Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dødsengler 2 – invasjon’

I forrige uke holdt jeg skrivekurs for tiendeklassingene på Gosen skole i Stavanger. Det er alltid stas å møte unge lesende og skrivende. Det gir håp for fremtiden. En av punktene jeg er innom når jeg holder kurs, er hvor mye arbeid som faktisk ligger i det å skrive en roman.

Med bakgrunn som redaktør forteller jeg hvordan forfattere kan sitte og skrive om manuset. Ofte blir det opptil flere versjoner og noen jobber også over flere år før det endelig sitter. De må stryke, skrive om, gå tilbake osv. Tilslutt er redaktøren fornøyd, men så fortsetter det med språkvask, oppretting, ombrekking, korrektur, ny runde korrektur. Tilslutt blir forfatteren nærmest kvalm når han ser på teksten sin.

"Og får du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger."(Foto: Gosen skole)

«Og før du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger.»(Foto: Gosen skole)

Hvorfor skremmer jeg vannet av blivende forfattere på denne måten? Jo, for å vise at det er gjennom tilbakemelding at prosjektet blir best mulig. Det er få som skriver et førsteutkast som går rett til trykken. Jeg har hvert fall aldri opplevd det, verken som redaktør eller forfatter. Det er alltid noe som må endres, og det er utholdenhetsevnen hos forfatteren til å stå løpet ut som helt klart skaper de beste bøkene.

Denne innsatsen føler jeg de ikke lærer å bruke på skolen. Få elever tar seg tid til å gjennomgå en skriveoppgave eller prøve etter karakteren er gitt – naturlig nok: hvor er motivasjonen når karakteren allerede står på papiret? End of story. Jeg drømmer om en annerledes skole. Et sted man lærer mer enn det man måles. Der elevene får file like mye på tekstene som man står og pusser på et trestykke i sløyden.

Lærere nikker ivrig når jeg sier at forfattere må tåle å stryke en hel masse. Det er ikke alltid den tykkeste boken blir den beste. Det samme gjelder for elever.

Da kom 1. korrekturen i posten. Jobba på nu jævlar!

Da kom 1. korrekturen. Jobba på nu jævlar!

De siste ukene har jeg selv sittet med korrekturen på Dødsengler 2. Mot slutten av 3. korrekturen satt jeg på kontoret til redaktøren min. På dette tidspunktet har jeg lest teksten så mange ganger, rettet frem og tilbake ørten ganger, så forlaget vet å motivere: Pocketversjonen av bok 1 ligger klar på bordet. Holder den, blar litt og så tilbake til arbeidet med manuset. Det er bare timer til bok nummer 2 går i trykk.

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Jeg leser setning for setning. Kan noe kuttes her? Er det overflødige ord? I et avsnitt hvor heltene forsøker å stikke av fra den hemmelige amerikanske organisasjonen som vil utnytte tidsreiser til kommersiell fortjeneste. (dette er sci-fi … ) oppdager jeg noe urovekkende:

Humveen var firehjulsdrevet, men ingen racerbil. Pilen på dashbordet steg i jevnt tempo, men et helikopter ville ikke ha noe problem med å ta dem igjen. Hein snudde seg. De siste han så, var at helikopteret steg høyere på himmelen. Deretter forsvant det ut av synsfeltet.

”Gass, gass!” skrek han. ”Ellers ender vi som grillmat for ørkenrottene.”

”Hva tror du jeg driver med?! Presser jeg hardere, går beina mine gjennom gulvet.”

Hein stakk hodet ut vinduet. Dagslyset var kraftig, og tårene rant da han myste opp mot solen.

”Fortell meg hva som skjer,” ropte Kendra mens hun kastet frenetiske blikk i sidespeilet.

Ørkenrotter??? Finnes det ørkenrotter i USA? Jeg titter opp fra manusbunken.

Redaktøren tripper. Som om hun sier: skal vi rekke å ha bok på lager før november må den til trykk …

snart!

”Eh. Det er bare enda en ting jeg må sjekke,” sier jeg.

Hun sukker.

Så hvem pokker blir de grillmat for da? Dingoer? Nei, det er i Australia. Hva med bikkjer? Nope, for vanlig. Jeg lukker øynene. Hva finner jeg i en ørken i Texas, USA? Kameler? Nei, nei, nei …  Kaktus, joda, men funker ikke. De spiser ikke menneskekjøtt. Jeg logger meg på nettet, googler. Coyote! Så klart. De kan bli grillmat for Coyoter.

”Jeg må bare endre ørkenrotte til Coyote,” sier jeg som om det er det viktigste øyeblikket i romanen. At det er den lille detaljen som setter alt på plass. Lettet lener jeg meg tilbake og legger strikk rund manus. Nå kjenner jeg at jeg ikke har spist siden frokost, men glad for at jeg hadde hodet med meg. Fornøyd løper jeg til pliktene hjemme. En halvtime senere ringer redaktøren. Jeg gikk fra macen min på skrivebordet hennes. Å faen, kanskje hodet ikke var helt med likevel? Uansett. Nå er boken sendt til trykk.

Lese, lese og lese atter en gang.

Lese, lese og lese atter en gang.

Reklamer

Read Full Post »

 

D-dagen:

 

Juni 1944 satte de allierte styrkene i gang det som fremdeles er verdens største amfibiske invasjon. Amfibiske fordi størstedelen av hæren kom sjøveien, med bla. de legendariske landgangene langs de franske strendene i Normandie.

Men for meg har det alltid vært en fascinasjon for dem som landet på fiendtlig territorium først. Fallskjermtroppene.

 

Da jeg famlet med ideen om Dødsengler for fem år siden, var det en ting jeg hadde klart for meg. En del av hendelsene i trilogien skulle foregå nettopp der. I 1944 var tyskerne på retrett på østfronten og Sovjets leder ønsket en ny front. Denne fronten skulle lede til frigjøringen av Frankrike og senere delingen av Tyskland.

Image

Arromanche. Byen var viktig landgangssted i 1944 og et glimrende feriested i 2010.

 

Kunsten å overbevise en familie til å reise på ferie dit du vil:

 

Sommeren 2010 (ja, romaner tar tid …) tok jeg med meg familien min på en rundreise i de områdene kampene foregikk. På det tidspunktet hadde jeg ingen klare tanker om verken scener eller steder hvor handlingen skulle foregå. Jeg reiste mer eller mindre som en krigsturist. Jeg hadde lest meg grundig opp på forhånd og det var stort å besøke steder jeg kun hadde sett på papiret. Omaha Beach, Gold, Pegasus brigde, Arromanche, Caen og ikke minst Ste mere Egliese.

 

En ting var at barna skulle overbevises, noe annet var det å pakke inn så godt som mulig til min kjære at vi skulle på to ukers guttetur. En ferie hvor hver eneste krik og avkrok fra slagene i 44 skulle oppdages. Heldigvis har Normandie vakre strender.

Image

En forfatter og hans kanon …

 

I Dødsengler 2 – Invasjon, dumper Mikkel, Noor og Ida ned ikke så langt fra byen Ste Mer Egliese som hadde en framtredende rolle under krigen. Mot sin vilje befinner de seg om bord i et amerikansk fly som skal landsette topptrente fallskjermjegere her. De ungdommene vet, er at flyet de er om bord kommer til å styrte og om de ikke kommer seg ut før det skjer, er de døde. Der håper jeg ikke at jeg røpet for mye. Ste mer Egliese skiftet hender en rekke ganger under nattens kamper, og den nå udødeliggjorte Richard Winters fra serien Band of Brothers landet ikke så langt unna området.

 

Hvorfor må du 70 år tilbake i tid for å skrive om fremtiden?

 

Så Dødsengler 2 handler om tidsreiser. Egentlig burde ikke dette komme som noe overraskelse. Allerede i bok 1 reiser Mikkel og Ida gjennom tid og rom, de kommer nemlig til Oslo under barnetoget på 17.mai. Reisen fra Kvengedal-Oslo skulle ha tatt mye lenger tid. De stusser nok litt på hvordan det var mulig. Portalene som Dødsenglene benytter, går på kryss og tvers av tid. Og det er nettopp planen til Suristene. Reise tilbake i historien og drepe tip-tip-foreldrene til dem som gjør opprør mot ettkjønnssamfunnet i fremtiden. Mer om dette i et annet innlegg senere.

 

Image

En enorm glede av å komme så nær hendelsene som mulig.

Så hvorfor andre verdenskrig? Hvorfor 70 år tilbake i tid? I Dødsengler ønsket jeg å skrive om ting jeg selv ønsket å lese om som tenåring. Datanerding, fysikk, action, sci-fi og historie. Krigen har alltid fascinert meg, og selv om det er skrevet uhorvelig mange romaner om D-dagen, følte jeg det hørte hjemme her. Hvordan ville dagens norske ungdom takle krigens påkjenninger? Hvordan ville for eksempel Noor bli tatt imot av troppene? Ville Peder som pasifist bryte sammen? Og hvordan ville de kaotiske timene før landgangen langs strendene utarte seg? Så er det den personlige spenningen i det å være en fallskjermjeger. Omgitt av fiendtlig territorium uten noen fluktruter. Du må fullføre oppdraget og holde ut til avløsningen kommer. Det blir vel ikke mer spennende enn det!

 

Som de fleste forfattere higer jeg etter å skape troverdighet i historiene mine. Hver kveld etter endt økt har jeg lurt på om jeg klarer å beskrive krigens terror og nervøsitet tydelig. Men å skrive om steder man aldri har vært er lite tilfredsstillende om ønsket er troverdighet og realisme. Det aller viktigste med en slik research-tur er følelsen jeg sitter igjen med. Forhåpentligvis fikk jeg den ned på papiret.

 

Samtidig er det en annen historie som fortelles i andre bind av Dødsengler. Det er flere ting som ikke stemmer med historien. Hva det er, får du lese om selv.

 

Image

Et glidefly fra Museumet nær Pegasus Brigde

 

Dødsengler 2: Invasjon kommer i slutten av Oktober.

 

 

Read Full Post »