Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Aschehoug’

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Read Full Post »

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Read Full Post »

Om dagen er jeg redaktør for oppbyggelige leseopplevelser for barn og ungdom. Når mine egne barn har lagt seg på kvelden, skriver jeg en fremtidsdystopi du håper aldri vil komme – selv om du vet det er uunngåelig.

Nå jobber jeg med siste bind i trilogien ”Dødsengler”. Her gis et innblikk til en fremtidsverden. Mennesket lever på lånt tid. Inni oss er det nemlig forutbestemt når vi skal forsvinne fra kloden, det ligger en tidsinstillt bombe i genene våre.

IMG_9719

Om kvelden: Ser over egne notater på manus. Retter opp. Gjenta.

Jeg ser på manusbunken, 240 sider ligger på kjøkkenbenken. Har nettopp sendt til redaktøren min på Aschehoug. Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle bruke nesten fem år på et sci-fi-skriveprosjekt. Første bind kom i 2011 og forhåpentligvis kommer tredje delen til våren. Det er fremdeles et stykke igjen. Mange kvelder hvor jeg vil savne Netflix, men det glemmes fort når jeg suges inn i universet hvor alt kan skje.

Droppet jeg frokost, trening og fast jobb, kunne jeg nok ha blitt ferdig tidligere, men da datteren min Ea ble født måtte verden stå stille noen måneder. Heldigvis.

Det handler om tidsreiser

Tid er også en viktig faktor i ”Dødsengler”. Den er opphevet. Det handler om tidsreiser. Målet var å skrive en lang fortelling med elementer av Sci-fi som jeg savnet i ungdomslitteraturen og at det skulle kræsje med realismen. Da jeg startet prosjektet i 2010 var det få prosjekter som lignet. Kunne man skrive om tidsreiser uten å bli som Brødrene Dahl og spektralsteinene? Kan man skrive begynnelsen helt til slutt i en trilogi?

Brodrene_Dal_8701

Dødsengler skrev seg ubehagelig nær virkeligheten og den siste delen blir derfor ekstra heftig. Kanskje mørkere enn det jeg selv trodde. Hvordan ser fremtiden for mennesket ut? Det blir hvert fall ingen God-natt-fortelling for barn … Motivasjon? At noen løfter opp universet og tenker at: ”Her skulle vi hatt Shia LaBeouf til å spille i TV-serien”.

Motivasjon i å tenke omslag!

Motivasjon i å tenke omslag!

 

Skriving er ensomt sies det. Fordi jeg egentlig er en utålmodig og sosial sjel, hender det at jeg noen ganger sier til meg selv: ”Steffen, du burde heller ha jobbet med film, eller teater eller reklame. Eller bare høytlesninger eller samarbeidet med et impro-teater.”

Noen ganger sier jeg jo også at jeg skal flytte på landet, eller skal begynne å spille et instrument. Man skal ikke høre på alt man sier til seg selv.

 

Gå til scenen

Etter å ha sett den amerikanske Singer/ songwriteren Rob Cantor fremføre ”Shia LaBeouf LIVE.” blir jeg utrolig glad. Joda han gjør det morsomt og overdrevet, men satan så mye kraft det er i scenen. Noterer bak øret. Ikke glem scenekunsten mellom iPad og Kindle.

I mellomtiden får jeg redigere og skrive om og om til jeg blir grønn, og glede meg til omslaget kommer fra designeren. Dansere, akrobater og mannskor får komme siden.

Read Full Post »

”Har du en sønn eller en datter på en av ungdomsskolene vest for Akerselva i Oslo? Da må vi ta en prat. Hun var drita full i går. Og stein forrige helg.”

Slik starter Torkel Brekkes kronikk i VG.

Som forelder på Oslo vest er han bekymret for den oppvoksende slekt og foreldres manglende nærvær. Det er ikke nytt.

Jeg har vært redaktør for flere gode ungdomsromaner som tar for seg det Brekke viser til som råtten kultur. Men få foreldre ønsker at barna skal lese dem. De er liksom ikke ”hyggelige nok”.

Taran Bjørnstads roman ”DBY” fikk Riksmålsprisen. Boken ble også et teaterstykke som besøkte flere skoler. Romanen kjerne dreier i korte trekk rundt en fest, der ungdommer debuterer på flere vis. Både alkohol, svik, kriminalitet er ingredienser her.

9788202416843

Annette Münch har gjennom tre sterke romaner gitt leserne innblikk i ungdomskulturer. I den Bragenominerte ”Jenteloven” trer voldelige og sterke jentegjenger frem i all sin gru. I årets roman ”Badboy: Steroid” får vi sett hvordan sunn norsk ungdom kan begynne med dop og deretter nesten rive ned hele livet sitt. Hun er anerkjent og fikk også Kulturdepartementets pris for debuten sin ”Kaoskrigeren”. Og jeg kan nevne, mange, mange flere forfattere og bøker.

Også i min egen trilogi ”Dødsengler” har jeg jobbet med ungdomskarakterer som faller utenfor, eller som på en eller annen måte blir uglesett av voksne. I skrivende stund jobber jeg med siste bind og jeg vet at det vil bli diskusjoner. Uten at jeg skal røpe for mye her.

9788202449346

Må barna lese om sånne ting da?!

For diskusjoner har det blitt. Noen kritikere har kommentert at både Taran Bjørnstad og Annette Münchs universer blåser ting opp. Nåvel. Jeg kjenner forfatterne. Jeg vet hvordan de jobber med research, så jeg tør påstå at de tvert imot har underdrevet for nettopp etterstrebe det ”realistiske”.

Noen ganger har jeg fått telefoner til forlagskontoret. Fra illsinte foreldre som freser vilt i den andre enden. At vi (forlagene) gjør alt for å sjokkere, at de bladde gjennom den ufyselige boken som datteren (eller sønnen) leser i. Det handler om SEX, utbryter de triumfuerende – som om det er forbudt. De ruser seg! – som om ikke ungdom gjør det bak foreldrenes rygg.
Noen mammaer og pappaer som ringer, går til og med så langt å si at bøkene vi utgir frister ungdom til å gå over grenser …

Nå er det en stund siden sist jeg har fått en ilter telefon, jeg tror foreldre har vært for opptatt med nettbrettet denne sommeren, men jeg kjenner igjen tonen i Brekkes debattinnlegg. Frustrasjonen over å ikke være i stand til verken å lese dagens ungdom, eller kunne styre dem i noen særskilt grad.

Jeg siterer:

“Jeg må innrømme det: min interesse for denne ungdomskulturen har fått meg til å gjøre tvilsomme ting. Som å gå gjennom noen hundre Facebook-meldinger og chattetråder når mine egne ungdommer har glemt å lukke Macbookene sine om kvelden. Jeg har tatt skjermbilder og skrevet notater om fester, venner, oppkast og blackouts. Ikke bra, sikkert.”

Så spør Torkel Brekke om det er så galt da? At målet hans helliggjør målet. Han ønsker barna sine det beste. I sin frustrasjon har han sniklest de mest intime og private mail og chattetråder.

Personvern?

På den ene siden er det brudd på personvernet, på den andre siden er man som foreldre ansvarlig for barna. Har han ikke plikt til å sjekke om det foregår noe ulovlig der? En ting er naturligvis at Brekke også får tilgang på annen privat informasjon som ikke angår hans egne barn, men andres.
Eksperter oppfordrer til varsomhet når det kommer til å lese barnas chattetråder, og anbefaler heller sunn dialog med ungdommene. Det er med god grunn.

Det jeg lurer på er: Hjelper det at han har oversikt over barnas hemmeligheter? Vil de ikke uansett kunne gjøre hva de vil? At de ved hjelp av sosiale medier kan organisere fester, dopleveringer og andre ulumskheter mens de andre i huset sover? Jeg skjønner at Torkel Brekke reagerer, men har ikke det alltid vært slik?

Kan vi ikke si at vi syslet med mye som foreldrene ikke visste om?

Bare Oslo Vest?

Men på den andre siden sover Brekke trygt om natten:

”De fleste av ungdommene vil klare seg fint. Bli leger, advokater, arkitekter, journalister, professorer – som deg og meg.”

Som deg og meg?! Torkil Brekke er en vestkantforelder i Oslo. Litt sånn som Ullevåll Hageby fremstår i tv-serien ”Kampen for tilværelsen” – navlebeskuende, fremmedgjort fra verden og derfor lite interessant. Jeg reagerer på det. Ikke alle blir vel advokater og arkitekter? Hva med de andre? Hva med ungdommen over hele landet, ikke bare de fra særdeles ressurssterke hjem? Sandnes, Gvarv og Vemork?

“Vi foreldre er idioter. Vi sitter i designsofaene våre på vestkanten, smatter på den tørre Rieslingen, og lukker øynene, stikker fingrene i ørene og nekter å høre.”

Designersofa eller IKEA-sofa spiller ingen rolle. I alle hjem i hele landet finnes det ungdom som går ut, drikker, slåss og gjør ting de vil angre på. God utdannelse, ressurssterke foreldre eller kloke mødre og fedre er ingen garanti. Vi foreldre kan ikke fotfølge poden til de flytter hjemmefra. Det hjelper så lite. Vi er nødt til å stole på hverandre. Det er en vanskelig kunst å beherske: Å skjønne at vi ikke kan bestemme hva barna kommer til å gjøre. Og det skremmer vettet av oss. Også meg.

Når jeg får sinte telefoner eller mail så syns jeg det skinner gjennom. Redsel. At det de frykter er at barna skal gjøre noe annet enn dem. Stemme et annet parti, droppe det ”smarteste studiet”, ikke lese nok til prøven. Være med på russebuss, rett og slett ha andre verdier i livet.

Joda. Vi kan legge press, men hva hjelper vel det om de ikke ser det selv? Sånn sett kunne det være lurt å lese en god roman om noen som virkelig går på trynet, fremfor å gjøre det selv.

9788202429874

Og om du lurer på hvordan ungdommene har det utenfor Oslo vest? Da vil jeg anbefale å lese ”Fra ungdommen” en dokumentar hvor 25 ungdommer selv forteller. Du vil la deg sjokkere på godt og vondt.

Read Full Post »

Hei mann/kvinne i middels/stort firma som selger mineralvann/klær/aktiviteter/elektronisk utstyr/luksusprodukter. Vil du bruke noen tusenlapper på å nå barn og ungdom? Vil du være den som stolt presenterer faktalitteratur til barn? Det vil nemlig ikke kulturrådet lenger. 

FAKTA

Jeg elsker faktabøker. Har alltid gjort det. Min glødende interesse for litteratur kommer fra tålmodige bibliotekarer, stappfulle hyller med sakprosa og et ønske om å lære verden å kjenne. Jeg unner alle den opplevelsen.

Nå gjør regjeringen og kulturrådet grove innhugg i ordningen som skal sikre barn og unge fri tilgang til kvalitetsbøker som skal gi dem inspirasjon og lærelyst.

Jeg forstår at verden må gå fremover, men at noen er villig til å ofre fremtidens genier og verdensreddere på veien, og snuble ut i dårlige PISA-tester kan jeg ikke gå med på.

I de siste 14 årene har jeg vært forfatter, i 11 år har jeg jobber som forlagsredaktør for barn og unge hos Cappelen Damm. Jeg har vært ivrig på å utgi bøker for gutter og spesielt ivrig på å begeistre lesere med gode faktabøker. De siste årene har bøker som Hip-Hop av Øyvind Holen, Kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen, Nordover av Bjørn Ousland vunnet priser og blitt oversatt og skrytt opp i skyene utenfor våre landegrenser grunnet fornyelse av sjanger etc. etc. Til høsten kommer det to oppsiktsvekkende sakprosabøker på Cappelen Damm. De sprenger grenser og har allerede begeistret og beveget mange lesere. Norsk sakprosa kan og vil imponere og skape kloke lesere. Det skal ikke stå på dem.

Jeg reiser rundt på skoleturne flere uker i året. Da møter jeg flere tusen skoleelever. Vi prater om lesning og hva de liker og er opptatt av. For mange står sakprosaen høyt på lista. Fra før hadde vi en stusselig ordning hos Kulturrådet, nå er den mer eller mindre nede for telling.

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

HVEM TØR UTGI FAKTABØKER NÅ?

Tør jeg som redaktør be en forfatter skrive en faktabok som tar vedkommende to år å sluttføre, uten at det ligger en innkjøpsordning i bunn? Når jeg vet forfatteren sitter igjen med kanskje 15 000,- i hånda etter julesalget? Nei.

Er det økonomisk klokt å utgi bøker som ikke kommer på innkjøpsordningen? Nei.

Får vi færre og dermed et dårligere tilbud på faktabøker for barn og unge med kuttet? Utvilsomt.

Fortjener ikke unge lesere det beste? Hell yeah!

Skjer dette fordi det er så lett å ta fra barna fremfor Jon Fosse? Skjer dette fordi den blå-grå regjeringen mener at Wikipedia og You-tube er greie nok kilder for skoleelever? Skjer dette fordi de som bestemmer, syns kunnskap hører hjemme hos dem som har råd til det. Og ikke som et gratis gode i samfunnet?

INNSALGSPLANEN: (Kjære sponsor …)

I 2016 skal jeg utgi en faktabok – det var hvert fall planen.

Nå vet jeg ikke om jeg har råd.

Om boken ikke kommer på biblioteket, så vet jeg at om forlaget er villig til å tape penger som meg heller. Ikke alle kan være idealister. Og det er pokker meg ikke mange tusen kronene det er snakk om heller … og boken blir knallbra den, men det hjelper lite når den ikke finnes der ute.

Jeg kan ikke røpe for mye om tema eller innhold (om noen er dumme nok til å rappe ideen) men vi kan gjerne ta en prat om du vil høre mer, kjære Gründer.

Boka er ønsket av flere tusen elever. Jeg har allerede spurt dem:

”Ville dere ha lest en faktabok om xx xxx xxx?”

”JA!” Sier de.

Så forteller jeg litt om xxx xxx xxx og læreren sier:

”Du burde ha skrevet om dette, fordi det finnes så lite om det i skolebøkene.”

”Ja,” sier jeg. ”Det finnes ikke en eneste bok om emnet for barn og unge.”

”Er det sant?” sier læreren da.

Norsk faglitterære forfatteres forening mente at boken fortjente støtte og burde utgis (fikk nemlig en liten sum av dem). Så har en del andre litterære organisasjoner sett på det og er enig i at dette er fine greier, kanskje de sågar legger ut litt coins.

Så nå går jeg og drømmer om å finne en sponsor som kan dekke resten av utgiftene. Kanskje en som kjøper inn 1000 bøker som kan gis til bibliotekene? Og så noen lapper til meg, slik at jeg kan fullføre prosjektet sammen med forlaget mitt Aschehoug?

Kanskje sponsoren – DERES NAVN – kunne stått i tittelen?

Coca lola presenterer en faktabok om XXX XXX?

Eller kanskje en logo på hver side der pagineringen står? Eller kanskje en reklame på hver tredje oppslag i boken? Eller at jeg gikk med pannebånd eller T-skjorte med firmaets navn når jeg var på skoleturne? Mulighetene er mange. At vi ikke skal ha nye, norske sakprosabøker for barn og unge på landets biblioteker fra neste år, er ikke en av dem. Det skal vi ha, så får vi heller hore litt om det er det regjeringen mener er frihet.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker. Knapt plass til forfatteren å stå på her i bokhandelen i Grimstad.

Read Full Post »

I begynnelsen av november lanserer jeg andre del av Dødsengler: Invasjon. Dette er en spenningstrilogi for ungdom og unge voksne. En ny bok på over 400 sider som jeg ønsker å feire og markere! Istedenfor å spise kake med forlaget eller mine venner (sorry folkens!), tenkte jeg heller å feire sammen med dem som tar bøkene mine ut til leserne. Bibliotekene.

For meg er bibliotekene sentralnervesystemet og bibliotekaren livskraften for lesning blant unge. Som forfatter på turne ser jeg hvor stor innsats som gjøres for å få unge til å lese og at bibliotekarer over hele landet yter individuell service til hver enkelt leser som søker i reolene. Det er kanskje en av de få tingene i verden som fremdeles er gratis, og det håper jeg det fortsetter med.

Aschehoug og jeg ble enige om å gi bort en full dag med forfatterbesøk til ett bibliotek i Norge. Forlaget dekker reiseutgiftene og jeg stiller opp gratis. Hva som skal skje? Vent å se! Bibliotekene er flinke og kreative med hva de får til med lave budsjetter, sammen koker vi nok opp noe kult.

Hva fungerer på ditt bibliotek? Er det skrivekurs? Høytlesning og at forfatteren forteller om hvordan bokserien blir til? Møter med skoleklasser, eller en debatt om lesning for foreldrene og lærere? Ungdomstreff med pizza på kvelden? Lesningsmaraton? De som kommer med den beste ideen får lanseringsfesten!

Om du ønsker at det skal finne sted i nærheten av der du bor, tips biblioteket ditt!

Noe for ditt bibliotek?

Noe for ditt bibliotek?

Read Full Post »

Et knippe linker til anmeldelser, blogger etc. som ligger på nett:

Terningkast seks på bloggen Sarai94:

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»

Askeladden roser Dødsengler og mener det er årets Fantasybok!

Mettemor liker drivet og dramaturgien

Synne77 roser Dødsengler for originalitet:

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)»

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»

Aschehoug har laget smaksprøvebok. Den kan du se her.

Dødsengler anbefales på det sterkeste på Blogit:

“Dødsengler er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.”

Bilde lånt fra Blogit anmeldelsen

Dødsengler ligger inne på Ungdomsboka.no. Kun to kommentarer der. Håper på flere positive etter hvert 🙂

 

Read Full Post »

Dødsenglers første bind kommer i september. Som en
oppvarming har karakterene ønsket å intervjue forfatteren.

Før boken slippes  under kapittelfestivalen i Stavanger vil det følge

noen korte intervjuer og småartikler rundt innholdet i Dødsengler.
Og utover høsten kommer det flere ting.

Det ville vært naturlig at hovedpersonen Mikkel hadde vært først
ute med et intervju, men Noor insisterte …

 

Steffen R.M. Sørum intervjuet av Noor.

Noor: Hva faen hadde du med å blande meg opp i
romanprosjektet ditt?

Steffen: Hvordan skal jeg forsvare meg mot den? Du bare
dukket opp. Leserens, og for øvrig mitt første møte med deg, var i klasserommet
der du sto med stolen over hodet, tydeligvis rasende over et eller annet. Da
jeg først skrev ned de setningene følte jeg en helt utrolig energi fra denne
personen, altså deg. Jeg var nødt til å ha deg med videre i romanen.

N: Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

S: Nei, men likevel et ektefølt øyeblikk. Du står i et
klasserom med stolen din hevet over hodet. Du er forbannet og ønsker å pælme
den i veggen. Jeg husker jeg satt og tenkte: Hvor har hun det sinne fra? Hvor
langt er hun villig til å gå?

N: For å være helt ærlig ønsket jeg å pælme den på læreren.

S: Slike episoder hender i en del klasserom, dessverre. Det
finnes elever som har et temperament og et sinne de ikke har kontroll over. Det
fører dem ofte opp i trøbbel som de nok helt sikkert hadde tjent med å styre
unna. Jeg kan forstå at du blir sint, men det er din jobb og ditt ansvar å
kontrollere deg selv. Du bør tenke på omgivelsene dine.

N: Det kan du trygt si. Men syns du det er bra for ungdom å
lese om en person som meg, hadde de ikke hatt det bedre med å ha … hva kaller
du det … forbilder som er sunne?

S: Jeg tror det er lurt å spørre seg selv om hvor mye man
skal tillate seg. Noen ganger er det lurt å holde sinnet sitt for seg selv. En
venn av meg som heter Knut har jobbet som litteraturkritikker i mange år. Han
sier at han leser bøker for å finne ut hvor jævlig han er selv. Det er godt å
lese om helter og skurker med svakheter og uvaner. Vi har godt av å se at andre
sliter med de samme tingene som oss. Sinne er det ikke alltid lett å få
kontroll over. Jeg syns ikke at det skal være slik at vi ikke skal få ha et
temperament. Det ville blitt utrolig kjedelig, men heller tenke igjennom
hvordan vi ønsker at andre skal oppføre seg mot oss og oppføre oss slik selv.

N: Så du bruker meg for at andre skal føle seg bedre,
lissom? Er ikke det umoralsk? Uansett så er jeg mer enn sinnet mitt.

S: Klart du er. Hadde du ikke vært det, tror jeg heller ikke
at jeg hadde skrevet deg inn i romanen min. Slik jeg ser det tilfører du Peder
en hel del.

N: Mange ungdomsbokforfattere skal liksom ha med et innvandreralibi
i bøkene sine. Sånne fotballbøker har alltid ei jente eller gutt, med krusete
hår og mørk hud. Blir det ikke veldig overtydelig at jeg skal være det
eksotiske innslaget ditt?

S: Jeg håper ikke at leserne tolker det slik. Likevel
skjønner jeg godt hva du mener. Mye av litteraturen, spesielt for barn og
ungdom,har som mål å være politisk korrekt. Forfattere får naturligvis kred for
å vise mangfoldet i Norge, og sånn syns jeg det skal være. Dessverre blir nok en
del av disse karakterene lett stereotyper av dem de skal representere. Samtidig
blir noen av de ”vriene” man gjør, i korrekthetens navn, ofte rare og
krampeaktige. Man skal på død og liv snu på kjønssrollemønsteret som å la mor
mekke bil og far drive med tidstypiske kvinneting. Det er jo en morsom vri, men
jeg syns ikke nødvendigvis at slike små justeringer løfter teksten. Jeg liker bedre
de forfatterne som tør å skrive om tabubelagte tema. Eller som tør å la
karakterene sine være problematiske og som dermed rører ved våre ofte
forutinntatte følelser om andre.

N: Men fetteren min, Talib, som leser litt bøker og har vært
elevrådsdude og sånn mener at du har skrevet en del om innvandrere, og med det
perspektivet, før?

S: Det stemmer. Min andre roman, som var for voksne, heter ”Fundamentalt
nå”. Romanen handler om en irakisk/iransk familie som bor i Oslo. De to barna i
den familien opplever Norge på hver sin måte. Datteren i huset, Layla, er for
eksempel et idol og idrettstalent og var på juniorlandslaget. Senere skrev jeg
en bok som heter ”Legg cricket på is”, som jeg håpet skulle si litt om det å
være ny i Norge og samtidig savne en idrett/ hobby som varmer hjertet. Senere
skrev jeg en barneserie om ”Korsfarerne” som tar for seg konflikten mellom
kristne og muslimer i Det hellige land. Derfor kan du godt si at Talib har
rett. Jeg har nok hatt et innvandrerperspektiv (om du vil) i mye av det jeg har
skrevet.

N: Hvorfor det. Jeg mener du er hvit føkkings middelklasse  fra Norges vestkyst?

S: Igjen så er ikke alt like lett å forstå, selv for meg som
skriver bøkene. Jeg bodde en stund i London som barn. Der gikk jeg i engelsk
kindergarden. Så jeg har hvert fall opplevd det å være annerledes og bo i et
annet land med et fremmed språk. Den gangen var jeg fire – fem år gammel, og
det gjorde et enormt inntrykk. Jeg husker ennå den følelsen av usikkerhet da vi
kom tilbake til Norge. Jeg tror foreldrene mine var så opptatt av at vi skulle
lære oss engelsk at vi snakket det hjemme osv. Så da jeg kom tilbake til
Stavanger, var det knapt så jeg forsto hva barna i gaten sa! Vi hadde hatt så
fokus på å tilpasse oss, at det norske nærmest var glemt.

N: Så hva mener du om innvandring?

S: Da jeg bodde i Stavanger hadde oljebyen et rikt
internasjonalt miljø. Jeg vokste opp i et nabolag med franske, engelske,
amerikanske, arabiske og tyske familier som jobbet i oljebransjen. Disse
menneskene var viktig for meg. At man er en byrde for samfunnet fordi man

enten har en annen kultur, hudfarge eller kommer fra et annet land mener jeg er feil.
Farfaren min sa en gang: Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, det er hvor
du skal som betyr noe. Jeg verdsetter det utsagnet. Akkurat nå, vet vi ikke
hvor Norge er på vei, men vi har alle et ansvar på å gjøre landet vårt godt for
alle.

N: Det hørtes jo hyggelig ut. Gamlingen din hørtes ut som en
fin fyr. I Dødsengler gir du meg superkrefter slik at jeg kan knuse
politiskjold og banke opp hvem som helst, men i slutten av boken er jeg
plutselig veik og uten krefter igjen. Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

S: Jeg jobber nå med bind to om Dødsengler. I fjor sommer
var jeg på researchtur til Normandie i Frankrike. Nå vil jeg ikke avsløre hvor
mye av handlingen som foregår der, men jeg kan røpe at du er en del av
handlingen og at du har en sentral rolle i kampen videre mot jegerne.

N: Fett! Men en annen ting: Momentum starter med en
eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på
selveste 17.mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som
skjedde i regjeringskvartalet.

S: Sant nok. Det var helt grusomt og veldig nært. Jeg var
ved regjeringskvartalet med hele familien min bare et par minutter før bomben
smalt. Vi hadde også sittet på buss med ungdommen som skulle til og fra Utøya
noen timer før. Om bussen jeg tok hadde vært et par minutter forsinket ville
barna mine og vi mest sannsynlig blitt utsatt for eksplosjonen. Vi er heldige
som kom uskadet fra det. Det var det dessverre mange som ikke gjorde.  Uken etter katastrofen satt jeg med
korrekturen på Dødsengler. Det er umulig å ikke ha hendelsene på Utøya, og i
sentrum, i bakhodet når jeg leste min egen tekst hvor politiet undersøker
ruinene av slottet og mistenker høyreekstreme krefter. Jeg måtte gjøre noen
omskrivelser i tolvte time for å få frem en bevissthet om 22.7, men jeg ville ikke
sensurere romanen.

N: Indre Oslo kjemp. Hva betyr det egentlig?

S: Navnet på bloggen min er hentet fra et skoleprosjekt. Igjen
kan dette knyttes opp mot hendelsene 22.7. I de to siste årene har jeg reist
rundt på norske ungdom- og videregående skoler med et skrivekurs/ prosjekt som jeg
valgte å kalle Indre Oslo kjemp. Mer om dette prosjektet må jeg fortelle om siden.
Tanken var å få ungdommene til å bli bevisste at Oslo var et terrormål. Uten å
fokusere på hvem eller hva som kunne ramme Oslo, ville jeg få ungdom til å
skrive ut fra at de selv var vitner til et angrep. Jeg fikk til og med laget en
kortfilm om terrorangrep på Oslo som elevene skulle bruke som rammefortelling.
Det ble skrevet mange sterke tekster. En av dem jeg kanskje husker best, var skrevet
av en gutt med pakistanske foreldre. Han var klassens bølle og typisk brautende
og gangsteraktig. Han skrev en kort tekst som handlet om hvordan han sto nede
på Oslo S i et forskremt folkehav. Han forsøkte å ringe sin mor, men kom på
svareren hennes. Dermed var teksten en slags monolog om at han elsket henne og
fortalte henne sine siste tanker før han skulle dø. Ikke et øye var tørt da
gutten leste teksten sin. Læreren sa til meg etterpå at dette var en side hun
ikke visste gutten hadde og var utrolig stolt over å ha ham som elev. En annen
gang måtte jeg en lærer fra eks Jugoslavia som hadde opplevd grusomheter fra
hjemlandet, hun fortalte med dette i en pause. Jeg var redd for at hun ville
fordømme hele prosjektet. Tvert om. Hun syntes det var viktig at norske barn fikk
muligheten til å leve seg inn i slike hendelser. Tenke seg selv som ofre for
slike grusomheter og dermed skape empati. Indre Oslo-prosjektet var utrolig
verdifullt for meg. Nå i ettertid, tenker jeg på alle ungdommene jeg møtte som
hadde en solid og klar bevissthet om terror og katastrofer. Det hadde jeg
virkelig ikke trodd. Det gjorde meg trygg på at den dagen virkeligheten innhentet
fiksjonen ville vi som nasjon klare å konsumere inntrykkene og skjebnene. Det
er kanskje rart nå i ettertid å si det, men jeg følte det som en mental
forberedelse til 22.7.

N: Men hvorfor skriver du om så mye fælt. Kunne det ikke
være mer kjærlighet og glede i Dødsengler? Hva er galt med litt med love,
lissom?

S: Slik har det alltid vært. Jeg skriver mørkere enn min
egen skygge. Som forfatter trives teksten min mer i mørket enn i lyset. Likevel
kan jeg røpe at det både er kjærlighet i luften i Momentum og at oppfølgeren
kommer til å ha mer romantikk, om det er det du sikter til.

N: Ok, det er bra. Siste spørsmål. Jeg syns det er litt
vanskelig å tyde mine egne notater. Hva står det der?

S: Musikk, tror jeg.

N: Ja. Hører du på musikk når du skriver? Vi får nemlig ikke
gjøre det på skolen og det irriterer meg.

S: Helt klart. Jeg hører mye på musikk når jeg skriver. Musikk
fungerer er som bokmerker for tankene mine. Men jeg kan for eksempel ikke høre
på musikk om jeg går gjennom språket og retter grammatikk. Da må jeg
konsentrere meg. Det er kun ved ”kreativ skriving” at jeg lytter til musikk, så
jeg forstår godt at læreren din sier at headsettet skal av under arbeidet på
skolen.

N: Hmm. Hadde håpet på et annet svar der, men takk for
intervjuet!

S: Selv takk!

Read Full Post »

Endelig ferdig med første del av fortellingen om Dødsenglene. Boken kommer ut på Aschehoug i september og er en ungdom/ crossover-roman

med elementer av både action og science-fiction, men også hverdagsrealisme og levd liv.

Her legger jeg ut prologen. Håper den faller i smak!

Skisse av omslaget

Prolog

 

Paris, 11.mai klokka 09:01

Det regnet lett den morgenen. Dråpene eglet seg til glassplatene som små vannkopper.
Som symptomene på sykdommen vokste de til linser som brast og rant nedover mot
bakken flere meter lenger ned.  

Himmelen var uvanlig mørk til mai å være.
Skyene skled av gårde over parken, men himmelhvelvingen var fortsatt elektrisk.
Et vindkast trakk brått en lyseblå plastpose opp i luften, og kastet den rundt
i store sirkler. Raskere og raskere, stadig oppover, spunnet rundt av usynlige
fingre. I plutselig mangel av oppdrift dalte posen nedover igjen i brede buer,
og til slutt hektet den seg fast i stålkanten på den store glassfasaden. Det
tunge skydekket truet med å rive med seg toppene av slottet som omringet plassen.
Likevel sprengte noen få solstråler inn gjennom små hull i skylaget, og minnet
om det daglige oppgjøret mellom lys og mørke. Godt og ondt.

            Posen ble hengende og blafre i små flysser
etter den lange reisen fra butikken, til noen (hvem som helst) kastet den fra
seg nede ved elven Seinen i det travle krysset på Concordeplassen. Derfra for
den videre på sine egne veier, gjennom Tuilerieparken, over den lyse grusen,
opp i luften og på et av verdens mest berømte glassmonument. Sekunder etter at den
hektet seg fast, rullet den spesialkonstruerte vaskeroboten brummende over glassflatene
på sin automatiske renselsesprosess, clean & shine. Posen ble skubbet av
glassdiamanten, stupte i fritt fall mot menneskemengden under og ble tråkket
ned av hundrevis av føtter.

            Under alt dette glasset gikk mennesker i kø. Franskmenn, briter, japanere og russere.

Rulletrappen kvernet og knaket sørgmodig idet tusenvis av mer eller mindre kunstinteresserte
turister ble ført ned i dypet. De rant over gulvflatene som en bøtte vann, for
så å forsvinne inn i de uttallige salene som skjulte all verdens kunstskatter.
Antikkavdelingen, barokkavdelingen, fransk renessanse, egyptisk kunst rappet av
Napoleon. Mumiene. Sarkofagene og steintavlene.

De første timene var alltid de verste; så letnet trykket. Louvre var åpnet, og
Jack sto langs veggen i avdeling for klassisk antikk kunst og gjespet. Han
hadde ingen anelse om hvordan været utenfor bygget seg opp til en elektrisk
storm, hadde neppe brydd seg om det heller. Han forsøkte forgjeves å holde
tilbake en ny gjesp. Det var blitt seint kvelden før. Konsert med noen
kamerater. Et lite og relativt ukjent jazzband som ikke startet å spille før
midnatt. Ille var det å komme seg opp av sengen og på jobb etter en natts
rangling. I tillegg hadde en måke sluppet den brunhvite dritten sin på ham på
vei over Pont du Carrousel. Han hadde brettet opp det tilgrisete ermet på den
hvite skjorten og latt som ingenting, alt var bedre enn å komme for seint.

Det var sjelden noen var dumme nok til å
forsøke å stjele noe fra museet. Fra tid til annen dukket det opp en galning
som kastet syre på Mona Lisa, eller sprayet ned statuenes edlere deler. Ikke
ofte nok til å løse opp i den gørre og monotone arbeidsdagen. Likevel, Jack måtte
være takknemlig for at bestefaren hadde fikset denne ekstrajobben til ham.

            Her nede ved trappeavsatsen hadde
han god oversikt. Han rettet på walkien som hang slapt i beltet, og tittet ned
på de upussede skoene; han fant ikke noen god stilling for verken ryggen eller
beina. En lav summing trykket opp mot det lave kjellertaket. Lange karavaner av
mennesker toget mot ham. En ny dag i en av verdens største kunstsamlinger samlet
inn i en periode på flere hundre år av Frankrikes konger og keisere. Jack
svelget unna et tredje gjesp. Han burde ha stoppet etter det fjerde glasset med
vin i går. Hvorfor klarte han aldri å si nei?

            Den summende hviskingen eskalerte etter hvert til en harkende brumming.

Menneskemengden nærmet seg trappen hvor Jack hadde tatt oppstilling.

Bak ham, ved venstre skulder, sto hun. Nike. Den
mektige seiersgudinnen fra det gamle Hellas. Like hodeløs som han selv der han gikk
på jobb med bare et par timers nattesøvn. Han hadde stått vakt her i flere uker
allerede, og snart kunne han så å si alt om henne. Om et par minutter ville de
første blitslampene gnistre mot kroppen hennes. Jack ville måtte lukke øynene
for ikke å bli blendet. Føtter subbet, klikket og klakket stadig nærmere. Jack
slikket seg på leppene. Bare den første timen ville gå fort så han kunne gå utenfor
og tenne seg en røyk. Ja, en Gitanes nå ville definitivt ha hjulpet.

            Den første gruppen var japanere,
alltid japanere, og deretter fulgte tyskerne hakk i hæl med sine blafrende
guidebøker. Han hadde sett det hundrevis av ganger. Svette fingre på
speilreflekslinser, tunge fotovesker hengende i stropper rundt halsen. Praktiske
sandaler som var gode for ryggen, kakifargede vester og hvite sokker. Som en
flokk gresshopper med ryggsekker og solhatter fortærte de alt på sin vei med
fotoapparatet. ”Hvorfor mangler den engelen hodet, pappa?” spurte en ung gutt. De
besøkende stimlet rundt statuen. ”Det ble vel … Jeg vet ikke, spør moren din.
Det er hun som har guidebok og kunstutdannelse.”

            Nike var vel ingen engel, din dust,
tenkte Jack idet speilreflekskameraet ble hevet og linsekappen lirket av. Han orket
ikke noe skarpt blitslys nå. Han kunne kjenne hvordan gulvet gynget, at vinen
ikke hadde forlatt kroppen. Han lukket øynene for det som skulle komme.

            Først mørke, så et skarpt, hvitt
lys. Et voldsomt smell kastet Jack flere meter opp i luften. Kroppen ble slengt
bortover marmorgulvet mens stein blåste ut i alle retninger. Verden rundt ham
gikk i oppløsning. De første sekundene ble Jack bare liggende der. Så hevet han
brystkassen fra det kalde gulvet, støttet seg med håndflaten og tok seg til
munnen. Hånden hans ble blodig, men til hans lettelse var alle tennene på plass.
Han spyttet sand. Harkende fikk han pusten tilbake.

            Fingrene så ut som opphakket
fiskeagn. I ørene pep en høyfrekvent lyd. Den lød som en bie inni øregangene.
Hadde han mistet hørselen? Rommet var fullt av hvitt støv, og Jack kunne verken
se eller høre noe. Hvitt på hvitt som om flere tonn hvetemel var blitt kastet
utover. Lavt, veldig lavt under den smertefulle pipingen kunne han høre sang.
Vakker sang, slo det ham. Det minnet om kirkekoret i Tolouse der storebroren
sang da de var barn. Lyse, vakre stemmer. Kraftløs la han seg ned på ryggen
igjen og lyttet.

            Angeli redierunt. Non miserebitur. Nullus exitus.

Et fremmed språk, men likevel på en merkelig
måte forståelig:
De er tilbake. Ingen nåde. Ingen utvei.

            Gjennom glasstaket i toppen av
trappen, flere etasjer over ham, spilte lyset ned i flotte stråler som strenger
på en lyre. En skikkelse steg over ham. Var det Nike, i kjøtt og blod? Var hun
blitt levende? Jack klarte ikke å fokusere ordentlig.

Som om noen vred om volumknappen på en
forsterker, kom verden tilbake i all sin gru. Hylene og skrikene fra flere
hundre skadde og sårede. En kakofoni av kaos og smerte.

            Åh, herregud, turistene! Den masete
guttungen, faren med kameraet. Jack grep etter beltet. Walkien var revet bort. Han
stablet seg på knærne i kaoset av menneskekropper og steinbiter. Støvet sank
mot bakken; luften klarnet. Han måtte finne walkietalkien! Han krøp mot stedet
han hadde stått vakt, og etter å ha famlet rundt på gulvet en stund, fikk han øye
på noe som fikk det til å ise nedover ryggen.

            Borte
ved trappen var det noe som manglet. Nike var borte. Rundt pidestallen lå det
nå bare grove steinbiter, grus og sand. Jack tok seg til hodet og satte seg rystet
ned igjen. Rundt ham dukket folk frem fra støvet. Han la seg skjelvende ned på
ryggen igjen og pustet tungt. Merde! Verre hangover hadde han aldri opplevd. Over
seg skimtet han plutselig en kvinne. Hun satt overskrevs på brystkassen hans og
så ned på ham med et ulveflir. Det blinket i en gjenstand hun holdt mellom
hendene. Jack fikk ikke puste. Han forsøkte å si fra at det gjorde vondt, men i
det samme kjente han noe kaldt ramme pannen med et smertefullt stikk. Han
forsøkte å stritte imot, men kreftene sviktet. Hun var for sterk. Kulden
presset seg inn i hodet hans, og langt borte hørtes sirener.

Read Full Post »