Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dødsengler’

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Reklamer

Read Full Post »

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Read Full Post »

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Read Full Post »

Christiane Delord er misfornøyd med at elevenes undervisningstimer forsvinner. Hun vil fjerne elevsamtaler og orienteringsmøter med helsesøster, politibesøk og kulturinnslag. Det er ikke alltid du skal høre på læreren.

Arnt Orskaug ved Åretta ungdomsskole på Lillehammer har loggført hvordan naturfagstimer har forsvunnet til “andre ting”. Ekstra moro er det da at jeg skal til Åretta skole i mars. Jeg gleder meg til å komme på forfatterbesøk, og håper Arnt står klar, fordi jeg skal få ham til å kaste loggboken, lovprise DKS og lese flere romaner etter endt besøk. Jeg er i løpet av en skoletime innom naturfag, matte, engelsk og norsk så han må gjerne ta notater!

Screenshot 2015-02-17 18.06.33

Jeg har besøkt flere hundre skoler og flere tusen elever de siste ti årene. Jeg har sett den norske skolehverdagen fra Bardu i nord til Grimstad i sør. Jeg har truffet lærere og elever i alle kategorier og i de fleste situasjoner. Jeg har alltid tenkt at et forfatterbesøk kan gi verdifull kompetanse og er et tilskudd til samtlige fag.

 

Jeg får skryt av lærere som sier at jeg har klart å engasjere de elevene som sjeldent er aktive eller som ikke følger med i den ordinære undervisningen. På lærerværelset kommer det ofte kommentarer om at jeg sier mye av det samme som læreren, men at elevene hører på ”oss”. ”Oss” antar jeg da er de besøkende fra DKS. Så noe riktig må vi forfatterne gjøre. Jeg har ikke følelsen av at Arnt og Christiane snakker for flertallet, selv møter jeg flest positive og engasjerte lærere. De er ikke alltid forberedt, men shit au! Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de er åpne for at eleven deres skal få nye innfallsvinkler og møte noe annet enn klasseroms-hverdagen. Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det har å si.

Det som stjeler undervisningstid mener Delord er: PRYO-uke (praktisk yrkesorientering), Kinobesøk, utstillingsbesøk, tryggtrafikksenter-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger uten grenser, besøk på utdanningsmesser. Også orienteringsdager, sportsdager, skidager, elevsamtaler, samtale med rådgiver, samtale med helsesøster, fadderordningen.

Alt som nevnes over er viktig i en ungdoms liv. Helsesøster og rådgivere kan fortelle at 1 + 1 kan bli 3 (noe du ikke lærer i mattetimen). Her er det aktiviteter som beriker og skaper holdninger, identitet og fremtidsretta ungdom.

Barn og ungdom er ikke roboter, de har følelser og trenger mer en naturfags-undervisning for å fungere. Elever som mistrives vet vi heller ikke lærer så godt. Og jeg trenger vel ikke å blafre for mye med PISA-tester for å minne om ståa her til lands … Når elevene slutter å lese, faller lesekompetansen som igjen rammer pensumlesningen. Da er det godt at det finnes mennesker som kan inspirere til lesning!

Kreative og innovative mennesker som skaper en bulk i universet som Steve Jobs, Bill Gates, Anita ”Tinteguri” Traaseth eller Elon Musk ville sannsynligvis aldri ville komme ut av en norsk skolehverdag, om de da ikke får impulser utenfra.

Delord oppleves som noe mangelfull i forståelsen av hvordan en skoleturne fungerer: ”Der hersker det en kultur om at man ikke sier nei når et omreisende teater eller en forfatter varsler sin ankomst.” Om hun ser for seg omreisende forfattere og teatertrupper som noe litt tilfeldig, Rasmuss-på-loffen-aktig-hendelse bør hun vite at bak besøket ligger det en knallhard organisering fra turneorganisasjoner. Ikke bare legger de turneplaner flere år i forkant, men de siler og selekterer våre beste forfattere som igjen legger ned et betydelig forarbeid før skolebesøk.

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Delord mener forfatterbesøk bryter med undervisningsopplegget og at det burde være kvoter på utenomfaglige aktivitet. Jeg syns det er trist at hun velger å se på disse besøkene som ufruktbart for elevene. Jeg forstår at hun ønsker å gi elevene de timene de har krav på, men kanskje ligger svaret heller i å fjerne vinter- og høstferier ? Det avbryter undervisningen i større grad. Mange foreldrene tar ikke ut ekstra ferieuker. Derfor blir dette meningsløse avbrekk fra skolen for elevene. Men jeg har skjønt at den diskusjonen er mindre populær hos lærerne.

Om man skal skape gode, hele mennesker, må undervisningsminister Røe Isaksen forstå at skole er mer enn å lære å telle til tre. Elevene trenger å bryte om en monoton skolehverdag. Læring er alt fra Angry birds til å falle på trynet. Et besøk fra fagbokforfattere som har oppdaget sjeldne dinosaurer, en forfatter som skriver om misbruk av anabole steroider eller en musiker som har slått gjennom i USA kan være de 45 viktigste minuttene det året. Hvordan forlag og forfattere lager en roman fra idé til ferdig bok er en lang prosess, men som inneholder mye verdifull læring også for skolehverdagen. Jeg har til dags dato ikke møtt en skoleklasse hvor begrepet ”Ja-fase” er noe de kjenner, mens alle gründere og innovative mennesker nikker gjenkjennende. Jeg syns det er rart at de kreative yrkene som litteratur, film og musikk ikke tas inn i skolen i langt større grad. Det er ofte her det banebrytende og de mest interessante prosessene skjer.

Forrige gang jeg var på Lillehammer møtte jeg en ung fyr på butikken.

”Du husker sikkert ikke meg,” sa mannen. ”Men du var på skolebesøk hos oss da du var debutant!”

Beskjemmet kunne jeg telle tilbake at det var 15 år siden. Jeg hadde snakket om debutboka ”Du elsker meg”. Det som hadde festet seg var at jeg hadde elsket astronomi siden jeg var liten, men aldri fikset matematikk og at jeg derfor ga opp å studere astrofysikk – noe jeg angret på. Det hadde fått ham til å tenke. Han var på det tidspunktet jeg var på besøk, ordentlig skolelei, men han kunne tenke seg å jobbe med data og derfor bli ingeniør. ”Du fikk meg til skjerpe meg det siste året,” sa han og lo. Fremdeles er jeg litt overrasket over at mitt forfatterbesøk skapte en ingeniør, men om det stemmer, er det en fin tanke. Forhåpentligvis er det mange andre som takket være ”utenomfaglige” aktiviteter har fått tent en drøm, sett en fremtid eller funnet seg selv. Ofte må man ut av rutinene sine for å komme videre, enten man skal vinne en Nobelpris eller skrive et foredrag om Camilla Collett.

camillacollett

Read Full Post »

”Har du en sønn eller en datter på en av ungdomsskolene vest for Akerselva i Oslo? Da må vi ta en prat. Hun var drita full i går. Og stein forrige helg.”

Slik starter Torkel Brekkes kronikk i VG.

Som forelder på Oslo vest er han bekymret for den oppvoksende slekt og foreldres manglende nærvær. Det er ikke nytt.

Jeg har vært redaktør for flere gode ungdomsromaner som tar for seg det Brekke viser til som råtten kultur. Men få foreldre ønsker at barna skal lese dem. De er liksom ikke ”hyggelige nok”.

Taran Bjørnstads roman ”DBY” fikk Riksmålsprisen. Boken ble også et teaterstykke som besøkte flere skoler. Romanen kjerne dreier i korte trekk rundt en fest, der ungdommer debuterer på flere vis. Både alkohol, svik, kriminalitet er ingredienser her.

9788202416843

Annette Münch har gjennom tre sterke romaner gitt leserne innblikk i ungdomskulturer. I den Bragenominerte ”Jenteloven” trer voldelige og sterke jentegjenger frem i all sin gru. I årets roman ”Badboy: Steroid” får vi sett hvordan sunn norsk ungdom kan begynne med dop og deretter nesten rive ned hele livet sitt. Hun er anerkjent og fikk også Kulturdepartementets pris for debuten sin ”Kaoskrigeren”. Og jeg kan nevne, mange, mange flere forfattere og bøker.

Også i min egen trilogi ”Dødsengler” har jeg jobbet med ungdomskarakterer som faller utenfor, eller som på en eller annen måte blir uglesett av voksne. I skrivende stund jobber jeg med siste bind og jeg vet at det vil bli diskusjoner. Uten at jeg skal røpe for mye her.

9788202449346

Må barna lese om sånne ting da?!

For diskusjoner har det blitt. Noen kritikere har kommentert at både Taran Bjørnstad og Annette Münchs universer blåser ting opp. Nåvel. Jeg kjenner forfatterne. Jeg vet hvordan de jobber med research, så jeg tør påstå at de tvert imot har underdrevet for nettopp etterstrebe det ”realistiske”.

Noen ganger har jeg fått telefoner til forlagskontoret. Fra illsinte foreldre som freser vilt i den andre enden. At vi (forlagene) gjør alt for å sjokkere, at de bladde gjennom den ufyselige boken som datteren (eller sønnen) leser i. Det handler om SEX, utbryter de triumfuerende – som om det er forbudt. De ruser seg! – som om ikke ungdom gjør det bak foreldrenes rygg.
Noen mammaer og pappaer som ringer, går til og med så langt å si at bøkene vi utgir frister ungdom til å gå over grenser …

Nå er det en stund siden sist jeg har fått en ilter telefon, jeg tror foreldre har vært for opptatt med nettbrettet denne sommeren, men jeg kjenner igjen tonen i Brekkes debattinnlegg. Frustrasjonen over å ikke være i stand til verken å lese dagens ungdom, eller kunne styre dem i noen særskilt grad.

Jeg siterer:

“Jeg må innrømme det: min interesse for denne ungdomskulturen har fått meg til å gjøre tvilsomme ting. Som å gå gjennom noen hundre Facebook-meldinger og chattetråder når mine egne ungdommer har glemt å lukke Macbookene sine om kvelden. Jeg har tatt skjermbilder og skrevet notater om fester, venner, oppkast og blackouts. Ikke bra, sikkert.”

Så spør Torkel Brekke om det er så galt da? At målet hans helliggjør målet. Han ønsker barna sine det beste. I sin frustrasjon har han sniklest de mest intime og private mail og chattetråder.

Personvern?

På den ene siden er det brudd på personvernet, på den andre siden er man som foreldre ansvarlig for barna. Har han ikke plikt til å sjekke om det foregår noe ulovlig der? En ting er naturligvis at Brekke også får tilgang på annen privat informasjon som ikke angår hans egne barn, men andres.
Eksperter oppfordrer til varsomhet når det kommer til å lese barnas chattetråder, og anbefaler heller sunn dialog med ungdommene. Det er med god grunn.

Det jeg lurer på er: Hjelper det at han har oversikt over barnas hemmeligheter? Vil de ikke uansett kunne gjøre hva de vil? At de ved hjelp av sosiale medier kan organisere fester, dopleveringer og andre ulumskheter mens de andre i huset sover? Jeg skjønner at Torkel Brekke reagerer, men har ikke det alltid vært slik?

Kan vi ikke si at vi syslet med mye som foreldrene ikke visste om?

Bare Oslo Vest?

Men på den andre siden sover Brekke trygt om natten:

”De fleste av ungdommene vil klare seg fint. Bli leger, advokater, arkitekter, journalister, professorer – som deg og meg.”

Som deg og meg?! Torkil Brekke er en vestkantforelder i Oslo. Litt sånn som Ullevåll Hageby fremstår i tv-serien ”Kampen for tilværelsen” – navlebeskuende, fremmedgjort fra verden og derfor lite interessant. Jeg reagerer på det. Ikke alle blir vel advokater og arkitekter? Hva med de andre? Hva med ungdommen over hele landet, ikke bare de fra særdeles ressurssterke hjem? Sandnes, Gvarv og Vemork?

“Vi foreldre er idioter. Vi sitter i designsofaene våre på vestkanten, smatter på den tørre Rieslingen, og lukker øynene, stikker fingrene i ørene og nekter å høre.”

Designersofa eller IKEA-sofa spiller ingen rolle. I alle hjem i hele landet finnes det ungdom som går ut, drikker, slåss og gjør ting de vil angre på. God utdannelse, ressurssterke foreldre eller kloke mødre og fedre er ingen garanti. Vi foreldre kan ikke fotfølge poden til de flytter hjemmefra. Det hjelper så lite. Vi er nødt til å stole på hverandre. Det er en vanskelig kunst å beherske: Å skjønne at vi ikke kan bestemme hva barna kommer til å gjøre. Og det skremmer vettet av oss. Også meg.

Når jeg får sinte telefoner eller mail så syns jeg det skinner gjennom. Redsel. At det de frykter er at barna skal gjøre noe annet enn dem. Stemme et annet parti, droppe det ”smarteste studiet”, ikke lese nok til prøven. Være med på russebuss, rett og slett ha andre verdier i livet.

Joda. Vi kan legge press, men hva hjelper vel det om de ikke ser det selv? Sånn sett kunne det være lurt å lese en god roman om noen som virkelig går på trynet, fremfor å gjøre det selv.

9788202429874

Og om du lurer på hvordan ungdommene har det utenfor Oslo vest? Da vil jeg anbefale å lese ”Fra ungdommen” en dokumentar hvor 25 ungdommer selv forteller. Du vil la deg sjokkere på godt og vondt.

Read Full Post »

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Read Full Post »

Etter en strålende anmeldelse forrige uke satt jeg igjen med en idé.

Under følger en tenkt samtale mellom Cathrine Krøger (Kritiker i Dagbladet) og meg selv, basert på anmeldelsen. Cathrine Krøger har en røff, cut the crap-tone. En måte å snakke litteratur på som jeg savner på litteraturfestivaler. Man inviteres til å delta i debattt, noe det sjeldent blir, fordi alle er så pokkers høflige og greie.

Jeg tenkte: hva om jeg ”stjeler” Cathrine Krøgers stemme og setter den inn i en tenkt samtale på en tenkt litteraturfestival. Hva skjer da?

DSC_0271

Krøger og Sørum

(Stort bibliotek. Ca. 40 mennesker i salen på vonde stoler satt opp i rekker. Klokka er ca. 14:00. Ute skinner solen. En LITTERATURFESTIVAL-banner henger ved scenen. To mennesker på scenen i hver sin slitte 70-tallsstol.)

CK: Tenk deg et fremtidig samfunn blottet for menn, styrt av kvinnelige roboter — utkledd som engler, men djevler i sitt vesen. Utstyrt med en dødbringende dolk, skjærer de ut hjernebarken på ofrene. Det er skrekkscenariet Steffen RM Sørum tegner opp for oss i science fiction-serien «Dødsengler». Velkommen Steffen.

(Høflig applaus fra fremmøtte)

SS: Takk Cathrine.

CK: La meg danne en kort pitsj av Dødsenglerserien: De kvinnelige skikkelsene, også kalt surister, reiser tilbake i tid for å utrydde sterke, mannlige og opprørske gener, da de mener det er menn som skaper krig.

 

(Humring fra salen)

SS: Det er en fin oppsummering. Men jeg vil røpe at det ikke bare er menn som står på dødslisten til Suristene. Dødsenglene er roboter (om enn biologiske) som tjener suristene.  Dødsenglene oppfører seg ikke på noen måte som Suristene, de er kun deres tjenere. Hvem disse verdenslederne som har innført ettkjønnspolitikk er, og hvorfor de setter i gang et så spektakulært drapsprosjekt gjennom tid og rom? Det håper jeg at jeg klarer å lande i siste bind.

CK: «Dødsengler 1 — Momentum» ble til i samarbeid med en skoleklasse og var preget av dårlig styring, med tilsynelatende tilfeldige innfall og et dels uforståelig plott. Du bruker uforholdsmessig mye tid på å introdusere heltene for eksempel. Oppfølgeren er derimot langt strammere. Har du nå fått et bedre grep om fortellingen?

(Latter fra publikum)

Jeg skal ikke gi to 10. Klasser på Bærum skylden for at Dødsengler har et komplekst plott. Det er nok riktig at bok 1: ”Momentum”, ikke gir alle svarene. Jeg brukte nok mye tid på å beskrive hovedpersonene, noe jeg følte var nødvendig for at historien skulle kunne rettferdiggjøres. ”Invasjon” er strammere mest fordi karaktergalleriet ble presentert i første bind, tror jeg. Forhåpentligvis skriver jeg bedre og bedre også.

CK: Et av hovedtemaene er det kompliserte tidsbegrepet; om det skulle være mulig å reise tilbake i tid, så vil tidsreisene gripe inn i historien og forandre den, slik at verden av i dag blir seende annerledes ut. Det er det som skjer i denne boka. De fire sendes tilbake til invasjonen i Normandie i 1944. Den kampen de må utkjempe der, er ifølge denne boka langt viktigere enn den som foregikk mellom tyskere og allierte. Her er det jordas framtid som står på spill?

SS: Tidsreiser har alltid fascinert meg. Selv om man skal være særdeles kreativ for å kunne forsvare at det finnes teknologiske løsninger som gjør dem mulig. For dødsenglene foreligger det kun en oppgave: utrydde gener som representerer opprørerne. Opprørerne som i fremtiden gjør livet surt for Suristene. Suristene driter vel egentlig om det skjer endringer i historien, så lenge de når sitt mål: utrydde potensielle motstandere som er i ferd med å velte ettkjønnspolitikken deres.

CK: Det er mye tøft her, romantikk og ungdomsproblematikk, forrykende actionscener, forrædere og overraskelser. Men selv om denne boka er langt strammere enn den forrige, er det fremdeles forvirrende inkonsistenser. Som at et hovedpoeng i første bok var at dødsenglene skulle utrydde den mannlige rase, mens de nå bare synes å skulle utrydde enkelte opprørere, kvinner som menn.

SS: Da jeg startet å skrive dødsengler var det en ting som var klart for meg: Jeg ville ha kvinner som ”fienden”. Med et glimt i øyet selvfølgelig. Jeg ønsket å vise at måten vi omtaler gutter og menn på i dag, på sikt vil kunne føre oss galt av sted. At vold, krig og til og med en promp i et klasserom alltid et guttenes feil, er det riktig? At bråket i et klasserom alltid er guttene osv. Hva gjør vi med guttene om vi legger all skyld på dem? Burde vi da heller stille spørsmålet; Ville samfunnet vårt bli bedre om vi bare hadde kvinner? Det er tross alt det Suristene gjennomfører, og de er villig til å gå langt for å opprettholde det.

CK: Dette er ikke en bok for motstandere av historisk fiksjon. Du lar de fire superungdommene redde de allierte fra tap mot tyskerne — og de grusomme dødsenglene. Til blant annet general Pattons store takknemlighet.

SS: Om du leser en roman, bør man kanskje være åpen for fiksjon? Se bare på debatten rundt ”Vikings” eller den kommende danske tv-serien ”1864”. Der uttalte produsentene nylig at fiksjonen går foran fakta. Jeg vil ikke si meg enig i det, men det er en spennende tanke. Problemet er ofte at historiske romaner for barn og unge ønsker å lære bort for mye og ikke tillater seg nok spenning. Jeg lager en dystopi, en fremtidsutfordring som skal fremstå som større enn andre verdenskrig. At menneskeheten står på spill. For øvrig var det ikke Patton som ledet D-dagen. Han ble sett på som for uforsiktig og uregjerlig til den oppgaven. Våre helter merker etter hvert at det er flere ting som ikke stemmer med historieboken. Slike ting syns jeg er spennende.

CK: Du sparer ikke på effektene og du lar ungdommene vasse i blod og avrevne kroppsdeler under kampene i Normandie. Kan det grense til det smakløse?

SS: Er ikke krig usmakelig? Jeg hadde et ønske om å illustrere krigens grusomhet i møte med norske ungdommer som i utgangspunktet ikke verken hadde språk eller verktøy til å takle en slik realitet. Jeg vet at jeg nødvendigvis ville tråkke noen på tærne med å blande inn virkelighet og historie. I første bind, er en av heltene en tidligere frontkjemper. En som støttet Hitler under andre verdenskrig og som ikke angrer. Kan han likevel være god, eller bli en helt? I bind 2 fremstiller jeg ikke amerikanernes innsats under D-dagen som bare gloriøs og riktig. I bind 3 går jeg enda lenger uten at jeg skal røpe noe nå.

CK: Takk, da begynner vi å gå tomme for tid her. Er det noen i salen som lurer på noe, eller ønsker å stille forfatteren et spørsmål?

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Read Full Post »

Older Posts »