Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Erik Fosnes Hansen’

Rolf Dobelli skriver i boken ”Kunsten å tenke klart” om psykolog Paul Slovic som gjennomførte flere eksperiment rundt empati. Slovic ba forsøkspersonene om å gi pengegaver. Slovic viste den ene gruppen bilder av ei jente fra Malawi – et avmagret barn med bedende øyne. I snitt ga forsøkspersonene to og en halv dollar til hjelpeorganisasjonen. Den andre gruppen viste Slovic statistikk fra sultekatastrofen i Malawi – mer enn tre millioner underernærte barn. Pengegavene sank med 50% i snitt.

 

I utgangspunktet ville man ha tenkt at pengegaven ville øke når man ikke bare ser ett barn lide, men får høre om at tre millioner barn lider. Men det er ikke slik vi er skrudd sammen. Statistikk gjør ikke inntrykk på oss. Det gjør derimot mennesker.

 

Denne fikseringen av mennesker, hevder Dobelli forklarer suksessen til oppfinnelsen romanen. At denne uunnværlige litterære innretningen overfører personlige og mellommenneskelige konflikter til noen få enkeltskjebner. Istedenfor å lese endeløse statistikker av de harde 30-årene, kan du heller lese John Steinbecks ”Vredens druer”. Fremfor å lese tørre rapporter om kvinnefengsler, kan du lese Vigdis Hjorts roman ”Tredve dager i Sandefjord”. Geir Gulliksens ”Historie fra et ekteskap” føyer seg inn i denne rekken av historier som forteller historier fra virkeligheten. Hvordan mann og kvinne forlater hverandre i vår tid. Hvordan brudd oppleves forskjellig. Eller som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev om ”Historie fra et ekteskap”:

 

Mer kan en ikke be om fra en roman: at den reflekterer over eget liv.

 

Kan man ikke forlange mer? Det er hvert fall spørsmålet som har blitt stilt den siste tiden. At Aftenpostens kulturkommentator lovpriser Gulliksen, men pisker Hjorth, er verdt å merke seg, siden begge bøker opplagt bygger rundt en virkelighet. Men jeg er mer nysgjerrig på hva som skjer når eget liv (som uunngåelig involverer andre) gjør at forfatteren tar hensyn til hva disse andre mener under skriveprosessen. Ødelegger det kunsten? Og hvis det er slik, ødelegger kunsten det menneskelige?

 

Nevnte roman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Gulliksen selv har turnert sammen med psykolog Sissel Gran som jobber bla. som parterapeut. Da har de ledet samtaler ut fra sine egne bøker til fulle hus omkring i Norge. Temaet engasjerer. Litteratur handler om møter, og Geir Gulliksen traff en nerve.

image1

Problemet oppstår når karakterene som romanen bygges på, tar til motmæle i det virkelige liv. Dette ble diskutert på Dagsnytt 18 med blant annet Erik Fosnes Hansen i forrige uke. Fosnes Hansen sier klokt nok at man ikke kan sette opp et regelverk som forfatteren må forholde seg til. Noe slikt ville være umulig. Når det skrives om levd liv, vil man ikke kunne komme utenom at noen vil kjenne seg igjen. Advokat Cato Schiøtz følger opp med at ingen skjønnlitterær forfatter ville bli dømt i norsk rett for sin kunst. Det ville i alle tilfeller kneblet kunsten, likevel gir han inntrykk av at han syns forfatterne tråkker over grenser.

 

Nå har ikke, så vidt meg bekjent, Gulliksen sagt at dette er biografi eller basert på en sann historie. Som leser burde dette  være irrelevant. Jeg leser ikke romaner for å grafse i folks privatliv. Det har vi andre medier til.

 

Fortelleren i ”Historier fra et ekteskap” er ektemannen, men han forteller sin kones fortelling, siden hun ikke ønsker, eller kan fortelle ham den. Det vil si at allerede i bokens begynnelse har vi med en utroverdig fortellestemme å gjøre. Vi kan ikke ta alt som fortelles for god fisk, vi vet ikke ektemakens innerste tanker. Vi vet heller ikke hva som egentlig skjedde, og det er kanskje heller ikke viktig. Før denne historien i det hele tatt ble dratt ned i dragsuget av en virkelighetsdebatt, var det denne tvilen rundt fortellerstemmen som hevet verket for meg. Gjetningen om hva som egentlig skjedde (rent litterært) og manglende innsyn i konens tanker fikk meg til å forsøke å gjenskape samtaler og hendelsesforløp. Romanen fortsetter å virke etter at boken er lagt ned. Teksten nedenfor er hentet fra første kapittel i ”Historie om et ekteskap”. Legg merke til at hun, altså ektemaken i romanen, heller ikke svarer på hovedpersonens spørsmål. Det ender med at hovedpersonen bare gjør det, uten samtykke eller nekt.

  • Vi levde sammen.
  • Tok vi vare på hverandre?
  • Hva mener du? Jo, vi gjorde det.
  • Men så en dag.
  • Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det?
  • Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.
  • Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller.
  • Kan du ikke fortelle meg om det likevel?
  • Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke.
  • Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

 

Det finnes eksempler på nøkkelromaner eller avsnitt i romaner der personer henges ut. Spesielt ille syns jeg det er når det åpenbart ikke har noen verdi for romanen, ei heller for leseren. At det er forfatteren driver regelrett mobbing og slipper unna med det, fordi det er i kunstens tjeneste. Det er feigt og skjemmer flere verk. Likevel føler jeg romanen ”Historie fra et ekteskap” er noe annet, heldigvis. Dette var Historie om er ekteskap, ikke historien om ekteskapet.

 

Etter å ha lest romanen i sommer, skapte lesningen en tomhet som jeg sjeldnere og sjeldnere opplever. Historien  handlet for meg som en person som fratok seg selv all verdighet. Strippet. Ikke bare for ekteskapet og identitet, men også troverdighet. Som litterært verk, er det ingen tvil om bokens plass. At vi nå kanskje kan oppleve litterære motinnlegg eller romaner som tilsvar, er ikke noe nytt. Spørsmålet er om hva det kan tilføre litteraturen.

Reklamer

Read Full Post »

Sorry. Jeg måtte bare bruke den overskriften. Den er heldigvis ikke min. Jeg snudde bare på Hanne Skartveits overskrift fra VG den 18.10 – Fra år 2014, om du lurte … Ser ikke pent ut denne veien heller, så beklager, det var flåsete. Forsøk å glem det og tenk heller på overskriften som kommer under …

Skjevfordelingen av kjønn i barne- og ungdomslitteraturen

Forleden hadde Dagbladet en gladsak. De skulle kåre tidenes ungdomsroman. Flott, tenkte jeg. Ungdomslitteraturen fortjener alltid mer oppmerksomhet, og jeg var begeistret for Marie Kleves engasjement. Jeg leste artikkelen og tenkte: her er det veldig mange gode formidlere og fagpersoner, hurra, hurra, hurra. Og så delte jeg nyheten gladelig på Facebook. Likevel føltes det som om noe om manglet.

Svaret kom på NRKs nettsider kort etter i form av et utspill fra forfatteren Erik Fosnes Hansen.

«Det er en gjennomgående utfordring for barne- og ungdomslitteraturen i Norge at kjønnsfordelingen er så skjev blant dem som steller med den. I forlagsredaksjonene, avisredaksjonene, bibliotekene og instituttet mm. Det er etter mitt syn en innebygd hindring for gutters tilgang til litteraturen. Jeg synes det er betenkelig og leit at juryen er satt sammen på tilsvarende skjevt vis», skriver han på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Jeg tror Marie Kleves intensjon er god og kritiserer overhodet ikke medlemmene i juryen som hun og Nina Aalstad satte sammen. Det er solide saker. Jeg bare stiller meg undrende til at det var litt mange like personer der … Jeg blir også betenkt når Marie Kleve sier: ”De som jobber med formidling av barnelitteratur er overvekt av kvinner. Det er naturlig at også det gjenspeiles i juryen.”

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Kjønnsfordeling skal ligge i ryggmargen, være en nærmest refleksiv handling i det moderne samfunn. Selv foretrekker jeg variasjon blant medlemmer i styre, komitearbeid og redaksjoner jeg har jobbet i. Jeg syns de naturlig nok burde etterstrebet å ha flere menn, og burde lagt seg langflate etter kritikken – enkelt og greit. Riktignok sier Kleve at kjønn ikke var fokus da de satte sammen juryen, men er det ok?

Men når kritikken først kom, dukket netttroll-lignende kommentarer opp på Facebook.

Anne Cathrine Straume fra NRK regner jeg som en klok anmelder og leser. Derfor ble jeg skuffet da hun insinuerte menns intensjoner med følgende melding: ”Kan det tenkes de har spurt flere menn og fått nei, siden det ikke er lønnet arbeid?”

Cia Maria Martinsen følger opp: “ … er det ikke nødvendigvis slik at en kvinnetung jury har like sterk tendens til å velge ut «sine egne» som menn har når det er de som bestemmer.”

Marit Kaldhol, en etablert og respektert barnebokforfatter slenger like greit ut: “etter eit par hundre år med berre menn i alle posisjonar”

Er det riktig at min generasjon menn skal måtte betale for at våre oldefedre hadde stemmerett, mens oldemor ikke hadde det? Er det riktig å mistenkeliggjør menn som jobber i fagfeltet barne- og ungdomslitteratur som griske og upartiske? Nei, nei, nei!

Hadde juryen som skulle kåret dette tiårets beste barneroman sett slik ut:

10640981_702366256514756_5331370665451991072_n

Eller slik:

committee-resized-600.jpg

Eller slik? Da ville vi vel ha reagert?

Sailors-United-States-Navy

Da bør man også reagere når det ser slik ut?

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Jeg syns spørsmålet til Fosnes Hansen er legitimt. Det er ikke et angrep på ”kvinnevelde” eller at ”det må en mann til” for at ting skal bli bra. Det er ikke bitterhet her. Det er en oppriktig bekymring når han ser en skjevfordeling av kjønn i en jury som skal kåre intet mindre en TIDENES UNGDOMSROMAN.

Jeg har blitt oppdratt til å tenke slik: like mange av begge kjønn. Det er ikke alltid man ser poenget med det i første omgang. Den gangen jeg ble ansatt som redaktør i Damm, ville forlaget at jeg skulle jobbe med guttelitteratur. Det første jeg gjorde var å kjøpe en svensk kjærlighetsroman. Det var nok uventet, men føltes riktig. I de redaksjonene jeg har jobbet i har det vært et fint spenn i kjønn og alder – det har resultert i gode samtaler, og enda bedre bøker.

Som forlagsredaktør ønsker jeg ofte et kvinnelig leser, eller konsulent, på et manus, da jeg søker et annet blikk enn mitt eget. Kan hende hovedpersonen er jente og jeg er redd for å glipp av noe som mannlig leser. Jon Ewos ”1957,” som fikk Riksmålsprisen, er et slik eksempel. Både forfatter og jeg ønsket å ha med en kvinnelig medleser. Man bør vise en viss varsomhet om man tror at man forstår alt hva det andre kjønn mener og tenker.

Jeg tviler ikke på at en kvinnedominert jury kan identifisere god litterær kvalitet. Likevel syns jeg de stiller med et handikapp. Det er fremdeles uenighet, og ingen klokkeklar forskning, på hva kjønn har å si på lesning. På skoleturné, og ellers i bransjen, ser jeg at det ER en forskjell på hva gutter og jenter leser og liker. Ikke at det trenger å være fordummende i noen retning. Joda, det er alltid deilig når en bok treffer mange lesere, og det er ikke alltid en god leseropplevelse behøver å ha noe med saken å gjøre, men enten vi liker det eller ikke, så er vi forskjellige og leser forskjellig.

Jeg har lenge vært bekymret for at så få sakprosatitler kjøpes inn av kulturrådet, fordi det særlig rammer gutters lesning. For vi vet at gutter leser mer sakprosa en skjønnlitteratur. Noen hevder også at gutter leser mindre enn jenter. Men jeg vet ikke om de alltid har gjort det?

Skal man hamre inn likheter eller innrømme at vi er forskjellige? Det er spørsmålet en bør stille seg. Det er eksempler på mannlige og kvinnelige forfattere som har skrevet sammen – det er spennende og verdt et innlegg alene.

Lykke til

Nå tror jeg det går bra med Dagbladets kåring likevel. Men jeg skulle ønske at de kommentarene som undergraver tilliten til mannlige anmeldere, forfattere og redaktører i barne- og ungdomslitteraturen ikke hadde dukket opp. Jeg trodde faktisk bedre om mitt eget felt. Jeg har jobbet med barnelitteratur i 12 år, og min erfaring er at problemet er at det er for få menn. Så hvorfor jage bort dem som faktisk er der?

Vi kommer ingen vei med å kritisere gode tiltak som denne litteraturprisen, eller dets flotte jurymedlemmer. Men kanskje vi kommer et stykke på vei om flere der ute kan akseptere at likestilling og kjønnsfordeling skal gå begge veier, og at vi skal ha en viss ydmykhet og spillerom for at jenter og gutter er forskjellige.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

I kveld så jeg familiefilmen ”Operasjon Arktis” på kino. Jeg tenker at forfatteren Leif Hamre som skrev boka på 70-tallet var regnet som en typisk guttebokforfatter den gangen. Nå hadde det blitt en veldig spennende og underholdende film for hele familien med en sterk heltinne. Torgeir var blitt til Julia. Men kan Pippi noen gang bli Petter?

Read Full Post »