Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘samfunn’ Category

Snart går vi inn i den hyggelige juletiden der alle skal tenne lys og kjenne duften av kake og juletre. Fint det, men ikke glem hvor vi kommer fra. Kunsten å la seg irritere er en krevende øvelse. Om du glemt den, her er en shortlist.

Inspirert av Guri Fjeldberg sin 101-liste over barne- og ungdomsbøker har jeg nå startet en egen kortliste over ting som irriterer meg mest i denne verden. Den er naturligvis selektiv. Reglene er følgende:

Tingen eller hendelsen må ha irritert meg minst en gang den siste måneden. Den må være tilgjengelig for flere enn meg, kan ikke være en enkeltperson og den må være konkret. Selv om det finnes mennesker der ute som irriterer livskiten ut av meg, kan jeg ikke putte dem på listen. Vage følerier får heller ikke plass.

Kortlisten over hva som irriterer meg mest i november i motsatt rangering:

 

  1. Markedsføring via sosiale medier. En gang en smart ting. I dag, vel, støy. Det er som telefonselgere som ringer for å selge meg billigere strøm. Hadde jeg stått opp en morgen og tenkt: Faen, strøm er dyrt. Da ville jeg vel ringt dem? Jeg skjønner at Facebook liksom skal tilby meg produkter som liksom er tilpasset meg. Men Zuckerberg, listen to me now: Dere tar så feil, feil, feil. Jeg vil heller se middagen til vennepar fra Randaberg fotografert og filtrert til det ypperste enn de sponsete innleggene fra firmaer som selger tjenester jeg ikke aner hva er.

wifi-medium-signal-symbol_318-50381

  1. Wifi. Noen ganger funker det, andre ganger ikke (aldri!). Som en mystisk munk fra romanen ”I rosens navn” forsvinner nettet for deretter plutselig å dukke opp igjen som om ingen ting har hendt.  Det ender med at jeg må skru av bokser, rigge ledninger og tilslutt sitte å se dumt inn i skjermen som liksom ”søker”. Tror jeg skal fakturere nettleverandøren min for all denne ekstratiden.

 

  1. Folk uten refleks. Jeg ser dem (heldigvis) og skjønner at de ikke er sjenerte. Det er ikke slik at de forsøker å skjule seg i de sosiale skyggene med sin hipstermustasje og kostbare jakke fra Private White VC og snørestøvler. De vil bli sett, bare ikke med refleks. Idioter.

 

mykreflesk-gul.jpg

 

  1. Kunnskapsløshet. Møter det hver dag. Enten i form av rasisme eller grunne, kortenkte slutninger om komplekse og store spørsmål og utfordringer. Det er bare en måte å stoppe kunnskapsløshet på: Skru av Candy Chrush og les en bok. Hver gang du klør etter å skrive stygge meldinger i et kommentarfelt. Grip en bok. Les noe. Tenk at du i dag skal bli smartere enn det du var i går. Oppsøk dine egne misoppfattelser og knus dem som en bille under vekten av et oppslagsverk.

 

  1. Løvblåsere. Sikkert ingen bombe, men tenk på det: Den store, digre maskinen. Bråket. Ryggproblemene. Avgassene. Forurensingen med produksjonen og manglende trening som brukeren utsettes for. Det er gartnerens føkkings Segway! Usmakelig og skamløst overforbruk og det ypperste tegnet for konsumsamfunnet. En rake gjør samme nytten. Den er stille.

39f59fc4be1861cf50f217ea47126705-image

Reklamer

Read Full Post »

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Read Full Post »

Jeg er ikke feminist, men … I går startet en kampanje og farsott på Twitter. Tidsskriftet Fett oppfordret jenter til å fortelle om sine opplevelser knyttet til seksuell trakassering gjennom hashtaggen #jegharopplevd. Det satte i gang noen tanker.

Skjermbilde 2015-04-16 19.49.33

Simon Stranger kommenterte det slik:

Skjermbilde 2015-04-16 18.57.01

Som Simon og mange andre, fulgte jeg hastaggen både i går og i dag. Jeg syns det var skremmende og ikke minst trist lesning. Jeg ble rett og slett helt tom. Flere kommentere at de var flaue på vegne av menn. Noen mistet trua. Andre valgte å stille seg kritisk til det som ble kalt en hekseprosess hvor mannen skulle druknes. At dette var beviset for at mannen var det svake kjønn og måtte beskyttes. Atter andre ytret seg om kampanjen ble utnyttet til såkalt snikskryt.

Både politisk rådgiver Martin Grüner Larsen og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug var kjapt ute med å tie dem som forsøkte å sabotere prosjektet.

Skjermbilde 2015-04-16 18.58.11

Og:

Skjermbilde 2015-04-16 19.00.37

Flere av de kvinnelige innleggene var humoristiske og milde, mens andre rett og slett henviste til misbruk og handlinger med strenge straffer om det skulle ha blitt tatt til domstolene. En del av twitrerne fikk mye oppmerksomhet og støtte, også i media.

Jeg tror likevel ingen friske mennesker ville ha ”skrytt på seg” en voldtekt eller grov trakassering via sosiale medier. Hva ville det ha tjent? Skulle man liksom være mer attraktiv fordi en mann ville ha deg i fylla og snøvlet dritt fordi du sa nei? Gjøre seg interessant? Nei, nei, nei. Jeg tror heller det har kosta jævla mye for mange å skrive de ordene her. For mange er det hendelser de aldri har snakket om tidligere. Det er godt gjort. Nå må vi finne ut hva vi gjør videre.

Jeg har lest om kvinner som i barndommen måtte sitte på rektors kontor mens han befølte seg selv. Jenter som våknet på fest av å ha bestekompisen sin inni seg og følte seg sviktet. Menn som har fulgt etter dem en sen kveld og beskrevet en detaljert voldtekt bare noen meter bak ryggen deres. I den enorme mengden utsagn og hendelser, er det umulig å etterprøve, bevise eller se sakene fra flere sider. Vi må lese å tolke teksten slik den er. Innimellom rammer det å lese, så det gjør vondt i mellomgulvet. Jeg skjønner at kampanjen i ytterste konsekvens kan gi et skjevt bilde av hva en mann er, når tekstenes funksjon er å vise hva en mann ikke skal være. Vi skal holde fast ved det siste.

Hvis menn var en bedrift, hva ville en omdømmespesialist si etter at det nå har blitt kjørt ut over 7000 tweets hvor ledere, rektorer, lærere, trenere, kjærester, pappaer og fremmede – alle menn – har fått passet sitt påskrevet. Hva ville Mannen AS måtte gjøre for å rydde opp i omdømmet sitt?

En kompis av meg sa noe spøkefullt i morges: Nå skjønner jeg hvordan somalierne har det. Det er ikke hyggelig å bli pekt på som en gruppe, enten om du føler deg truffet av tekstene eller ei. For mange føles det urettferdig og man blir sint. Det er ikke noe godt å få skylden for noe en ikke har gjort, eller i verste fall føler seg truffet av. Det er rett og slett ikke gøy å ufrivillig innlemmes i en gruppe eller holdning du tar avstand fra.

Under julebordsesongen var jeg på vei hjem fra en forlagsfest. Det var kort avstand og taxi var umulig å finne, så jeg gikk (om noe ustøtt) oppover Ullevållsgata. Halvveis hjemme dukket det opp ei ung jente foran meg. Hun gikk målrettet med blikket stivt foran seg. På dette tidspunktet kom jeg på at jeg ikke gikk på do før jeg forlot festlighetene i sentrum. Blæren var full og det hastet med å komme seg hjem. Jeg satte opp tempo. Jenta snudde seg, og dermed satte også hun opp tempo. Faen, tenkte jeg, og håpet at hun snart forsvant inn i en av sidegatene. Det gjorde hun ikke.

Alternativene strømmet gjennom hodet. Jeg kunne da ikke slå lens på en kirkegård? Vi nærmet oss toppen av bakken. Begge hadde økt tempo flere ganger. Jeg bannet inni meg nok en gang da jeg så hun gikk inn i MIN gate. Dette ble for ille. Jeg måtte si noe. Men hva? Skulle jeg liksom rope: ”hey, slapp av, jeg er bare veldig tissetrengt og må skyndte meg hjem”! Eller skulle jeg ta sjansen på et rykk. Litt som skiesset Northug, dog ikke like grasiøst. Trå til å fly forbi før hun fikk områdd seg? En slik kraftanstrengelse var en risiko. Nå som vi begge nærmest jogget, ville jeg enten skremme vettet av henne, eller tisse på meg. Ingen av delene var ønskelig.

Nå la jeg også merke til at dama holdt en flaskelignende gjenstand i hånden. Det siste jeg ville var å komme hjem til kjæresten dusjet av en pepperspray. Forsøke å forklare den du … Der og da hatet jeg å være en mann og jeg hatet Oslos renovasjonsetat eller parkvesen som ikke kunne sette opp festivaltoaletter i en hver gate i helgene.

Jeg er uenig med Martin Grüner Larsen i tweeten over, selv om jeg misforstår med vilje for å landet et poeng. Jo, det handler om meg, deg og alle oss menn, Martin. Vi er nødt til å tåle det. Et råttent egg ødelegger hele kurven. Man kan si mye rart om jenter, feminisme og mobiler i baklommen, det er ikke poenget nå. Vi kan ikke bestemme hvordan de skal være, vi må fokusere på oss selv. Et kvinnesyn blir til i barndommen. Alle menn har en mor. Noen har en søster, en datter eller en kjærest de er glad i. De vet hvordan de ikke vil at de skal bli behandlet. Innerst inne tror jeg alle menn er en ridder. Jeg håper derfor denne kampanjen vekker ridderne i oss alle. Ingen skal måtte se seg over skulderen på vei hjem i frykt for hva som kan skje. Spørsmålet er bare hva kan vi gjøre?

Og min egen ridderlighet etter julebordet? Nå hadde jenta foran meg dratt opp alle signaler på utrygghet. Et raslende nøkkelknippe, en udefinerbar boks (pepperspray I bet you …) og ikke minst frykt i blikket. Er det mulig! Jeg kunne ikke bare rope at jeg IKKE var en voldtekstmann, men bare en desperat mann med andre planer. Min troverdighet (i hennes øyne) måtte være lik null og min egen verdighet nektet meg å måtte forsvare meg på den måten. Jeg trengte vel ikke å måtte unnskylde meg for å vanke ute på kvelden? Målet mitt var lenger nede i gaten, dessverre var hun i veien. Med sammenbitte tenner og et press i blæren tok jeg affære. Je gikk jeg inn et smug og tok en omvei hjem. Kan neppe kalles heltemodig innsats, men om noen lurte, så kom jeg meg både helskinnet og tørr hjem.

B000QTZIY8_Large._V400457407_

Read Full Post »

Christiane Delord er misfornøyd med at elevenes undervisningstimer forsvinner. Hun vil fjerne elevsamtaler og orienteringsmøter med helsesøster, politibesøk og kulturinnslag. Det er ikke alltid du skal høre på læreren.

Arnt Orskaug ved Åretta ungdomsskole på Lillehammer har loggført hvordan naturfagstimer har forsvunnet til “andre ting”. Ekstra moro er det da at jeg skal til Åretta skole i mars. Jeg gleder meg til å komme på forfatterbesøk, og håper Arnt står klar, fordi jeg skal få ham til å kaste loggboken, lovprise DKS og lese flere romaner etter endt besøk. Jeg er i løpet av en skoletime innom naturfag, matte, engelsk og norsk så han må gjerne ta notater!

Screenshot 2015-02-17 18.06.33

Jeg har besøkt flere hundre skoler og flere tusen elever de siste ti årene. Jeg har sett den norske skolehverdagen fra Bardu i nord til Grimstad i sør. Jeg har truffet lærere og elever i alle kategorier og i de fleste situasjoner. Jeg har alltid tenkt at et forfatterbesøk kan gi verdifull kompetanse og er et tilskudd til samtlige fag.

 

Jeg får skryt av lærere som sier at jeg har klart å engasjere de elevene som sjeldent er aktive eller som ikke følger med i den ordinære undervisningen. På lærerværelset kommer det ofte kommentarer om at jeg sier mye av det samme som læreren, men at elevene hører på ”oss”. ”Oss” antar jeg da er de besøkende fra DKS. Så noe riktig må vi forfatterne gjøre. Jeg har ikke følelsen av at Arnt og Christiane snakker for flertallet, selv møter jeg flest positive og engasjerte lærere. De er ikke alltid forberedt, men shit au! Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de er åpne for at eleven deres skal få nye innfallsvinkler og møte noe annet enn klasseroms-hverdagen. Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det har å si.

Det som stjeler undervisningstid mener Delord er: PRYO-uke (praktisk yrkesorientering), Kinobesøk, utstillingsbesøk, tryggtrafikksenter-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger uten grenser, besøk på utdanningsmesser. Også orienteringsdager, sportsdager, skidager, elevsamtaler, samtale med rådgiver, samtale med helsesøster, fadderordningen.

Alt som nevnes over er viktig i en ungdoms liv. Helsesøster og rådgivere kan fortelle at 1 + 1 kan bli 3 (noe du ikke lærer i mattetimen). Her er det aktiviteter som beriker og skaper holdninger, identitet og fremtidsretta ungdom.

Barn og ungdom er ikke roboter, de har følelser og trenger mer en naturfags-undervisning for å fungere. Elever som mistrives vet vi heller ikke lærer så godt. Og jeg trenger vel ikke å blafre for mye med PISA-tester for å minne om ståa her til lands … Når elevene slutter å lese, faller lesekompetansen som igjen rammer pensumlesningen. Da er det godt at det finnes mennesker som kan inspirere til lesning!

Kreative og innovative mennesker som skaper en bulk i universet som Steve Jobs, Bill Gates, Anita ”Tinteguri” Traaseth eller Elon Musk ville sannsynligvis aldri ville komme ut av en norsk skolehverdag, om de da ikke får impulser utenfra.

Delord oppleves som noe mangelfull i forståelsen av hvordan en skoleturne fungerer: ”Der hersker det en kultur om at man ikke sier nei når et omreisende teater eller en forfatter varsler sin ankomst.” Om hun ser for seg omreisende forfattere og teatertrupper som noe litt tilfeldig, Rasmuss-på-loffen-aktig-hendelse bør hun vite at bak besøket ligger det en knallhard organisering fra turneorganisasjoner. Ikke bare legger de turneplaner flere år i forkant, men de siler og selekterer våre beste forfattere som igjen legger ned et betydelig forarbeid før skolebesøk.

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Delord mener forfatterbesøk bryter med undervisningsopplegget og at det burde være kvoter på utenomfaglige aktivitet. Jeg syns det er trist at hun velger å se på disse besøkene som ufruktbart for elevene. Jeg forstår at hun ønsker å gi elevene de timene de har krav på, men kanskje ligger svaret heller i å fjerne vinter- og høstferier ? Det avbryter undervisningen i større grad. Mange foreldrene tar ikke ut ekstra ferieuker. Derfor blir dette meningsløse avbrekk fra skolen for elevene. Men jeg har skjønt at den diskusjonen er mindre populær hos lærerne.

Om man skal skape gode, hele mennesker, må undervisningsminister Røe Isaksen forstå at skole er mer enn å lære å telle til tre. Elevene trenger å bryte om en monoton skolehverdag. Læring er alt fra Angry birds til å falle på trynet. Et besøk fra fagbokforfattere som har oppdaget sjeldne dinosaurer, en forfatter som skriver om misbruk av anabole steroider eller en musiker som har slått gjennom i USA kan være de 45 viktigste minuttene det året. Hvordan forlag og forfattere lager en roman fra idé til ferdig bok er en lang prosess, men som inneholder mye verdifull læring også for skolehverdagen. Jeg har til dags dato ikke møtt en skoleklasse hvor begrepet ”Ja-fase” er noe de kjenner, mens alle gründere og innovative mennesker nikker gjenkjennende. Jeg syns det er rart at de kreative yrkene som litteratur, film og musikk ikke tas inn i skolen i langt større grad. Det er ofte her det banebrytende og de mest interessante prosessene skjer.

Forrige gang jeg var på Lillehammer møtte jeg en ung fyr på butikken.

”Du husker sikkert ikke meg,” sa mannen. ”Men du var på skolebesøk hos oss da du var debutant!”

Beskjemmet kunne jeg telle tilbake at det var 15 år siden. Jeg hadde snakket om debutboka ”Du elsker meg”. Det som hadde festet seg var at jeg hadde elsket astronomi siden jeg var liten, men aldri fikset matematikk og at jeg derfor ga opp å studere astrofysikk – noe jeg angret på. Det hadde fått ham til å tenke. Han var på det tidspunktet jeg var på besøk, ordentlig skolelei, men han kunne tenke seg å jobbe med data og derfor bli ingeniør. ”Du fikk meg til skjerpe meg det siste året,” sa han og lo. Fremdeles er jeg litt overrasket over at mitt forfatterbesøk skapte en ingeniør, men om det stemmer, er det en fin tanke. Forhåpentligvis er det mange andre som takket være ”utenomfaglige” aktiviteter har fått tent en drøm, sett en fremtid eller funnet seg selv. Ofte må man ut av rutinene sine for å komme videre, enten man skal vinne en Nobelpris eller skrive et foredrag om Camilla Collett.

camillacollett

Read Full Post »

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Read Full Post »

Sorry. Jeg måtte bare bruke den overskriften. Den er heldigvis ikke min. Jeg snudde bare på Hanne Skartveits overskrift fra VG den 18.10 – Fra år 2014, om du lurte … Ser ikke pent ut denne veien heller, så beklager, det var flåsete. Forsøk å glem det og tenk heller på overskriften som kommer under …

Skjevfordelingen av kjønn i barne- og ungdomslitteraturen

Forleden hadde Dagbladet en gladsak. De skulle kåre tidenes ungdomsroman. Flott, tenkte jeg. Ungdomslitteraturen fortjener alltid mer oppmerksomhet, og jeg var begeistret for Marie Kleves engasjement. Jeg leste artikkelen og tenkte: her er det veldig mange gode formidlere og fagpersoner, hurra, hurra, hurra. Og så delte jeg nyheten gladelig på Facebook. Likevel føltes det som om noe om manglet.

Svaret kom på NRKs nettsider kort etter i form av et utspill fra forfatteren Erik Fosnes Hansen.

«Det er en gjennomgående utfordring for barne- og ungdomslitteraturen i Norge at kjønnsfordelingen er så skjev blant dem som steller med den. I forlagsredaksjonene, avisredaksjonene, bibliotekene og instituttet mm. Det er etter mitt syn en innebygd hindring for gutters tilgang til litteraturen. Jeg synes det er betenkelig og leit at juryen er satt sammen på tilsvarende skjevt vis», skriver han på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Jeg tror Marie Kleves intensjon er god og kritiserer overhodet ikke medlemmene i juryen som hun og Nina Aalstad satte sammen. Det er solide saker. Jeg bare stiller meg undrende til at det var litt mange like personer der … Jeg blir også betenkt når Marie Kleve sier: ”De som jobber med formidling av barnelitteratur er overvekt av kvinner. Det er naturlig at også det gjenspeiles i juryen.”

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Kjønnsfordeling skal ligge i ryggmargen, være en nærmest refleksiv handling i det moderne samfunn. Selv foretrekker jeg variasjon blant medlemmer i styre, komitearbeid og redaksjoner jeg har jobbet i. Jeg syns de naturlig nok burde etterstrebet å ha flere menn, og burde lagt seg langflate etter kritikken – enkelt og greit. Riktignok sier Kleve at kjønn ikke var fokus da de satte sammen juryen, men er det ok?

Men når kritikken først kom, dukket netttroll-lignende kommentarer opp på Facebook.

Anne Cathrine Straume fra NRK regner jeg som en klok anmelder og leser. Derfor ble jeg skuffet da hun insinuerte menns intensjoner med følgende melding: ”Kan det tenkes de har spurt flere menn og fått nei, siden det ikke er lønnet arbeid?”

Cia Maria Martinsen følger opp: “ … er det ikke nødvendigvis slik at en kvinnetung jury har like sterk tendens til å velge ut «sine egne» som menn har når det er de som bestemmer.”

Marit Kaldhol, en etablert og respektert barnebokforfatter slenger like greit ut: “etter eit par hundre år med berre menn i alle posisjonar”

Er det riktig at min generasjon menn skal måtte betale for at våre oldefedre hadde stemmerett, mens oldemor ikke hadde det? Er det riktig å mistenkeliggjør menn som jobber i fagfeltet barne- og ungdomslitteratur som griske og upartiske? Nei, nei, nei!

Hadde juryen som skulle kåret dette tiårets beste barneroman sett slik ut:

10640981_702366256514756_5331370665451991072_n

Eller slik:

committee-resized-600.jpg

Eller slik? Da ville vi vel ha reagert?

Sailors-United-States-Navy

Da bør man også reagere når det ser slik ut?

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Jeg syns spørsmålet til Fosnes Hansen er legitimt. Det er ikke et angrep på ”kvinnevelde” eller at ”det må en mann til” for at ting skal bli bra. Det er ikke bitterhet her. Det er en oppriktig bekymring når han ser en skjevfordeling av kjønn i en jury som skal kåre intet mindre en TIDENES UNGDOMSROMAN.

Jeg har blitt oppdratt til å tenke slik: like mange av begge kjønn. Det er ikke alltid man ser poenget med det i første omgang. Den gangen jeg ble ansatt som redaktør i Damm, ville forlaget at jeg skulle jobbe med guttelitteratur. Det første jeg gjorde var å kjøpe en svensk kjærlighetsroman. Det var nok uventet, men føltes riktig. I de redaksjonene jeg har jobbet i har det vært et fint spenn i kjønn og alder – det har resultert i gode samtaler, og enda bedre bøker.

Som forlagsredaktør ønsker jeg ofte et kvinnelig leser, eller konsulent, på et manus, da jeg søker et annet blikk enn mitt eget. Kan hende hovedpersonen er jente og jeg er redd for å glipp av noe som mannlig leser. Jon Ewos ”1957,” som fikk Riksmålsprisen, er et slik eksempel. Både forfatter og jeg ønsket å ha med en kvinnelig medleser. Man bør vise en viss varsomhet om man tror at man forstår alt hva det andre kjønn mener og tenker.

Jeg tviler ikke på at en kvinnedominert jury kan identifisere god litterær kvalitet. Likevel syns jeg de stiller med et handikapp. Det er fremdeles uenighet, og ingen klokkeklar forskning, på hva kjønn har å si på lesning. På skoleturné, og ellers i bransjen, ser jeg at det ER en forskjell på hva gutter og jenter leser og liker. Ikke at det trenger å være fordummende i noen retning. Joda, det er alltid deilig når en bok treffer mange lesere, og det er ikke alltid en god leseropplevelse behøver å ha noe med saken å gjøre, men enten vi liker det eller ikke, så er vi forskjellige og leser forskjellig.

Jeg har lenge vært bekymret for at så få sakprosatitler kjøpes inn av kulturrådet, fordi det særlig rammer gutters lesning. For vi vet at gutter leser mer sakprosa en skjønnlitteratur. Noen hevder også at gutter leser mindre enn jenter. Men jeg vet ikke om de alltid har gjort det?

Skal man hamre inn likheter eller innrømme at vi er forskjellige? Det er spørsmålet en bør stille seg. Det er eksempler på mannlige og kvinnelige forfattere som har skrevet sammen – det er spennende og verdt et innlegg alene.

Lykke til

Nå tror jeg det går bra med Dagbladets kåring likevel. Men jeg skulle ønske at de kommentarene som undergraver tilliten til mannlige anmeldere, forfattere og redaktører i barne- og ungdomslitteraturen ikke hadde dukket opp. Jeg trodde faktisk bedre om mitt eget felt. Jeg har jobbet med barnelitteratur i 12 år, og min erfaring er at problemet er at det er for få menn. Så hvorfor jage bort dem som faktisk er der?

Vi kommer ingen vei med å kritisere gode tiltak som denne litteraturprisen, eller dets flotte jurymedlemmer. Men kanskje vi kommer et stykke på vei om flere der ute kan akseptere at likestilling og kjønnsfordeling skal gå begge veier, og at vi skal ha en viss ydmykhet og spillerom for at jenter og gutter er forskjellige.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

I kveld så jeg familiefilmen ”Operasjon Arktis” på kino. Jeg tenker at forfatteren Leif Hamre som skrev boka på 70-tallet var regnet som en typisk guttebokforfatter den gangen. Nå hadde det blitt en veldig spennende og underholdende film for hele familien med en sterk heltinne. Torgeir var blitt til Julia. Men kan Pippi noen gang bli Petter?

Read Full Post »

18.mai klokka 10:12

 

I morges ruslet jeg til Vulkan for å trene av meg litt av pølsefesten. Jeg krysser parken ved Kuba. Området så ut som en bomba festival. Flasker, bokser, engangsgriller, poser og hauger med dritt. Jeg tok meg selv i å stoppe opp. Søppel så langt øyet kunne se. Først tenkte jeg at noen må ha hatt det moro med søppelkassene og dratt dem utover, men så går det opp for meg at det er fra festen. Feiringen av grunnloven … 200 år. Midt i kaoset ser jeg en mann i knall gul parkdress som samler dritten i plastposer. Han har åpenbart vært der en del timer allerede. Sammen med meg sto en pappa med en sønn på sparkesykkel. De kviet seg for å fortsette.

 

Jeg tar opp mobilen for å ta bilder. På en eller annen måte må jeg lagre synet.

 

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen!

Mannen i parkdress kommer imot meg.

Shit, nå tror han at jeg tok bilder av ham, tenker jeg.

Når han kommer opp til meg, sier han derimot på gebrokkent norsk:

 

”Det er bra du tar bilder av dette svineriet.”

”Er det fra 17.mai?” spurte jeg i mangel av noe annet å si.

”Russen,” sa han skråsikkert. ”Russejævler. Blir greit å bli kvitt dere,” fortsatte han og hyttet med en hanskekledd neve. I den andre hånden holdt han en halvfull søppelsekk.

Han hytter mot studentsiloen.

 

18.mai er over oss. Etter 200 år med egen grunnlov og uavhengighet begynner jeg å lure om vi fortjener noe mer enn avrusning og kolonistyre. Burde ikke NRK heller ha vist 4 timer fra morgentimene med parkvesenet og rusken som rydder opp, enn barnetoget forbi slottet i strålende sol? Hva er det vi feirer? At vi ferierer?

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling ...

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling …

 

Når russen omsider våkner i kveld med fylleangst, svekket immunforsvar, gjeldsbyrde på 250 000,- (for den kleine russebussen de på død og liv skulle være med på) og ikke minst: en eksamen (eller flere) som venter (selv om de drakk som om de forsøkte å glemme). Da lurer jeg på: hva tenker vi med? Hva tenker vi om fremtiden?

 

De siste ukene har avisene skrevet og vist oss russebussene som (noen av) ungene spytter millioner av kroner inn i. Så rister vi på hodet av den ungdommelige dumheten. Deretter kommer det en artikkel om barnebursdager med spa. Jo, jo. Jeg vet hva du tenker: Det er vel bare slik at ungene tar etter foreldrene?

 

Selv avisene skrev om svinestien ...

Selv avisene skrev om svinestien …

Jeg har en venn som lånte sønnen sin nærmere 200 000,- til russefeiringen. Jeg lurte på om han hadde gått fullstendig av hengslene, men han hadde argumentasjonen i orden. Sønnen var nemlig blitt venn med sønnene til flere av landets rikeste og mektigste finans og eiendomsmoguler. Om han var sammen med dem i russetiden og etablerte nære vennskapsbånd, så ville det være en liten sum å betale for fremtiden, ville det ikke?

 

Joda, mannen hadde gått fullstendig av hengslene. Ikke bare finansierte han sønnens utskeielser, men han endte til og med opp med å avskrive lånet når sønnen måtte ta opp igjen fag …

 

At parkene i Oslo ser ut som den verste svinestien etter 17.mai er vel bevis på en evolusjon: på 200 år har vi blitt griser. Feite, bola eller overtrente, men likevel griser. Ikledd fancy merker fra dyre butikker hvor handleposene er av papir og med silkebånd som håndtak, men vi er likevel griser. Vi pusset opp kjøkkenet for en halv million i forrige uke, men er likevel griser. Med snakketøyet i orden om noen forsøker å si oss imot, og med god forklaring på hvorfor nettopp vi fortjener å slappe av akkurat nå, men likevel griser.

 

Vi får takke oss selv. Vi oppdrar oljebarna til å feste som om det ikke er noen morgendag. At vi ikke klarer å flytte eksamenen til før 17.mai er jo et signal på at vi aksepterer at ungene sklir ut. Når foreldre ikke tør si nei når poden ønsker å bruke 200 000,- på russebuss eller at vi tror at spabursdag er den kuren barna våre trenger. Jeg tror neppe en hårkur hjelper mot arbeidsledighet eller gir deg god utdannelse, men jeg aner jo ikke hvem disse barna treffer på spa. Det kan jo hende at det er datteren til Petter Stordalen eller Tone Damli Aaberge og nettverk skal pleies fra barnehagealder. Mange steder er vi jo allerede blitt en nasjon der folk klipper håret på hverandre …

 

Når barna synger ”Vi er en nasjon vi med” så er det helt greit det. Men rydd opp etter deg. La oss bli en nasjon som rydder etter oss. Det er en verdig feiring.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »