Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘annette münch’

”Har du en sønn eller en datter på en av ungdomsskolene vest for Akerselva i Oslo? Da må vi ta en prat. Hun var drita full i går. Og stein forrige helg.”

Slik starter Torkel Brekkes kronikk i VG.

Som forelder på Oslo vest er han bekymret for den oppvoksende slekt og foreldres manglende nærvær. Det er ikke nytt.

Jeg har vært redaktør for flere gode ungdomsromaner som tar for seg det Brekke viser til som råtten kultur. Men få foreldre ønsker at barna skal lese dem. De er liksom ikke ”hyggelige nok”.

Taran Bjørnstads roman ”DBY” fikk Riksmålsprisen. Boken ble også et teaterstykke som besøkte flere skoler. Romanen kjerne dreier i korte trekk rundt en fest, der ungdommer debuterer på flere vis. Både alkohol, svik, kriminalitet er ingredienser her.

9788202416843

Annette Münch har gjennom tre sterke romaner gitt leserne innblikk i ungdomskulturer. I den Bragenominerte ”Jenteloven” trer voldelige og sterke jentegjenger frem i all sin gru. I årets roman ”Badboy: Steroid” får vi sett hvordan sunn norsk ungdom kan begynne med dop og deretter nesten rive ned hele livet sitt. Hun er anerkjent og fikk også Kulturdepartementets pris for debuten sin ”Kaoskrigeren”. Og jeg kan nevne, mange, mange flere forfattere og bøker.

Også i min egen trilogi ”Dødsengler” har jeg jobbet med ungdomskarakterer som faller utenfor, eller som på en eller annen måte blir uglesett av voksne. I skrivende stund jobber jeg med siste bind og jeg vet at det vil bli diskusjoner. Uten at jeg skal røpe for mye her.

9788202449346

Må barna lese om sånne ting da?!

For diskusjoner har det blitt. Noen kritikere har kommentert at både Taran Bjørnstad og Annette Münchs universer blåser ting opp. Nåvel. Jeg kjenner forfatterne. Jeg vet hvordan de jobber med research, så jeg tør påstå at de tvert imot har underdrevet for nettopp etterstrebe det ”realistiske”.

Noen ganger har jeg fått telefoner til forlagskontoret. Fra illsinte foreldre som freser vilt i den andre enden. At vi (forlagene) gjør alt for å sjokkere, at de bladde gjennom den ufyselige boken som datteren (eller sønnen) leser i. Det handler om SEX, utbryter de triumfuerende – som om det er forbudt. De ruser seg! – som om ikke ungdom gjør det bak foreldrenes rygg.
Noen mammaer og pappaer som ringer, går til og med så langt å si at bøkene vi utgir frister ungdom til å gå over grenser …

Nå er det en stund siden sist jeg har fått en ilter telefon, jeg tror foreldre har vært for opptatt med nettbrettet denne sommeren, men jeg kjenner igjen tonen i Brekkes debattinnlegg. Frustrasjonen over å ikke være i stand til verken å lese dagens ungdom, eller kunne styre dem i noen særskilt grad.

Jeg siterer:

“Jeg må innrømme det: min interesse for denne ungdomskulturen har fått meg til å gjøre tvilsomme ting. Som å gå gjennom noen hundre Facebook-meldinger og chattetråder når mine egne ungdommer har glemt å lukke Macbookene sine om kvelden. Jeg har tatt skjermbilder og skrevet notater om fester, venner, oppkast og blackouts. Ikke bra, sikkert.”

Så spør Torkel Brekke om det er så galt da? At målet hans helliggjør målet. Han ønsker barna sine det beste. I sin frustrasjon har han sniklest de mest intime og private mail og chattetråder.

Personvern?

På den ene siden er det brudd på personvernet, på den andre siden er man som foreldre ansvarlig for barna. Har han ikke plikt til å sjekke om det foregår noe ulovlig der? En ting er naturligvis at Brekke også får tilgang på annen privat informasjon som ikke angår hans egne barn, men andres.
Eksperter oppfordrer til varsomhet når det kommer til å lese barnas chattetråder, og anbefaler heller sunn dialog med ungdommene. Det er med god grunn.

Det jeg lurer på er: Hjelper det at han har oversikt over barnas hemmeligheter? Vil de ikke uansett kunne gjøre hva de vil? At de ved hjelp av sosiale medier kan organisere fester, dopleveringer og andre ulumskheter mens de andre i huset sover? Jeg skjønner at Torkel Brekke reagerer, men har ikke det alltid vært slik?

Kan vi ikke si at vi syslet med mye som foreldrene ikke visste om?

Bare Oslo Vest?

Men på den andre siden sover Brekke trygt om natten:

”De fleste av ungdommene vil klare seg fint. Bli leger, advokater, arkitekter, journalister, professorer – som deg og meg.”

Som deg og meg?! Torkil Brekke er en vestkantforelder i Oslo. Litt sånn som Ullevåll Hageby fremstår i tv-serien ”Kampen for tilværelsen” – navlebeskuende, fremmedgjort fra verden og derfor lite interessant. Jeg reagerer på det. Ikke alle blir vel advokater og arkitekter? Hva med de andre? Hva med ungdommen over hele landet, ikke bare de fra særdeles ressurssterke hjem? Sandnes, Gvarv og Vemork?

“Vi foreldre er idioter. Vi sitter i designsofaene våre på vestkanten, smatter på den tørre Rieslingen, og lukker øynene, stikker fingrene i ørene og nekter å høre.”

Designersofa eller IKEA-sofa spiller ingen rolle. I alle hjem i hele landet finnes det ungdom som går ut, drikker, slåss og gjør ting de vil angre på. God utdannelse, ressurssterke foreldre eller kloke mødre og fedre er ingen garanti. Vi foreldre kan ikke fotfølge poden til de flytter hjemmefra. Det hjelper så lite. Vi er nødt til å stole på hverandre. Det er en vanskelig kunst å beherske: Å skjønne at vi ikke kan bestemme hva barna kommer til å gjøre. Og det skremmer vettet av oss. Også meg.

Når jeg får sinte telefoner eller mail så syns jeg det skinner gjennom. Redsel. At det de frykter er at barna skal gjøre noe annet enn dem. Stemme et annet parti, droppe det ”smarteste studiet”, ikke lese nok til prøven. Være med på russebuss, rett og slett ha andre verdier i livet.

Joda. Vi kan legge press, men hva hjelper vel det om de ikke ser det selv? Sånn sett kunne det være lurt å lese en god roman om noen som virkelig går på trynet, fremfor å gjøre det selv.

9788202429874

Og om du lurer på hvordan ungdommene har det utenfor Oslo vest? Da vil jeg anbefale å lese ”Fra ungdommen” en dokumentar hvor 25 ungdommer selv forteller. Du vil la deg sjokkere på godt og vondt.

Reklamer

Read Full Post »

Hei mann/kvinne i middels/stort firma som selger mineralvann/klær/aktiviteter/elektronisk utstyr/luksusprodukter. Vil du bruke noen tusenlapper på å nå barn og ungdom? Vil du være den som stolt presenterer faktalitteratur til barn? Det vil nemlig ikke kulturrådet lenger. 

FAKTA

Jeg elsker faktabøker. Har alltid gjort det. Min glødende interesse for litteratur kommer fra tålmodige bibliotekarer, stappfulle hyller med sakprosa og et ønske om å lære verden å kjenne. Jeg unner alle den opplevelsen.

Nå gjør regjeringen og kulturrådet grove innhugg i ordningen som skal sikre barn og unge fri tilgang til kvalitetsbøker som skal gi dem inspirasjon og lærelyst.

Jeg forstår at verden må gå fremover, men at noen er villig til å ofre fremtidens genier og verdensreddere på veien, og snuble ut i dårlige PISA-tester kan jeg ikke gå med på.

I de siste 14 årene har jeg vært forfatter, i 11 år har jeg jobber som forlagsredaktør for barn og unge hos Cappelen Damm. Jeg har vært ivrig på å utgi bøker for gutter og spesielt ivrig på å begeistre lesere med gode faktabøker. De siste årene har bøker som Hip-Hop av Øyvind Holen, Kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen, Nordover av Bjørn Ousland vunnet priser og blitt oversatt og skrytt opp i skyene utenfor våre landegrenser grunnet fornyelse av sjanger etc. etc. Til høsten kommer det to oppsiktsvekkende sakprosabøker på Cappelen Damm. De sprenger grenser og har allerede begeistret og beveget mange lesere. Norsk sakprosa kan og vil imponere og skape kloke lesere. Det skal ikke stå på dem.

Jeg reiser rundt på skoleturne flere uker i året. Da møter jeg flere tusen skoleelever. Vi prater om lesning og hva de liker og er opptatt av. For mange står sakprosaen høyt på lista. Fra før hadde vi en stusselig ordning hos Kulturrådet, nå er den mer eller mindre nede for telling.

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

HVEM TØR UTGI FAKTABØKER NÅ?

Tør jeg som redaktør be en forfatter skrive en faktabok som tar vedkommende to år å sluttføre, uten at det ligger en innkjøpsordning i bunn? Når jeg vet forfatteren sitter igjen med kanskje 15 000,- i hånda etter julesalget? Nei.

Er det økonomisk klokt å utgi bøker som ikke kommer på innkjøpsordningen? Nei.

Får vi færre og dermed et dårligere tilbud på faktabøker for barn og unge med kuttet? Utvilsomt.

Fortjener ikke unge lesere det beste? Hell yeah!

Skjer dette fordi det er så lett å ta fra barna fremfor Jon Fosse? Skjer dette fordi den blå-grå regjeringen mener at Wikipedia og You-tube er greie nok kilder for skoleelever? Skjer dette fordi de som bestemmer, syns kunnskap hører hjemme hos dem som har råd til det. Og ikke som et gratis gode i samfunnet?

INNSALGSPLANEN: (Kjære sponsor …)

I 2016 skal jeg utgi en faktabok – det var hvert fall planen.

Nå vet jeg ikke om jeg har råd.

Om boken ikke kommer på biblioteket, så vet jeg at om forlaget er villig til å tape penger som meg heller. Ikke alle kan være idealister. Og det er pokker meg ikke mange tusen kronene det er snakk om heller … og boken blir knallbra den, men det hjelper lite når den ikke finnes der ute.

Jeg kan ikke røpe for mye om tema eller innhold (om noen er dumme nok til å rappe ideen) men vi kan gjerne ta en prat om du vil høre mer, kjære Gründer.

Boka er ønsket av flere tusen elever. Jeg har allerede spurt dem:

”Ville dere ha lest en faktabok om xx xxx xxx?”

”JA!” Sier de.

Så forteller jeg litt om xxx xxx xxx og læreren sier:

”Du burde ha skrevet om dette, fordi det finnes så lite om det i skolebøkene.”

”Ja,” sier jeg. ”Det finnes ikke en eneste bok om emnet for barn og unge.”

”Er det sant?” sier læreren da.

Norsk faglitterære forfatteres forening mente at boken fortjente støtte og burde utgis (fikk nemlig en liten sum av dem). Så har en del andre litterære organisasjoner sett på det og er enig i at dette er fine greier, kanskje de sågar legger ut litt coins.

Så nå går jeg og drømmer om å finne en sponsor som kan dekke resten av utgiftene. Kanskje en som kjøper inn 1000 bøker som kan gis til bibliotekene? Og så noen lapper til meg, slik at jeg kan fullføre prosjektet sammen med forlaget mitt Aschehoug?

Kanskje sponsoren – DERES NAVN – kunne stått i tittelen?

Coca lola presenterer en faktabok om XXX XXX?

Eller kanskje en logo på hver side der pagineringen står? Eller kanskje en reklame på hver tredje oppslag i boken? Eller at jeg gikk med pannebånd eller T-skjorte med firmaets navn når jeg var på skoleturne? Mulighetene er mange. At vi ikke skal ha nye, norske sakprosabøker for barn og unge på landets biblioteker fra neste år, er ikke en av dem. Det skal vi ha, så får vi heller hore litt om det er det regjeringen mener er frihet.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker. Knapt plass til forfatteren å stå på her i bokhandelen i Grimstad.

Read Full Post »