Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Jon Ewo’

Denne høsten vant Jon Ewo Riksmålsprisen for boken «1957». Jeg holdt tale i for vinneren i Gjøvik. Der var også Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Kulturdepartementet som delte ut prisen. I talen min hyllet jeg forfatteren, men hadde også noen kritiske bemerkninger til den sittende regjeringens tanker om støtte til litteraturen. Deler av talen ble offentliggjort i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsskrift, men noe ble altså utelatt. Her følger talen i sin helhet.

IMG_9860

Aller først vil jeg gratulerer Jon, på vegne av forlaget Cappelen Damm og alle vi som har hatt gleden av å jobbe med deg. Dette er morsomt! Jeg vil også takke Riksmålsforbundet for denne festen og flotte seremonien her på Gjøvik.

Da jeg begynte i forlaget for 11 år siden, var det faktisk Jon Ewos manus jeg fikk i hendene som første oppdrag i et vikariat som ble til en fast stilling. Det var ikke denne boken, naturlig nok. Det første manuset jeg leste, det var en bok om en fyr som het Otto. Otto Monster.

Jeg var grønn, helt ny i forlagsbransjen og skulle bli kjent med en lilla krabat som ikke var like ny, men som skulle bli veldig viktig for veldig mange.

Otto Monster-bøkene blir utgitt i Leseløvene. Og når jeg reiser rundt og snakker om lesning med barn og ungdom, pleier jeg å ha en liten håndsopprekning for å se hva som leses. Nesten alle rekker opp hånden når Otto nevnes. Jeg tør påstå at Otto Monster og Jon Ewos bøker har vært med på å forme en generasjon lesere.

Da Otto-bøkene først kom, var bokhandlerne ganske skeptiske. De torde knapt ha bøkene fremme, i tilfelle de kunne støte noen. De var kanskje redd for at mor og far syntes monstrene var skumle eller ekle.

På biblioteket, derimot, var det noen luringer som skjønte det tidlig; de så at barna elsket bøkene. At det fikk dem til å lese og ikke minst ga dem lyst til å lese mer. Etter hvert fulgte bokhandlerne med, og Jons bøker har ligget fremme i bokhandlerne etter det.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewos forfatterskap er ikke bare Leseløver, men skumle Marg&bein, spennende og nyskapende faktabøker og ungdomsbøker som tør utfordre leseren. Dette er rett og slett en solid og etablert forfatter som også når lesere utenfor våre landegrenser. Derfor er det ingen lettvekter som Riksmålsforbundet hyller i dag.

Kanskje ikke like populær hos far og mor som hos søster og bror. Men heldigvis har vi bibliotekene. Der kan barna selv bestemme hva de skal låne. For det er ikke alle foreldre som gir barna penger til å kjøpe bøker, og hvert fall ikke selv. Ofte vil en forelder ha et ord med i laget.

Hvor mange barn har fått 500 kroner hånden og blitt sluppet løs i en bokhandel?

Noen her inne?

Ikke mange.

Så heldigvis kan du gå på biblioteket.

Der kan du bestemme.

riksmaal

Når jeg står her i dag, så er jeg en smule pissed – er det lov å bruke det ordet? Om det ikke står i Riksmålsordboken, er det kanskje på tide. Jeg er pissed på den nye regjeringen. De syns nemlig det er helt greit at de rike skal få noe som kalles skattelette. Det betyr at de kan bli enda rikere. De har også bestemt at mamma og pappa skal få lov å kjøpe enda flere flasker rødvin på taxfree, men bøker på bibliotekene?

Jeg ikke så sikker på om den nye regjeringen syns det er like viktig.

Det regjeringen ønsker er å kutte 20% av tilbudet for barn og ungdom.

Det er dramatisk.

Så om du har lyst til å lese den romanen om jenta som fikk baby da hun var 15 år, så er det ikke sikkert at du vil be mamma kjøpe den til deg? Da kan det hende at biblioteket heller ikke har den neste år. Eller om du har lyst til å lese fortsettelsen av Game of Thrones, så kan det hende den ikke vil finnes på norsk i det hele tatt og at du må bestille den på Amazon og lese den på engelsk.

Jeg syns det er trist at bibliotekene som har vært med på å synliggjøre forfatterskap som prisvinneren Jon Ewos, kanskje ikke vil få de nye bøkene hans i alle bibliotekene neste år – at du som ung låner kanskje må stå i kø i fem måneder for å få lest den, eller må dra til Hamar for å få tak i den. Men om det skjer: Send en mail til noen som er rike – de kan sikkert gi deg en bok; de har tross alt fått skattelette. En sum penger som kunne ha kjøpt inn 10 bøker til hvert eneste barn i dette landet. Og om du ikke finner mailadressen til noen som er rik, så er det lettere å sende en mail til statsministeren.

Klar melding: Ikke kødd med bøkene til unge lesere …

Kunnskap for en kommende generasjon er den aller viktigste jobben Kulturdepartementet gjør. Jeg syns det er ugreit å stjele fra barn. For barn har ikke den samme kjøpekraften som rike, rødvinsdrikkende voksne, barn er dem som er mest avhengig av et gratis lesetilbud. Og som trenger mangfold.

En verden uten bøker

Er en verden uten språk

Blir en verden uten tanke

Det er begrenset hva YouTube kan gi. En dag går du lei søte katter som forsøker å komme ut av pappesker – du kommer til å tenke at det må være noe mer i livet.

Kanskje du oppdager kjærligheten, eller dessverre møter døden eller rett og slett trenger å vite hvem Camilla Collett var, og helst innen fredag.

Da er bøker greie å ha.

Kanskje du kommer til å tenke: Hva ville skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Hva ville jeg ha gjort om jeg skjønte at den lastebilen der ute var full av små barn, og at de skulle kjøres til en leir i et annet land for å drepes. Hva ville jeg ha gjort om onkelen min viste seg å være en mann som syntes at noen mennesker var mer verdt enn andre, og at drap var helt greit? Dette er noen av spørsmålene som Jon Ewo stiller i denne romanen.

Ikke bare gir han oss spennende historie, han setter verdenshistorien på hodet og får oss til å tenke. Og tenke gjør vi bare mindre og mindre av. Hvis vi alle leser litt mer, tenker vi desto bedre og det vil garantert gjøre verden bedre.

Tusen takk, Jon, for du gjør oss smartere. Gratulerer!

Read Full Post »

Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:

Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.

Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?

Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.

Hvordan ville norsk ungdom taklet dette?

Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?

Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?

Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.

Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?

Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …

Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?

Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.

Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?

The separation - knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.

world-of-tomorrow

Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?

Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.

Read Full Post »