Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dødsengler’

Denne uken har det vært to nyheter som gjør meg nedslått. Bibliotekskutt og fare for at foreningen !les blir stående uten økonomisk støtte. To overstrykninger på budsjett som fort kan bli dramatisk for leselysten.

Forrige fredag lanserte jeg bok nummer 2 i trilogien Dødsengler. Dette skjedde utradisjonelt nok på et bibliotek litt utenfor storbyene. Forlaget utlyste en konkurranse hvor Randaberg fylkesbibliotek vant lanseringsfesten med boller, brus og pizza. Vi hadde to arrangement. Først for skoleelever og deretter for en ungdomsklubb som benyttet de samme lokalene om kvelden. Dette var min beskjedne bidrag til å synliggjøre viktigheten av bibliotekene både for forfatteren og leseren.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.50.10

At bibliotekstfilialer i vest (les Karmøy) til øst (les Tøyen) trues med å stenges for å spare penger, er kanskje et eksempel på at noen politikere har åpnet akevittflasken tidligere enn andre i år. Etter å lest flere avisinnlegg, sitter jeg igjen med følelsen av at de sparer på kronene for dermed å sløse med hundrelappene. Hvor mange usle hundre tusen koster det for å opprettholde en biblioteksfilial? Filialer fjernes, og flere tusen barn og ungdommer mister biblioteket sitt, for eksempel for at noen foreldre skal få være hjemme et par uker lengre med barna sine på skattebetalernes regning.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.51.59

Når lokale bibliotek stenges er det de yngste og eldste som rammes hardest. Også innvandrere som er ivrig brukere av internett og aviser mister et viktig tilholdssted, men denne gruppen har jo den nye regjeringen allerede demonstrert at de ikke bryr seg så mye om.

Foreningen !les har siden 1997 holdt liv i kampen om å ikke la barn og unge miste lesegleden. Dystre statistikker førte til foreningens fødsel. Med en rekke vellykkete tiltak som leselystaksjoner, kampanjer, konkurranser og prisutdelinger har de med all beskjedenhet bidratt til å snu trenden som rir resten av Europa. En flott kronikk i Dagsavisen gir et solid inntrykk av hva !les har drevet med, og hva vi er i ferd med å miste. At guttene ligger to år bak jentene i lesning og leseforståelse er nettopp slikt som !les kan endre.

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

Litteratur opplever stadig økende konkurranse om barn og unges fritid. Når barn slutter å lese trenger man ikke å være spesielt smart for å skjønne at det går utover både utdannelse og leseforståelse. Om en driter i karakterpress, er det likevel mange viktige ferdigheter som trenes gjennom lesning, for eksempel empati og muligheten til å leve seg inn i andre mennesker og dyr. Jeg sier ikke at man blir mindre empatisk av ikke å lese, men nesten …

Kronen på verket må jo være uttalelsene til, og det nå etter hvert berømte you tube-klippet av, Julia Brännström, hvor ungdomspolitikeren fra FrP gneldrer over kunstnere som stikker sugerør inn i statskassen for å drive med hobbyene sine. Jeg ble litt lettere til sinns da jeg leste bloggen til Sven Henriksen som ga saken et annet blikk og lettet litt på trykket. Det som gjør at jeg fremdeles føler blå blues, er at denne manglende kulturforståelsen deles av mange Juliaer der ute. At det nettopp, som Henriksen skriver, ikke oppdages før det er for sent, når du sitter med et superultra billig og teknisk overlegent lesebrett uten innhold.

Jeg tror neppe litteraturen dør, eller at forfattere vil sulte i hjel under en blå regjering, men jeg savner at det signalisere til barn og unge nettopp hvor stor og viktig del av livet lesning er, og bør være. Å stenge ned allerede beskjedne, og gratis!, tilbud som bibliotek og lesefremmende tiltak er faktisk med på å skape forskjeller. Dessuten er det også et signal om at de som driver landet egentlig driter i utdannelse og kultur. At Segway er ti ganger viktigere.

I dag kan du velge om du vil kjøpe en bok i bokhandelen, eller låne den hos ditt lokale bibliotek. Det gir styrke i likhetsprinsippet. Dessverre er det ikke sånn for alle. En kamerat av meg opplever at han ikke finner ønsket bok mellom pallene med selvhjelpsbøker hos sin lokale bokhandel, og dessuten at det lokale biblioteket er stengt ned. Da er 300 kroner i skattelette til taco en mager trøst på fredagen.

Snart er det jul, og jeg tror jeg har en ønskeliste jeg skal sende julenissen klar … Ikke med boktitler som i Tanum sin katalog, men en liste over konstruktive forslag til dem som holder på å spare leselysten i hjel.

Read Full Post »

Helt sant og uten jugekors! Fredag 22.11 lanseres «Dødsengler 2: Invasjon» Da legges første bok, «Momentum» ut som gratis e-bok. På den måten kan du raskt komme inn i historiens om de norske ungdommene som kjemper mot fremtidens leiemordere.

Dødsenglene har brutt seg gjennom tid og rom for å drepe noen bestemte mennesker. Våpenet de benytter er en særdeles guffen dolk som stikkes inn i hodet på offeret.  Men hvem er de ute etter, og hvorfor har ungdommene plutselig fått helt spesielle krefter? Hva er det som skjuler seg i fremtiden?

Skjermbilde 2013-11-20 kl. 15.08.39

Følg enten linken til Aschehoug her

Eller gå til denne nettsiden for å laste ned Dødsengler 1: Momentum.

MEN! Tilbudet er kortvarig.

Bare torsdag 21.11 mellom klokka 18-22 kan boka lastes ned gratis!

Grip sjansen og blir med på eventyret!

Om boka: 

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan?
«Dødsengler» tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv.

Sagt om Dødsengler

«Handlingen drives fram av hoppene mellom Oslo og Kvengedal. Det som skjer den ene plassen, gir oss en anelse om sammenhengene den andre plassen. Vi ligger hele tiden ørlite grann foran, vi skjønner bittelitt mer enn de involverte. Og nettopp det gjør det så grusomt spennende. Samtidig er faktisk boken lettlest og ukomplisert, og persongalleriet er oversiktlig.»
Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»
Sarai94

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! (…) Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»
Synne 77

» ‘Dødsengler’ er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.»
Blogit

På fredag finner selve lanseringen sted på biblioteket på Randaberg.

Read Full Post »

Let the games begin! 250 000 norske kinogjengere så filmen da den kom på kino. I disse dager settes oppfølgeren opp på lerretet. Bokserien har hatt en eventyrlig suksess verden over siden første bind kom i 2008. 

Ungdommens råskap

Forfatteren Suzanne Collins hevder at hun zappet mellom realityprogrammer og en krigsreportasje da hun fikk ideen til Hunger games. At det var en kritikk av samfunnet hvor vi går fra katastrofenyheter og rett over i reklame for mineralvann. Ideen er ikke ny. Den japanske forfatteren Koushun Takami utga romanen Battle Royale i 1999. Også her finner vi dystopien i en fremtidsrepublikk, men lagt til Asia og ikke i Nord Amerika.  Også her handler om å skape frykt i befolkningen ved å arrangere en stridslek som en påminnelse om statens suverenitet. 42 gutter og jenter fraktes til en øde øy. Oppgaven: De skal drepe hverandre inntil det står en vinner tilbake. Samme utgangspunkt finner man altså i Hunger games.

MV5BMTAyMjQ3OTAxMzNeQTJeQWpwZ15BbWU4MDU0NzA1MzAx._V1_SX214_

I spillverdenen har denne aktiviteten vært kjent lenge. I serien Call of Duty er spilleren en soldat. En av de mest populære nettaktivitetene og flerspillermulighetene er  hold-flagget/ kongen på haugen-lignende varianter. I Assadin Creed-serien er spilleren en leiemorder med bestialsk ekspertise og i Grand Theft Auto, en knallhard kriminell som kan praktisk talt kan gjøre hva du vil. Begjærer du din nestes fancy bil er det bare å gi vedkommende et nakkeskudd og stikke av med kjøretøyet hans. Disse spillene har for ordensskyld 18års grense, selv om ikke akkurat den grensen følges i de tusen hjem. Det interessante med Hunger Games er at bokfenomenet også dukker opp i spill. I det ellers så fredelige sandkassespillet Minecraft finnes det patcher/ varianter som gjør at spillerne kan kjempe mot hverandre i den samme type verden.

Minecraft! Men dette minner da om …?

Minecraft! Men dette minner da om …?

Virkelighetsfrykt?

Det er lett å skjønne at unge dagdrømmer. En gjennomorganisert hverdag. Foreldre følger til og fra skolen, kontrollerer hva og hvor barna er, både i en virtuell og virkelig verden. Det gir liten frihet under radaren. Kanskje er det frykt for at de skal være for like romanen Fluenes herre? Foreldres deltakelse skaper uansett trygghet og forutsigbarhet. På fotballen får alle være med og alle få medalje.  Aggresjon og mobbing slås ned på (heldigvis) Men må ikke frustrasjonen og de negative sidene få utløp? Får de unge noen gang testet hvordan de ville klart seg uten curlingkoster eller fallnett?

Kan det hende at barn trenger å skyte hverandre i filler i et dataspill for å være gode venner? Kan det hende at barn ønsker å drømme seg vekk i Hunger Games og tenke: Hvordan ville JEG ha gjort det i et slikt realityprogram. Skal man dømmes for det? Er ikke dette nettopp å forberede seg på den verdenen som kommer? Er det derfor det er ny interesse for Aldous Huxleys Brave new world og Enders game av Orson Scott Card?

Cupcakes, bueskyting og mentoren

Voldelige fremtidsdystopier treffer åpenbart en streng hos dagens unge. Sier ikke dette noe om vår egen samtid? Hovedpersonen Katniss Everdeen er en supertøff jente som går på jakt og er rå med bue. Hun treffer tidens ønske om å fremstille sterke og handlingskraftige kvinner. Hennes beiler Peeta Mellark er den mer softe typen som baker kaker og ville helt sikkert hatt en egen cupcakes-blogg om han hadde hatt muligheten. Å fremstille menn med det som tradisjonelt har vært fremstilt som kvinnelige verdier har også vært trend i barne- og ungdomslitteraturen de siste tiårene. Om noe, så gir det en bredde og aksept for mangfold — eller er rollene egentlig bare snudd opp ned? Samtidig syns jeg at flere av de nyeste dystopiene ikke snakker til lesende gutter. Et unntak er Ursula Poznanski med romanen Erebos som handler om et piratkopiert dataspill med mørke hemmeligheter.Det henger vel sammen med behovet for science i science fiction.
Som Alexander den store har Katniss også en mentor, men ikke filosofiens Aristoteles. Katniss henvender seg til stylisten Cinna(!) Det er som om Jan Thomas skulle ha tatt denne rollen hos en frihetskjemper eller en statsleder i dag. Det skremmer meg mer enn råskapen i Hunger Games.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Vårt Panem?

I Spania er arbeidsledigheten så høy blant unge at det må føles som de kjemper mot hverandre. Hver eneste dag er en kamp om de knappe ressursene. At Høyre og FrP fikk regjeringsmakten her i landet innebærer også et samfunn med mindre sosial solidaritet og økt konkurranse mellom individene. Større avstand mellom fattig og rik. Et hakk nærmere  Hunger Games sitt totalitærstyrte Panem.

Et par uker etter jeg så filmen Hunger Games innhentet virkeligheten fiksjonen. Anders Behring Breivik angrep uskyldige ungdommer på Utøya. En ekkel og brutal påminnelse om menneskets evne til råskap. Samme sommer i Oslo: Kampen mot terrorismen skulle overvinnes med kjærlighet. La man da lokk på andre følelser? Var det derfor skokastingen i tingretten opplevdes så befriende?

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Er Suzanne Collins suksess et tegn på unge leseres hunger etter gladiatorblod? Eller ligger det noe mer her? Det som fremdeles er tabu er åpenbart en hovedperson som elsker å drepe, for Katniss har selvfølgelig ikke noe valg og hvert drap gjør henne usigelig vondt. Hun er jo helten i historien, kunne vi ha elsket henne om råskapen ga henne glede? Det finnes altså mennesker som finner en glede i å undertrykke og drepe andre, tør vi identifisere oss med det? I den tyske miniserien Krigens unge hjarte som går på NRK, dukker denne påstanden opp: Krig bringer frem det verste i oss. Kan litteratur om en mørk fremtid være en hjelp til å møte sine egne spøkelser og samtidig være en sunn virkelighetsflukt?

Read Full Post »

Forfatterbesøk kan være så mangt. (Forfatterportrett av John Erik Riley.)

Forfatterbesøk kan være så mangt. (Forfatterportrett av John Erik Riley.)

Lansering er kjekt! Endelig feires slitet! Alle disse månedene … sittet pal  foran maskinen og trykket på taster for å vri historien ut av skolten. Endelig er den tiden over. Boken er blitt bok og ikke lenger bare en fortelling i fantasien. Det er på tide å vise verden babyen og møte leserne.

Tidlig hadde jeg en tanke om at boken skulle feires på et bibliotek. Det var tross alt der egen bokglede blusset opp og ble mettet og fraktet hjem i gjenbruksposer fra EPA-senteret. Jeg kan fremdeles lukke øynene og se reoler, bokkasser og høre regnet som fosset utenfor vinduene på Sølvberget i Stavanger.

Jeg inviterte derfor bibliotekene til å holde lanseringsfest for Dødsengler: Invasjon. Ekstra hyggelig at det var rift om å holde lanseringen. Synd at det bare kunne skje på ett sted. Mange gode forslag, steder og entusiasme måtte vurderes opp mot hverandre. Tusen takk til alle de fine bibliotekene som sendte inn forslag.

Folkene på Aschehoug landet på fire kandidater.

Men bare et bibliotek kunne ha festen …

(trommevirvel)

Da blir det lansering på Randaberg. Gratla!

Først hadde jeg jo tenkt at denne ideen ville føre meg til fremmede og eksotiske steder. Langt nord eller dypt inn i de norske skoger. Det ble det ikke. Randaberg er en kort biltur unna der jeg vokste opp, faktisk. Kommunen på den andre siden av Byhaug-tunellen. Selv om jeg noe beskjemmet kan si at jeg faktisk aldri har vært på Randaberg folkebibliotek før. På høy tid med andre ord.

Musikeren Hans Peter Lindstrøm skal visstnok komme fra Randaberg, om det stemmer syns jeg det er veldig stas. Jeg har hørt mye på Lindstrøm da jeg skrev Dødsengler, så da er det på sett og vis en eller annen kobling her. Musikk er noe jeg ikke klarer meg uten når jeg skriver, og i perioder må jeg ha egne spillelister som mentale huskelister. Mer om Randaberg finner jeg nok ut av fredag 22. November.

Her skal det skje!

Her skal det skje!

Da gleder jeg meg til å offisielt lansere boken på Randaberg folkebibliotek! Gå mann av huse, dette blir løje!

Read Full Post »

Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:

Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.

Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?

Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.

Hvordan ville norsk ungdom taklet dette?

Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?

Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?

Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.

Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?

Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …

Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?

Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.

Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?

The separation - knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.

world-of-tomorrow

Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?

Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.

Read Full Post »

I begynnelsen av november lanserer jeg andre del av Dødsengler: Invasjon. Dette er en spenningstrilogi for ungdom og unge voksne. En ny bok på over 400 sider som jeg ønsker å feire og markere! Istedenfor å spise kake med forlaget eller mine venner (sorry folkens!), tenkte jeg heller å feire sammen med dem som tar bøkene mine ut til leserne. Bibliotekene.

For meg er bibliotekene sentralnervesystemet og bibliotekaren livskraften for lesning blant unge. Som forfatter på turne ser jeg hvor stor innsats som gjøres for å få unge til å lese og at bibliotekarer over hele landet yter individuell service til hver enkelt leser som søker i reolene. Det er kanskje en av de få tingene i verden som fremdeles er gratis, og det håper jeg det fortsetter med.

Aschehoug og jeg ble enige om å gi bort en full dag med forfatterbesøk til ett bibliotek i Norge. Forlaget dekker reiseutgiftene og jeg stiller opp gratis. Hva som skal skje? Vent å se! Bibliotekene er flinke og kreative med hva de får til med lave budsjetter, sammen koker vi nok opp noe kult.

Hva fungerer på ditt bibliotek? Er det skrivekurs? Høytlesning og at forfatteren forteller om hvordan bokserien blir til? Møter med skoleklasser, eller en debatt om lesning for foreldrene og lærere? Ungdomstreff med pizza på kvelden? Lesningsmaraton? De som kommer med den beste ideen får lanseringsfesten!

Om du ønsker at det skal finne sted i nærheten av der du bor, tips biblioteket ditt!

Noe for ditt bibliotek?

Noe for ditt bibliotek?

Read Full Post »

I forrige uke holdt jeg skrivekurs for tiendeklassingene på Gosen skole i Stavanger. Det er alltid stas å møte unge lesende og skrivende. Det gir håp for fremtiden. En av punktene jeg er innom når jeg holder kurs, er hvor mye arbeid som faktisk ligger i det å skrive en roman.

Med bakgrunn som redaktør forteller jeg hvordan forfattere kan sitte og skrive om manuset. Ofte blir det opptil flere versjoner og noen jobber også over flere år før det endelig sitter. De må stryke, skrive om, gå tilbake osv. Tilslutt er redaktøren fornøyd, men så fortsetter det med språkvask, oppretting, ombrekking, korrektur, ny runde korrektur. Tilslutt blir forfatteren nærmest kvalm når han ser på teksten sin.

"Og får du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger."(Foto: Gosen skole)

«Og før du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger.»(Foto: Gosen skole)

Hvorfor skremmer jeg vannet av blivende forfattere på denne måten? Jo, for å vise at det er gjennom tilbakemelding at prosjektet blir best mulig. Det er få som skriver et førsteutkast som går rett til trykken. Jeg har hvert fall aldri opplevd det, verken som redaktør eller forfatter. Det er alltid noe som må endres, og det er utholdenhetsevnen hos forfatteren til å stå løpet ut som helt klart skaper de beste bøkene.

Denne innsatsen føler jeg de ikke lærer å bruke på skolen. Få elever tar seg tid til å gjennomgå en skriveoppgave eller prøve etter karakteren er gitt – naturlig nok: hvor er motivasjonen når karakteren allerede står på papiret? End of story. Jeg drømmer om en annerledes skole. Et sted man lærer mer enn det man måles. Der elevene får file like mye på tekstene som man står og pusser på et trestykke i sløyden.

Lærere nikker ivrig når jeg sier at forfattere må tåle å stryke en hel masse. Det er ikke alltid den tykkeste boken blir den beste. Det samme gjelder for elever.

Da kom 1. korrekturen i posten. Jobba på nu jævlar!

Da kom 1. korrekturen. Jobba på nu jævlar!

De siste ukene har jeg selv sittet med korrekturen på Dødsengler 2. Mot slutten av 3. korrekturen satt jeg på kontoret til redaktøren min. På dette tidspunktet har jeg lest teksten så mange ganger, rettet frem og tilbake ørten ganger, så forlaget vet å motivere: Pocketversjonen av bok 1 ligger klar på bordet. Holder den, blar litt og så tilbake til arbeidet med manuset. Det er bare timer til bok nummer 2 går i trykk.

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Jeg leser setning for setning. Kan noe kuttes her? Er det overflødige ord? I et avsnitt hvor heltene forsøker å stikke av fra den hemmelige amerikanske organisasjonen som vil utnytte tidsreiser til kommersiell fortjeneste. (dette er sci-fi … ) oppdager jeg noe urovekkende:

Humveen var firehjulsdrevet, men ingen racerbil. Pilen på dashbordet steg i jevnt tempo, men et helikopter ville ikke ha noe problem med å ta dem igjen. Hein snudde seg. De siste han så, var at helikopteret steg høyere på himmelen. Deretter forsvant det ut av synsfeltet.

”Gass, gass!” skrek han. ”Ellers ender vi som grillmat for ørkenrottene.”

”Hva tror du jeg driver med?! Presser jeg hardere, går beina mine gjennom gulvet.”

Hein stakk hodet ut vinduet. Dagslyset var kraftig, og tårene rant da han myste opp mot solen.

”Fortell meg hva som skjer,” ropte Kendra mens hun kastet frenetiske blikk i sidespeilet.

Ørkenrotter??? Finnes det ørkenrotter i USA? Jeg titter opp fra manusbunken.

Redaktøren tripper. Som om hun sier: skal vi rekke å ha bok på lager før november må den til trykk …

snart!

”Eh. Det er bare enda en ting jeg må sjekke,” sier jeg.

Hun sukker.

Så hvem pokker blir de grillmat for da? Dingoer? Nei, det er i Australia. Hva med bikkjer? Nope, for vanlig. Jeg lukker øynene. Hva finner jeg i en ørken i Texas, USA? Kameler? Nei, nei, nei …  Kaktus, joda, men funker ikke. De spiser ikke menneskekjøtt. Jeg logger meg på nettet, googler. Coyote! Så klart. De kan bli grillmat for Coyoter.

”Jeg må bare endre ørkenrotte til Coyote,” sier jeg som om det er det viktigste øyeblikket i romanen. At det er den lille detaljen som setter alt på plass. Lettet lener jeg meg tilbake og legger strikk rund manus. Nå kjenner jeg at jeg ikke har spist siden frokost, men glad for at jeg hadde hodet med meg. Fornøyd løper jeg til pliktene hjemme. En halvtime senere ringer redaktøren. Jeg gikk fra macen min på skrivebordet hennes. Å faen, kanskje hodet ikke var helt med likevel? Uansett. Nå er boken sendt til trykk.

Lese, lese og lese atter en gang.

Lese, lese og lese atter en gang.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »