Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dagbladet’

Dennis B. Torkelsen, leder for AUF i Vest-Agder og elev i den videregående skolen, vil i en kronikk i Dagbladet ha seg frabedt at folk som pusher 50 skal mene noe om hans fravær på videregående.

Han skriver: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?»

Heldigvis er det folk som pusher 50 som pusler med dette, for da kan det hende Dennis etter hvert skjønner at i arbeidslivet er det få arbeidsgivere og få yrker som liker forsovelser og udokumenterte feriedager eller fravær noe særlig.

I boken ”Tenåringshjernen” gjør Jensen som er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling det klart at vi faktisk ikke er noen særlig moden til å tenke konsekvens før 25 års alderen. Burde man da ha stemmerett, drikke under russetiden eller bestemme over sin egen utdannelse før den tid? Ikke hvis man skal tro forskningen.

5797829_3247831

Diskusjonen rundt den nye fraværsordningen har vært preget av fokus på at dagens ungdom har det så mye verre. Som om det er et poeng med tanke på å slippe undervisning? Dennis Torkelsen fremhever at: ”Vi ungdom har mer press enn noensinne.” Han er naturligvis ikke alene om å mene dette. Historisk sett har vi aldri opplevd maken til velferd enn det dagens generasjoner her i landet tar del i. Dette gir priviligier som å kunne ta sertifikatet, få gratis utdannelse, reise og kunne forsove seg i ny og ne uten at man dør av sult eller føres til galgen. Så hvorfor kan det ha seg at en generasjon som har det så bra selv hevder at de opplever et historisk bunnivå?

Er fremtiden så mørk at man gir opp? Er det velferden som demper sulten etter å prestere? Samtidig er det ingen tvil om at mine barn neppe vil oppleve den samme overfloden som min far og dessertgenerasjonen tok del i. Det er grunnlag for bekymring for hva fremtiden bringer, og utdannelse er nøkkelen, ikke problemet.

Det er ikke bare dem under 18 som feiler. Dette smitter. Fraværsregler har poppet opp på høyere utdannelse også. Professor Bernt Hagtvet vil kreve at mobilen skal ligge i sekken når han foreleser. Vi snakker altså om universitetet her, ikke barneskolen. Fokuset forsvinner.

Det har ikke hjulpet saken at Hans Olav Lahlum har forkastet ideen om at tilstedeværelse i undervisningen er viktig. Han har unngått det faktum at vi snakker om udokumentert og ikke godkjent fravær når det kommer til 10%-regelen. Det er ikke mange som ville klart å fullføre videregående uten veiledning. Kanskje Lahlum, men altså få andre.

Men så er det naturligvis et poeng at fastleger ikke kan operere som skulkevakter for norsk skole. Et billig poeng, fordi det adresserer ikke hovedproblemet: avspaseringssyken. Men hvem skal ta ansvaret for at ungdommen er inne i en fraværsepedimi? Har ikke elevene et vesentlig ansvar selv?

Så kan det hende at eleven skal kunne gi egenmeldinger på lik linje med arbeidstakeren. Det er ikke klokt at syke mennesker sitter verken på jobb eller bak skolepult og smitter andre. Så kan det hende at fravær bare er en del av bildet. Kanskje man kan ha mer hjemmeundervisning via nett? Flere innleveringer og mer tid til individuell jobbing? Mange forskere hevder dessuten at ungdomshjernen trenger mer søvn og fungerer dårligere om morgenen enn hos voksne. En skoledag som startet klokka 10 ville kanskje vært bedre for mange. Kanskje det er for hyppige og lange ferier? Slike endringer bør være enkle å gjennomføre.

Det som dessverre ikke er like enkelt å gjøre noe med, er mangelen på fokus, arbeidsmoral og tilstedeværelse. En videregående utdannelse er et privilegium. At så mange faller av i løpet av de siste skoleårene er bekymringsverdig. At stadig flere tyr til privatistløsninger og privatgymnas etter å ha trynt under russetiden burde vekke også dem på bakerste benk i politikken. At flere elever føler at de mangler motivasjon hvis ikke ytre faktorer legges til rette, er også underlig. Det er ikke slik at hver skoledag er en lek. Ikke en arbeidsdag heller. En utdannelse burde vært motivasjon nok? Hvor kommer dette kravet om å bli motivert fra? Er det en rettighet å avspasere når en vil?

I boken ”Storbarnsliv” intervjuer Guro Hoftun Gjestad en fortvilet lærer som forteller om tomme klasserom om morgenen. Om hvordan han har en forpliktelse til å sette karakterer på elever som verken har åpnet en bok i løpet av skoleåret og knapt vært innom klasserommet. Vi vil vel ikke tilbake dit? Derfor må det stilles krav. Fraværsregelen er et forsøk på dette. Det skal sikre kvaliteten på dem som utdannes. Jeg vil helst ikke kneopereres av en lege som forsov seg til timene om meniskoperasjoner, for å sette det på spissen.

gjestad. storebarnsforeldre. omsl.qxp

Samtidig kan man snu på det. Elever som opplever at læreren er mye borte og overlates til tilfeldige vikarer, er raske med å klage. Ofte blir undervisningen så dårlig at de faktisk ikke kan gå opp til eksamen. Ser de ikke at kvaliteten går begge veier?

Med tanke på den økende arbeidsledigheten i Europa og usikkerheten i oljebransjen, håper jeg virkelig at ungdommen heller holder fokus på å holde seg frisk og motivert for å fullføre utdannelsen enn å ta ferie i undervisningstiden. Vi er tross alt priviligert som bor i et land hvor den slags nærmest er gratis.

 

Reklamer

Read Full Post »

Før vi ble de eneste menneskeapene på jorda delte vi planeten med en annen mennesketype. Hvorfor de forsvant er det ingen som riktig vet.

 

Neandertalerne eksisterte samtidig med Homo Sapiens. Førstnevnte har ofte blitt framstilt som dummere enn oss: Lavpanna, aggressive og primitive. I film, tegninger er de lett gjenkjennelige med sin apeaktige fremferd. Men vi skal være forsiktige med å dømme. Disse karakteristikkene er det typisk for oss Homo Sapiens å gi andre. Les kommentarfeltet i VG så skjønner du hva jeg mener. Du ville vel ikke stolt på ”sintmann72”, ”Mullahhater” eller ”gogutten” om du skulle ha dannet deg et bilde av hvordan menneskene anno 2016 var?

Future-Mother-of-Cloned-Neanderthal-Man-Sought-After-by-Harvard-Geneticist

En ting som ofte ikke nevnes er at Neandertalernes hjerner faktisk var større enn vår. Vi har naturligvis ingen mulighet for å si hva den var fylt med.

 

Ofte blir det sagt at vi alle har litt neandertaler i oss som kan komme frem i mindre heldige situasjoner. For eksempel på IKEA eller i skisporet. Det finnes to skoler innen forskningen: Den ene tenker seg at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side, men ikke blandet seg med hverandre. Enten fordi det ikke var mulig, eller fordi det ikke var ønskelig. Uansett, da er det ikke deres feil om jeg går fullstendig ape i kjøkkenavdelingen på IKEA.

The_neanderthal_man_1953

Den andre skolen hevder at det foregikk en utblanding av gener. Inntil nylig fantes det ingen bevis for det sistnevnte standpunkt. De få konkrete bevisene for at vi blandet oss med neandertalerne viser at det kun er europeere som har et par prosent neandertaler i seg. Genetikk og rasediskusjon er ømtålige greier. Slik forskning har klokelig nok blitt liggende brakk etter at en viss tysker med liten bart ivret vel mye etter denne typen vitenskap.

 

Det vi vet er at Homo Sapiens trakk seg nordover, inn i Neandertalernes områder og at Neandertalerne deretter forsvant. Sykdom? Kanskje. Igjen syns jeg at moderne menneskets oppførsel og kommentarfelt peker mot en annen årsak enn dårlig kosthold eller sykdom. Den eneste tenkelige epidemien var oss, og kanskje var dette den første utryddelsene i menneskets historie?

 

I noen av bostedene til neandertalerne er det funnet knokler med hull. Disse hullene ble tolket som om de var forårsaket av rovdyrtenner. En forsker testet disse beinene og fant ut at hullene var plassert i perfekt skala. Beinstumpen fungerte altså som et instrument! Siden det ikke kan bevises, ses det på som en tilfeldighet. Kanskje var neandertalerne fredselskende hippier? Et musisk naturfolk mens vi Homo Sapiens var et aggressivt folkeferd mer opptatt av å drepe hverandre og utrydde enn å skape? Kanskje vi ikke har noen genetiske koblinger med neandertalerne. Om vi har så er det en liten og ubetydelig prosent, men kanskje vi arva noe viktigere fra disse kortvokste muskelbuntene? Som musikk og kunstforståelse? Jeg liker å tro det.

 

Read Full Post »

Jeg er ikke feminist, men … I går startet en kampanje og farsott på Twitter. Tidsskriftet Fett oppfordret jenter til å fortelle om sine opplevelser knyttet til seksuell trakassering gjennom hashtaggen #jegharopplevd. Det satte i gang noen tanker.

Skjermbilde 2015-04-16 19.49.33

Simon Stranger kommenterte det slik:

Skjermbilde 2015-04-16 18.57.01

Som Simon og mange andre, fulgte jeg hastaggen både i går og i dag. Jeg syns det var skremmende og ikke minst trist lesning. Jeg ble rett og slett helt tom. Flere kommentere at de var flaue på vegne av menn. Noen mistet trua. Andre valgte å stille seg kritisk til det som ble kalt en hekseprosess hvor mannen skulle druknes. At dette var beviset for at mannen var det svake kjønn og måtte beskyttes. Atter andre ytret seg om kampanjen ble utnyttet til såkalt snikskryt.

Både politisk rådgiver Martin Grüner Larsen og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug var kjapt ute med å tie dem som forsøkte å sabotere prosjektet.

Skjermbilde 2015-04-16 18.58.11

Og:

Skjermbilde 2015-04-16 19.00.37

Flere av de kvinnelige innleggene var humoristiske og milde, mens andre rett og slett henviste til misbruk og handlinger med strenge straffer om det skulle ha blitt tatt til domstolene. En del av twitrerne fikk mye oppmerksomhet og støtte, også i media.

Jeg tror likevel ingen friske mennesker ville ha ”skrytt på seg” en voldtekt eller grov trakassering via sosiale medier. Hva ville det ha tjent? Skulle man liksom være mer attraktiv fordi en mann ville ha deg i fylla og snøvlet dritt fordi du sa nei? Gjøre seg interessant? Nei, nei, nei. Jeg tror heller det har kosta jævla mye for mange å skrive de ordene her. For mange er det hendelser de aldri har snakket om tidligere. Det er godt gjort. Nå må vi finne ut hva vi gjør videre.

Jeg har lest om kvinner som i barndommen måtte sitte på rektors kontor mens han befølte seg selv. Jenter som våknet på fest av å ha bestekompisen sin inni seg og følte seg sviktet. Menn som har fulgt etter dem en sen kveld og beskrevet en detaljert voldtekt bare noen meter bak ryggen deres. I den enorme mengden utsagn og hendelser, er det umulig å etterprøve, bevise eller se sakene fra flere sider. Vi må lese å tolke teksten slik den er. Innimellom rammer det å lese, så det gjør vondt i mellomgulvet. Jeg skjønner at kampanjen i ytterste konsekvens kan gi et skjevt bilde av hva en mann er, når tekstenes funksjon er å vise hva en mann ikke skal være. Vi skal holde fast ved det siste.

Hvis menn var en bedrift, hva ville en omdømmespesialist si etter at det nå har blitt kjørt ut over 7000 tweets hvor ledere, rektorer, lærere, trenere, kjærester, pappaer og fremmede – alle menn – har fått passet sitt påskrevet. Hva ville Mannen AS måtte gjøre for å rydde opp i omdømmet sitt?

En kompis av meg sa noe spøkefullt i morges: Nå skjønner jeg hvordan somalierne har det. Det er ikke hyggelig å bli pekt på som en gruppe, enten om du føler deg truffet av tekstene eller ei. For mange føles det urettferdig og man blir sint. Det er ikke noe godt å få skylden for noe en ikke har gjort, eller i verste fall føler seg truffet av. Det er rett og slett ikke gøy å ufrivillig innlemmes i en gruppe eller holdning du tar avstand fra.

Under julebordsesongen var jeg på vei hjem fra en forlagsfest. Det var kort avstand og taxi var umulig å finne, så jeg gikk (om noe ustøtt) oppover Ullevållsgata. Halvveis hjemme dukket det opp ei ung jente foran meg. Hun gikk målrettet med blikket stivt foran seg. På dette tidspunktet kom jeg på at jeg ikke gikk på do før jeg forlot festlighetene i sentrum. Blæren var full og det hastet med å komme seg hjem. Jeg satte opp tempo. Jenta snudde seg, og dermed satte også hun opp tempo. Faen, tenkte jeg, og håpet at hun snart forsvant inn i en av sidegatene. Det gjorde hun ikke.

Alternativene strømmet gjennom hodet. Jeg kunne da ikke slå lens på en kirkegård? Vi nærmet oss toppen av bakken. Begge hadde økt tempo flere ganger. Jeg bannet inni meg nok en gang da jeg så hun gikk inn i MIN gate. Dette ble for ille. Jeg måtte si noe. Men hva? Skulle jeg liksom rope: ”hey, slapp av, jeg er bare veldig tissetrengt og må skyndte meg hjem”! Eller skulle jeg ta sjansen på et rykk. Litt som skiesset Northug, dog ikke like grasiøst. Trå til å fly forbi før hun fikk områdd seg? En slik kraftanstrengelse var en risiko. Nå som vi begge nærmest jogget, ville jeg enten skremme vettet av henne, eller tisse på meg. Ingen av delene var ønskelig.

Nå la jeg også merke til at dama holdt en flaskelignende gjenstand i hånden. Det siste jeg ville var å komme hjem til kjæresten dusjet av en pepperspray. Forsøke å forklare den du … Der og da hatet jeg å være en mann og jeg hatet Oslos renovasjonsetat eller parkvesen som ikke kunne sette opp festivaltoaletter i en hver gate i helgene.

Jeg er uenig med Martin Grüner Larsen i tweeten over, selv om jeg misforstår med vilje for å landet et poeng. Jo, det handler om meg, deg og alle oss menn, Martin. Vi er nødt til å tåle det. Et råttent egg ødelegger hele kurven. Man kan si mye rart om jenter, feminisme og mobiler i baklommen, det er ikke poenget nå. Vi kan ikke bestemme hvordan de skal være, vi må fokusere på oss selv. Et kvinnesyn blir til i barndommen. Alle menn har en mor. Noen har en søster, en datter eller en kjærest de er glad i. De vet hvordan de ikke vil at de skal bli behandlet. Innerst inne tror jeg alle menn er en ridder. Jeg håper derfor denne kampanjen vekker ridderne i oss alle. Ingen skal måtte se seg over skulderen på vei hjem i frykt for hva som kan skje. Spørsmålet er bare hva kan vi gjøre?

Og min egen ridderlighet etter julebordet? Nå hadde jenta foran meg dratt opp alle signaler på utrygghet. Et raslende nøkkelknippe, en udefinerbar boks (pepperspray I bet you …) og ikke minst frykt i blikket. Er det mulig! Jeg kunne ikke bare rope at jeg IKKE var en voldtekstmann, men bare en desperat mann med andre planer. Min troverdighet (i hennes øyne) måtte være lik null og min egen verdighet nektet meg å måtte forsvare meg på den måten. Jeg trengte vel ikke å måtte unnskylde meg for å vanke ute på kvelden? Målet mitt var lenger nede i gaten, dessverre var hun i veien. Med sammenbitte tenner og et press i blæren tok jeg affære. Je gikk jeg inn et smug og tok en omvei hjem. Kan neppe kalles heltemodig innsats, men om noen lurte, så kom jeg meg både helskinnet og tørr hjem.

B000QTZIY8_Large._V400457407_

Read Full Post »

Etter en strålende anmeldelse forrige uke satt jeg igjen med en idé.

Under følger en tenkt samtale mellom Cathrine Krøger (Kritiker i Dagbladet) og meg selv, basert på anmeldelsen. Cathrine Krøger har en røff, cut the crap-tone. En måte å snakke litteratur på som jeg savner på litteraturfestivaler. Man inviteres til å delta i debattt, noe det sjeldent blir, fordi alle er så pokkers høflige og greie.

Jeg tenkte: hva om jeg ”stjeler” Cathrine Krøgers stemme og setter den inn i en tenkt samtale på en tenkt litteraturfestival. Hva skjer da?

DSC_0271

Krøger og Sørum

(Stort bibliotek. Ca. 40 mennesker i salen på vonde stoler satt opp i rekker. Klokka er ca. 14:00. Ute skinner solen. En LITTERATURFESTIVAL-banner henger ved scenen. To mennesker på scenen i hver sin slitte 70-tallsstol.)

CK: Tenk deg et fremtidig samfunn blottet for menn, styrt av kvinnelige roboter — utkledd som engler, men djevler i sitt vesen. Utstyrt med en dødbringende dolk, skjærer de ut hjernebarken på ofrene. Det er skrekkscenariet Steffen RM Sørum tegner opp for oss i science fiction-serien «Dødsengler». Velkommen Steffen.

(Høflig applaus fra fremmøtte)

SS: Takk Cathrine.

CK: La meg danne en kort pitsj av Dødsenglerserien: De kvinnelige skikkelsene, også kalt surister, reiser tilbake i tid for å utrydde sterke, mannlige og opprørske gener, da de mener det er menn som skaper krig.

 

(Humring fra salen)

SS: Det er en fin oppsummering. Men jeg vil røpe at det ikke bare er menn som står på dødslisten til Suristene. Dødsenglene er roboter (om enn biologiske) som tjener suristene.  Dødsenglene oppfører seg ikke på noen måte som Suristene, de er kun deres tjenere. Hvem disse verdenslederne som har innført ettkjønnspolitikk er, og hvorfor de setter i gang et så spektakulært drapsprosjekt gjennom tid og rom? Det håper jeg at jeg klarer å lande i siste bind.

CK: «Dødsengler 1 — Momentum» ble til i samarbeid med en skoleklasse og var preget av dårlig styring, med tilsynelatende tilfeldige innfall og et dels uforståelig plott. Du bruker uforholdsmessig mye tid på å introdusere heltene for eksempel. Oppfølgeren er derimot langt strammere. Har du nå fått et bedre grep om fortellingen?

(Latter fra publikum)

Jeg skal ikke gi to 10. Klasser på Bærum skylden for at Dødsengler har et komplekst plott. Det er nok riktig at bok 1: ”Momentum”, ikke gir alle svarene. Jeg brukte nok mye tid på å beskrive hovedpersonene, noe jeg følte var nødvendig for at historien skulle kunne rettferdiggjøres. ”Invasjon” er strammere mest fordi karaktergalleriet ble presentert i første bind, tror jeg. Forhåpentligvis skriver jeg bedre og bedre også.

CK: Et av hovedtemaene er det kompliserte tidsbegrepet; om det skulle være mulig å reise tilbake i tid, så vil tidsreisene gripe inn i historien og forandre den, slik at verden av i dag blir seende annerledes ut. Det er det som skjer i denne boka. De fire sendes tilbake til invasjonen i Normandie i 1944. Den kampen de må utkjempe der, er ifølge denne boka langt viktigere enn den som foregikk mellom tyskere og allierte. Her er det jordas framtid som står på spill?

SS: Tidsreiser har alltid fascinert meg. Selv om man skal være særdeles kreativ for å kunne forsvare at det finnes teknologiske løsninger som gjør dem mulig. For dødsenglene foreligger det kun en oppgave: utrydde gener som representerer opprørerne. Opprørerne som i fremtiden gjør livet surt for Suristene. Suristene driter vel egentlig om det skjer endringer i historien, så lenge de når sitt mål: utrydde potensielle motstandere som er i ferd med å velte ettkjønnspolitikken deres.

CK: Det er mye tøft her, romantikk og ungdomsproblematikk, forrykende actionscener, forrædere og overraskelser. Men selv om denne boka er langt strammere enn den forrige, er det fremdeles forvirrende inkonsistenser. Som at et hovedpoeng i første bok var at dødsenglene skulle utrydde den mannlige rase, mens de nå bare synes å skulle utrydde enkelte opprørere, kvinner som menn.

SS: Da jeg startet å skrive dødsengler var det en ting som var klart for meg: Jeg ville ha kvinner som ”fienden”. Med et glimt i øyet selvfølgelig. Jeg ønsket å vise at måten vi omtaler gutter og menn på i dag, på sikt vil kunne føre oss galt av sted. At vold, krig og til og med en promp i et klasserom alltid et guttenes feil, er det riktig? At bråket i et klasserom alltid er guttene osv. Hva gjør vi med guttene om vi legger all skyld på dem? Burde vi da heller stille spørsmålet; Ville samfunnet vårt bli bedre om vi bare hadde kvinner? Det er tross alt det Suristene gjennomfører, og de er villig til å gå langt for å opprettholde det.

CK: Dette er ikke en bok for motstandere av historisk fiksjon. Du lar de fire superungdommene redde de allierte fra tap mot tyskerne — og de grusomme dødsenglene. Til blant annet general Pattons store takknemlighet.

SS: Om du leser en roman, bør man kanskje være åpen for fiksjon? Se bare på debatten rundt ”Vikings” eller den kommende danske tv-serien ”1864”. Der uttalte produsentene nylig at fiksjonen går foran fakta. Jeg vil ikke si meg enig i det, men det er en spennende tanke. Problemet er ofte at historiske romaner for barn og unge ønsker å lære bort for mye og ikke tillater seg nok spenning. Jeg lager en dystopi, en fremtidsutfordring som skal fremstå som større enn andre verdenskrig. At menneskeheten står på spill. For øvrig var det ikke Patton som ledet D-dagen. Han ble sett på som for uforsiktig og uregjerlig til den oppgaven. Våre helter merker etter hvert at det er flere ting som ikke stemmer med historieboken. Slike ting syns jeg er spennende.

CK: Du sparer ikke på effektene og du lar ungdommene vasse i blod og avrevne kroppsdeler under kampene i Normandie. Kan det grense til det smakløse?

SS: Er ikke krig usmakelig? Jeg hadde et ønske om å illustrere krigens grusomhet i møte med norske ungdommer som i utgangspunktet ikke verken hadde språk eller verktøy til å takle en slik realitet. Jeg vet at jeg nødvendigvis ville tråkke noen på tærne med å blande inn virkelighet og historie. I første bind, er en av heltene en tidligere frontkjemper. En som støttet Hitler under andre verdenskrig og som ikke angrer. Kan han likevel være god, eller bli en helt? I bind 2 fremstiller jeg ikke amerikanernes innsats under D-dagen som bare gloriøs og riktig. I bind 3 går jeg enda lenger uten at jeg skal røpe noe nå.

CK: Takk, da begynner vi å gå tomme for tid her. Er det noen i salen som lurer på noe, eller ønsker å stille forfatteren et spørsmål?

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Read Full Post »