Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘samfunn’ Category

I denne stund står mange tusen elever uten sakprosatilbud fra foreningen !les. I verste fall kan det skape skjevheter i skoletilbudet landet rundt. 
30 000 ungdomsskoleelever får sakprosamagasinet Faktafyk i 2017. Det kunne vært 100 000 flere hadde den sittende regjeringen vurdert utdannelse som viktigere enn skattelette til de rike. Det er sånne enkle ting. Et tastetrykk eller to som kunne gjøre den store forskjellen.
 
Knappe 40 minutter etter at LES! la ut påmeldingsskjemaet til Faktafyk, ble aksjonen fulltegnet. Opplaget er bare på 30 000 og dessverre når tilbudet ikke alle. Det syns jeg er veldig, veldig dumt.
Hvorfor?
I fremtiden vil vi mer enn noensinne leve av ideer og hodene våre. Da trenger vi annen litteratur en skjønhetsbloggere som forteller oss hvordan vi fikser sveisen eller hvor du kjøper den fjongeste shampooen. Det er inne i hodet «den nye oljen» befinner seg. Vi trenger kunnskap og verktøy til å formidle ideer, utvikle dem. Dagens ungdom må lære seg å beherske de mulighetene og ressursene de har tilgang på. Samfunnet er mettet med brød og sirkus, men det vil ikke redde oss fra klimakriser, miljøkriser, stigende arbeidsledighet og klasseforskjeller. Faktafyk inspirere ungdomsskoleelever til å se at de kan bli rakettforskere, kjemikere, historikere og kodere. De kan velge seg en spennende utdannelse de aldri hadde tenkt på før. Og det er bra. Vi trenger dem.
 
Med en allerede sårbar støtteordning for sakprosalitteratur hos Kulturrådet hvor knappe 20 titler kjøpes inn årlig, er det et behov for å nå unge lesere gjennom andre kanaler. Dårligere royaltysatser i normalkontrakten (utenom eks. statsministere som har pensjonert seg fra solidaritetsprinsipper) skaper usikkerhet hos forfatterne. Et raust budsjett til Faktafyk kunne gjort noe med det også.
Med fremtidens utfordringene er det viktig at dagens ungdom lærer god sakprosa å kjenne.
 
Hvis du ønsker Faktafyk til din skole eller ditt barn. Send en mail til foreningen !les. Det er fint for dem å dokumentere etterspørselen, og kanskje de kan få midler til opptrykk. Kan hende en tidligere statsminister får dugnadsånden over seg og gir noe fra royaltykronene sine? Har skjedd villere ting før …
 
 
Om Foreningen !les
Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som ble etablert i 1997. Vi jobber for at flere skal lese mer og formidler litteratur til barn, ungdom og voksne.
 
Om Faktafyk:
• Gratis sakprosamagasin som sendes til ungdomsskoler over hele landet.
• Utgitt for første gang i desember 2012, nummer to i 2014 og nummer tre i 2015, i et opplag på 125 000. Nummer fire i 2016 i opplag på 70 000, nummer fem i 2017 i opplag på 30 000.
• Skal gjøre unge lesere nysgjerrige på sakprosa.
• Inneholder utelukkende tekster fra sakprosasjangeren, tekster som er skrevet spesielt for magasinet og utdrag fra fagutgivelser for ungdom og voksne.
• Til papirutgaven hører også et e-magasin med utvidede versjoner av tekstene, bonusartikler, lenker til aktuelt bakgrunnsstoff, lydinnspillinger av bokutdrag, musikk- og filmsnutter.
Reklamer

Read Full Post »

Dennis B. Torkelsen, leder for AUF i Vest-Agder og elev i den videregående skolen, vil i en kronikk i Dagbladet ha seg frabedt at folk som pusher 50 skal mene noe om hans fravær på videregående.

Han skriver: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?»

Heldigvis er det folk som pusher 50 som pusler med dette, for da kan det hende Dennis etter hvert skjønner at i arbeidslivet er det få arbeidsgivere og få yrker som liker forsovelser og udokumenterte feriedager eller fravær noe særlig.

I boken ”Tenåringshjernen” gjør Jensen som er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling det klart at vi faktisk ikke er noen særlig moden til å tenke konsekvens før 25 års alderen. Burde man da ha stemmerett, drikke under russetiden eller bestemme over sin egen utdannelse før den tid? Ikke hvis man skal tro forskningen.

5797829_3247831

Diskusjonen rundt den nye fraværsordningen har vært preget av fokus på at dagens ungdom har det så mye verre. Som om det er et poeng med tanke på å slippe undervisning? Dennis Torkelsen fremhever at: ”Vi ungdom har mer press enn noensinne.” Han er naturligvis ikke alene om å mene dette. Historisk sett har vi aldri opplevd maken til velferd enn det dagens generasjoner her i landet tar del i. Dette gir priviligier som å kunne ta sertifikatet, få gratis utdannelse, reise og kunne forsove seg i ny og ne uten at man dør av sult eller føres til galgen. Så hvorfor kan det ha seg at en generasjon som har det så bra selv hevder at de opplever et historisk bunnivå?

Er fremtiden så mørk at man gir opp? Er det velferden som demper sulten etter å prestere? Samtidig er det ingen tvil om at mine barn neppe vil oppleve den samme overfloden som min far og dessertgenerasjonen tok del i. Det er grunnlag for bekymring for hva fremtiden bringer, og utdannelse er nøkkelen, ikke problemet.

Det er ikke bare dem under 18 som feiler. Dette smitter. Fraværsregler har poppet opp på høyere utdannelse også. Professor Bernt Hagtvet vil kreve at mobilen skal ligge i sekken når han foreleser. Vi snakker altså om universitetet her, ikke barneskolen. Fokuset forsvinner.

Det har ikke hjulpet saken at Hans Olav Lahlum har forkastet ideen om at tilstedeværelse i undervisningen er viktig. Han har unngått det faktum at vi snakker om udokumentert og ikke godkjent fravær når det kommer til 10%-regelen. Det er ikke mange som ville klart å fullføre videregående uten veiledning. Kanskje Lahlum, men altså få andre.

Men så er det naturligvis et poeng at fastleger ikke kan operere som skulkevakter for norsk skole. Et billig poeng, fordi det adresserer ikke hovedproblemet: avspaseringssyken. Men hvem skal ta ansvaret for at ungdommen er inne i en fraværsepedimi? Har ikke elevene et vesentlig ansvar selv?

Så kan det hende at eleven skal kunne gi egenmeldinger på lik linje med arbeidstakeren. Det er ikke klokt at syke mennesker sitter verken på jobb eller bak skolepult og smitter andre. Så kan det hende at fravær bare er en del av bildet. Kanskje man kan ha mer hjemmeundervisning via nett? Flere innleveringer og mer tid til individuell jobbing? Mange forskere hevder dessuten at ungdomshjernen trenger mer søvn og fungerer dårligere om morgenen enn hos voksne. En skoledag som startet klokka 10 ville kanskje vært bedre for mange. Kanskje det er for hyppige og lange ferier? Slike endringer bør være enkle å gjennomføre.

Det som dessverre ikke er like enkelt å gjøre noe med, er mangelen på fokus, arbeidsmoral og tilstedeværelse. En videregående utdannelse er et privilegium. At så mange faller av i løpet av de siste skoleårene er bekymringsverdig. At stadig flere tyr til privatistløsninger og privatgymnas etter å ha trynt under russetiden burde vekke også dem på bakerste benk i politikken. At flere elever føler at de mangler motivasjon hvis ikke ytre faktorer legges til rette, er også underlig. Det er ikke slik at hver skoledag er en lek. Ikke en arbeidsdag heller. En utdannelse burde vært motivasjon nok? Hvor kommer dette kravet om å bli motivert fra? Er det en rettighet å avspasere når en vil?

I boken ”Storbarnsliv” intervjuer Guro Hoftun Gjestad en fortvilet lærer som forteller om tomme klasserom om morgenen. Om hvordan han har en forpliktelse til å sette karakterer på elever som verken har åpnet en bok i løpet av skoleåret og knapt vært innom klasserommet. Vi vil vel ikke tilbake dit? Derfor må det stilles krav. Fraværsregelen er et forsøk på dette. Det skal sikre kvaliteten på dem som utdannes. Jeg vil helst ikke kneopereres av en lege som forsov seg til timene om meniskoperasjoner, for å sette det på spissen.

gjestad. storebarnsforeldre. omsl.qxp

Samtidig kan man snu på det. Elever som opplever at læreren er mye borte og overlates til tilfeldige vikarer, er raske med å klage. Ofte blir undervisningen så dårlig at de faktisk ikke kan gå opp til eksamen. Ser de ikke at kvaliteten går begge veier?

Med tanke på den økende arbeidsledigheten i Europa og usikkerheten i oljebransjen, håper jeg virkelig at ungdommen heller holder fokus på å holde seg frisk og motivert for å fullføre utdannelsen enn å ta ferie i undervisningstiden. Vi er tross alt priviligert som bor i et land hvor den slags nærmest er gratis.

 

Read Full Post »

 

Kjære Osloborger (og alle andre)

 

Denne våren har jeg hørt nabojentene sitte i huskestativet utenfor kjøkkenet vårt og stemme i om Vi smaa en alen lange, hvor mødrene har grett, furet værbitt og ja, så hvitt er det hvite … De kan alle sangene og de må ha øvd hele uka på skolen, fordi det gjaller så vakkert i bakgården.

Jentene i nabolaget vårt representerer hele fargeskalaen i dette lange vidstrakte landet. Men det bør ikke hindre dem fra å glede seg til tirsdag. Mamma har kjøpt ny kjole og blanke sko, hører jeg den ene si. De snakker om mat, brus og is. Det skal være fest på Bakhaugen og de skal gå i tog.

 

Jeg er vanligvis ikke lettrørt, men det er ikke til å unngå at tåren i øyenkroken renner når tusener av barn går nedover Karl Johan. De kommer fra hele byen og går bak fanen til skolene sine. Aisha fra Furuset, Joy fra Tøyen, Sofie fra St Hans Haugen og Tamina fra Ammerud. Dette er landet mitt. Men så er det noen som ikke er like fargeblinde som ser mer rødt enn rødt, hvitt og blått.

Jeg har representert landet vårt med flagget på brystet. Riktignok ikke for noe mer enn forfatterlandslaget i fotball. Men følelsen av å stå samlet elleve i tallet og rak under avspillingen av nasjonalsangen, ga en følelse av tilhørighet, stolthet og villighet til å blø for drakta.

 

norge-1-2

Forfatterlandslaget. (Bloggerforfatteren bakerst og helt til høyre.)

 

Jeg vet at foreldrene til et par av jentene i bakgården flyktet fra krig før barna ble født. Jeg vet at pappaen til hun i nabogården ble torturert og fengslet. Han som trener kampsport med sønnen min mistet  besteforeldre i en hungersnød.  Men alt dette er fortiden. De som synger er fremtiden. De har blikket vendt fremover og de er landsbyggere. Ikke nekt dem det de har rett på. Ikke ta fra noen deres identitet. Er du født og oppvokst i landet med trefarget drakt skal du ikke behøve å høre at du skal dra «hjem».

 

Denne 17.mai vil jeg at du skal lytte før du smeller om hva som er norsk. Jeg ønsker at du, bruker sansene før du skriver hatske kommentarer om hvem som skal pelle seg hjem eller ikke har livets rett, eller hvem som kan iføre seg bunad eller ei. Vi er så mye bedre enn det. Vi er en nasjon vi med, men det som binder oss sammen er kanskje ikke lenger like forståelig og selvsagt som før, men vi er på vei mot noe nytt. Det synges for full hals av barn som ikke har vokst opp med besteforeldre fra Gvarv. Ikke overse at folkefesten inkluderer alle, og det er nettopp alle som skaper folkefest.

 

4411_108856680389_4743469_n

Har jeg lov å gå i en sunnmørsbunad, egentlig?

Den unge nasjonen med et enda yngre folk, gjenspeiler en optimisme og fremtidstro andre land misunner oss. En nasjon med felles identitet har ingen ghetto, har ingen indre fiender. Jeg skal ikke si at alt som skjer i byen, eller landet vår er rosarødt eller ukomplisert. Men første steg må være i gi alle følelsen av å spille med flagget på brystet. Ikke nekt noen som vil blø for drakta en lissepassning. God 17.mai!

Read Full Post »

Mobbingen har ingen vinnere. På skole og arbeidsplasser foregår det daglig behandling av mennesker som koster samfunnet millioner av kroner i året. Ikke bare i form av behandling og erstatningskrav for de involverte. De største tapene er ikke begrenset til ofrene. For det er kuren for kreft, fremtidens olje og Nobelprisvinnere som ties i hjel i den norske skolen i dag og i morgen.

Mobbing kommer i mange former og varianter, fra stikkende og syrlige kommentarer til mer dyptgående avsky. Noen av verdens mest vellykkete vitenskapsfolk og kunstnere kan fortelle om en barndom full av hensynsløs mobbing. De er outsiderne som tok sin hevn.

For noen uker siden var jeg på skolebesøk og holdt et skrivekurs. Hvor og når er ikke vesentlig. Men det var et av disse kursene hvor elevenes engasjement og aktivitet er viktig for at opplegget skal bli vellykket.

 

Logo

 

I klassen var det ei jente med langt hår og med et særegent glimt i et våken ansikt. Det  var noe karismatisk ved henne. Hun måtte være sånn typisk ”den mest populære jenta i klassen”, tenkte jeg. Taust fulgte hun undervisningen. Tok notater og gjorde oppgavene. Etter hvert som kurset skred frem, var det de samme som rakk opp hånden og svarte. Etter noen runder med oppgaver hvor de samme elevene gikk igjen, derfor for en avveksling, ba jeg jenta lese opp sin tekst.

Oppgaven var enkel. Den gikk ut på å beskrive et sted. Uten å si hva stedet het. Poenget var å bruke sansene og bli bedre å beskrive. For eksempel skriv setninger om en gymsal uten å bruke ordet gymsal. Slike oppgaver vekker ofte engasjement hos elevene fordi det blir som en gjettelek. For meg handler det om å vise at forfattere skaper engasjementet når de vekker vår nysgjerrighet.

 

Den unge jenta lente seg over pulten og leste uten protest. Teksten skilte seg også ut. Den holdt et kvalitativt høyere nivå enn de andre. Måten hun beskrev stedet på. De originale bildene og hvordan hun nærmest panorerte et kamera motstandsløst rundt.  Jenta kunne absolutt skrive. Det var det ingen tvil om. Setning for setning malte hun frem et sted som ble tydeligere for hver setning. Opprømt tittet jeg meg rundt i klasserommet. Dette var geniale saker!

 

Men ingen svarte. Ingen. Ikke en hånd, i den ellers aktive klassen hevet seg.

Stedet hun beskrev var vrient å få tak i de første setningene, men etter hvert ble det tydelig. Det ble krystallklart. Alle skjønte det, men av en eller annen grunn ville ingen svare.

 

Ansiktet til jenta var uttrykksløst. Jeg klarte ikke å dechiffrere følelsene som bodde der. Som et pokerfjes. Jenta så ned i pulten igjen. Var hun sjenert? Skamfull? Vant med at denne behandlingen?

 

Jeg tok ordet. ”En bokhandel. Dere skjønner vel at det er en bokhandel.”

 

Stillhet. En trykkende, vond stillhet.

 

Skrivekurset fortsatte. Da neste elev skulle lese opp var det som om noen hadde skrudd på en knapp igjen. Klassen var like ivrige som før. Da jenta svarte var det som om all lyd ble blåst ut av rommet. Som om vi var i en romkapsel som sprakk og all oppmuntring og anerkjennelse ble sugd ut. Kun dette kjipe vakuumet av stillheten var igjen.

 

Jenta var pen. Normalt kledd. Tydelig skoleflink. Høflig og ikke arrogant. Hun spilte på det lokale håndballaget og etter det jeg fant ut på lærerværelset – en av de topp 5 i de fleste fag.

 

I de kreative øvelsene utover dagen hadde hun masse å by på. Hun trosset stillheten. Kom med kreative ideer, morsomme vinkler og spissa konflikter. Men for denne klassen fantes det et sterkt ønske om å gjøre henne usynlig.

Det er pionerhjernene som skal redde oss fra sult, sykdom og økonomiske kriser vi føkker med i ungdomsårene og videre ut i arbeidslivet. Hvordan kan vi i det hele tatt anskueliggjøre verditapene her?

Mobbing kan aldri rettferdiggjøres, kan kanskje forstås, men aldri aksepteres. Likevel er det en del av oss. I alle tider i alle former med sin egen agenda. Å frosse ut, ignorere og overse er et mektig våpen mot de som søker aksept.

Det er ikke alltid åpenbare grunner for hvorfor noen mobbes. Utover at de er mer kreative og morsommere enn andre. De begavete fryses ut fordi de har noe å by på, er med på å flytte menneskeheten et hakk i riktig retning. Hvorfor er det så viktig for flokken å tie pioneren ihjel? Hvorfor oppleves dette som så brysomt?

IMG_3108

Heldigvis noen som har skjønt det!

Jeg har møtt gründere, verdensberømte forfattere og kunstnere. Lest biografier til noen av verdens største tenkere. Oppsiktsvekkende mange av dem opplevde mobbing, ikke bare i barndommen, men også i voksen alder. Flere holdt på å gi opp med visjonene sine. Andre gjemte seg bort. Jeg har tenkt at det er derfor de ble så berømte? At de satt på rommet sitt og tegnet og tenkte, mens vi andre lekte ute med de andre? Dette stemmer sikkert for noen. Samtidig vet vi at mennesker som ikke trives blir deprimerte. Deprimerte lærer saktere enn normalt. Mobbing kan ikke isolert sett ta på seg æren av å skape genier. Tvert i mot.

Mobbing er vondt og skader mennesker for livet. Likevel tenker jeg at skadeomfanget er så mye større enn individet. At neste gang du lukker ørene på et foreldremøte eller fryser ut en kollega mister vi enda en fantastisk mulighet. Å stoppe mobbing kan derfor være å tenke større. At de handler om menneskehetens beste om vi beskytter og aksepterer pionerene.

Read Full Post »

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Read Full Post »

Før vi ble de eneste menneskeapene på jorda delte vi planeten med en annen mennesketype. Hvorfor de forsvant er det ingen som riktig vet.

 

Neandertalerne eksisterte samtidig med Homo Sapiens. Førstnevnte har ofte blitt framstilt som dummere enn oss: Lavpanna, aggressive og primitive. I film, tegninger er de lett gjenkjennelige med sin apeaktige fremferd. Men vi skal være forsiktige med å dømme. Disse karakteristikkene er det typisk for oss Homo Sapiens å gi andre. Les kommentarfeltet i VG så skjønner du hva jeg mener. Du ville vel ikke stolt på ”sintmann72”, ”Mullahhater” eller ”gogutten” om du skulle ha dannet deg et bilde av hvordan menneskene anno 2016 var?

Future-Mother-of-Cloned-Neanderthal-Man-Sought-After-by-Harvard-Geneticist

En ting som ofte ikke nevnes er at Neandertalernes hjerner faktisk var større enn vår. Vi har naturligvis ingen mulighet for å si hva den var fylt med.

 

Ofte blir det sagt at vi alle har litt neandertaler i oss som kan komme frem i mindre heldige situasjoner. For eksempel på IKEA eller i skisporet. Det finnes to skoler innen forskningen: Den ene tenker seg at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side, men ikke blandet seg med hverandre. Enten fordi det ikke var mulig, eller fordi det ikke var ønskelig. Uansett, da er det ikke deres feil om jeg går fullstendig ape i kjøkkenavdelingen på IKEA.

The_neanderthal_man_1953

Den andre skolen hevder at det foregikk en utblanding av gener. Inntil nylig fantes det ingen bevis for det sistnevnte standpunkt. De få konkrete bevisene for at vi blandet oss med neandertalerne viser at det kun er europeere som har et par prosent neandertaler i seg. Genetikk og rasediskusjon er ømtålige greier. Slik forskning har klokelig nok blitt liggende brakk etter at en viss tysker med liten bart ivret vel mye etter denne typen vitenskap.

 

Det vi vet er at Homo Sapiens trakk seg nordover, inn i Neandertalernes områder og at Neandertalerne deretter forsvant. Sykdom? Kanskje. Igjen syns jeg at moderne menneskets oppførsel og kommentarfelt peker mot en annen årsak enn dårlig kosthold eller sykdom. Den eneste tenkelige epidemien var oss, og kanskje var dette den første utryddelsene i menneskets historie?

 

I noen av bostedene til neandertalerne er det funnet knokler med hull. Disse hullene ble tolket som om de var forårsaket av rovdyrtenner. En forsker testet disse beinene og fant ut at hullene var plassert i perfekt skala. Beinstumpen fungerte altså som et instrument! Siden det ikke kan bevises, ses det på som en tilfeldighet. Kanskje var neandertalerne fredselskende hippier? Et musisk naturfolk mens vi Homo Sapiens var et aggressivt folkeferd mer opptatt av å drepe hverandre og utrydde enn å skape? Kanskje vi ikke har noen genetiske koblinger med neandertalerne. Om vi har så er det en liten og ubetydelig prosent, men kanskje vi arva noe viktigere fra disse kortvokste muskelbuntene? Som musikk og kunstforståelse? Jeg liker å tro det.

 

Read Full Post »

(Basert på en innledning jeg holdt på Cappelen Damms julebord 2015)

Homo Ergaster

Tenk dere 1.5 millioner år tilbake i tid. Da levde en våre direkte stamfedre Homo Ergaster. Ergaster er gresk for ”å arbeide”. Navnet ble gitt Homo Ergaster siden de benyttet verktøy. De kunne også til en viss grad beherske flammer. Homo Ergaster gikk gjennom en revolusjonerende utvikling. Som eneste dyr på kloden var de i stand til å lese og fortolke naturen rundt seg. Arkeologiske funn gir forskerne grunn til å tro at Ergaster kunne følge dyrespor. Kunne si hva slags type dyr, hvor mange og hvilken retning det beveget seg. Dette er viktig kunnskap i jakten på mat.

Hode

I 1973 fant man et Homo Ergaster-skjelett av en kvinne. Funnet var oppsiktsvekkende. Da skjelettet ble satt sammen, viste det seg at nesten alle knoklene unntatt kraniet var deformert. Moderne legevitenskap konkluderte med at hun hadde vært utsatt for A-vitaminforgiftning.

Ikke spis lever

Vitamin A brytes ikke ned i næringskjeden, men samles opp i leddene og lagres i leveren. Rovdyr kan samle opp store mengder A-vitamin. Denne forgiftningen er ikke en vanlig sykdom, men er godt kjent bla. hos polfarere som i mangel på mat spiste trekkhundene eller isbjørnkadaver. (Rå lever er det mykeste kjøttet og lettest å tygge)

Ved A-vitaminforgiftning løsner det ytterste laget av knoklene og blir dratt vekk fra underlaget når musklene brukes. En meget smertefullt tilstand. Før muskelfestene har grodd fast igjen er offeret også ute av stand til å bevege seg noe særlig.

Ergaster-kvinnen må ha vært invalid i flere uker (måneder) før hun døde. Men skjelettet fortalte mer. Noen beskyttet henne mot rovdyr og ga henne mat og vann mens hun var syk. Uten denne hjelpen ville hun ha dødd innen et par dager.
Lesing og omsorg

Homo Ergaster var uten artikulert talespråk. De laget ikke egne bosteder. Med en hjerne på under halvparten av størrelsen til det moderne mennesket, viste Homo Ergaster tegn på menneskelig omsorg. De tok vare på sine på et punkt der urmennesket fremdeles ikke var på toppen av næringskjeden. I debatten rundt flyktningestrømmen kan man saktens spørre om vi har beveget oss vekk fra å vise omsorg for andre.

Homo Ergaster var med sine sporkunnskaper altså det første levende vesen som begynte å lese. Lese spor i naturen ja visst. Forskjeller i årstider, uvær, men da også dyrespor. Denne første formen for lesing utviklet seg siden til symboler på en hulevegg. Deretter hieroglyfer på en papyrusrull og tilslutt en vitsebok hos Cappelen Damm. Parallelt utviklet det seg en form for empati. Jeg tror lesing gjør oss til bedre mennesker. Empatiske. Jeg tror lesing gjør oss mer omsorgsfulle. Mulig det finnes andre forklaringer, men siden det snart er jul syns jeg vi kan la det være slik. At det er litteraturen som gjør oss menneskelig og det er språket og lesingen som skaper fremskritt.

Og når noen snakker om menneskelig fremskritt og nevner løvblåsere eller segway, så vet du at det bare er tøv.

To tips før jul: Les bøker, unngå rovdyrlever.

Read Full Post »

Older Posts »