Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Dennis B. Torkelsen, leder for AUF i Vest-Agder og elev i den videregående skolen, vil i en kronikk i Dagbladet ha seg frabedt at folk som pusher 50 skal mene noe om hans fravær på videregående.

Han skriver: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?»

Heldigvis er det folk som pusher 50 som pusler med dette, for da kan det hende Dennis etter hvert skjønner at i arbeidslivet er det få arbeidsgivere og få yrker som liker forsovelser og udokumenterte feriedager eller fravær noe særlig.

I boken ”Tenåringshjernen” gjør Jensen som er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling det klart at vi faktisk ikke er noen særlig moden til å tenke konsekvens før 25 års alderen. Burde man da ha stemmerett, drikke under russetiden eller bestemme over sin egen utdannelse før den tid? Ikke hvis man skal tro forskningen.

5797829_3247831

Diskusjonen rundt den nye fraværsordningen har vært preget av fokus på at dagens ungdom har det så mye verre. Som om det er et poeng med tanke på å slippe undervisning? Dennis Torkelsen fremhever at: ”Vi ungdom har mer press enn noensinne.” Han er naturligvis ikke alene om å mene dette. Historisk sett har vi aldri opplevd maken til velferd enn det dagens generasjoner her i landet tar del i. Dette gir priviligier som å kunne ta sertifikatet, få gratis utdannelse, reise og kunne forsove seg i ny og ne uten at man dør av sult eller føres til galgen. Så hvorfor kan det ha seg at en generasjon som har det så bra selv hevder at de opplever et historisk bunnivå?

Er fremtiden så mørk at man gir opp? Er det velferden som demper sulten etter å prestere? Samtidig er det ingen tvil om at mine barn neppe vil oppleve den samme overfloden som min far og dessertgenerasjonen tok del i. Det er grunnlag for bekymring for hva fremtiden bringer, og utdannelse er nøkkelen, ikke problemet.

Det er ikke bare dem under 18 som feiler. Dette smitter. Fraværsregler har poppet opp på høyere utdannelse også. Professor Bernt Hagtvet vil kreve at mobilen skal ligge i sekken når han foreleser. Vi snakker altså om universitetet her, ikke barneskolen. Fokuset forsvinner.

Det har ikke hjulpet saken at Hans Olav Lahlum har forkastet ideen om at tilstedeværelse i undervisningen er viktig. Han har unngått det faktum at vi snakker om udokumentert og ikke godkjent fravær når det kommer til 10%-regelen. Det er ikke mange som ville klart å fullføre videregående uten veiledning. Kanskje Lahlum, men altså få andre.

Men så er det naturligvis et poeng at fastleger ikke kan operere som skulkevakter for norsk skole. Et billig poeng, fordi det adresserer ikke hovedproblemet: avspaseringssyken. Men hvem skal ta ansvaret for at ungdommen er inne i en fraværsepedimi? Har ikke elevene et vesentlig ansvar selv?

Så kan det hende at eleven skal kunne gi egenmeldinger på lik linje med arbeidstakeren. Det er ikke klokt at syke mennesker sitter verken på jobb eller bak skolepult og smitter andre. Så kan det hende at fravær bare er en del av bildet. Kanskje man kan ha mer hjemmeundervisning via nett? Flere innleveringer og mer tid til individuell jobbing? Mange forskere hevder dessuten at ungdomshjernen trenger mer søvn og fungerer dårligere om morgenen enn hos voksne. En skoledag som startet klokka 10 ville kanskje vært bedre for mange. Kanskje det er for hyppige og lange ferier? Slike endringer bør være enkle å gjennomføre.

Det som dessverre ikke er like enkelt å gjøre noe med, er mangelen på fokus, arbeidsmoral og tilstedeværelse. En videregående utdannelse er et privilegium. At så mange faller av i løpet av de siste skoleårene er bekymringsverdig. At stadig flere tyr til privatistløsninger og privatgymnas etter å ha trynt under russetiden burde vekke også dem på bakerste benk i politikken. At flere elever føler at de mangler motivasjon hvis ikke ytre faktorer legges til rette, er også underlig. Det er ikke slik at hver skoledag er en lek. Ikke en arbeidsdag heller. En utdannelse burde vært motivasjon nok? Hvor kommer dette kravet om å bli motivert fra? Er det en rettighet å avspasere når en vil?

I boken ”Storbarnsliv” intervjuer Guro Hoftun Gjestad en fortvilet lærer som forteller om tomme klasserom om morgenen. Om hvordan han har en forpliktelse til å sette karakterer på elever som verken har åpnet en bok i løpet av skoleåret og knapt vært innom klasserommet. Vi vil vel ikke tilbake dit? Derfor må det stilles krav. Fraværsregelen er et forsøk på dette. Det skal sikre kvaliteten på dem som utdannes. Jeg vil helst ikke kneopereres av en lege som forsov seg til timene om meniskoperasjoner, for å sette det på spissen.

gjestad. storebarnsforeldre. omsl.qxp

Samtidig kan man snu på det. Elever som opplever at læreren er mye borte og overlates til tilfeldige vikarer, er raske med å klage. Ofte blir undervisningen så dårlig at de faktisk ikke kan gå opp til eksamen. Ser de ikke at kvaliteten går begge veier?

Med tanke på den økende arbeidsledigheten i Europa og usikkerheten i oljebransjen, håper jeg virkelig at ungdommen heller holder fokus på å holde seg frisk og motivert for å fullføre utdannelsen enn å ta ferie i undervisningstiden. Vi er tross alt priviligert som bor i et land hvor den slags nærmest er gratis.

 

Reklamer

Read Full Post »

Denne høsten vant Jon Ewo Riksmålsprisen for boken «1957». Jeg holdt tale i for vinneren i Gjøvik. Der var også Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Kulturdepartementet som delte ut prisen. I talen min hyllet jeg forfatteren, men hadde også noen kritiske bemerkninger til den sittende regjeringens tanker om støtte til litteraturen. Deler av talen ble offentliggjort i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsskrift, men noe ble altså utelatt. Her følger talen i sin helhet.

IMG_9860

Aller først vil jeg gratulerer Jon, på vegne av forlaget Cappelen Damm og alle vi som har hatt gleden av å jobbe med deg. Dette er morsomt! Jeg vil også takke Riksmålsforbundet for denne festen og flotte seremonien her på Gjøvik.

Da jeg begynte i forlaget for 11 år siden, var det faktisk Jon Ewos manus jeg fikk i hendene som første oppdrag i et vikariat som ble til en fast stilling. Det var ikke denne boken, naturlig nok. Det første manuset jeg leste, det var en bok om en fyr som het Otto. Otto Monster.

Jeg var grønn, helt ny i forlagsbransjen og skulle bli kjent med en lilla krabat som ikke var like ny, men som skulle bli veldig viktig for veldig mange.

Otto Monster-bøkene blir utgitt i Leseløvene. Og når jeg reiser rundt og snakker om lesning med barn og ungdom, pleier jeg å ha en liten håndsopprekning for å se hva som leses. Nesten alle rekker opp hånden når Otto nevnes. Jeg tør påstå at Otto Monster og Jon Ewos bøker har vært med på å forme en generasjon lesere.

Da Otto-bøkene først kom, var bokhandlerne ganske skeptiske. De torde knapt ha bøkene fremme, i tilfelle de kunne støte noen. De var kanskje redd for at mor og far syntes monstrene var skumle eller ekle.

På biblioteket, derimot, var det noen luringer som skjønte det tidlig; de så at barna elsket bøkene. At det fikk dem til å lese og ikke minst ga dem lyst til å lese mer. Etter hvert fulgte bokhandlerne med, og Jons bøker har ligget fremme i bokhandlerne etter det.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewos forfatterskap er ikke bare Leseløver, men skumle Marg&bein, spennende og nyskapende faktabøker og ungdomsbøker som tør utfordre leseren. Dette er rett og slett en solid og etablert forfatter som også når lesere utenfor våre landegrenser. Derfor er det ingen lettvekter som Riksmålsforbundet hyller i dag.

Kanskje ikke like populær hos far og mor som hos søster og bror. Men heldigvis har vi bibliotekene. Der kan barna selv bestemme hva de skal låne. For det er ikke alle foreldre som gir barna penger til å kjøpe bøker, og hvert fall ikke selv. Ofte vil en forelder ha et ord med i laget.

Hvor mange barn har fått 500 kroner hånden og blitt sluppet løs i en bokhandel?

Noen her inne?

Ikke mange.

Så heldigvis kan du gå på biblioteket.

Der kan du bestemme.

riksmaal

Når jeg står her i dag, så er jeg en smule pissed – er det lov å bruke det ordet? Om det ikke står i Riksmålsordboken, er det kanskje på tide. Jeg er pissed på den nye regjeringen. De syns nemlig det er helt greit at de rike skal få noe som kalles skattelette. Det betyr at de kan bli enda rikere. De har også bestemt at mamma og pappa skal få lov å kjøpe enda flere flasker rødvin på taxfree, men bøker på bibliotekene?

Jeg ikke så sikker på om den nye regjeringen syns det er like viktig.

Det regjeringen ønsker er å kutte 20% av tilbudet for barn og ungdom.

Det er dramatisk.

Så om du har lyst til å lese den romanen om jenta som fikk baby da hun var 15 år, så er det ikke sikkert at du vil be mamma kjøpe den til deg? Da kan det hende at biblioteket heller ikke har den neste år. Eller om du har lyst til å lese fortsettelsen av Game of Thrones, så kan det hende den ikke vil finnes på norsk i det hele tatt og at du må bestille den på Amazon og lese den på engelsk.

Jeg syns det er trist at bibliotekene som har vært med på å synliggjøre forfatterskap som prisvinneren Jon Ewos, kanskje ikke vil få de nye bøkene hans i alle bibliotekene neste år – at du som ung låner kanskje må stå i kø i fem måneder for å få lest den, eller må dra til Hamar for å få tak i den. Men om det skjer: Send en mail til noen som er rike – de kan sikkert gi deg en bok; de har tross alt fått skattelette. En sum penger som kunne ha kjøpt inn 10 bøker til hvert eneste barn i dette landet. Og om du ikke finner mailadressen til noen som er rik, så er det lettere å sende en mail til statsministeren.

Klar melding: Ikke kødd med bøkene til unge lesere …

Kunnskap for en kommende generasjon er den aller viktigste jobben Kulturdepartementet gjør. Jeg syns det er ugreit å stjele fra barn. For barn har ikke den samme kjøpekraften som rike, rødvinsdrikkende voksne, barn er dem som er mest avhengig av et gratis lesetilbud. Og som trenger mangfold.

En verden uten bøker

Er en verden uten språk

Blir en verden uten tanke

Det er begrenset hva YouTube kan gi. En dag går du lei søte katter som forsøker å komme ut av pappesker – du kommer til å tenke at det må være noe mer i livet.

Kanskje du oppdager kjærligheten, eller dessverre møter døden eller rett og slett trenger å vite hvem Camilla Collett var, og helst innen fredag.

Da er bøker greie å ha.

Kanskje du kommer til å tenke: Hva ville skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Hva ville jeg ha gjort om jeg skjønte at den lastebilen der ute var full av små barn, og at de skulle kjøres til en leir i et annet land for å drepes. Hva ville jeg ha gjort om onkelen min viste seg å være en mann som syntes at noen mennesker var mer verdt enn andre, og at drap var helt greit? Dette er noen av spørsmålene som Jon Ewo stiller i denne romanen.

Ikke bare gir han oss spennende historie, han setter verdenshistorien på hodet og får oss til å tenke. Og tenke gjør vi bare mindre og mindre av. Hvis vi alle leser litt mer, tenker vi desto bedre og det vil garantert gjøre verden bedre.

Tusen takk, Jon, for du gjør oss smartere. Gratulerer!

Read Full Post »

”Har du en sønn eller en datter på en av ungdomsskolene vest for Akerselva i Oslo? Da må vi ta en prat. Hun var drita full i går. Og stein forrige helg.”

Slik starter Torkel Brekkes kronikk i VG.

Som forelder på Oslo vest er han bekymret for den oppvoksende slekt og foreldres manglende nærvær. Det er ikke nytt.

Jeg har vært redaktør for flere gode ungdomsromaner som tar for seg det Brekke viser til som råtten kultur. Men få foreldre ønsker at barna skal lese dem. De er liksom ikke ”hyggelige nok”.

Taran Bjørnstads roman ”DBY” fikk Riksmålsprisen. Boken ble også et teaterstykke som besøkte flere skoler. Romanen kjerne dreier i korte trekk rundt en fest, der ungdommer debuterer på flere vis. Både alkohol, svik, kriminalitet er ingredienser her.

9788202416843

Annette Münch har gjennom tre sterke romaner gitt leserne innblikk i ungdomskulturer. I den Bragenominerte ”Jenteloven” trer voldelige og sterke jentegjenger frem i all sin gru. I årets roman ”Badboy: Steroid” får vi sett hvordan sunn norsk ungdom kan begynne med dop og deretter nesten rive ned hele livet sitt. Hun er anerkjent og fikk også Kulturdepartementets pris for debuten sin ”Kaoskrigeren”. Og jeg kan nevne, mange, mange flere forfattere og bøker.

Også i min egen trilogi ”Dødsengler” har jeg jobbet med ungdomskarakterer som faller utenfor, eller som på en eller annen måte blir uglesett av voksne. I skrivende stund jobber jeg med siste bind og jeg vet at det vil bli diskusjoner. Uten at jeg skal røpe for mye her.

9788202449346

Må barna lese om sånne ting da?!

For diskusjoner har det blitt. Noen kritikere har kommentert at både Taran Bjørnstad og Annette Münchs universer blåser ting opp. Nåvel. Jeg kjenner forfatterne. Jeg vet hvordan de jobber med research, så jeg tør påstå at de tvert imot har underdrevet for nettopp etterstrebe det ”realistiske”.

Noen ganger har jeg fått telefoner til forlagskontoret. Fra illsinte foreldre som freser vilt i den andre enden. At vi (forlagene) gjør alt for å sjokkere, at de bladde gjennom den ufyselige boken som datteren (eller sønnen) leser i. Det handler om SEX, utbryter de triumfuerende – som om det er forbudt. De ruser seg! – som om ikke ungdom gjør det bak foreldrenes rygg.
Noen mammaer og pappaer som ringer, går til og med så langt å si at bøkene vi utgir frister ungdom til å gå over grenser …

Nå er det en stund siden sist jeg har fått en ilter telefon, jeg tror foreldre har vært for opptatt med nettbrettet denne sommeren, men jeg kjenner igjen tonen i Brekkes debattinnlegg. Frustrasjonen over å ikke være i stand til verken å lese dagens ungdom, eller kunne styre dem i noen særskilt grad.

Jeg siterer:

“Jeg må innrømme det: min interesse for denne ungdomskulturen har fått meg til å gjøre tvilsomme ting. Som å gå gjennom noen hundre Facebook-meldinger og chattetråder når mine egne ungdommer har glemt å lukke Macbookene sine om kvelden. Jeg har tatt skjermbilder og skrevet notater om fester, venner, oppkast og blackouts. Ikke bra, sikkert.”

Så spør Torkel Brekke om det er så galt da? At målet hans helliggjør målet. Han ønsker barna sine det beste. I sin frustrasjon har han sniklest de mest intime og private mail og chattetråder.

Personvern?

På den ene siden er det brudd på personvernet, på den andre siden er man som foreldre ansvarlig for barna. Har han ikke plikt til å sjekke om det foregår noe ulovlig der? En ting er naturligvis at Brekke også får tilgang på annen privat informasjon som ikke angår hans egne barn, men andres.
Eksperter oppfordrer til varsomhet når det kommer til å lese barnas chattetråder, og anbefaler heller sunn dialog med ungdommene. Det er med god grunn.

Det jeg lurer på er: Hjelper det at han har oversikt over barnas hemmeligheter? Vil de ikke uansett kunne gjøre hva de vil? At de ved hjelp av sosiale medier kan organisere fester, dopleveringer og andre ulumskheter mens de andre i huset sover? Jeg skjønner at Torkel Brekke reagerer, men har ikke det alltid vært slik?

Kan vi ikke si at vi syslet med mye som foreldrene ikke visste om?

Bare Oslo Vest?

Men på den andre siden sover Brekke trygt om natten:

”De fleste av ungdommene vil klare seg fint. Bli leger, advokater, arkitekter, journalister, professorer – som deg og meg.”

Som deg og meg?! Torkil Brekke er en vestkantforelder i Oslo. Litt sånn som Ullevåll Hageby fremstår i tv-serien ”Kampen for tilværelsen” – navlebeskuende, fremmedgjort fra verden og derfor lite interessant. Jeg reagerer på det. Ikke alle blir vel advokater og arkitekter? Hva med de andre? Hva med ungdommen over hele landet, ikke bare de fra særdeles ressurssterke hjem? Sandnes, Gvarv og Vemork?

“Vi foreldre er idioter. Vi sitter i designsofaene våre på vestkanten, smatter på den tørre Rieslingen, og lukker øynene, stikker fingrene i ørene og nekter å høre.”

Designersofa eller IKEA-sofa spiller ingen rolle. I alle hjem i hele landet finnes det ungdom som går ut, drikker, slåss og gjør ting de vil angre på. God utdannelse, ressurssterke foreldre eller kloke mødre og fedre er ingen garanti. Vi foreldre kan ikke fotfølge poden til de flytter hjemmefra. Det hjelper så lite. Vi er nødt til å stole på hverandre. Det er en vanskelig kunst å beherske: Å skjønne at vi ikke kan bestemme hva barna kommer til å gjøre. Og det skremmer vettet av oss. Også meg.

Når jeg får sinte telefoner eller mail så syns jeg det skinner gjennom. Redsel. At det de frykter er at barna skal gjøre noe annet enn dem. Stemme et annet parti, droppe det ”smarteste studiet”, ikke lese nok til prøven. Være med på russebuss, rett og slett ha andre verdier i livet.

Joda. Vi kan legge press, men hva hjelper vel det om de ikke ser det selv? Sånn sett kunne det være lurt å lese en god roman om noen som virkelig går på trynet, fremfor å gjøre det selv.

9788202429874

Og om du lurer på hvordan ungdommene har det utenfor Oslo vest? Da vil jeg anbefale å lese ”Fra ungdommen” en dokumentar hvor 25 ungdommer selv forteller. Du vil la deg sjokkere på godt og vondt.

Read Full Post »

Helt sant og uten jugekors! Fredag 22.11 lanseres «Dødsengler 2: Invasjon» Da legges første bok, «Momentum» ut som gratis e-bok. På den måten kan du raskt komme inn i historiens om de norske ungdommene som kjemper mot fremtidens leiemordere.

Dødsenglene har brutt seg gjennom tid og rom for å drepe noen bestemte mennesker. Våpenet de benytter er en særdeles guffen dolk som stikkes inn i hodet på offeret.  Men hvem er de ute etter, og hvorfor har ungdommene plutselig fått helt spesielle krefter? Hva er det som skjuler seg i fremtiden?

Skjermbilde 2013-11-20 kl. 15.08.39

Følg enten linken til Aschehoug her

Eller gå til denne nettsiden for å laste ned Dødsengler 1: Momentum.

MEN! Tilbudet er kortvarig.

Bare torsdag 21.11 mellom klokka 18-22 kan boka lastes ned gratis!

Grip sjansen og blir med på eventyret!

Om boka: 

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan?
«Dødsengler» tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv.

Sagt om Dødsengler

«Handlingen drives fram av hoppene mellom Oslo og Kvengedal. Det som skjer den ene plassen, gir oss en anelse om sammenhengene den andre plassen. Vi ligger hele tiden ørlite grann foran, vi skjønner bittelitt mer enn de involverte. Og nettopp det gjør det så grusomt spennende. Samtidig er faktisk boken lettlest og ukomplisert, og persongalleriet er oversiktlig.»
Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»
Sarai94

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! (…) Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»
Synne 77

» ‘Dødsengler’ er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.»
Blogit

På fredag finner selve lanseringen sted på biblioteket på Randaberg.

Read Full Post »

I forrige uke holdt jeg skrivekurs for tiendeklassingene på Gosen skole i Stavanger. Det er alltid stas å møte unge lesende og skrivende. Det gir håp for fremtiden. En av punktene jeg er innom når jeg holder kurs, er hvor mye arbeid som faktisk ligger i det å skrive en roman.

Med bakgrunn som redaktør forteller jeg hvordan forfattere kan sitte og skrive om manuset. Ofte blir det opptil flere versjoner og noen jobber også over flere år før det endelig sitter. De må stryke, skrive om, gå tilbake osv. Tilslutt er redaktøren fornøyd, men så fortsetter det med språkvask, oppretting, ombrekking, korrektur, ny runde korrektur. Tilslutt blir forfatteren nærmest kvalm når han ser på teksten sin.

"Og får du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger."(Foto: Gosen skole)

«Og før du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger.»(Foto: Gosen skole)

Hvorfor skremmer jeg vannet av blivende forfattere på denne måten? Jo, for å vise at det er gjennom tilbakemelding at prosjektet blir best mulig. Det er få som skriver et førsteutkast som går rett til trykken. Jeg har hvert fall aldri opplevd det, verken som redaktør eller forfatter. Det er alltid noe som må endres, og det er utholdenhetsevnen hos forfatteren til å stå løpet ut som helt klart skaper de beste bøkene.

Denne innsatsen føler jeg de ikke lærer å bruke på skolen. Få elever tar seg tid til å gjennomgå en skriveoppgave eller prøve etter karakteren er gitt – naturlig nok: hvor er motivasjonen når karakteren allerede står på papiret? End of story. Jeg drømmer om en annerledes skole. Et sted man lærer mer enn det man måles. Der elevene får file like mye på tekstene som man står og pusser på et trestykke i sløyden.

Lærere nikker ivrig når jeg sier at forfattere må tåle å stryke en hel masse. Det er ikke alltid den tykkeste boken blir den beste. Det samme gjelder for elever.

Da kom 1. korrekturen i posten. Jobba på nu jævlar!

Da kom 1. korrekturen. Jobba på nu jævlar!

De siste ukene har jeg selv sittet med korrekturen på Dødsengler 2. Mot slutten av 3. korrekturen satt jeg på kontoret til redaktøren min. På dette tidspunktet har jeg lest teksten så mange ganger, rettet frem og tilbake ørten ganger, så forlaget vet å motivere: Pocketversjonen av bok 1 ligger klar på bordet. Holder den, blar litt og så tilbake til arbeidet med manuset. Det er bare timer til bok nummer 2 går i trykk.

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Jeg leser setning for setning. Kan noe kuttes her? Er det overflødige ord? I et avsnitt hvor heltene forsøker å stikke av fra den hemmelige amerikanske organisasjonen som vil utnytte tidsreiser til kommersiell fortjeneste. (dette er sci-fi … ) oppdager jeg noe urovekkende:

Humveen var firehjulsdrevet, men ingen racerbil. Pilen på dashbordet steg i jevnt tempo, men et helikopter ville ikke ha noe problem med å ta dem igjen. Hein snudde seg. De siste han så, var at helikopteret steg høyere på himmelen. Deretter forsvant det ut av synsfeltet.

”Gass, gass!” skrek han. ”Ellers ender vi som grillmat for ørkenrottene.”

”Hva tror du jeg driver med?! Presser jeg hardere, går beina mine gjennom gulvet.”

Hein stakk hodet ut vinduet. Dagslyset var kraftig, og tårene rant da han myste opp mot solen.

”Fortell meg hva som skjer,” ropte Kendra mens hun kastet frenetiske blikk i sidespeilet.

Ørkenrotter??? Finnes det ørkenrotter i USA? Jeg titter opp fra manusbunken.

Redaktøren tripper. Som om hun sier: skal vi rekke å ha bok på lager før november må den til trykk …

snart!

”Eh. Det er bare enda en ting jeg må sjekke,” sier jeg.

Hun sukker.

Så hvem pokker blir de grillmat for da? Dingoer? Nei, det er i Australia. Hva med bikkjer? Nope, for vanlig. Jeg lukker øynene. Hva finner jeg i en ørken i Texas, USA? Kameler? Nei, nei, nei …  Kaktus, joda, men funker ikke. De spiser ikke menneskekjøtt. Jeg logger meg på nettet, googler. Coyote! Så klart. De kan bli grillmat for Coyoter.

”Jeg må bare endre ørkenrotte til Coyote,” sier jeg som om det er det viktigste øyeblikket i romanen. At det er den lille detaljen som setter alt på plass. Lettet lener jeg meg tilbake og legger strikk rund manus. Nå kjenner jeg at jeg ikke har spist siden frokost, men glad for at jeg hadde hodet med meg. Fornøyd løper jeg til pliktene hjemme. En halvtime senere ringer redaktøren. Jeg gikk fra macen min på skrivebordet hennes. Å faen, kanskje hodet ikke var helt med likevel? Uansett. Nå er boken sendt til trykk.

Lese, lese og lese atter en gang.

Lese, lese og lese atter en gang.

Read Full Post »

Flere, om ikke de fleste forfattere ønsker å beskrive samfunnet, og hvordan vi lever – på godt og vondt. Og innerst inne drømmer vi vel om å kunne skape en bulk i universet som Steve Jobs kaller det. Tenk å kunne endre verdensbilde ved hjelp av ungdomsromanen sin! Eller få en endring i et lovverk på grunn av et dikt. Nicolai Houm sier i et nylig intervju i klassekampen at: ”Litteraturen kan si noe om samfunnet, tross politisk impotens. ”

 

Simon Stranger er en forfatter som gjennom sine ungdomsromaner har flagget gode saker og skapt interesse og nysgjerrighet for verdens urett gjennom bøker som ”Barsakh” (2009) og” Verdensredderne” (2012)  sistnevnte som tar et oppgjør med tekstilindustrien som det har vært skrevet så mye om i media. Kloke tanker og for en god sak. Jeg liker Simon.

 

Noen ganger lurer jeg selv på hva jeg ønsker å bringe på banen. I ”Dødsengler 1” dukker Alfred ”Nazien” Husmand opp. En gammel frontkjemper som på sin måte blir talerør for en generasjon som ble tiet i hjel etter krigen. Jeg husker at forlaget var bekymret. Trodde de jeg støttet nazistene, eller fryktet de at det ville mistolkes slik?

 

Suristene som er fiende nummer en i ”Dødsengler-trilogien” lever i en fremtidsdystopi. Et samfunn basert på ettkjønnspolitikk, der kun jentebarn skal få leve, og de går langt for å oppnå målet om en verden uten konflikter og kun ett kjønn. Hater jeg kvinner? Jeg tror egentlig ikke det, jeg bor tross alt i hus med to av dem.

 

Så når jeg er på skolebesøk blir jeg svar skyldig:

ELEVEN: Hva forsøker du å si? 

MEG: Tja …

ELEVEN: Er det et budskap i romanen din?

MEG: Eh …

 

 

Det er mulig forfatteren har en politisk impotens, men i motsetning til politikerne trenger ikke vi å følge et partipolitisk program. I utgangspunktet står vi fritt til å skape gode og vonde, ja til og med onde karakterer. Jeg lar dem spille ut, det er ikke alltid jeg aner hvor det bærer eller ønsker å si det som et politisk slogan.

 

Som i kommende bind: ”Invasjon” som slippes i månedsskifte oktober/ november dukker karakteren Kendra opp. En amerikansk jente som soner en samfunnsstraff for å ha hacket seg inn i nettbankene.  I møte med en av heltene våre (Hein) legger hun ikke skjul på at hun hater folk som lever av å holde tilbake informasjon. Hvor hører det hjemme i det liksom-rause-nettsamfunnet?

 

Hemmeligheten er vel at forfatteren ikke alltid deler synet til sine karakterer. Det er tross alt konfliktene som skaper spenningen. Tross politisk impotens håper jeg likevel at utdraget under får leserne til å være litt mer kritisk til hva de laster ned, da det neppe blir noe politisk vedtak som hindrer aktører å tilrøve seg informasjon om deg. Og som Kendra tenker seg: Hva om alle hadde like muligheter? Noen ganger ønsker jeg karakterene kunne vært ekte, så jeg kunne ha diskutert politikk med dem på kafe …

 

 

 

Fra Dødsengler 2: Invasjon:

 

”Det finnes en tredje mulighet …” Hun åpnet pinkoden og la deretter mobilen tilbake på bordet. Et sett ikoner lyste mot Hein.

 

”Apps?”

 

”Før jeg kom hit, jobbet jeg med spill. Du vet disse LITE-produktene som kidsa laster ned gratis og fikler med i timevis?”

 

Hein nikket.

 

”Er vel ingen hemmelighet at dette ikke er reine spill. Som du sikkert vet, det finnes ingen gratis lunsj med poppodoms og salte fisk.”

 

”Hva har lunsj med apper å gjøre?”

 

”Om noen reklamerer for gratis lunsj, kan du regne med at vannet koster hundre kroner glasset, ikke sant?”

 

Hein måtte innrømme at det hørtes riktig ut.

 

”Om noen spanderer lunsj på deg, dukker regningen opp på et eller annet tidspunkt. Kidsa har ikke forstått dette. Bekymringsløst laster de ned gratisapper. Bruker dem uten en kritisk tanke. Uten å spørre seg selv: Hvorfor lager noen så kule spill og legger dem ut gratis? Hvordan kan de tjene penger på noe som ikke koster en cent? De bryr seg ikke, spiller bare videre uten å tenke på at det uskyldige spillet med søte små fugler registrer all internettbruk, alt mobilen deres driver med, og når på døgnet det skjer.”

 

”Hva så? Det er vel ikke skadelig?”

 

”Det er data. Data som andre leverandører og firmaer er villig til å betale mange millioner dollar for å få.”

 

”Så de lever av å selge informasjon om andre? Det er ikke verst.”

 

”Når du sier det på den måten, får du det til å høres ut som om de selger sand i Sahara,” snøftet Kendra. ”Alle lever av informasjon. Mange lever av å holde tilbake informasjon, slik at andre ikke får bruke den. Se på eiendomsmeglere, advokater, bankene. Kun informasjon. Om alle får vite triksene, kan hvem som helst gjøre det.”

 

Read Full Post »

 

D-dagen:

 

Juni 1944 satte de allierte styrkene i gang det som fremdeles er verdens største amfibiske invasjon. Amfibiske fordi størstedelen av hæren kom sjøveien, med bla. de legendariske landgangene langs de franske strendene i Normandie.

Men for meg har det alltid vært en fascinasjon for dem som landet på fiendtlig territorium først. Fallskjermtroppene.

 

Da jeg famlet med ideen om Dødsengler for fem år siden, var det en ting jeg hadde klart for meg. En del av hendelsene i trilogien skulle foregå nettopp der. I 1944 var tyskerne på retrett på østfronten og Sovjets leder ønsket en ny front. Denne fronten skulle lede til frigjøringen av Frankrike og senere delingen av Tyskland.

Image

Arromanche. Byen var viktig landgangssted i 1944 og et glimrende feriested i 2010.

 

Kunsten å overbevise en familie til å reise på ferie dit du vil:

 

Sommeren 2010 (ja, romaner tar tid …) tok jeg med meg familien min på en rundreise i de områdene kampene foregikk. På det tidspunktet hadde jeg ingen klare tanker om verken scener eller steder hvor handlingen skulle foregå. Jeg reiste mer eller mindre som en krigsturist. Jeg hadde lest meg grundig opp på forhånd og det var stort å besøke steder jeg kun hadde sett på papiret. Omaha Beach, Gold, Pegasus brigde, Arromanche, Caen og ikke minst Ste mere Egliese.

 

En ting var at barna skulle overbevises, noe annet var det å pakke inn så godt som mulig til min kjære at vi skulle på to ukers guttetur. En ferie hvor hver eneste krik og avkrok fra slagene i 44 skulle oppdages. Heldigvis har Normandie vakre strender.

Image

En forfatter og hans kanon …

 

I Dødsengler 2 – Invasjon, dumper Mikkel, Noor og Ida ned ikke så langt fra byen Ste Mer Egliese som hadde en framtredende rolle under krigen. Mot sin vilje befinner de seg om bord i et amerikansk fly som skal landsette topptrente fallskjermjegere her. De ungdommene vet, er at flyet de er om bord kommer til å styrte og om de ikke kommer seg ut før det skjer, er de døde. Der håper jeg ikke at jeg røpet for mye. Ste mer Egliese skiftet hender en rekke ganger under nattens kamper, og den nå udødeliggjorte Richard Winters fra serien Band of Brothers landet ikke så langt unna området.

 

Hvorfor må du 70 år tilbake i tid for å skrive om fremtiden?

 

Så Dødsengler 2 handler om tidsreiser. Egentlig burde ikke dette komme som noe overraskelse. Allerede i bok 1 reiser Mikkel og Ida gjennom tid og rom, de kommer nemlig til Oslo under barnetoget på 17.mai. Reisen fra Kvengedal-Oslo skulle ha tatt mye lenger tid. De stusser nok litt på hvordan det var mulig. Portalene som Dødsenglene benytter, går på kryss og tvers av tid. Og det er nettopp planen til Suristene. Reise tilbake i historien og drepe tip-tip-foreldrene til dem som gjør opprør mot ettkjønnssamfunnet i fremtiden. Mer om dette i et annet innlegg senere.

 

Image

En enorm glede av å komme så nær hendelsene som mulig.

Så hvorfor andre verdenskrig? Hvorfor 70 år tilbake i tid? I Dødsengler ønsket jeg å skrive om ting jeg selv ønsket å lese om som tenåring. Datanerding, fysikk, action, sci-fi og historie. Krigen har alltid fascinert meg, og selv om det er skrevet uhorvelig mange romaner om D-dagen, følte jeg det hørte hjemme her. Hvordan ville dagens norske ungdom takle krigens påkjenninger? Hvordan ville for eksempel Noor bli tatt imot av troppene? Ville Peder som pasifist bryte sammen? Og hvordan ville de kaotiske timene før landgangen langs strendene utarte seg? Så er det den personlige spenningen i det å være en fallskjermjeger. Omgitt av fiendtlig territorium uten noen fluktruter. Du må fullføre oppdraget og holde ut til avløsningen kommer. Det blir vel ikke mer spennende enn det!

 

Som de fleste forfattere higer jeg etter å skape troverdighet i historiene mine. Hver kveld etter endt økt har jeg lurt på om jeg klarer å beskrive krigens terror og nervøsitet tydelig. Men å skrive om steder man aldri har vært er lite tilfredsstillende om ønsket er troverdighet og realisme. Det aller viktigste med en slik research-tur er følelsen jeg sitter igjen med. Forhåpentligvis fikk jeg den ned på papiret.

 

Samtidig er det en annen historie som fortelles i andre bind av Dødsengler. Det er flere ting som ikke stemmer med historien. Hva det er, får du lese om selv.

 

Image

Et glidefly fra Museumet nær Pegasus Brigde

 

Dødsengler 2: Invasjon kommer i slutten av Oktober.

 

 

Read Full Post »

Older Posts »