Etter forrige innlegg om turen til Normandie, ble jeg spurt om jeg kunne utdype litt om det å gjøre research. Ikke alle forfattere skriver om sin egen kamp. Noen av oss velger mer eller mindre frivillig å dukke ned i andres konflikter, og ofte flere hundre år tilbake i tid. Mange gode historier ligger nemlig der, i vår felles kulturhistorie. Når jeg reiser rundt på skoleturne med ”Korsfarerne”, overrasker jeg ofte elevene ved å fortelle at jeg har lest over 10 000 sider med korsfarerhistorie, uten bilder (det forbløffer dem enda mer).
Mest lar de seg nok sjokkere fordi til tross sine 6 bind, er ikke korsfarerne en stor bokserie i ordrikhetsforstand – den fyller vel knapt forordet i andre historiske romaner. Som lettlestserie ønsket jeg å nå unge leserne som fremdeles trente på lesekunnskapene sine med. Det er kanskje ikke naturlig å tenke seg at små bøker krever like mye research som tykke. Det gjør de. Om de er illustrerte, kreves det ofte mer. For detaljene i bildene må også stemme. Det nytter ikke å komme med poteter på et europeisk marked i år 1100 for eksempel (poteten kom til Europa en del senere …), eller en rustning som tilhører 1500-tallet.
Da jeg for noen år siden hadde avsluttet korsfarerserien med en faktabok, tenkte jeg det skulle bli en stund til jeg skulle skrive historiske romaner igjen. Rett og slett for det tok så ufattelig mye tid å sette seg inn i stoffet og med begrenset tid til å skrive, ville det ta meg flere år. På den andre siden elsker jeg å lese historie, så jeg kunne ikke dy meg å fortsette med å nytte meg av historisk materiale.
Å nei!!!
I ”Dødsengler 2: Invasjon”, foregår mye av historien under D-dagen i 1944. Så igjen kastet jeg meg over kildene. Her er det alltid fallgruver. Noen forfattere lar seg ofte friste til å vise hvor mye de kan om emnet, med fare for å slå ut leseren allerede før side tre. Gir du derimot for lite, kommer heller ikke leseren inn i det universet du forsøker å gjenskape og da kjeder han eller hun seg. Og det verste av alt. Du må tørre å ta små, frekke friheter.
Ikke alle forfattere jobber på samme måte, naturlig nok. Og utfordringene løses på mange vis. Nedenfor har jeg laget en uhøytidelig liste med utgangspunkt og utfordringer:
«Den flinke»
Noen forfattere slår nærmest i hjel sitt litterære prosjekt ved å skulle demonstrere for leseren hva de kan. I noen bøker syns jeg dette fungerer godt. Patrick O´Brians romanserie om Jack Aubrey er et godt eksempel. Her kan treskutedetaljer fra Napoleons glansdager lett tippe en trøtt leser over akterdekket om en ikke holder tungen rett i munnen. Samtidig er driven i fortellingen og universet så verdifullt at du som leser henger med, selv om ikke alle tekniske detaljer er like klare. Verre er det når forfatteren forsøker å ”putte inn” informasjon i karakterer heller i handling som ikke ville være naturlig. Jeg husker jeg reagerte på dette i ”Hilal” av Torgrim Eggen. Det var ikke måte på hvor mye disse rufsete karene visste om islam. Detaljer i en ellers flott roman selvsagt.
Det er ikke rart at de fleste forfattere (meg selv inkludert) ønsker å kunne gjøre det samme som Patrick O´brian. Det er når forfatteren ønsker å belære leseren at ting går galt. Ingen ønsker å bli belært. Og har leseren plukket opp en historisk roman fremfor en fagbok, er det nettopp fordi de ønsker å bli underholdt og drømme meg bort.
Hvem drømmer vel ikke om å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?
«Den omtrentlige»
En ting er naturligvis de historiske kildene og kunne benytte disse på en korrekt måte. Fakta må stemme. Noen ganger lar vi oss irritere av det omtrentlige, og det som er direkte feil. Som når vikinghjelmen har horn, eller når den historiske helten er på galt sted til rett tid. Alle forfatterne gjør nok store eller mindre feil, uansett om de benytter konsulenter eller sjekker grundig selv. Fra skolen husker jeg naturfagslæreren vår hisset seg opp over boka ”Fluenes herre” av William Golding. Gisse sine briller blir brukt til å fyre opp et bål med, nei, det syntes læreren ble helt feil. Hvordan var det nå egentlig med nærsynthet/ langsynthet?
Noen ganger må forfatteren få lov til å bryte fysikkens lover eller skape endringer i historisk faktum av hensyn til fortellingen. For nettopp det kan vi tilgi, om det gjør historien bedre. Men skriver man historisk, skylder man leseren å gjøre en så samvittighetsfull jobb som mulig. Det er selvfølgelig grenser på hva en kan dikte opp og fremdeles kalles en historisk roman. Eller kanskje ikke? En roman vil aldri være en lærebok om emner eller historiske epoker. Det er først og fremts fiksjon.
Catherine Jinks skriver en serie om ”Pagan” knekten som under spesielle omstendigheter tvinges til å reise til Det hellige land. Pagan Kidrouk (digger navnet) er verken spesielt religiøs eller opptatt av ære, men er snarere en pubertal tenåring skremmende lik dagens problemungdom, og lett å leve seg inn i og som engasjerer. Hvor realistisk han er som karakter for sin tid kan diskuteres.
Best er de historiske romanene når en får leseren til å kaste seg over historiebøkene. Da er interessen tent.
«Den gammeldagse»
Historiefeltet er ikke statisk. Etter at Rikard den III ble funnet på en parkeringsplass i England ville forskerne endelig kunne få bevis på eller motbevise en hel rekke påstander rundt den myteomspunne kongen. Shakespeares verk om kongene kan også ses i et annet lys. Drev Shakespeares med propaganda da han skrev Rikard III? Det er hvert fall ingen tvil om at han ga kongen et tvilsomt rykte. Skal en skrive historisk roman fra denne tiden måtte forholde seg til de nye funnene og hvor de plasserer Rikard III slemhetsskalaen i dag.
Rikard III bedre enn sitt rykte?
Ny forskningen er som oftest tilgjengelig på nett i form av artikler og podcast før de i det hele tatt kommer på i papirform. Det tar ofte lang tid før nye historiske verk utgis. Forholder en seg kun til eldre skrifter kan man fort risikere å være utdatert. Steven Runcimans ”A history of the crusades” fra 1957 er et omfattende verk om korsfarerne, men kunne ikke leses uten å ha et sideblikk på moderne forskning.
Bernard Cornwall behandler de engelske langbuemennene i den historiske spenningsromanen ”Agincourt”. En pageturner. Før tenkte man at langbuemennenes piler kunne penetrere rustning. Moderne forskning (bla. dokumentarserien Battlefield Detectives) viser at dette helt klart var feil og derfor kan avskrives som myte. Cornwall gjør mye ut av disse pilene, selv om det har lite å si på plottet. Det kunne han latt være.
Thorvald Steens teaterstykke ”ørkenstormer” som bla. omtaler Saladin, beholder det noe gammelmoderne synet på ridderlighet hos den arabiske lederen. At Saladin var mer hensynsfull og humanistisk enn sin motstander Løvehjerte, vil de fleste forskere innen feltet i dag, være uenig i. Saladin var snarere en pragmatiker. At det ved andre tilfeller ble utført drap på fanger som på den tid ikke var så uvanlig. Saladin hadde helt klart også en hensynsløs side. Men på den andre siden ønsker vel Steen å fremstille arabiske ledere som helter for å få en balanse i regnskapet? Og om historiske romaner skaper debatt er det jo en god ting det også.
«Den rike»
Noen forfattere som har utgitt en rekke bestselgere overlater det tidkrevende arbeidet til egne ansatte. Det er nok ikke bare amerikanske og britiske bestselgere som gjør dette. Selv norske forfattere som regjerer bestselgerlistene har nok egne medarbeidere og betalte konsulenter som både innhenter informasjon og sjekker manus i etterkant for å luke ut feil. Av en eller annen grunn er det få forfattere som innrømme dette. Henger det kanskje sammen med forfattermyten om den hardtarbeidende, sultende bohemen på loftet? En av fordelene med innleid hjelp er gjerne det at serier utgis hyppigere enn om forfatterne skulle gjøre alt selv. At bøkene kommer ut årlig fremfor at det går to, tre år mellom hver bok.
Selv skulle jeg gjerne hatt en assistent som kunnne ta oppgaven med å finne ut hvordan Habsburgerne gikk kledd, eller hvor i Paris tilreisende teater satt opp stykkene sine i begynnelsen av 1800-tallet. Må bare vente på bestselgeren først, samtidig ville jeg jo gå glipp av gleden med å finne det ut selv.
«Forskeren»
Det finnes forfattere som kan hente inspirasjon ikke bare fra eget liv, men fra yrket eller faget sitt. Leger, forskere, historikere som gjennom faget bla. behersker det å hente inn kilder og drive med kildekritikk. Da jeg studerte historie for 15-16 år siden leste jeg en fagbok som het ”Fortida er ikke hva det en gang var” som var en innføring i historiefaget. Den kunnskapen har jeg hatt mye glede av siden. Fordi det å plukke rette kilder, kunne lese dem med et kritisk blikk og ikke bli blendet av sin egen samtids kulturelle briller er viktig. Peter Englund er en svensk historiker og forfatter som gjør dette glitrende. I boken ”Krigens skjønnhet og sorg” Er det historikeren Englund som finner data og forfatteren Peter som former historien. ”Jag skall dundra” fra 2005 er også en modig litterær spenningsroman hvor historiske kilder spiller en høyst vesentlig rolle.
Det er ikke alltid innertier når forskere skriver skjønnlitteratur og sistnevnte bok skrev da også Englund sammen med Kristian Petri som. Selv har jeg lest litt for mange sci-fi-bøker av fysikere som absolutt holder vann med kunnskapen sin, men dessverre ikke alltid er like underholdende å lese. Forskeren (i sitt eget felt) syns vel det er vanskelig å kutte, og vil styre unna omtrentlig fiksjon til fordel for god vitenskapelig data.
Var det slik de var?
En ting er å ha fakta på bordet, en annen ting er å ha fantasien til å forme det uventede. Paleontologen Jack Horner forsøkte engang å overbevise et foredragspublikum om at dinosaurer ikke var ville, hjernedøde drapsmaskiner. Men publikum var vonde å snu. At funn viste dinosaurene som redebyggere, omsorgsfulle, at de skaffet barna sine mat, bodde i kolonier og vandret i store flokker gikk inn det ene øret og ut det andre. Er det ikke fantastisk, sa forskeren. At forklarte at de derfor måtte ha levd og oppført seg på helt andre måter enn det vi gjerne gjengir i actionfilmer og bøker. En forfatter kan helt klart benytte seg av slik informasjon og skape unik fiksjon. I ”Jurrasic park” tok forfatteren Michael Cricthon utgangspunktet i dinosaurenes sosiale vesen, selv om hans fremstilling av hvordan DNA kan hentes ut av rav, regnes som omtrentlig. Det er innlevelse, slik Catherine Jinks, Michael Cricthon gjør det. Hvor forfatteren drømmer seg inn i historien og gir det sitt eget språk og skaper magien.
Utfordringen blir selvfølgelig hvor mye eller hvor lite research man skal benytte.
