Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Før vi ble de eneste menneskeapene på jorda delte vi planeten med en annen mennesketype. Hvorfor de forsvant er det ingen som riktig vet.

 

Neandertalerne eksisterte samtidig med Homo Sapiens. Førstnevnte har ofte blitt framstilt som dummere enn oss: Lavpanna, aggressive og primitive. I film, tegninger er de lett gjenkjennelige med sin apeaktige fremferd. Men vi skal være forsiktige med å dømme. Disse karakteristikkene er det typisk for oss Homo Sapiens å gi andre. Les kommentarfeltet i VG så skjønner du hva jeg mener. Du ville vel ikke stolt på ”sintmann72”, ”Mullahhater” eller ”gogutten” om du skulle ha dannet deg et bilde av hvordan menneskene anno 2016 var?

Future-Mother-of-Cloned-Neanderthal-Man-Sought-After-by-Harvard-Geneticist

En ting som ofte ikke nevnes er at Neandertalernes hjerner faktisk var større enn vår. Vi har naturligvis ingen mulighet for å si hva den var fylt med.

 

Ofte blir det sagt at vi alle har litt neandertaler i oss som kan komme frem i mindre heldige situasjoner. For eksempel på IKEA eller i skisporet. Det finnes to skoler innen forskningen: Den ene tenker seg at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side, men ikke blandet seg med hverandre. Enten fordi det ikke var mulig, eller fordi det ikke var ønskelig. Uansett, da er det ikke deres feil om jeg går fullstendig ape i kjøkkenavdelingen på IKEA.

The_neanderthal_man_1953

Den andre skolen hevder at det foregikk en utblanding av gener. Inntil nylig fantes det ingen bevis for det sistnevnte standpunkt. De få konkrete bevisene for at vi blandet oss med neandertalerne viser at det kun er europeere som har et par prosent neandertaler i seg. Genetikk og rasediskusjon er ømtålige greier. Slik forskning har klokelig nok blitt liggende brakk etter at en viss tysker med liten bart ivret vel mye etter denne typen vitenskap.

 

Det vi vet er at Homo Sapiens trakk seg nordover, inn i Neandertalernes områder og at Neandertalerne deretter forsvant. Sykdom? Kanskje. Igjen syns jeg at moderne menneskets oppførsel og kommentarfelt peker mot en annen årsak enn dårlig kosthold eller sykdom. Den eneste tenkelige epidemien var oss, og kanskje var dette den første utryddelsene i menneskets historie?

 

I noen av bostedene til neandertalerne er det funnet knokler med hull. Disse hullene ble tolket som om de var forårsaket av rovdyrtenner. En forsker testet disse beinene og fant ut at hullene var plassert i perfekt skala. Beinstumpen fungerte altså som et instrument! Siden det ikke kan bevises, ses det på som en tilfeldighet. Kanskje var neandertalerne fredselskende hippier? Et musisk naturfolk mens vi Homo Sapiens var et aggressivt folkeferd mer opptatt av å drepe hverandre og utrydde enn å skape? Kanskje vi ikke har noen genetiske koblinger med neandertalerne. Om vi har så er det en liten og ubetydelig prosent, men kanskje vi arva noe viktigere fra disse kortvokste muskelbuntene? Som musikk og kunstforståelse? Jeg liker å tro det.

 

Reklamer

(Basert på en innledning jeg holdt på Cappelen Damms julebord 2015)

Homo Ergaster

Tenk dere 1.5 millioner år tilbake i tid. Da levde en våre direkte stamfedre Homo Ergaster. Ergaster er gresk for ”å arbeide”. Navnet ble gitt Homo Ergaster siden de benyttet verktøy. De kunne også til en viss grad beherske flammer. Homo Ergaster gikk gjennom en revolusjonerende utvikling. Som eneste dyr på kloden var de i stand til å lese og fortolke naturen rundt seg. Arkeologiske funn gir forskerne grunn til å tro at Ergaster kunne følge dyrespor. Kunne si hva slags type dyr, hvor mange og hvilken retning det beveget seg. Dette er viktig kunnskap i jakten på mat.

Hode

I 1973 fant man et Homo Ergaster-skjelett av en kvinne. Funnet var oppsiktsvekkende. Da skjelettet ble satt sammen, viste det seg at nesten alle knoklene unntatt kraniet var deformert. Moderne legevitenskap konkluderte med at hun hadde vært utsatt for A-vitaminforgiftning.

Ikke spis lever

Vitamin A brytes ikke ned i næringskjeden, men samles opp i leddene og lagres i leveren. Rovdyr kan samle opp store mengder A-vitamin. Denne forgiftningen er ikke en vanlig sykdom, men er godt kjent bla. hos polfarere som i mangel på mat spiste trekkhundene eller isbjørnkadaver. (Rå lever er det mykeste kjøttet og lettest å tygge)

Ved A-vitaminforgiftning løsner det ytterste laget av knoklene og blir dratt vekk fra underlaget når musklene brukes. En meget smertefullt tilstand. Før muskelfestene har grodd fast igjen er offeret også ute av stand til å bevege seg noe særlig.

Ergaster-kvinnen må ha vært invalid i flere uker (måneder) før hun døde. Men skjelettet fortalte mer. Noen beskyttet henne mot rovdyr og ga henne mat og vann mens hun var syk. Uten denne hjelpen ville hun ha dødd innen et par dager.
Lesing og omsorg

Homo Ergaster var uten artikulert talespråk. De laget ikke egne bosteder. Med en hjerne på under halvparten av størrelsen til det moderne mennesket, viste Homo Ergaster tegn på menneskelig omsorg. De tok vare på sine på et punkt der urmennesket fremdeles ikke var på toppen av næringskjeden. I debatten rundt flyktningestrømmen kan man saktens spørre om vi har beveget oss vekk fra å vise omsorg for andre.

Homo Ergaster var med sine sporkunnskaper altså det første levende vesen som begynte å lese. Lese spor i naturen ja visst. Forskjeller i årstider, uvær, men da også dyrespor. Denne første formen for lesing utviklet seg siden til symboler på en hulevegg. Deretter hieroglyfer på en papyrusrull og tilslutt en vitsebok hos Cappelen Damm. Parallelt utviklet det seg en form for empati. Jeg tror lesing gjør oss til bedre mennesker. Empatiske. Jeg tror lesing gjør oss mer omsorgsfulle. Mulig det finnes andre forklaringer, men siden det snart er jul syns jeg vi kan la det være slik. At det er litteraturen som gjør oss menneskelig og det er språket og lesingen som skaper fremskritt.

Og når noen snakker om menneskelig fremskritt og nevner løvblåsere eller segway, så vet du at det bare er tøv.

To tips før jul: Les bøker, unngå rovdyrlever.

Snart går vi inn i den hyggelige juletiden der alle skal tenne lys og kjenne duften av kake og juletre. Fint det, men ikke glem hvor vi kommer fra. Kunsten å la seg irritere er en krevende øvelse. Om du glemt den, her er en shortlist.

Inspirert av Guri Fjeldberg sin 101-liste over barne- og ungdomsbøker har jeg nå startet en egen kortliste over ting som irriterer meg mest i denne verden. Den er naturligvis selektiv. Reglene er følgende:

Tingen eller hendelsen må ha irritert meg minst en gang den siste måneden. Den må være tilgjengelig for flere enn meg, kan ikke være en enkeltperson og den må være konkret. Selv om det finnes mennesker der ute som irriterer livskiten ut av meg, kan jeg ikke putte dem på listen. Vage følerier får heller ikke plass.

Kortlisten over hva som irriterer meg mest i november i motsatt rangering:

 

  1. Markedsføring via sosiale medier. En gang en smart ting. I dag, vel, støy. Det er som telefonselgere som ringer for å selge meg billigere strøm. Hadde jeg stått opp en morgen og tenkt: Faen, strøm er dyrt. Da ville jeg vel ringt dem? Jeg skjønner at Facebook liksom skal tilby meg produkter som liksom er tilpasset meg. Men Zuckerberg, listen to me now: Dere tar så feil, feil, feil. Jeg vil heller se middagen til vennepar fra Randaberg fotografert og filtrert til det ypperste enn de sponsete innleggene fra firmaer som selger tjenester jeg ikke aner hva er.

wifi-medium-signal-symbol_318-50381

  1. Wifi. Noen ganger funker det, andre ganger ikke (aldri!). Som en mystisk munk fra romanen ”I rosens navn” forsvinner nettet for deretter plutselig å dukke opp igjen som om ingen ting har hendt.  Det ender med at jeg må skru av bokser, rigge ledninger og tilslutt sitte å se dumt inn i skjermen som liksom ”søker”. Tror jeg skal fakturere nettleverandøren min for all denne ekstratiden.

 

  1. Folk uten refleks. Jeg ser dem (heldigvis) og skjønner at de ikke er sjenerte. Det er ikke slik at de forsøker å skjule seg i de sosiale skyggene med sin hipstermustasje og kostbare jakke fra Private White VC og snørestøvler. De vil bli sett, bare ikke med refleks. Idioter.

 

mykreflesk-gul.jpg

 

  1. Kunnskapsløshet. Møter det hver dag. Enten i form av rasisme eller grunne, kortenkte slutninger om komplekse og store spørsmål og utfordringer. Det er bare en måte å stoppe kunnskapsløshet på: Skru av Candy Chrush og les en bok. Hver gang du klør etter å skrive stygge meldinger i et kommentarfelt. Grip en bok. Les noe. Tenk at du i dag skal bli smartere enn det du var i går. Oppsøk dine egne misoppfattelser og knus dem som en bille under vekten av et oppslagsverk.

 

  1. Løvblåsere. Sikkert ingen bombe, men tenk på det: Den store, digre maskinen. Bråket. Ryggproblemene. Avgassene. Forurensingen med produksjonen og manglende trening som brukeren utsettes for. Det er gartnerens føkkings Segway! Usmakelig og skamløst overforbruk og det ypperste tegnet for konsumsamfunnet. En rake gjør samme nytten. Den er stille.

39f59fc4be1861cf50f217ea47126705-image

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Mr. Soerum!

For et par år siden, på skoleturne i Wales, plukket jeg opp en ide jeg måtte få testet på norske skolebesøk. Ikke den revolusjonerende leselysthypnosen, men noe ganske annet. Hvordan vil det funke?

I samarbeidet mellom Slik-litteraturfestival på Karmøy og Hay on Wye-festival reiste jeg som ”utvekslingsforfatter” til de Britiske øyer. En hel uke besøkte jeg skoleklasser i Wales. Jeg fikk se rugby, høre språk jeg neppe kan lære, og jeg møtte hundrevis av morsomme, høflige og engasjerte elever og lærere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Jeg gjorde som jeg pleide. Kom i collegegenseren og Nike-sneakersene og viste frem bøkene og middelalder-effekter. Først var jeg bekymret og lurte på om de ville forstå engelsken min. Derfor fikk jeg oversatt foredraget mitt om ”Korsfarerne” og brukte noen dager på å pugge det. Elevene var kjempeentusiastiske og alle besøk var fantastiske.

I slutten av uken skulle jeg på en uformell middag der flere av lærerne var invitert. Jeg lurte litt på hva de syntes, spesielt siden en lærer i forbifarten nevnte at ”Så blodige bøker har vi ikke på engelsk”. Jeg tok på meg penskjorta og slipset jeg hadde tatt med. Disse britene var jo så pene i tøyet, så jeg kunne ikke fremstå som en villmann. Jeg møtte opp i baren og til min store forundring så jeg at samtlige lærerne kom i T-skjorter og hettegensere.

Cider

Cider

”De ble litt usikre på hvordan de skulle forholde seg til deg i begynnelsen,” sa en lærer til meg mens vi kastet dart og drakk cider.

I begynnelsen. Hva mente han? Var jeg nølende? Eller falt ikke vitsen om Gud og Facebook i god jord?

”Var det noe jeg sa?” spurte jeg og fryktet det var engelsken.

”Nei, men du var kledd som dem. De er ikke vant til det.”

Så slo det meg. Alle elevene hadde uniform, men det var collegegensere (I rødt som regel) og lærerne var på en måte uniformert de også i sine hvite skjorter og slips. Når jeg kom tråkkenes på besøk i Penderfield college genser og sneakers lignet jeg ingen lærer. Jeg var en forvokst elev.

På Britisk skole kler lærerne seg opp når du underviser. Upåklagelig antrukket med slips, mørk jakke og mørk bukse entrer til kunnskapens tempel. Alle dager. Hele året. De er Mr. Job eller Mrs Witherspoon og det lyser en autoritet og aura av dem – selv om de er 15 år yngre enn meg og har kviser!

Her i Norge har vi verken skoleuniform eller formel kleskode til lærerne. Heldigvis vil mange si. Selv er jeg litt ambivalent på begge deler.

Tatt på fersken på skoleturne.

Tatt på fersken på skoleturne.

I mange år har jeg sett forfattere og formidlere snakke til gutter om litteratur i hettegenser og sneakers som om de skal rett ut på skateboardet etterpå. Meg inkludert. Det er liksom normen blitt. Jeg vil på ingen måte kritisere hvordan folk går kledd. Det får være opp til hver enkelt. Det er en privatsak. Men har det innvirkning på hvordan jeg ville bli behandlet på skolebesøk? Om jeg kom med slips og skjorte – ville det skape skepsis eller ærbødighet? Ville jeg bli tatt for å være 50 år? En ny rektor?  Eiendomsmegler? Eller vil alt bare være som vanlig?

NRK-standarden

NRK-standarden

Så denne turneuken kler jeg meg formelt. Skjorte og slips. Hver dag. På hvert skolebesøk.

#jegharopplevd

Jeg er ikke feminist, men … I går startet en kampanje og farsott på Twitter. Tidsskriftet Fett oppfordret jenter til å fortelle om sine opplevelser knyttet til seksuell trakassering gjennom hashtaggen #jegharopplevd. Det satte i gang noen tanker.

Skjermbilde 2015-04-16 19.49.33

Simon Stranger kommenterte det slik:

Skjermbilde 2015-04-16 18.57.01

Som Simon og mange andre, fulgte jeg hastaggen både i går og i dag. Jeg syns det var skremmende og ikke minst trist lesning. Jeg ble rett og slett helt tom. Flere kommentere at de var flaue på vegne av menn. Noen mistet trua. Andre valgte å stille seg kritisk til det som ble kalt en hekseprosess hvor mannen skulle druknes. At dette var beviset for at mannen var det svake kjønn og måtte beskyttes. Atter andre ytret seg om kampanjen ble utnyttet til såkalt snikskryt.

Både politisk rådgiver Martin Grüner Larsen og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug var kjapt ute med å tie dem som forsøkte å sabotere prosjektet.

Skjermbilde 2015-04-16 18.58.11

Og:

Skjermbilde 2015-04-16 19.00.37

Flere av de kvinnelige innleggene var humoristiske og milde, mens andre rett og slett henviste til misbruk og handlinger med strenge straffer om det skulle ha blitt tatt til domstolene. En del av twitrerne fikk mye oppmerksomhet og støtte, også i media.

Jeg tror likevel ingen friske mennesker ville ha ”skrytt på seg” en voldtekt eller grov trakassering via sosiale medier. Hva ville det ha tjent? Skulle man liksom være mer attraktiv fordi en mann ville ha deg i fylla og snøvlet dritt fordi du sa nei? Gjøre seg interessant? Nei, nei, nei. Jeg tror heller det har kosta jævla mye for mange å skrive de ordene her. For mange er det hendelser de aldri har snakket om tidligere. Det er godt gjort. Nå må vi finne ut hva vi gjør videre.

Jeg har lest om kvinner som i barndommen måtte sitte på rektors kontor mens han befølte seg selv. Jenter som våknet på fest av å ha bestekompisen sin inni seg og følte seg sviktet. Menn som har fulgt etter dem en sen kveld og beskrevet en detaljert voldtekt bare noen meter bak ryggen deres. I den enorme mengden utsagn og hendelser, er det umulig å etterprøve, bevise eller se sakene fra flere sider. Vi må lese å tolke teksten slik den er. Innimellom rammer det å lese, så det gjør vondt i mellomgulvet. Jeg skjønner at kampanjen i ytterste konsekvens kan gi et skjevt bilde av hva en mann er, når tekstenes funksjon er å vise hva en mann ikke skal være. Vi skal holde fast ved det siste.

Hvis menn var en bedrift, hva ville en omdømmespesialist si etter at det nå har blitt kjørt ut over 7000 tweets hvor ledere, rektorer, lærere, trenere, kjærester, pappaer og fremmede – alle menn – har fått passet sitt påskrevet. Hva ville Mannen AS måtte gjøre for å rydde opp i omdømmet sitt?

En kompis av meg sa noe spøkefullt i morges: Nå skjønner jeg hvordan somalierne har det. Det er ikke hyggelig å bli pekt på som en gruppe, enten om du føler deg truffet av tekstene eller ei. For mange føles det urettferdig og man blir sint. Det er ikke noe godt å få skylden for noe en ikke har gjort, eller i verste fall føler seg truffet av. Det er rett og slett ikke gøy å ufrivillig innlemmes i en gruppe eller holdning du tar avstand fra.

Under julebordsesongen var jeg på vei hjem fra en forlagsfest. Det var kort avstand og taxi var umulig å finne, så jeg gikk (om noe ustøtt) oppover Ullevållsgata. Halvveis hjemme dukket det opp ei ung jente foran meg. Hun gikk målrettet med blikket stivt foran seg. På dette tidspunktet kom jeg på at jeg ikke gikk på do før jeg forlot festlighetene i sentrum. Blæren var full og det hastet med å komme seg hjem. Jeg satte opp tempo. Jenta snudde seg, og dermed satte også hun opp tempo. Faen, tenkte jeg, og håpet at hun snart forsvant inn i en av sidegatene. Det gjorde hun ikke.

Alternativene strømmet gjennom hodet. Jeg kunne da ikke slå lens på en kirkegård? Vi nærmet oss toppen av bakken. Begge hadde økt tempo flere ganger. Jeg bannet inni meg nok en gang da jeg så hun gikk inn i MIN gate. Dette ble for ille. Jeg måtte si noe. Men hva? Skulle jeg liksom rope: ”hey, slapp av, jeg er bare veldig tissetrengt og må skyndte meg hjem”! Eller skulle jeg ta sjansen på et rykk. Litt som skiesset Northug, dog ikke like grasiøst. Trå til å fly forbi før hun fikk områdd seg? En slik kraftanstrengelse var en risiko. Nå som vi begge nærmest jogget, ville jeg enten skremme vettet av henne, eller tisse på meg. Ingen av delene var ønskelig.

Nå la jeg også merke til at dama holdt en flaskelignende gjenstand i hånden. Det siste jeg ville var å komme hjem til kjæresten dusjet av en pepperspray. Forsøke å forklare den du … Der og da hatet jeg å være en mann og jeg hatet Oslos renovasjonsetat eller parkvesen som ikke kunne sette opp festivaltoaletter i en hver gate i helgene.

Jeg er uenig med Martin Grüner Larsen i tweeten over, selv om jeg misforstår med vilje for å landet et poeng. Jo, det handler om meg, deg og alle oss menn, Martin. Vi er nødt til å tåle det. Et råttent egg ødelegger hele kurven. Man kan si mye rart om jenter, feminisme og mobiler i baklommen, det er ikke poenget nå. Vi kan ikke bestemme hvordan de skal være, vi må fokusere på oss selv. Et kvinnesyn blir til i barndommen. Alle menn har en mor. Noen har en søster, en datter eller en kjærest de er glad i. De vet hvordan de ikke vil at de skal bli behandlet. Innerst inne tror jeg alle menn er en ridder. Jeg håper derfor denne kampanjen vekker ridderne i oss alle. Ingen skal måtte se seg over skulderen på vei hjem i frykt for hva som kan skje. Spørsmålet er bare hva kan vi gjøre?

Og min egen ridderlighet etter julebordet? Nå hadde jenta foran meg dratt opp alle signaler på utrygghet. Et raslende nøkkelknippe, en udefinerbar boks (pepperspray I bet you …) og ikke minst frykt i blikket. Er det mulig! Jeg kunne ikke bare rope at jeg IKKE var en voldtekstmann, men bare en desperat mann med andre planer. Min troverdighet (i hennes øyne) måtte være lik null og min egen verdighet nektet meg å måtte forsvare meg på den måten. Jeg trengte vel ikke å måtte unnskylde meg for å vanke ute på kvelden? Målet mitt var lenger nede i gaten, dessverre var hun i veien. Med sammenbitte tenner og et press i blæren tok jeg affære. Je gikk jeg inn et smug og tok en omvei hjem. Kan neppe kalles heltemodig innsats, men om noen lurte, så kom jeg meg både helskinnet og tørr hjem.

B000QTZIY8_Large._V400457407_