Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:
Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.
Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?
Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.
Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?
Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?
Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.
Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?
Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …
Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?
Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.
Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?
The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema
Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.
Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?
Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.
