Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘samfunn’ Category

Christiane Delord er misfornøyd med at elevenes undervisningstimer forsvinner. Hun vil fjerne elevsamtaler og orienteringsmøter med helsesøster, politibesøk og kulturinnslag. Det er ikke alltid du skal høre på læreren.

Arnt Orskaug ved Åretta ungdomsskole på Lillehammer har loggført hvordan naturfagstimer har forsvunnet til “andre ting”. Ekstra moro er det da at jeg skal til Åretta skole i mars. Jeg gleder meg til å komme på forfatterbesøk, og håper Arnt står klar, fordi jeg skal få ham til å kaste loggboken, lovprise DKS og lese flere romaner etter endt besøk. Jeg er i løpet av en skoletime innom naturfag, matte, engelsk og norsk så han må gjerne ta notater!

Screenshot 2015-02-17 18.06.33

Jeg har besøkt flere hundre skoler og flere tusen elever de siste ti årene. Jeg har sett den norske skolehverdagen fra Bardu i nord til Grimstad i sør. Jeg har truffet lærere og elever i alle kategorier og i de fleste situasjoner. Jeg har alltid tenkt at et forfatterbesøk kan gi verdifull kompetanse og er et tilskudd til samtlige fag.

 

Jeg får skryt av lærere som sier at jeg har klart å engasjere de elevene som sjeldent er aktive eller som ikke følger med i den ordinære undervisningen. På lærerværelset kommer det ofte kommentarer om at jeg sier mye av det samme som læreren, men at elevene hører på ”oss”. ”Oss” antar jeg da er de besøkende fra DKS. Så noe riktig må vi forfatterne gjøre. Jeg har ikke følelsen av at Arnt og Christiane snakker for flertallet, selv møter jeg flest positive og engasjerte lærere. De er ikke alltid forberedt, men shit au! Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de er åpne for at eleven deres skal få nye innfallsvinkler og møte noe annet enn klasseroms-hverdagen. Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det har å si.

Det som stjeler undervisningstid mener Delord er: PRYO-uke (praktisk yrkesorientering), Kinobesøk, utstillingsbesøk, tryggtrafikksenter-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger uten grenser, besøk på utdanningsmesser. Også orienteringsdager, sportsdager, skidager, elevsamtaler, samtale med rådgiver, samtale med helsesøster, fadderordningen.

Alt som nevnes over er viktig i en ungdoms liv. Helsesøster og rådgivere kan fortelle at 1 + 1 kan bli 3 (noe du ikke lærer i mattetimen). Her er det aktiviteter som beriker og skaper holdninger, identitet og fremtidsretta ungdom.

Barn og ungdom er ikke roboter, de har følelser og trenger mer en naturfags-undervisning for å fungere. Elever som mistrives vet vi heller ikke lærer så godt. Og jeg trenger vel ikke å blafre for mye med PISA-tester for å minne om ståa her til lands … Når elevene slutter å lese, faller lesekompetansen som igjen rammer pensumlesningen. Da er det godt at det finnes mennesker som kan inspirere til lesning!

Kreative og innovative mennesker som skaper en bulk i universet som Steve Jobs, Bill Gates, Anita ”Tinteguri” Traaseth eller Elon Musk ville sannsynligvis aldri ville komme ut av en norsk skolehverdag, om de da ikke får impulser utenfra.

Delord oppleves som noe mangelfull i forståelsen av hvordan en skoleturne fungerer: ”Der hersker det en kultur om at man ikke sier nei når et omreisende teater eller en forfatter varsler sin ankomst.” Om hun ser for seg omreisende forfattere og teatertrupper som noe litt tilfeldig, Rasmuss-på-loffen-aktig-hendelse bør hun vite at bak besøket ligger det en knallhard organisering fra turneorganisasjoner. Ikke bare legger de turneplaner flere år i forkant, men de siler og selekterer våre beste forfattere som igjen legger ned et betydelig forarbeid før skolebesøk.

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Delord mener forfatterbesøk bryter med undervisningsopplegget og at det burde være kvoter på utenomfaglige aktivitet. Jeg syns det er trist at hun velger å se på disse besøkene som ufruktbart for elevene. Jeg forstår at hun ønsker å gi elevene de timene de har krav på, men kanskje ligger svaret heller i å fjerne vinter- og høstferier ? Det avbryter undervisningen i større grad. Mange foreldrene tar ikke ut ekstra ferieuker. Derfor blir dette meningsløse avbrekk fra skolen for elevene. Men jeg har skjønt at den diskusjonen er mindre populær hos lærerne.

Om man skal skape gode, hele mennesker, må undervisningsminister Røe Isaksen forstå at skole er mer enn å lære å telle til tre. Elevene trenger å bryte om en monoton skolehverdag. Læring er alt fra Angry birds til å falle på trynet. Et besøk fra fagbokforfattere som har oppdaget sjeldne dinosaurer, en forfatter som skriver om misbruk av anabole steroider eller en musiker som har slått gjennom i USA kan være de 45 viktigste minuttene det året. Hvordan forlag og forfattere lager en roman fra idé til ferdig bok er en lang prosess, men som inneholder mye verdifull læring også for skolehverdagen. Jeg har til dags dato ikke møtt en skoleklasse hvor begrepet ”Ja-fase” er noe de kjenner, mens alle gründere og innovative mennesker nikker gjenkjennende. Jeg syns det er rart at de kreative yrkene som litteratur, film og musikk ikke tas inn i skolen i langt større grad. Det er ofte her det banebrytende og de mest interessante prosessene skjer.

Forrige gang jeg var på Lillehammer møtte jeg en ung fyr på butikken.

”Du husker sikkert ikke meg,” sa mannen. ”Men du var på skolebesøk hos oss da du var debutant!”

Beskjemmet kunne jeg telle tilbake at det var 15 år siden. Jeg hadde snakket om debutboka ”Du elsker meg”. Det som hadde festet seg var at jeg hadde elsket astronomi siden jeg var liten, men aldri fikset matematikk og at jeg derfor ga opp å studere astrofysikk – noe jeg angret på. Det hadde fått ham til å tenke. Han var på det tidspunktet jeg var på besøk, ordentlig skolelei, men han kunne tenke seg å jobbe med data og derfor bli ingeniør. ”Du fikk meg til skjerpe meg det siste året,” sa han og lo. Fremdeles er jeg litt overrasket over at mitt forfatterbesøk skapte en ingeniør, men om det stemmer, er det en fin tanke. Forhåpentligvis er det mange andre som takket være ”utenomfaglige” aktiviteter har fått tent en drøm, sett en fremtid eller funnet seg selv. Ofte må man ut av rutinene sine for å komme videre, enten man skal vinne en Nobelpris eller skrive et foredrag om Camilla Collett.

camillacollett

Read Full Post »

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Read Full Post »

Sorry. Jeg måtte bare bruke den overskriften. Den er heldigvis ikke min. Jeg snudde bare på Hanne Skartveits overskrift fra VG den 18.10 – Fra år 2014, om du lurte … Ser ikke pent ut denne veien heller, så beklager, det var flåsete. Forsøk å glem det og tenk heller på overskriften som kommer under …

Skjevfordelingen av kjønn i barne- og ungdomslitteraturen

Forleden hadde Dagbladet en gladsak. De skulle kåre tidenes ungdomsroman. Flott, tenkte jeg. Ungdomslitteraturen fortjener alltid mer oppmerksomhet, og jeg var begeistret for Marie Kleves engasjement. Jeg leste artikkelen og tenkte: her er det veldig mange gode formidlere og fagpersoner, hurra, hurra, hurra. Og så delte jeg nyheten gladelig på Facebook. Likevel føltes det som om noe om manglet.

Svaret kom på NRKs nettsider kort etter i form av et utspill fra forfatteren Erik Fosnes Hansen.

«Det er en gjennomgående utfordring for barne- og ungdomslitteraturen i Norge at kjønnsfordelingen er så skjev blant dem som steller med den. I forlagsredaksjonene, avisredaksjonene, bibliotekene og instituttet mm. Det er etter mitt syn en innebygd hindring for gutters tilgang til litteraturen. Jeg synes det er betenkelig og leit at juryen er satt sammen på tilsvarende skjevt vis», skriver han på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Jeg tror Marie Kleves intensjon er god og kritiserer overhodet ikke medlemmene i juryen som hun og Nina Aalstad satte sammen. Det er solide saker. Jeg bare stiller meg undrende til at det var litt mange like personer der … Jeg blir også betenkt når Marie Kleve sier: ”De som jobber med formidling av barnelitteratur er overvekt av kvinner. Det er naturlig at også det gjenspeiles i juryen.”

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Kjønnsfordeling skal ligge i ryggmargen, være en nærmest refleksiv handling i det moderne samfunn. Selv foretrekker jeg variasjon blant medlemmer i styre, komitearbeid og redaksjoner jeg har jobbet i. Jeg syns de naturlig nok burde etterstrebet å ha flere menn, og burde lagt seg langflate etter kritikken – enkelt og greit. Riktignok sier Kleve at kjønn ikke var fokus da de satte sammen juryen, men er det ok?

Men når kritikken først kom, dukket netttroll-lignende kommentarer opp på Facebook.

Anne Cathrine Straume fra NRK regner jeg som en klok anmelder og leser. Derfor ble jeg skuffet da hun insinuerte menns intensjoner med følgende melding: ”Kan det tenkes de har spurt flere menn og fått nei, siden det ikke er lønnet arbeid?”

Cia Maria Martinsen følger opp: “ … er det ikke nødvendigvis slik at en kvinnetung jury har like sterk tendens til å velge ut «sine egne» som menn har når det er de som bestemmer.”

Marit Kaldhol, en etablert og respektert barnebokforfatter slenger like greit ut: “etter eit par hundre år med berre menn i alle posisjonar”

Er det riktig at min generasjon menn skal måtte betale for at våre oldefedre hadde stemmerett, mens oldemor ikke hadde det? Er det riktig å mistenkeliggjør menn som jobber i fagfeltet barne- og ungdomslitteratur som griske og upartiske? Nei, nei, nei!

Hadde juryen som skulle kåret dette tiårets beste barneroman sett slik ut:

10640981_702366256514756_5331370665451991072_n

Eller slik:

committee-resized-600.jpg

Eller slik? Da ville vi vel ha reagert?

Sailors-United-States-Navy

Da bør man også reagere når det ser slik ut?

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Jeg syns spørsmålet til Fosnes Hansen er legitimt. Det er ikke et angrep på ”kvinnevelde” eller at ”det må en mann til” for at ting skal bli bra. Det er ikke bitterhet her. Det er en oppriktig bekymring når han ser en skjevfordeling av kjønn i en jury som skal kåre intet mindre en TIDENES UNGDOMSROMAN.

Jeg har blitt oppdratt til å tenke slik: like mange av begge kjønn. Det er ikke alltid man ser poenget med det i første omgang. Den gangen jeg ble ansatt som redaktør i Damm, ville forlaget at jeg skulle jobbe med guttelitteratur. Det første jeg gjorde var å kjøpe en svensk kjærlighetsroman. Det var nok uventet, men føltes riktig. I de redaksjonene jeg har jobbet i har det vært et fint spenn i kjønn og alder – det har resultert i gode samtaler, og enda bedre bøker.

Som forlagsredaktør ønsker jeg ofte et kvinnelig leser, eller konsulent, på et manus, da jeg søker et annet blikk enn mitt eget. Kan hende hovedpersonen er jente og jeg er redd for å glipp av noe som mannlig leser. Jon Ewos ”1957,” som fikk Riksmålsprisen, er et slik eksempel. Både forfatter og jeg ønsket å ha med en kvinnelig medleser. Man bør vise en viss varsomhet om man tror at man forstår alt hva det andre kjønn mener og tenker.

Jeg tviler ikke på at en kvinnedominert jury kan identifisere god litterær kvalitet. Likevel syns jeg de stiller med et handikapp. Det er fremdeles uenighet, og ingen klokkeklar forskning, på hva kjønn har å si på lesning. På skoleturné, og ellers i bransjen, ser jeg at det ER en forskjell på hva gutter og jenter leser og liker. Ikke at det trenger å være fordummende i noen retning. Joda, det er alltid deilig når en bok treffer mange lesere, og det er ikke alltid en god leseropplevelse behøver å ha noe med saken å gjøre, men enten vi liker det eller ikke, så er vi forskjellige og leser forskjellig.

Jeg har lenge vært bekymret for at så få sakprosatitler kjøpes inn av kulturrådet, fordi det særlig rammer gutters lesning. For vi vet at gutter leser mer sakprosa en skjønnlitteratur. Noen hevder også at gutter leser mindre enn jenter. Men jeg vet ikke om de alltid har gjort det?

Skal man hamre inn likheter eller innrømme at vi er forskjellige? Det er spørsmålet en bør stille seg. Det er eksempler på mannlige og kvinnelige forfattere som har skrevet sammen – det er spennende og verdt et innlegg alene.

Lykke til

Nå tror jeg det går bra med Dagbladets kåring likevel. Men jeg skulle ønske at de kommentarene som undergraver tilliten til mannlige anmeldere, forfattere og redaktører i barne- og ungdomslitteraturen ikke hadde dukket opp. Jeg trodde faktisk bedre om mitt eget felt. Jeg har jobbet med barnelitteratur i 12 år, og min erfaring er at problemet er at det er for få menn. Så hvorfor jage bort dem som faktisk er der?

Vi kommer ingen vei med å kritisere gode tiltak som denne litteraturprisen, eller dets flotte jurymedlemmer. Men kanskje vi kommer et stykke på vei om flere der ute kan akseptere at likestilling og kjønnsfordeling skal gå begge veier, og at vi skal ha en viss ydmykhet og spillerom for at jenter og gutter er forskjellige.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

I kveld så jeg familiefilmen ”Operasjon Arktis” på kino. Jeg tenker at forfatteren Leif Hamre som skrev boka på 70-tallet var regnet som en typisk guttebokforfatter den gangen. Nå hadde det blitt en veldig spennende og underholdende film for hele familien med en sterk heltinne. Torgeir var blitt til Julia. Men kan Pippi noen gang bli Petter?

Read Full Post »

18.mai klokka 10:12

 

I morges ruslet jeg til Vulkan for å trene av meg litt av pølsefesten. Jeg krysser parken ved Kuba. Området så ut som en bomba festival. Flasker, bokser, engangsgriller, poser og hauger med dritt. Jeg tok meg selv i å stoppe opp. Søppel så langt øyet kunne se. Først tenkte jeg at noen må ha hatt det moro med søppelkassene og dratt dem utover, men så går det opp for meg at det er fra festen. Feiringen av grunnloven … 200 år. Midt i kaoset ser jeg en mann i knall gul parkdress som samler dritten i plastposer. Han har åpenbart vært der en del timer allerede. Sammen med meg sto en pappa med en sønn på sparkesykkel. De kviet seg for å fortsette.

 

Jeg tar opp mobilen for å ta bilder. På en eller annen måte må jeg lagre synet.

 

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen!

Mannen i parkdress kommer imot meg.

Shit, nå tror han at jeg tok bilder av ham, tenker jeg.

Når han kommer opp til meg, sier han derimot på gebrokkent norsk:

 

”Det er bra du tar bilder av dette svineriet.”

”Er det fra 17.mai?” spurte jeg i mangel av noe annet å si.

”Russen,” sa han skråsikkert. ”Russejævler. Blir greit å bli kvitt dere,” fortsatte han og hyttet med en hanskekledd neve. I den andre hånden holdt han en halvfull søppelsekk.

Han hytter mot studentsiloen.

 

18.mai er over oss. Etter 200 år med egen grunnlov og uavhengighet begynner jeg å lure om vi fortjener noe mer enn avrusning og kolonistyre. Burde ikke NRK heller ha vist 4 timer fra morgentimene med parkvesenet og rusken som rydder opp, enn barnetoget forbi slottet i strålende sol? Hva er det vi feirer? At vi ferierer?

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling ...

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling …

 

Når russen omsider våkner i kveld med fylleangst, svekket immunforsvar, gjeldsbyrde på 250 000,- (for den kleine russebussen de på død og liv skulle være med på) og ikke minst: en eksamen (eller flere) som venter (selv om de drakk som om de forsøkte å glemme). Da lurer jeg på: hva tenker vi med? Hva tenker vi om fremtiden?

 

De siste ukene har avisene skrevet og vist oss russebussene som (noen av) ungene spytter millioner av kroner inn i. Så rister vi på hodet av den ungdommelige dumheten. Deretter kommer det en artikkel om barnebursdager med spa. Jo, jo. Jeg vet hva du tenker: Det er vel bare slik at ungene tar etter foreldrene?

 

Selv avisene skrev om svinestien ...

Selv avisene skrev om svinestien …

Jeg har en venn som lånte sønnen sin nærmere 200 000,- til russefeiringen. Jeg lurte på om han hadde gått fullstendig av hengslene, men han hadde argumentasjonen i orden. Sønnen var nemlig blitt venn med sønnene til flere av landets rikeste og mektigste finans og eiendomsmoguler. Om han var sammen med dem i russetiden og etablerte nære vennskapsbånd, så ville det være en liten sum å betale for fremtiden, ville det ikke?

 

Joda, mannen hadde gått fullstendig av hengslene. Ikke bare finansierte han sønnens utskeielser, men han endte til og med opp med å avskrive lånet når sønnen måtte ta opp igjen fag …

 

At parkene i Oslo ser ut som den verste svinestien etter 17.mai er vel bevis på en evolusjon: på 200 år har vi blitt griser. Feite, bola eller overtrente, men likevel griser. Ikledd fancy merker fra dyre butikker hvor handleposene er av papir og med silkebånd som håndtak, men vi er likevel griser. Vi pusset opp kjøkkenet for en halv million i forrige uke, men er likevel griser. Med snakketøyet i orden om noen forsøker å si oss imot, og med god forklaring på hvorfor nettopp vi fortjener å slappe av akkurat nå, men likevel griser.

 

Vi får takke oss selv. Vi oppdrar oljebarna til å feste som om det ikke er noen morgendag. At vi ikke klarer å flytte eksamenen til før 17.mai er jo et signal på at vi aksepterer at ungene sklir ut. Når foreldre ikke tør si nei når poden ønsker å bruke 200 000,- på russebuss eller at vi tror at spabursdag er den kuren barna våre trenger. Jeg tror neppe en hårkur hjelper mot arbeidsledighet eller gir deg god utdannelse, men jeg aner jo ikke hvem disse barna treffer på spa. Det kan jo hende at det er datteren til Petter Stordalen eller Tone Damli Aaberge og nettverk skal pleies fra barnehagealder. Mange steder er vi jo allerede blitt en nasjon der folk klipper håret på hverandre …

 

Når barna synger ”Vi er en nasjon vi med” så er det helt greit det. Men rydd opp etter deg. La oss bli en nasjon som rydder etter oss. Det er en verdig feiring.

Read Full Post »

Hei mann/kvinne i middels/stort firma som selger mineralvann/klær/aktiviteter/elektronisk utstyr/luksusprodukter. Vil du bruke noen tusenlapper på å nå barn og ungdom? Vil du være den som stolt presenterer faktalitteratur til barn? Det vil nemlig ikke kulturrådet lenger. 

FAKTA

Jeg elsker faktabøker. Har alltid gjort det. Min glødende interesse for litteratur kommer fra tålmodige bibliotekarer, stappfulle hyller med sakprosa og et ønske om å lære verden å kjenne. Jeg unner alle den opplevelsen.

Nå gjør regjeringen og kulturrådet grove innhugg i ordningen som skal sikre barn og unge fri tilgang til kvalitetsbøker som skal gi dem inspirasjon og lærelyst.

Jeg forstår at verden må gå fremover, men at noen er villig til å ofre fremtidens genier og verdensreddere på veien, og snuble ut i dårlige PISA-tester kan jeg ikke gå med på.

I de siste 14 årene har jeg vært forfatter, i 11 år har jeg jobber som forlagsredaktør for barn og unge hos Cappelen Damm. Jeg har vært ivrig på å utgi bøker for gutter og spesielt ivrig på å begeistre lesere med gode faktabøker. De siste årene har bøker som Hip-Hop av Øyvind Holen, Kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen, Nordover av Bjørn Ousland vunnet priser og blitt oversatt og skrytt opp i skyene utenfor våre landegrenser grunnet fornyelse av sjanger etc. etc. Til høsten kommer det to oppsiktsvekkende sakprosabøker på Cappelen Damm. De sprenger grenser og har allerede begeistret og beveget mange lesere. Norsk sakprosa kan og vil imponere og skape kloke lesere. Det skal ikke stå på dem.

Jeg reiser rundt på skoleturne flere uker i året. Da møter jeg flere tusen skoleelever. Vi prater om lesning og hva de liker og er opptatt av. For mange står sakprosaen høyt på lista. Fra før hadde vi en stusselig ordning hos Kulturrådet, nå er den mer eller mindre nede for telling.

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

HVEM TØR UTGI FAKTABØKER NÅ?

Tør jeg som redaktør be en forfatter skrive en faktabok som tar vedkommende to år å sluttføre, uten at det ligger en innkjøpsordning i bunn? Når jeg vet forfatteren sitter igjen med kanskje 15 000,- i hånda etter julesalget? Nei.

Er det økonomisk klokt å utgi bøker som ikke kommer på innkjøpsordningen? Nei.

Får vi færre og dermed et dårligere tilbud på faktabøker for barn og unge med kuttet? Utvilsomt.

Fortjener ikke unge lesere det beste? Hell yeah!

Skjer dette fordi det er så lett å ta fra barna fremfor Jon Fosse? Skjer dette fordi den blå-grå regjeringen mener at Wikipedia og You-tube er greie nok kilder for skoleelever? Skjer dette fordi de som bestemmer, syns kunnskap hører hjemme hos dem som har råd til det. Og ikke som et gratis gode i samfunnet?

INNSALGSPLANEN: (Kjære sponsor …)

I 2016 skal jeg utgi en faktabok – det var hvert fall planen.

Nå vet jeg ikke om jeg har råd.

Om boken ikke kommer på biblioteket, så vet jeg at om forlaget er villig til å tape penger som meg heller. Ikke alle kan være idealister. Og det er pokker meg ikke mange tusen kronene det er snakk om heller … og boken blir knallbra den, men det hjelper lite når den ikke finnes der ute.

Jeg kan ikke røpe for mye om tema eller innhold (om noen er dumme nok til å rappe ideen) men vi kan gjerne ta en prat om du vil høre mer, kjære Gründer.

Boka er ønsket av flere tusen elever. Jeg har allerede spurt dem:

”Ville dere ha lest en faktabok om xx xxx xxx?”

”JA!” Sier de.

Så forteller jeg litt om xxx xxx xxx og læreren sier:

”Du burde ha skrevet om dette, fordi det finnes så lite om det i skolebøkene.”

”Ja,” sier jeg. ”Det finnes ikke en eneste bok om emnet for barn og unge.”

”Er det sant?” sier læreren da.

Norsk faglitterære forfatteres forening mente at boken fortjente støtte og burde utgis (fikk nemlig en liten sum av dem). Så har en del andre litterære organisasjoner sett på det og er enig i at dette er fine greier, kanskje de sågar legger ut litt coins.

Så nå går jeg og drømmer om å finne en sponsor som kan dekke resten av utgiftene. Kanskje en som kjøper inn 1000 bøker som kan gis til bibliotekene? Og så noen lapper til meg, slik at jeg kan fullføre prosjektet sammen med forlaget mitt Aschehoug?

Kanskje sponsoren – DERES NAVN – kunne stått i tittelen?

Coca lola presenterer en faktabok om XXX XXX?

Eller kanskje en logo på hver side der pagineringen står? Eller kanskje en reklame på hver tredje oppslag i boken? Eller at jeg gikk med pannebånd eller T-skjorte med firmaets navn når jeg var på skoleturne? Mulighetene er mange. At vi ikke skal ha nye, norske sakprosabøker for barn og unge på landets biblioteker fra neste år, er ikke en av dem. Det skal vi ha, så får vi heller hore litt om det er det regjeringen mener er frihet.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker. Knapt plass til forfatteren å stå på her i bokhandelen i Grimstad.

Read Full Post »

Om noen prøver å overbevise deg om at sjakk er mer enn et spill, så la deg overtale. Det kan hende de har rett. Selv om diskusjonen går i media om det er en idrett, kan vi med all sikkerhet fastslå at sjakk hvert fall er mer enn en idrett.

Etter at Magnus Carlsen ble verdensmester er sjakkbrettet kommet frem, ikke bare fra kjellerboden, men jeg har også ryddet plass på smarttelefonen: chess.com er appen jeg bruker til å duellere med venner og familie. Sjakkens wordfeud rett på smarttelefonen. Plutselig leser jeg sjakkbøker på kveldene og grubler på åpninger ved frokostbordet. Likevel føles ikke dette fremmed.

I sommer var ikke sjakk i tankene i det hele tatt. Jeg tenkte på nytt lesestoff. I en lokal bokhandel på Nærbø bladde jeg i reolene. Ungene var sultne og ville hjem. Jeg måtte være rask. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg Stefan Zweigs roman «Sjakknovelle». Jeg har alltid vært fascinert av brettspill, men kanskje ikke sjakk i den grad? Med sine i underkant hundre sider, var «sjakknovelle» ikke skremmende, men heller overkommelig for et par dagers strandliv, noe jeg kunne lese mellom surfing og bleieskift. Prisen var det heller ikke noe å si på. Og hvilken bombe det var.

«Schachnovelle» ble utgitt i 1943 (visstnok egentlig i 1941) og handlingen er lagt til en luksusdamper hvor Mirko Czentovik, verdensmester i sjakk, mot honorar viser sine kunstner. Om bord er også dr. B, en østerisk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangeskap hos gestapo i Tyskland. Det er duket for en helt spesiell kamp ved sjakkbrettet.

828177021X

Dr. B får verken får lese eller snakke med noe. Han befinner seg i et fullstendig isolat kun avbrutt av brutale avhør av mennene fra gestapo. I et slikt avhør ser han sitt snitt til å stikke av med en bok som ligger lommen på en av uniformsjakkene som henger i avhørsrommet. Han hungrer etter å lese. Uten å se på boka, gjemmer han den i all hast under genseren sin. Smugler den tilbake til cellen. Skuffelse er stor da han oppdager at boka i sin helhet består av sjakktrekk satt opp som remser av notasjoner. (e5 – N1g – N3f osv …) Med ingen mulighet, tar Dr B inn over seg sjakkens mestere. Spiller mot imaginære motspillere. Også dette er langt fra fremmed.

Når jeg tenker på alle avbrudd som eksempelvis sosiale medier skaper, tenker jeg at Dr B i sitt fangeskap opplever muligheten til å fordype seg i et tema. Ikke at jeg misunner ham.

prison_chess_match_-_for_archives

Å skrive en roman minner om et parti sjakk. Forfatteren flytter rundt på ideer og handlinger. Dialoger, oppgjør, skjebnesvangre valg som setter tonen i resten av historien. Forfatteren ser hvordan elementene plasserer seg ovenfor hverandre. Så er det trekk man ikke kan gjøre, eller ting som i utgangspunktet ser lovende ut, men som bremser opp handlingen fullstendig. En roman er trekk og mottrekk. Konflikt. Og gjerne flere ledd frem.

Også forfatteren streber etter det perfekte parti.

Om alt går på skinner er verken det å skrive dem, eller å lese dem noe spennende. Så er det egenskapen til å holde flere trekk og mottrekk i hodet. Tygge på en scene i flere dager. Hvordan en historie utfolder seg i hodet til forfatteren før den kommer ned på papiret er vel like magisk som Magnus Carlsens sjakkmaskin? Likevel vil nok aldri romanskriving bli en idrettsgren. Men å sitte bøyd over en imaginær verden er så kjent, så kjent.

Read Full Post »

Denne uken har det vært to nyheter som gjør meg nedslått. Bibliotekskutt og fare for at foreningen !les blir stående uten økonomisk støtte. To overstrykninger på budsjett som fort kan bli dramatisk for leselysten.

Forrige fredag lanserte jeg bok nummer 2 i trilogien Dødsengler. Dette skjedde utradisjonelt nok på et bibliotek litt utenfor storbyene. Forlaget utlyste en konkurranse hvor Randaberg fylkesbibliotek vant lanseringsfesten med boller, brus og pizza. Vi hadde to arrangement. Først for skoleelever og deretter for en ungdomsklubb som benyttet de samme lokalene om kvelden. Dette var min beskjedne bidrag til å synliggjøre viktigheten av bibliotekene både for forfatteren og leseren.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.50.10

At bibliotekstfilialer i vest (les Karmøy) til øst (les Tøyen) trues med å stenges for å spare penger, er kanskje et eksempel på at noen politikere har åpnet akevittflasken tidligere enn andre i år. Etter å lest flere avisinnlegg, sitter jeg igjen med følelsen av at de sparer på kronene for dermed å sløse med hundrelappene. Hvor mange usle hundre tusen koster det for å opprettholde en biblioteksfilial? Filialer fjernes, og flere tusen barn og ungdommer mister biblioteket sitt, for eksempel for at noen foreldre skal få være hjemme et par uker lengre med barna sine på skattebetalernes regning.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.51.59

Når lokale bibliotek stenges er det de yngste og eldste som rammes hardest. Også innvandrere som er ivrig brukere av internett og aviser mister et viktig tilholdssted, men denne gruppen har jo den nye regjeringen allerede demonstrert at de ikke bryr seg så mye om.

Foreningen !les har siden 1997 holdt liv i kampen om å ikke la barn og unge miste lesegleden. Dystre statistikker førte til foreningens fødsel. Med en rekke vellykkete tiltak som leselystaksjoner, kampanjer, konkurranser og prisutdelinger har de med all beskjedenhet bidratt til å snu trenden som rir resten av Europa. En flott kronikk i Dagsavisen gir et solid inntrykk av hva !les har drevet med, og hva vi er i ferd med å miste. At guttene ligger to år bak jentene i lesning og leseforståelse er nettopp slikt som !les kan endre.

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

Litteratur opplever stadig økende konkurranse om barn og unges fritid. Når barn slutter å lese trenger man ikke å være spesielt smart for å skjønne at det går utover både utdannelse og leseforståelse. Om en driter i karakterpress, er det likevel mange viktige ferdigheter som trenes gjennom lesning, for eksempel empati og muligheten til å leve seg inn i andre mennesker og dyr. Jeg sier ikke at man blir mindre empatisk av ikke å lese, men nesten …

Kronen på verket må jo være uttalelsene til, og det nå etter hvert berømte you tube-klippet av, Julia Brännström, hvor ungdomspolitikeren fra FrP gneldrer over kunstnere som stikker sugerør inn i statskassen for å drive med hobbyene sine. Jeg ble litt lettere til sinns da jeg leste bloggen til Sven Henriksen som ga saken et annet blikk og lettet litt på trykket. Det som gjør at jeg fremdeles føler blå blues, er at denne manglende kulturforståelsen deles av mange Juliaer der ute. At det nettopp, som Henriksen skriver, ikke oppdages før det er for sent, når du sitter med et superultra billig og teknisk overlegent lesebrett uten innhold.

Jeg tror neppe litteraturen dør, eller at forfattere vil sulte i hjel under en blå regjering, men jeg savner at det signalisere til barn og unge nettopp hvor stor og viktig del av livet lesning er, og bør være. Å stenge ned allerede beskjedne, og gratis!, tilbud som bibliotek og lesefremmende tiltak er faktisk med på å skape forskjeller. Dessuten er det også et signal om at de som driver landet egentlig driter i utdannelse og kultur. At Segway er ti ganger viktigere.

I dag kan du velge om du vil kjøpe en bok i bokhandelen, eller låne den hos ditt lokale bibliotek. Det gir styrke i likhetsprinsippet. Dessverre er det ikke sånn for alle. En kamerat av meg opplever at han ikke finner ønsket bok mellom pallene med selvhjelpsbøker hos sin lokale bokhandel, og dessuten at det lokale biblioteket er stengt ned. Da er 300 kroner i skattelette til taco en mager trøst på fredagen.

Snart er det jul, og jeg tror jeg har en ønskeliste jeg skal sende julenissen klar … Ikke med boktitler som i Tanum sin katalog, men en liste over konstruktive forslag til dem som holder på å spare leselysten i hjel.

Read Full Post »

« Newer Posts