Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘korrektur’

I forrige uke holdt jeg skrivekurs for tiendeklassingene på Gosen skole i Stavanger. Det er alltid stas å møte unge lesende og skrivende. Det gir håp for fremtiden. En av punktene jeg er innom når jeg holder kurs, er hvor mye arbeid som faktisk ligger i det å skrive en roman.

Med bakgrunn som redaktør forteller jeg hvordan forfattere kan sitte og skrive om manuset. Ofte blir det opptil flere versjoner og noen jobber også over flere år før det endelig sitter. De må stryke, skrive om, gå tilbake osv. Tilslutt er redaktøren fornøyd, men så fortsetter det med språkvask, oppretting, ombrekking, korrektur, ny runde korrektur. Tilslutt blir forfatteren nærmest kvalm når han ser på teksten sin.

"Og får du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger."(Foto: Gosen skole)

«Og før du kommer til korrekturen har du lest manus hundre ganger.»(Foto: Gosen skole)

Hvorfor skremmer jeg vannet av blivende forfattere på denne måten? Jo, for å vise at det er gjennom tilbakemelding at prosjektet blir best mulig. Det er få som skriver et førsteutkast som går rett til trykken. Jeg har hvert fall aldri opplevd det, verken som redaktør eller forfatter. Det er alltid noe som må endres, og det er utholdenhetsevnen hos forfatteren til å stå løpet ut som helt klart skaper de beste bøkene.

Denne innsatsen føler jeg de ikke lærer å bruke på skolen. Få elever tar seg tid til å gjennomgå en skriveoppgave eller prøve etter karakteren er gitt – naturlig nok: hvor er motivasjonen når karakteren allerede står på papiret? End of story. Jeg drømmer om en annerledes skole. Et sted man lærer mer enn det man måles. Der elevene får file like mye på tekstene som man står og pusser på et trestykke i sløyden.

Lærere nikker ivrig når jeg sier at forfattere må tåle å stryke en hel masse. Det er ikke alltid den tykkeste boken blir den beste. Det samme gjelder for elever.

Da kom 1. korrekturen i posten. Jobba på nu jævlar!

Da kom 1. korrekturen. Jobba på nu jævlar!

De siste ukene har jeg selv sittet med korrekturen på Dødsengler 2. Mot slutten av 3. korrekturen satt jeg på kontoret til redaktøren min. På dette tidspunktet har jeg lest teksten så mange ganger, rettet frem og tilbake ørten ganger, så forlaget vet å motivere: Pocketversjonen av bok 1 ligger klar på bordet. Holder den, blar litt og så tilbake til arbeidet med manuset. Det er bare timer til bok nummer 2 går i trykk.

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Og til bokhøsten kom også Dødsengler 1 i pocket!

Jeg leser setning for setning. Kan noe kuttes her? Er det overflødige ord? I et avsnitt hvor heltene forsøker å stikke av fra den hemmelige amerikanske organisasjonen som vil utnytte tidsreiser til kommersiell fortjeneste. (dette er sci-fi … ) oppdager jeg noe urovekkende:

Humveen var firehjulsdrevet, men ingen racerbil. Pilen på dashbordet steg i jevnt tempo, men et helikopter ville ikke ha noe problem med å ta dem igjen. Hein snudde seg. De siste han så, var at helikopteret steg høyere på himmelen. Deretter forsvant det ut av synsfeltet.

”Gass, gass!” skrek han. ”Ellers ender vi som grillmat for ørkenrottene.”

”Hva tror du jeg driver med?! Presser jeg hardere, går beina mine gjennom gulvet.”

Hein stakk hodet ut vinduet. Dagslyset var kraftig, og tårene rant da han myste opp mot solen.

”Fortell meg hva som skjer,” ropte Kendra mens hun kastet frenetiske blikk i sidespeilet.

Ørkenrotter??? Finnes det ørkenrotter i USA? Jeg titter opp fra manusbunken.

Redaktøren tripper. Som om hun sier: skal vi rekke å ha bok på lager før november må den til trykk …

snart!

”Eh. Det er bare enda en ting jeg må sjekke,” sier jeg.

Hun sukker.

Så hvem pokker blir de grillmat for da? Dingoer? Nei, det er i Australia. Hva med bikkjer? Nope, for vanlig. Jeg lukker øynene. Hva finner jeg i en ørken i Texas, USA? Kameler? Nei, nei, nei …  Kaktus, joda, men funker ikke. De spiser ikke menneskekjøtt. Jeg logger meg på nettet, googler. Coyote! Så klart. De kan bli grillmat for Coyoter.

”Jeg må bare endre ørkenrotte til Coyote,” sier jeg som om det er det viktigste øyeblikket i romanen. At det er den lille detaljen som setter alt på plass. Lettet lener jeg meg tilbake og legger strikk rund manus. Nå kjenner jeg at jeg ikke har spist siden frokost, men glad for at jeg hadde hodet med meg. Fornøyd løper jeg til pliktene hjemme. En halvtime senere ringer redaktøren. Jeg gikk fra macen min på skrivebordet hennes. Å faen, kanskje hodet ikke var helt med likevel? Uansett. Nå er boken sendt til trykk.

Lese, lese og lese atter en gang.

Lese, lese og lese atter en gang.

Read Full Post »