Feeds:
Innlegg
Kommentarer

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Mr. Soerum!

For et par år siden, på skoleturne i Wales, plukket jeg opp en ide jeg måtte få testet på norske skolebesøk. Ikke den revolusjonerende leselysthypnosen, men noe ganske annet. Hvordan vil det funke?

I samarbeidet mellom Slik-litteraturfestival på Karmøy og Hay on Wye-festival reiste jeg som ”utvekslingsforfatter” til de Britiske øyer. En hel uke besøkte jeg skoleklasser i Wales. Jeg fikk se rugby, høre språk jeg neppe kan lære, og jeg møtte hundrevis av morsomme, høflige og engasjerte elever og lærere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Jeg gjorde som jeg pleide. Kom i collegegenseren og Nike-sneakersene og viste frem bøkene og middelalder-effekter. Først var jeg bekymret og lurte på om de ville forstå engelsken min. Derfor fikk jeg oversatt foredraget mitt om ”Korsfarerne” og brukte noen dager på å pugge det. Elevene var kjempeentusiastiske og alle besøk var fantastiske.

I slutten av uken skulle jeg på en uformell middag der flere av lærerne var invitert. Jeg lurte litt på hva de syntes, spesielt siden en lærer i forbifarten nevnte at ”Så blodige bøker har vi ikke på engelsk”. Jeg tok på meg penskjorta og slipset jeg hadde tatt med. Disse britene var jo så pene i tøyet, så jeg kunne ikke fremstå som en villmann. Jeg møtte opp i baren og til min store forundring så jeg at samtlige lærerne kom i T-skjorter og hettegensere.

Cider

Cider

”De ble litt usikre på hvordan de skulle forholde seg til deg i begynnelsen,” sa en lærer til meg mens vi kastet dart og drakk cider.

I begynnelsen. Hva mente han? Var jeg nølende? Eller falt ikke vitsen om Gud og Facebook i god jord?

”Var det noe jeg sa?” spurte jeg og fryktet det var engelsken.

”Nei, men du var kledd som dem. De er ikke vant til det.”

Så slo det meg. Alle elevene hadde uniform, men det var collegegensere (I rødt som regel) og lærerne var på en måte uniformert de også i sine hvite skjorter og slips. Når jeg kom tråkkenes på besøk i Penderfield college genser og sneakers lignet jeg ingen lærer. Jeg var en forvokst elev.

På Britisk skole kler lærerne seg opp når du underviser. Upåklagelig antrukket med slips, mørk jakke og mørk bukse entrer til kunnskapens tempel. Alle dager. Hele året. De er Mr. Job eller Mrs Witherspoon og det lyser en autoritet og aura av dem – selv om de er 15 år yngre enn meg og har kviser!

Her i Norge har vi verken skoleuniform eller formel kleskode til lærerne. Heldigvis vil mange si. Selv er jeg litt ambivalent på begge deler.

Tatt på fersken på skoleturne.

Tatt på fersken på skoleturne.

I mange år har jeg sett forfattere og formidlere snakke til gutter om litteratur i hettegenser og sneakers som om de skal rett ut på skateboardet etterpå. Meg inkludert. Det er liksom normen blitt. Jeg vil på ingen måte kritisere hvordan folk går kledd. Det får være opp til hver enkelt. Det er en privatsak. Men har det innvirkning på hvordan jeg ville bli behandlet på skolebesøk? Om jeg kom med slips og skjorte – ville det skape skepsis eller ærbødighet? Ville jeg bli tatt for å være 50 år? En ny rektor?  Eiendomsmegler? Eller vil alt bare være som vanlig?

NRK-standarden

NRK-standarden

Så denne turneuken kler jeg meg formelt. Skjorte og slips. Hver dag. På hvert skolebesøk.

#jegharopplevd

Jeg er ikke feminist, men … I går startet en kampanje og farsott på Twitter. Tidsskriftet Fett oppfordret jenter til å fortelle om sine opplevelser knyttet til seksuell trakassering gjennom hashtaggen #jegharopplevd. Det satte i gang noen tanker.

Skjermbilde 2015-04-16 19.49.33

Simon Stranger kommenterte det slik:

Skjermbilde 2015-04-16 18.57.01

Som Simon og mange andre, fulgte jeg hastaggen både i går og i dag. Jeg syns det var skremmende og ikke minst trist lesning. Jeg ble rett og slett helt tom. Flere kommentere at de var flaue på vegne av menn. Noen mistet trua. Andre valgte å stille seg kritisk til det som ble kalt en hekseprosess hvor mannen skulle druknes. At dette var beviset for at mannen var det svake kjønn og måtte beskyttes. Atter andre ytret seg om kampanjen ble utnyttet til såkalt snikskryt.

Både politisk rådgiver Martin Grüner Larsen og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug var kjapt ute med å tie dem som forsøkte å sabotere prosjektet.

Skjermbilde 2015-04-16 18.58.11

Og:

Skjermbilde 2015-04-16 19.00.37

Flere av de kvinnelige innleggene var humoristiske og milde, mens andre rett og slett henviste til misbruk og handlinger med strenge straffer om det skulle ha blitt tatt til domstolene. En del av twitrerne fikk mye oppmerksomhet og støtte, også i media.

Jeg tror likevel ingen friske mennesker ville ha ”skrytt på seg” en voldtekt eller grov trakassering via sosiale medier. Hva ville det ha tjent? Skulle man liksom være mer attraktiv fordi en mann ville ha deg i fylla og snøvlet dritt fordi du sa nei? Gjøre seg interessant? Nei, nei, nei. Jeg tror heller det har kosta jævla mye for mange å skrive de ordene her. For mange er det hendelser de aldri har snakket om tidligere. Det er godt gjort. Nå må vi finne ut hva vi gjør videre.

Jeg har lest om kvinner som i barndommen måtte sitte på rektors kontor mens han befølte seg selv. Jenter som våknet på fest av å ha bestekompisen sin inni seg og følte seg sviktet. Menn som har fulgt etter dem en sen kveld og beskrevet en detaljert voldtekt bare noen meter bak ryggen deres. I den enorme mengden utsagn og hendelser, er det umulig å etterprøve, bevise eller se sakene fra flere sider. Vi må lese å tolke teksten slik den er. Innimellom rammer det å lese, så det gjør vondt i mellomgulvet. Jeg skjønner at kampanjen i ytterste konsekvens kan gi et skjevt bilde av hva en mann er, når tekstenes funksjon er å vise hva en mann ikke skal være. Vi skal holde fast ved det siste.

Hvis menn var en bedrift, hva ville en omdømmespesialist si etter at det nå har blitt kjørt ut over 7000 tweets hvor ledere, rektorer, lærere, trenere, kjærester, pappaer og fremmede – alle menn – har fått passet sitt påskrevet. Hva ville Mannen AS måtte gjøre for å rydde opp i omdømmet sitt?

En kompis av meg sa noe spøkefullt i morges: Nå skjønner jeg hvordan somalierne har det. Det er ikke hyggelig å bli pekt på som en gruppe, enten om du føler deg truffet av tekstene eller ei. For mange føles det urettferdig og man blir sint. Det er ikke noe godt å få skylden for noe en ikke har gjort, eller i verste fall føler seg truffet av. Det er rett og slett ikke gøy å ufrivillig innlemmes i en gruppe eller holdning du tar avstand fra.

Under julebordsesongen var jeg på vei hjem fra en forlagsfest. Det var kort avstand og taxi var umulig å finne, så jeg gikk (om noe ustøtt) oppover Ullevållsgata. Halvveis hjemme dukket det opp ei ung jente foran meg. Hun gikk målrettet med blikket stivt foran seg. På dette tidspunktet kom jeg på at jeg ikke gikk på do før jeg forlot festlighetene i sentrum. Blæren var full og det hastet med å komme seg hjem. Jeg satte opp tempo. Jenta snudde seg, og dermed satte også hun opp tempo. Faen, tenkte jeg, og håpet at hun snart forsvant inn i en av sidegatene. Det gjorde hun ikke.

Alternativene strømmet gjennom hodet. Jeg kunne da ikke slå lens på en kirkegård? Vi nærmet oss toppen av bakken. Begge hadde økt tempo flere ganger. Jeg bannet inni meg nok en gang da jeg så hun gikk inn i MIN gate. Dette ble for ille. Jeg måtte si noe. Men hva? Skulle jeg liksom rope: ”hey, slapp av, jeg er bare veldig tissetrengt og må skyndte meg hjem”! Eller skulle jeg ta sjansen på et rykk. Litt som skiesset Northug, dog ikke like grasiøst. Trå til å fly forbi før hun fikk områdd seg? En slik kraftanstrengelse var en risiko. Nå som vi begge nærmest jogget, ville jeg enten skremme vettet av henne, eller tisse på meg. Ingen av delene var ønskelig.

Nå la jeg også merke til at dama holdt en flaskelignende gjenstand i hånden. Det siste jeg ville var å komme hjem til kjæresten dusjet av en pepperspray. Forsøke å forklare den du … Der og da hatet jeg å være en mann og jeg hatet Oslos renovasjonsetat eller parkvesen som ikke kunne sette opp festivaltoaletter i en hver gate i helgene.

Jeg er uenig med Martin Grüner Larsen i tweeten over, selv om jeg misforstår med vilje for å landet et poeng. Jo, det handler om meg, deg og alle oss menn, Martin. Vi er nødt til å tåle det. Et råttent egg ødelegger hele kurven. Man kan si mye rart om jenter, feminisme og mobiler i baklommen, det er ikke poenget nå. Vi kan ikke bestemme hvordan de skal være, vi må fokusere på oss selv. Et kvinnesyn blir til i barndommen. Alle menn har en mor. Noen har en søster, en datter eller en kjærest de er glad i. De vet hvordan de ikke vil at de skal bli behandlet. Innerst inne tror jeg alle menn er en ridder. Jeg håper derfor denne kampanjen vekker ridderne i oss alle. Ingen skal måtte se seg over skulderen på vei hjem i frykt for hva som kan skje. Spørsmålet er bare hva kan vi gjøre?

Og min egen ridderlighet etter julebordet? Nå hadde jenta foran meg dratt opp alle signaler på utrygghet. Et raslende nøkkelknippe, en udefinerbar boks (pepperspray I bet you …) og ikke minst frykt i blikket. Er det mulig! Jeg kunne ikke bare rope at jeg IKKE var en voldtekstmann, men bare en desperat mann med andre planer. Min troverdighet (i hennes øyne) måtte være lik null og min egen verdighet nektet meg å måtte forsvare meg på den måten. Jeg trengte vel ikke å måtte unnskylde meg for å vanke ute på kvelden? Målet mitt var lenger nede i gaten, dessverre var hun i veien. Med sammenbitte tenner og et press i blæren tok jeg affære. Je gikk jeg inn et smug og tok en omvei hjem. Kan neppe kalles heltemodig innsats, men om noen lurte, så kom jeg meg både helskinnet og tørr hjem.

B000QTZIY8_Large._V400457407_

Christiane Delord er misfornøyd med at elevenes undervisningstimer forsvinner. Hun vil fjerne elevsamtaler og orienteringsmøter med helsesøster, politibesøk og kulturinnslag. Det er ikke alltid du skal høre på læreren.

Arnt Orskaug ved Åretta ungdomsskole på Lillehammer har loggført hvordan naturfagstimer har forsvunnet til “andre ting”. Ekstra moro er det da at jeg skal til Åretta skole i mars. Jeg gleder meg til å komme på forfatterbesøk, og håper Arnt står klar, fordi jeg skal få ham til å kaste loggboken, lovprise DKS og lese flere romaner etter endt besøk. Jeg er i løpet av en skoletime innom naturfag, matte, engelsk og norsk så han må gjerne ta notater!

Screenshot 2015-02-17 18.06.33

Jeg har besøkt flere hundre skoler og flere tusen elever de siste ti årene. Jeg har sett den norske skolehverdagen fra Bardu i nord til Grimstad i sør. Jeg har truffet lærere og elever i alle kategorier og i de fleste situasjoner. Jeg har alltid tenkt at et forfatterbesøk kan gi verdifull kompetanse og er et tilskudd til samtlige fag.

 

Jeg får skryt av lærere som sier at jeg har klart å engasjere de elevene som sjeldent er aktive eller som ikke følger med i den ordinære undervisningen. På lærerværelset kommer det ofte kommentarer om at jeg sier mye av det samme som læreren, men at elevene hører på ”oss”. ”Oss” antar jeg da er de besøkende fra DKS. Så noe riktig må vi forfatterne gjøre. Jeg har ikke følelsen av at Arnt og Christiane snakker for flertallet, selv møter jeg flest positive og engasjerte lærere. De er ikke alltid forberedt, men shit au! Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de er åpne for at eleven deres skal få nye innfallsvinkler og møte noe annet enn klasseroms-hverdagen. Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det har å si.

Det som stjeler undervisningstid mener Delord er: PRYO-uke (praktisk yrkesorientering), Kinobesøk, utstillingsbesøk, tryggtrafikksenter-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger uten grenser, besøk på utdanningsmesser. Også orienteringsdager, sportsdager, skidager, elevsamtaler, samtale med rådgiver, samtale med helsesøster, fadderordningen.

Alt som nevnes over er viktig i en ungdoms liv. Helsesøster og rådgivere kan fortelle at 1 + 1 kan bli 3 (noe du ikke lærer i mattetimen). Her er det aktiviteter som beriker og skaper holdninger, identitet og fremtidsretta ungdom.

Barn og ungdom er ikke roboter, de har følelser og trenger mer en naturfags-undervisning for å fungere. Elever som mistrives vet vi heller ikke lærer så godt. Og jeg trenger vel ikke å blafre for mye med PISA-tester for å minne om ståa her til lands … Når elevene slutter å lese, faller lesekompetansen som igjen rammer pensumlesningen. Da er det godt at det finnes mennesker som kan inspirere til lesning!

Kreative og innovative mennesker som skaper en bulk i universet som Steve Jobs, Bill Gates, Anita ”Tinteguri” Traaseth eller Elon Musk ville sannsynligvis aldri ville komme ut av en norsk skolehverdag, om de da ikke får impulser utenfra.

Delord oppleves som noe mangelfull i forståelsen av hvordan en skoleturne fungerer: ”Der hersker det en kultur om at man ikke sier nei når et omreisende teater eller en forfatter varsler sin ankomst.” Om hun ser for seg omreisende forfattere og teatertrupper som noe litt tilfeldig, Rasmuss-på-loffen-aktig-hendelse bør hun vite at bak besøket ligger det en knallhard organisering fra turneorganisasjoner. Ikke bare legger de turneplaner flere år i forkant, men de siler og selekterer våre beste forfattere som igjen legger ned et betydelig forarbeid før skolebesøk.

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Delord mener forfatterbesøk bryter med undervisningsopplegget og at det burde være kvoter på utenomfaglige aktivitet. Jeg syns det er trist at hun velger å se på disse besøkene som ufruktbart for elevene. Jeg forstår at hun ønsker å gi elevene de timene de har krav på, men kanskje ligger svaret heller i å fjerne vinter- og høstferier ? Det avbryter undervisningen i større grad. Mange foreldrene tar ikke ut ekstra ferieuker. Derfor blir dette meningsløse avbrekk fra skolen for elevene. Men jeg har skjønt at den diskusjonen er mindre populær hos lærerne.

Om man skal skape gode, hele mennesker, må undervisningsminister Røe Isaksen forstå at skole er mer enn å lære å telle til tre. Elevene trenger å bryte om en monoton skolehverdag. Læring er alt fra Angry birds til å falle på trynet. Et besøk fra fagbokforfattere som har oppdaget sjeldne dinosaurer, en forfatter som skriver om misbruk av anabole steroider eller en musiker som har slått gjennom i USA kan være de 45 viktigste minuttene det året. Hvordan forlag og forfattere lager en roman fra idé til ferdig bok er en lang prosess, men som inneholder mye verdifull læring også for skolehverdagen. Jeg har til dags dato ikke møtt en skoleklasse hvor begrepet ”Ja-fase” er noe de kjenner, mens alle gründere og innovative mennesker nikker gjenkjennende. Jeg syns det er rart at de kreative yrkene som litteratur, film og musikk ikke tas inn i skolen i langt større grad. Det er ofte her det banebrytende og de mest interessante prosessene skjer.

Forrige gang jeg var på Lillehammer møtte jeg en ung fyr på butikken.

”Du husker sikkert ikke meg,” sa mannen. ”Men du var på skolebesøk hos oss da du var debutant!”

Beskjemmet kunne jeg telle tilbake at det var 15 år siden. Jeg hadde snakket om debutboka ”Du elsker meg”. Det som hadde festet seg var at jeg hadde elsket astronomi siden jeg var liten, men aldri fikset matematikk og at jeg derfor ga opp å studere astrofysikk – noe jeg angret på. Det hadde fått ham til å tenke. Han var på det tidspunktet jeg var på besøk, ordentlig skolelei, men han kunne tenke seg å jobbe med data og derfor bli ingeniør. ”Du fikk meg til skjerpe meg det siste året,” sa han og lo. Fremdeles er jeg litt overrasket over at mitt forfatterbesøk skapte en ingeniør, men om det stemmer, er det en fin tanke. Forhåpentligvis er det mange andre som takket være ”utenomfaglige” aktiviteter har fått tent en drøm, sett en fremtid eller funnet seg selv. Ofte må man ut av rutinene sine for å komme videre, enten man skal vinne en Nobelpris eller skrive et foredrag om Camilla Collett.

camillacollett

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Året nærmer seg slutten. Når andre oppsummerer, starter jeg på bunken som jeg har gledet meg til siden september.

IMG_9891

Det er imponerende mange som har levert lister over de beste bøkene i 2014. Jeg syns det er fantastisk at flere har så god oversikt over bokhøsten og våren. Selv må jeg bare innrømme det, november og desember er hektiske måneder. Lesetiden blir knapp. Derfor er dette en periode hvor jeg overkjøper og hamstrer til roligere tider. Forhåpentligvis i romjula og januar, når kontoen er skrapt og været kjipt, blir det lesing. Men når jeg plukker bøker, er det likevel med en innstilling og forventning. Her følger en liste over titler jeg har spart til rolige tider:


Tegneserier:

9788292796238

AYA fra Yopougon (sesong 2)

Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Minuskel forlag

Alexander Leborg og Minuskel forlag gjør en kjempeinnsats i å tilgjengeliggjøre kvalitetstegneserier fra utlandet på norsk. Denne serien beskriver Afrika og Elfenbenskysten i perioden 1970-80 årene. Det er en lett stemning og et annerledes Afrika enn det vi ser på nyhetene. En varm og fargerik serie som skal nytes i romjulen.

 CoverKinaTownWeb-210x300

Kinatown

Øyvind Lauvdahl og Jens K Styve

Jippi Forlag

Tegneserie-nettstedet Empirix brukte ordet ”amatørmessig”, men oppfølgeren til ”Torsken Bel Air” som kom i 2003 kan vel på ingen måte være det? Både Styve og Lauvdahl er navn jeg har godt forhold til fra tidligere utgivelser, og jobbet selv med Lauvdahl med boken «Legg cricket på is». Kinatown skildrer et utkant-Norge i tegneserie. Det er gjort med hell før bla. av Sigbjørn Lilleeng i bøkene «Nebelgrad Blues». «Torsken Bel Air» får du forresten for 35,- spenn hos jippicomics!

0-omslag_web-210x300

Du snakker med feil person

Martin Ernstsen

Jippi forlag

Martin Ernstsen er en kommende stjerne. En tydelig strek med særegne trekk. I tillegg til tegneserier har Ernstsen utgitt en barne- myldrebok ”Hvor er Albert” (Cappelen Damm 2013) og var redaktør for tegneserieantologien ”SMUSS” (Cappelen Damm 2014) sammen med Lene Ask. ”Du snakker med feil person” er en samling med striper fra 2007-2014. Det til og med tegnet inn en berømt redaktør her. Derfor et must for min del.

Hentet fra "Du snakker med feil person"

Hentet fra «Du snakker med feil person»


Romaner/ skjønnlitteratur

cover36437-medium

All that is solid melts into air

Darragh McKeon

Viking-Penguin

Jeg så coveret på instagram da boka ble lansert, og tenkte: Den må jeg bestille! Ikke som ebok, men som ordentlig papirbok. Dette er en slags kollektivroman fra Russland i 1986. Vi følger mennesker i de skjebnefulle dagene da Tjernobyl kraftverket tok kvelden. 2014 var året da ”alle” skulle ha rispapir på smussomslaget, men jeg digget bare hvordan tittel og omslag fikk til en slags kvelende følelse. Darragh McKeon er ire og romanen er hans debut. Fikk ikke mindre lyst til å lese etter jeg så denne artikkelen i The Guardian.

9788203357671_1

Mine fem år som far

Bjarte Breiteig

Aschehoug

Breiteigs første roman. Har skrevet glitrende novellesamlinger tidligere. Blant annet ”Fantomsmerter” (Aschehoug 1998) som jeg leste på en flytur til Bergen og var siste mann som gikk av. Breiteig går inn i det ubehagelige og vonde. En far mistenkes for overgrep og et liv avdekkes. Romanen har fått gode anmeldelser og er trukket frem som en av årets mest interessante romaner. Neppe noen feelgood-roman, men regner med at det leveres. Forfatteren sier selv til Aftenposten:

– Jeg har jo høye forventninger til romanen selv. Og jeg er nok mer stolt enn nervøs. Jeg føler at jeg har fått til noe stort, pløyd en ny åker hvor jeg kan dyrke nye ting.

9788202451721

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm

Cappelen Damm

Krø er en nygotisk grøsser fra verdens ende, står det å lese på baksiden av boken. Snakker vi moderne sci-fi? Hallstrøms debut fikk tittelen: ”Du er ikke død før jeg har sluttet å elske deg” som smalt godt, og nå altså den litt mindre tilgjengelige ”KRØ”. Krø som skal være en øy langs vestkysten. Det er der handlingen skal finne sted, og som grøsser vi jeg tro det blir øde øy-problematikk. Jeg er uansett nysgjerrig etter å ha holdt den svarte boka i hånden noen sekunder i bokhandelen. Omslaget ga assosiasjoner til TRON, bare uendelig mye dystrere. Med sine drøyt 200 sider, tenker jeg at Hallstrøms andre bok leses raskt, men håper stemningen og opplevelsen blir sittende.

The best of mcSweeny

Internet tendency

2015 er vel året flere norske forfattere skal skrive kritisk og om sosiale medier og romantisere om gamle DOS. Om de gjør det, leser de nok denne samlingen. Det skiltes blant annet med: Hamlet (The Facebook newsfeed edition). McSweeneys hadde en nettside med samme navn for femten år siden, så det er åpenbart på tide å mimre litt.


Barne- og ungdomstitler

Basic CMYK

Flukten

Torborg Igland og Amund Hestsveen

Gyldendal

En sci-fi-roman. Staten Skandia er blitt et sted hvor kulturidentiteten er utslettet. Kunst, litteratur og musikk er forbudt. Første bok i en serie om Norden 60 år frem i tid. Det kommer stadig flere sci-fi-titler på norsk, og det har vært mye bra de siste par årene. Igland med Statsvitenskap, sosialøkonomi og Arkitektur-utdannelse, og Hestsveen med historiebakgrunn har åpenbart nok bakgrunnstoff å ta fra. Science fiction er tross alt rent oversatt, fiksjon rundt vitenskap og forskning.

9788203258176_4

Audhild Solberg

Kampen mot superbitchene

Aschehoug

Vinner av årets ARKs barnebokpris. Åpenbart en bok som traff kidsa. Mulig jenter mer enn gutter. Uansett. Alltid spennende når en debutant vinner priser og Superbitchene har høstet mange lovord. Jeg er kanskje litt lei av mobbebøker og jenter med briller-problematikk, men Solberg skal absolutt leses.


Sakprosa/ biografier

Innbundet_fullbok

Kjell Askildsen. Et liv

Alf van der Hagen

Oktober forlag

Alf van der Hagen utga en rekke intervjubøker (”Dialoger”) på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Han intervjuet kommende, unge forfatterstemmer i en tid hvor debutanter og unge forfattere var like spennende som overvåkning og reality-programmer i dag. Det er dokumentasjon som er lesbart selv i ettertid, og jeg benyttet/rippet/samplet et intervju av Linn Ullmann i boka ”Fundamentalt nå” (Oktober forlag 2002) for å gi hovedpersonen en helt særegen stemme. Intervjuformen i ”Diaologer” er uformell og Hagen fikk mye nytt ut av intervjuobjektene. Boken om Askildsen var Brage-nominert i 2014 og forfatteren som intervjues er ikke blant dem som har oversnakket tidligere. I hele høst har kollegaer sitert fra boken og Kjell Askildsens verker. Ingen tvil om at dette er en av høstens viktigste litterære biografier.

9788202455224

Kapitalen

Thomas Piketty

Cappelen Damm

Thomas Piketty er ikke bare en kvinnebedårer og økonomisk popstjerne, men boken ”Kapitalen” forsøker å klargjøre hvorfor de rikere blir rikere, og de fattige mer eller mindre forblir fattige. Den blå-blå regjeringen har nok bidratt til at flere av oss har vært kritisk til skattelette for de rike. Den kjempende middelklasse gikk derfor mann av huse da Piketty gjestet Oslo denne vinteren. Boken ble revet ut av bokhyllene. Manifest forlag har også utgitt en tegneserie om boken. I resten av verden har hovedverket allerede vært en bestselger, selv om kritiske røster hevder underlaget ikke er så nøyaktig og dermed stiller spørsmål med konklusjonen.


Guilty pleasure

dd

Brendan Simms

The longest afternoon

Allen Lane

400 menn som avgjorde slaget med Waterloo, sier undertittelen. Akkurat det kan man ta med en klype salt. Det var selvfølgelig flere avgjørende hendelser og valg som førte til Napoleons nederlag i Belgia. Likevel er kampen rundt gården La Haye Saint viktig i de tre dagene kampene varte. Jeg tok turen til Waterloo i høst for å drive research til kommende bok. Sommer 2015 er det også 200 år siden Napoleon ble slått for siste gang og Europa fikk Pax Britanica – hundre år med fred før ting skar i en stygg retning i 1914 …

Denne høsten vant Jon Ewo Riksmålsprisen for boken «1957». Jeg holdt tale i for vinneren i Gjøvik. Der var også Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Kulturdepartementet som delte ut prisen. I talen min hyllet jeg forfatteren, men hadde også noen kritiske bemerkninger til den sittende regjeringens tanker om støtte til litteraturen. Deler av talen ble offentliggjort i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsskrift, men noe ble altså utelatt. Her følger talen i sin helhet.

IMG_9860

Aller først vil jeg gratulerer Jon, på vegne av forlaget Cappelen Damm og alle vi som har hatt gleden av å jobbe med deg. Dette er morsomt! Jeg vil også takke Riksmålsforbundet for denne festen og flotte seremonien her på Gjøvik.

Da jeg begynte i forlaget for 11 år siden, var det faktisk Jon Ewos manus jeg fikk i hendene som første oppdrag i et vikariat som ble til en fast stilling. Det var ikke denne boken, naturlig nok. Det første manuset jeg leste, det var en bok om en fyr som het Otto. Otto Monster.

Jeg var grønn, helt ny i forlagsbransjen og skulle bli kjent med en lilla krabat som ikke var like ny, men som skulle bli veldig viktig for veldig mange.

Otto Monster-bøkene blir utgitt i Leseløvene. Og når jeg reiser rundt og snakker om lesning med barn og ungdom, pleier jeg å ha en liten håndsopprekning for å se hva som leses. Nesten alle rekker opp hånden når Otto nevnes. Jeg tør påstå at Otto Monster og Jon Ewos bøker har vært med på å forme en generasjon lesere.

Da Otto-bøkene først kom, var bokhandlerne ganske skeptiske. De torde knapt ha bøkene fremme, i tilfelle de kunne støte noen. De var kanskje redd for at mor og far syntes monstrene var skumle eller ekle.

På biblioteket, derimot, var det noen luringer som skjønte det tidlig; de så at barna elsket bøkene. At det fikk dem til å lese og ikke minst ga dem lyst til å lese mer. Etter hvert fulgte bokhandlerne med, og Jons bøker har ligget fremme i bokhandlerne etter det.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewos forfatterskap er ikke bare Leseløver, men skumle Marg&bein, spennende og nyskapende faktabøker og ungdomsbøker som tør utfordre leseren. Dette er rett og slett en solid og etablert forfatter som også når lesere utenfor våre landegrenser. Derfor er det ingen lettvekter som Riksmålsforbundet hyller i dag.

Kanskje ikke like populær hos far og mor som hos søster og bror. Men heldigvis har vi bibliotekene. Der kan barna selv bestemme hva de skal låne. For det er ikke alle foreldre som gir barna penger til å kjøpe bøker, og hvert fall ikke selv. Ofte vil en forelder ha et ord med i laget.

Hvor mange barn har fått 500 kroner hånden og blitt sluppet løs i en bokhandel?

Noen her inne?

Ikke mange.

Så heldigvis kan du gå på biblioteket.

Der kan du bestemme.

riksmaal

Når jeg står her i dag, så er jeg en smule pissed – er det lov å bruke det ordet? Om det ikke står i Riksmålsordboken, er det kanskje på tide. Jeg er pissed på den nye regjeringen. De syns nemlig det er helt greit at de rike skal få noe som kalles skattelette. Det betyr at de kan bli enda rikere. De har også bestemt at mamma og pappa skal få lov å kjøpe enda flere flasker rødvin på taxfree, men bøker på bibliotekene?

Jeg ikke så sikker på om den nye regjeringen syns det er like viktig.

Det regjeringen ønsker er å kutte 20% av tilbudet for barn og ungdom.

Det er dramatisk.

Så om du har lyst til å lese den romanen om jenta som fikk baby da hun var 15 år, så er det ikke sikkert at du vil be mamma kjøpe den til deg? Da kan det hende at biblioteket heller ikke har den neste år. Eller om du har lyst til å lese fortsettelsen av Game of Thrones, så kan det hende den ikke vil finnes på norsk i det hele tatt og at du må bestille den på Amazon og lese den på engelsk.

Jeg syns det er trist at bibliotekene som har vært med på å synliggjøre forfatterskap som prisvinneren Jon Ewos, kanskje ikke vil få de nye bøkene hans i alle bibliotekene neste år – at du som ung låner kanskje må stå i kø i fem måneder for å få lest den, eller må dra til Hamar for å få tak i den. Men om det skjer: Send en mail til noen som er rike – de kan sikkert gi deg en bok; de har tross alt fått skattelette. En sum penger som kunne ha kjøpt inn 10 bøker til hvert eneste barn i dette landet. Og om du ikke finner mailadressen til noen som er rik, så er det lettere å sende en mail til statsministeren.

Klar melding: Ikke kødd med bøkene til unge lesere …

Kunnskap for en kommende generasjon er den aller viktigste jobben Kulturdepartementet gjør. Jeg syns det er ugreit å stjele fra barn. For barn har ikke den samme kjøpekraften som rike, rødvinsdrikkende voksne, barn er dem som er mest avhengig av et gratis lesetilbud. Og som trenger mangfold.

En verden uten bøker

Er en verden uten språk

Blir en verden uten tanke

Det er begrenset hva YouTube kan gi. En dag går du lei søte katter som forsøker å komme ut av pappesker – du kommer til å tenke at det må være noe mer i livet.

Kanskje du oppdager kjærligheten, eller dessverre møter døden eller rett og slett trenger å vite hvem Camilla Collett var, og helst innen fredag.

Da er bøker greie å ha.

Kanskje du kommer til å tenke: Hva ville skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Hva ville jeg ha gjort om jeg skjønte at den lastebilen der ute var full av små barn, og at de skulle kjøres til en leir i et annet land for å drepes. Hva ville jeg ha gjort om onkelen min viste seg å være en mann som syntes at noen mennesker var mer verdt enn andre, og at drap var helt greit? Dette er noen av spørsmålene som Jon Ewo stiller i denne romanen.

Ikke bare gir han oss spennende historie, han setter verdenshistorien på hodet og får oss til å tenke. Og tenke gjør vi bare mindre og mindre av. Hvis vi alle leser litt mer, tenker vi desto bedre og det vil garantert gjøre verden bedre.

Tusen takk, Jon, for du gjør oss smartere. Gratulerer!

Om dagen er jeg redaktør for oppbyggelige leseopplevelser for barn og ungdom. Når mine egne barn har lagt seg på kvelden, skriver jeg en fremtidsdystopi du håper aldri vil komme – selv om du vet det er uunngåelig.

Nå jobber jeg med siste bind i trilogien ”Dødsengler”. Her gis et innblikk til en fremtidsverden. Mennesket lever på lånt tid. Inni oss er det nemlig forutbestemt når vi skal forsvinne fra kloden, det ligger en tidsinstillt bombe i genene våre.

IMG_9719

Om kvelden: Ser over egne notater på manus. Retter opp. Gjenta.

Jeg ser på manusbunken, 240 sider ligger på kjøkkenbenken. Har nettopp sendt til redaktøren min på Aschehoug. Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle bruke nesten fem år på et sci-fi-skriveprosjekt. Første bind kom i 2011 og forhåpentligvis kommer tredje delen til våren. Det er fremdeles et stykke igjen. Mange kvelder hvor jeg vil savne Netflix, men det glemmes fort når jeg suges inn i universet hvor alt kan skje.

Droppet jeg frokost, trening og fast jobb, kunne jeg nok ha blitt ferdig tidligere, men da datteren min Ea ble født måtte verden stå stille noen måneder. Heldigvis.

Det handler om tidsreiser

Tid er også en viktig faktor i ”Dødsengler”. Den er opphevet. Det handler om tidsreiser. Målet var å skrive en lang fortelling med elementer av Sci-fi som jeg savnet i ungdomslitteraturen og at det skulle kræsje med realismen. Da jeg startet prosjektet i 2010 var det få prosjekter som lignet. Kunne man skrive om tidsreiser uten å bli som Brødrene Dahl og spektralsteinene? Kan man skrive begynnelsen helt til slutt i en trilogi?

Brodrene_Dal_8701

Dødsengler skrev seg ubehagelig nær virkeligheten og den siste delen blir derfor ekstra heftig. Kanskje mørkere enn det jeg selv trodde. Hvordan ser fremtiden for mennesket ut? Det blir hvert fall ingen God-natt-fortelling for barn … Motivasjon? At noen løfter opp universet og tenker at: ”Her skulle vi hatt Shia LaBeouf til å spille i TV-serien”.

Motivasjon i å tenke omslag!

Motivasjon i å tenke omslag!

 

Skriving er ensomt sies det. Fordi jeg egentlig er en utålmodig og sosial sjel, hender det at jeg noen ganger sier til meg selv: ”Steffen, du burde heller ha jobbet med film, eller teater eller reklame. Eller bare høytlesninger eller samarbeidet med et impro-teater.”

Noen ganger sier jeg jo også at jeg skal flytte på landet, eller skal begynne å spille et instrument. Man skal ikke høre på alt man sier til seg selv.

 

Gå til scenen

Etter å ha sett den amerikanske Singer/ songwriteren Rob Cantor fremføre ”Shia LaBeouf LIVE.” blir jeg utrolig glad. Joda han gjør det morsomt og overdrevet, men satan så mye kraft det er i scenen. Noterer bak øret. Ikke glem scenekunsten mellom iPad og Kindle.

I mellomtiden får jeg redigere og skrive om og om til jeg blir grønn, og glede meg til omslaget kommer fra designeren. Dansere, akrobater og mannskor får komme siden.

I fjor ble jeg invitert til SILK litteraturfestival på Skudenes. Stor stas! Den gangen lovet jeg dyrt og hellig at jeg skulle ta lappen om jeg ble invitert tilbake året etter. Det var etter noen glass vin på ”green room”. Veggene i Skudenes har ører …  Forrige onsdag hadde Kulturskrinet leid en bil og jeg hadde oppkjøring på fredag … Presset og muntlige avtaler la listen høyt.

 

Vroom

 

Mye kunne ha gått galt på oppkjøring, men det gjorde det heldigvis ikke. Jeg fikk kjøre opp i lunsjtid og det var et klassisk vestlandsvær i Oslo. En kjøreskolebil ble faktisk stående fast i en oversvømt elv den dagen. Kaoset passet meg godt og jeg besto. Så hurra!

 

Sommerfeldt bilsenter hadde egen hylle med skjønnlitteratur. Det er ikke alle steder som har!

Sommerfeldt bilsenter hadde egen hylle med skjønnlitteratur. Det er ikke alle steder som har!

Jeg fikk leiebil. Og for første gang kjørte jeg bil alene. R47 på Karmøy, den hvite Peugoten og Silk-festivalen vil alltid være i mine tanker. Jeg har blitt fortalt at man aldri glemmer sin første kjøretur. Og blinke meg ut av rundkjøringene kunne jeg også!

 

Fartsmonsteret som broren min kalte "En skobørste med hjul".

Fartsmonsteret som broren min kalte «En skobørste med hjul».

Kjøring har det blitt. Og hvilken følelse det er å ragge omkring med Dum Dum Boys på radioen! Jeg har besøkt skoler både til øst og vest. 8. Klassinger som jeg har fortalt om Dødsengler-trilogien og hvordan det er å skrive. I dag klemte vi inn 100 elever i et klasserom. Turde ikke ta selfie, men for et syn!

 

En siste tur med nyvunnet frihet: bilen levers tilbake :(

En siste tur med nyvunnet frihet: bilen leveres tilbake 😦

 

Skrivekurs

 

I morgen, fredag blir det skrivekurs. Det var ikke alle som fikk plass, så det måtte trekkes blant de som ville. Likevel fikk vi skviset inn 32 ungdomsskoleelever fra Vormeland, Stangeland, Danielsen, Bø, Åkra og Skudenes. Noen flere enn det som var tenkt.

 

Snakket om "Dødsengler 3: Endelikt" som kommer til våren. Og ja: det dukker opp et lik i første kapittel!

Snakket om «Dødsengler 3: Endelikt» som kommer til våren. Og ja: det dukker opp et lik i første kapittel!

 

Jeg skal forsøke å gi noen skrivetips. Tolv år som forlagsredaktør og 15 år som forfatter håper jeg har gitt meg noe. Det er alltid spennende å møte folk som liker å skrive. Høre hva de tenker og se ideen bli til setninger og fortellinger som de forhåpentligvis tør å lese høyt. Å komme inn i nye manus er noe jeg aldri blir lei av.

 

Boksignering

IMG_9415

Fredag klokka 14 blir det boksignering i bokhandelen på Skudeneshavn. Mange forfattere kvier seg for boksigneringer, men akkurat Hillesland Libris er en hyggelig affære. Der sitter man flere sammen med kaffe og twist. Var der i fjor og det ble skikkelig hyggelig. Bøker ble det solgt også. Jeg håper jeg treffer mange der!

Hillestad Libris har gjort om 2.etasjen til en bruktbokhandel og kafe under SILK. Genialt!

Hillestad Libris har gjort om 2.etasjen til en bruktbokhandel og kafe under SILK. Genialt!