammer

”Det var en god og engasjerende historie”

Marianne 8. Smestad skole

”Det var veldig bra. Kunne vart hele uka!”

Sondre 8. Smestad skole, Lillehammer

 

Tilbakelevering av materiell og poengutregning

Tilbakelevering av materiell og poengutregning

 

I over to år har vi lekt, jobbet og puslet med Disken fra Kush, og på Lillehammer kjørte vi den siste betatestingen. Fremdeles er det noen små justeringer som må til, men vi fikk soleklar positiv tilbakemelding fra både lærere og elever.

Vi gleder oss til vi kan sende dette prosjektet ut på skoleturne! Først i køen står Turneorganisasjonen på Hedmark og Widar Aspeli som har vært aktivt med på utviklingen, deretter er Litteraturbruket klar for formidling. En god og spennende historie kan fortelles på mange måter, og vi syns det er morsomt når noen elever kommer bort og spør: ”Men dere, dette er virkelig, ikke sant?”

Om du ønsker et litteraturtilbud utenom det vanlige. Merk deg Disken fra Kush!

Read Full Post »

Older Posts »