Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteratur og film’ Category

Om noen prøver å overbevise deg om at sjakk er mer enn et spill, så la deg overtale. Det kan hende de har rett. Selv om diskusjonen går i media om det er en idrett, kan vi med all sikkerhet fastslå at sjakk hvert fall er mer enn en idrett.

Etter at Magnus Carlsen ble verdensmester er sjakkbrettet kommet frem, ikke bare fra kjellerboden, men jeg har også ryddet plass på smarttelefonen: chess.com er appen jeg bruker til å duellere med venner og familie. Sjakkens wordfeud rett på smarttelefonen. Plutselig leser jeg sjakkbøker på kveldene og grubler på åpninger ved frokostbordet. Likevel føles ikke dette fremmed.

I sommer var ikke sjakk i tankene i det hele tatt. Jeg tenkte på nytt lesestoff. I en lokal bokhandel på Nærbø bladde jeg i reolene. Ungene var sultne og ville hjem. Jeg måtte være rask. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg Stefan Zweigs roman «Sjakknovelle». Jeg har alltid vært fascinert av brettspill, men kanskje ikke sjakk i den grad? Med sine i underkant hundre sider, var «sjakknovelle» ikke skremmende, men heller overkommelig for et par dagers strandliv, noe jeg kunne lese mellom surfing og bleieskift. Prisen var det heller ikke noe å si på. Og hvilken bombe det var.

«Schachnovelle» ble utgitt i 1943 (visstnok egentlig i 1941) og handlingen er lagt til en luksusdamper hvor Mirko Czentovik, verdensmester i sjakk, mot honorar viser sine kunstner. Om bord er også dr. B, en østerisk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangeskap hos gestapo i Tyskland. Det er duket for en helt spesiell kamp ved sjakkbrettet.

828177021X

Dr. B får verken får lese eller snakke med noe. Han befinner seg i et fullstendig isolat kun avbrutt av brutale avhør av mennene fra gestapo. I et slikt avhør ser han sitt snitt til å stikke av med en bok som ligger lommen på en av uniformsjakkene som henger i avhørsrommet. Han hungrer etter å lese. Uten å se på boka, gjemmer han den i all hast under genseren sin. Smugler den tilbake til cellen. Skuffelse er stor da han oppdager at boka i sin helhet består av sjakktrekk satt opp som remser av notasjoner. (e5 – N1g – N3f osv …) Med ingen mulighet, tar Dr B inn over seg sjakkens mestere. Spiller mot imaginære motspillere. Også dette er langt fra fremmed.

Når jeg tenker på alle avbrudd som eksempelvis sosiale medier skaper, tenker jeg at Dr B i sitt fangeskap opplever muligheten til å fordype seg i et tema. Ikke at jeg misunner ham.

prison_chess_match_-_for_archives

Å skrive en roman minner om et parti sjakk. Forfatteren flytter rundt på ideer og handlinger. Dialoger, oppgjør, skjebnesvangre valg som setter tonen i resten av historien. Forfatteren ser hvordan elementene plasserer seg ovenfor hverandre. Så er det trekk man ikke kan gjøre, eller ting som i utgangspunktet ser lovende ut, men som bremser opp handlingen fullstendig. En roman er trekk og mottrekk. Konflikt. Og gjerne flere ledd frem.

Også forfatteren streber etter det perfekte parti.

Om alt går på skinner er verken det å skrive dem, eller å lese dem noe spennende. Så er det egenskapen til å holde flere trekk og mottrekk i hodet. Tygge på en scene i flere dager. Hvordan en historie utfolder seg i hodet til forfatteren før den kommer ned på papiret er vel like magisk som Magnus Carlsens sjakkmaskin? Likevel vil nok aldri romanskriving bli en idrettsgren. Men å sitte bøyd over en imaginær verden er så kjent, så kjent.

Reklamer

Read Full Post »

Let the games begin! 250 000 norske kinogjengere så filmen da den kom på kino. I disse dager settes oppfølgeren opp på lerretet. Bokserien har hatt en eventyrlig suksess verden over siden første bind kom i 2008. 

Ungdommens råskap

Forfatteren Suzanne Collins hevder at hun zappet mellom realityprogrammer og en krigsreportasje da hun fikk ideen til Hunger games. At det var en kritikk av samfunnet hvor vi går fra katastrofenyheter og rett over i reklame for mineralvann. Ideen er ikke ny. Den japanske forfatteren Koushun Takami utga romanen Battle Royale i 1999. Også her finner vi dystopien i en fremtidsrepublikk, men lagt til Asia og ikke i Nord Amerika.  Også her handler om å skape frykt i befolkningen ved å arrangere en stridslek som en påminnelse om statens suverenitet. 42 gutter og jenter fraktes til en øde øy. Oppgaven: De skal drepe hverandre inntil det står en vinner tilbake. Samme utgangspunkt finner man altså i Hunger games.

MV5BMTAyMjQ3OTAxMzNeQTJeQWpwZ15BbWU4MDU0NzA1MzAx._V1_SX214_

I spillverdenen har denne aktiviteten vært kjent lenge. I serien Call of Duty er spilleren en soldat. En av de mest populære nettaktivitetene og flerspillermulighetene er  hold-flagget/ kongen på haugen-lignende varianter. I Assadin Creed-serien er spilleren en leiemorder med bestialsk ekspertise og i Grand Theft Auto, en knallhard kriminell som kan praktisk talt kan gjøre hva du vil. Begjærer du din nestes fancy bil er det bare å gi vedkommende et nakkeskudd og stikke av med kjøretøyet hans. Disse spillene har for ordensskyld 18års grense, selv om ikke akkurat den grensen følges i de tusen hjem. Det interessante med Hunger Games er at bokfenomenet også dukker opp i spill. I det ellers så fredelige sandkassespillet Minecraft finnes det patcher/ varianter som gjør at spillerne kan kjempe mot hverandre i den samme type verden.

Minecraft! Men dette minner da om …?

Minecraft! Men dette minner da om …?

Virkelighetsfrykt?

Det er lett å skjønne at unge dagdrømmer. En gjennomorganisert hverdag. Foreldre følger til og fra skolen, kontrollerer hva og hvor barna er, både i en virtuell og virkelig verden. Det gir liten frihet under radaren. Kanskje er det frykt for at de skal være for like romanen Fluenes herre? Foreldres deltakelse skaper uansett trygghet og forutsigbarhet. På fotballen får alle være med og alle få medalje.  Aggresjon og mobbing slås ned på (heldigvis) Men må ikke frustrasjonen og de negative sidene få utløp? Får de unge noen gang testet hvordan de ville klart seg uten curlingkoster eller fallnett?

Kan det hende at barn trenger å skyte hverandre i filler i et dataspill for å være gode venner? Kan det hende at barn ønsker å drømme seg vekk i Hunger Games og tenke: Hvordan ville JEG ha gjort det i et slikt realityprogram. Skal man dømmes for det? Er ikke dette nettopp å forberede seg på den verdenen som kommer? Er det derfor det er ny interesse for Aldous Huxleys Brave new world og Enders game av Orson Scott Card?

Cupcakes, bueskyting og mentoren

Voldelige fremtidsdystopier treffer åpenbart en streng hos dagens unge. Sier ikke dette noe om vår egen samtid? Hovedpersonen Katniss Everdeen er en supertøff jente som går på jakt og er rå med bue. Hun treffer tidens ønske om å fremstille sterke og handlingskraftige kvinner. Hennes beiler Peeta Mellark er den mer softe typen som baker kaker og ville helt sikkert hatt en egen cupcakes-blogg om han hadde hatt muligheten. Å fremstille menn med det som tradisjonelt har vært fremstilt som kvinnelige verdier har også vært trend i barne- og ungdomslitteraturen de siste tiårene. Om noe, så gir det en bredde og aksept for mangfold — eller er rollene egentlig bare snudd opp ned? Samtidig syns jeg at flere av de nyeste dystopiene ikke snakker til lesende gutter. Et unntak er Ursula Poznanski med romanen Erebos som handler om et piratkopiert dataspill med mørke hemmeligheter.Det henger vel sammen med behovet for science i science fiction.
Som Alexander den store har Katniss også en mentor, men ikke filosofiens Aristoteles. Katniss henvender seg til stylisten Cinna(!) Det er som om Jan Thomas skulle ha tatt denne rollen hos en frihetskjemper eller en statsleder i dag. Det skremmer meg mer enn råskapen i Hunger Games.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Vårt Panem?

I Spania er arbeidsledigheten så høy blant unge at det må føles som de kjemper mot hverandre. Hver eneste dag er en kamp om de knappe ressursene. At Høyre og FrP fikk regjeringsmakten her i landet innebærer også et samfunn med mindre sosial solidaritet og økt konkurranse mellom individene. Større avstand mellom fattig og rik. Et hakk nærmere  Hunger Games sitt totalitærstyrte Panem.

Et par uker etter jeg så filmen Hunger Games innhentet virkeligheten fiksjonen. Anders Behring Breivik angrep uskyldige ungdommer på Utøya. En ekkel og brutal påminnelse om menneskets evne til råskap. Samme sommer i Oslo: Kampen mot terrorismen skulle overvinnes med kjærlighet. La man da lokk på andre følelser? Var det derfor skokastingen i tingretten opplevdes så befriende?

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Er Suzanne Collins suksess et tegn på unge leseres hunger etter gladiatorblod? Eller ligger det noe mer her? Det som fremdeles er tabu er åpenbart en hovedperson som elsker å drepe, for Katniss har selvfølgelig ikke noe valg og hvert drap gjør henne usigelig vondt. Hun er jo helten i historien, kunne vi ha elsket henne om råskapen ga henne glede? Det finnes altså mennesker som finner en glede i å undertrykke og drepe andre, tør vi identifisere oss med det? I den tyske miniserien Krigens unge hjarte som går på NRK, dukker denne påstanden opp: Krig bringer frem det verste i oss. Kan litteratur om en mørk fremtid være en hjelp til å møte sine egne spøkelser og samtidig være en sunn virkelighetsflukt?

Read Full Post »

« Newer Posts