Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘litteratur’

Etter flere år i ”norsk læreruniform” ville jeg forsøke noe nytt på skoleturné. Hele uken på Oppland skulle jeg kle meg som en lærer fra Wales. Ville det påvirke måtene elevene møtte meg? Hva ville lærerne si? Ville jeg raskere bli tilbudt en kopp kaffe og få lov til å bære nøkkelen til klasserommet?

 

Hypotese 1: Du ser eldre ut i skjorte og slips.

 

Mange tviholder på denne myten. Det finnes mange som ikke vil slippe taket i skatemoten selv etter å ha rundet 50. Ikke fordi de er skatere, men av frykt for å se gammel ut.

Norske ungdomselever er kanskje ikke 100% habile til å gjette alder, men hva er deres oppfatning? Elevene jeg besøkte var alle født etter jeg debuterte som forfatter i 2000. Det ville gi meg en del tyngende ”alderspoeng”. Jeg var tross alt eldre enn foreldrene til de fleste.

IMG_2433

Hvor ung føler du deg klokka 07:30 om morgenen?

Spørsmålet om ”Hvor gammel er du?” kommer under de fleste skolebesøk. Enten i klasserommet eller i friminuttet. Spørsmålet kom også denne uken.

 

”Hæ? Du er jo eldre enn pappa. Jeg trodde du var 25 år!”

 

En kompis som selger herrekolleksjon i høyere prisklasse sier: ”Norske menn burde gå oftere i skjorte og slips. Velg riktig snitt, farge og stoffer. La det bli en naturlig del av hverdags-garderoben.”

 

Vel. Det er kanskje å strekke det litt langt. Jeg er fremdeles glad i T-skjorten min med ET-trykk… Selv om den kanskje får meg til å se eldre ut og sneakers er grusomt behagelige.

 

Konklusjon: Skjorte og slips får deg ikke til å se eldre ut.

 

 

Hypotese 2: Skjorte og slips gjør noe med hvordan du blir mottatt på skolene.

 

Nå har jeg sjeldent opplevd å bli tatt dårlig imot på skoler. De aller fleste besøkene har vært hyggelige. Det er alltid noen lærere eller ”kontordamer” som ordner med en kaffetår, og viser vei til lærerværelset.

 

Den sterkeste opplevelsen denne uken fikk jeg på på Brandbu. Her ble jeg geleidet inn på lærerværelset. Fikk servert en kopp kaffe. I tillegg en bunke med dagens aviser og fin sveitsisk sjokolade på en tallerken. Det var som å reise på 1. Klasse. Det måtte være slipset!

 

På en annen skole spurte en lærer: ”Er det du som er gründer-profilen?” Det viste seg at skolen ventet besøk fra en hedersgjest fra næringslivet. En som skulle inspirere elevene til å ta blåskjortefag. Som forfatter skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du skal få millioninntekt, SUV og Bang Olufsen-anlegg.

 

Å kle seg, ikke som det du jobber med, men som hva du ønsker å jobbe med, har blitt et mantra blant stadig flere her til lands. I litteraturhistorien er det mange eksempler på forfattere som har vært ikoniske innen mote. Kanskje det er på tide å gjeninnføre det?

 

En periode jobbet jeg som dørvakt. En av de erfarne vaktene holdt et aldri så lite innføringskurs. ”Se på skoa til folk,” sa han. ”Det hjelper ikke med strøken Ralph Lauren-skjorte om skoene er slitte og møkkete. Sko som ikke er pusset betyr som regel drittsekker De skal du la stå i køen.”

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan legge i vekterens erfaring, det var forresten den samme typen som knakk to fingre på en gjest fordi han ikke sluttet å mase … Likevel. Det er ingen tvil om vi lett lar oss manipulere av mennesker som er velkledde. Det viktigste er likevel hvordan du oppfører deg. Du kommer som regel lenger med et smil enn en dyr skjorte.

 

Konklusjon: Når jeg er på besøk kler jeg meg opp i respekt. På skoleturné er jeg på besøk og bør gjøre det samme.

 

Hypotese 3: Elevene ser ned på deg når du er pent kledd.

Jeg kan ikke gå inn i hodene på skoleelevene jeg har besøkt. Likevel ”føler” man stemningen i lokalet. Jeg slutter meg til kommentaren til Harald Rosenløw Eeg om at han aldri har opplevd å få sabotert opplegget sitt av elever. Likevel kan man oppleve at klassen kan være ”tung å snu”. Noen steder er det tydelig skepsis til litteratur og forfattere. Slik som Arne Svingen sa i et intervju: ”Noen elever blir overrasket når de ser meg. De tror forfattere er gamle menn med stokk.”

IMG_2462

En uke med slips og allerede blodfan av orden og disiplin.

Et av de heldige bivirkningene av forfatterbesøk i skolen, er at forfattermyten krakelerer. Samtidig fødes nye myter og stereotyper. Forfattere er ikke bare kunstnere, men håndverkere og hardarbeidene. De brenner for det de jobber med. Dagens forfattere turnerer barn, jobber, deadlines, boliglån og sosiale medier. Det ligger en selvdisiplin i bunn som sikkert ligner på lektor Tørdal fra Stumperud.

Skjorte og slips er ikke «all that». Det er personen på scenen og ikke klærne som snakker. Skjorte og slips bidrar sikkert til et førsteinntrykk, men etter 45 minutter og timen er slutt, er det helt andre kriterier som teller. Skolebesøket har handlet om litteraturen.

Konklusjon: Merket ingen særlig forskjell under foredraget

Reklamer

Read Full Post »

For et par år siden, på skoleturne i Wales, plukket jeg opp en ide jeg måtte få testet på norske skolebesøk. Ikke den revolusjonerende leselysthypnosen, men noe ganske annet. Hvordan vil det funke?

I samarbeidet mellom Slik-litteraturfestival på Karmøy og Hay on Wye-festival reiste jeg som ”utvekslingsforfatter” til de Britiske øyer. En hel uke besøkte jeg skoleklasser i Wales. Jeg fikk se rugby, høre språk jeg neppe kan lære, og jeg møtte hundrevis av morsomme, høflige og engasjerte elever og lærere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Jeg gjorde som jeg pleide. Kom i collegegenseren og Nike-sneakersene og viste frem bøkene og middelalder-effekter. Først var jeg bekymret og lurte på om de ville forstå engelsken min. Derfor fikk jeg oversatt foredraget mitt om ”Korsfarerne” og brukte noen dager på å pugge det. Elevene var kjempeentusiastiske og alle besøk var fantastiske.

I slutten av uken skulle jeg på en uformell middag der flere av lærerne var invitert. Jeg lurte litt på hva de syntes, spesielt siden en lærer i forbifarten nevnte at ”Så blodige bøker har vi ikke på engelsk”. Jeg tok på meg penskjorta og slipset jeg hadde tatt med. Disse britene var jo så pene i tøyet, så jeg kunne ikke fremstå som en villmann. Jeg møtte opp i baren og til min store forundring så jeg at samtlige lærerne kom i T-skjorter og hettegensere.

Cider

Cider

”De ble litt usikre på hvordan de skulle forholde seg til deg i begynnelsen,” sa en lærer til meg mens vi kastet dart og drakk cider.

I begynnelsen. Hva mente han? Var jeg nølende? Eller falt ikke vitsen om Gud og Facebook i god jord?

”Var det noe jeg sa?” spurte jeg og fryktet det var engelsken.

”Nei, men du var kledd som dem. De er ikke vant til det.”

Så slo det meg. Alle elevene hadde uniform, men det var collegegensere (I rødt som regel) og lærerne var på en måte uniformert de også i sine hvite skjorter og slips. Når jeg kom tråkkenes på besøk i Penderfield college genser og sneakers lignet jeg ingen lærer. Jeg var en forvokst elev.

På Britisk skole kler lærerne seg opp når du underviser. Upåklagelig antrukket med slips, mørk jakke og mørk bukse entrer til kunnskapens tempel. Alle dager. Hele året. De er Mr. Job eller Mrs Witherspoon og det lyser en autoritet og aura av dem – selv om de er 15 år yngre enn meg og har kviser!

Her i Norge har vi verken skoleuniform eller formel kleskode til lærerne. Heldigvis vil mange si. Selv er jeg litt ambivalent på begge deler.

Tatt på fersken på skoleturne.

Tatt på fersken på skoleturne.

I mange år har jeg sett forfattere og formidlere snakke til gutter om litteratur i hettegenser og sneakers som om de skal rett ut på skateboardet etterpå. Meg inkludert. Det er liksom normen blitt. Jeg vil på ingen måte kritisere hvordan folk går kledd. Det får være opp til hver enkelt. Det er en privatsak. Men har det innvirkning på hvordan jeg ville bli behandlet på skolebesøk? Om jeg kom med slips og skjorte – ville det skape skepsis eller ærbødighet? Ville jeg bli tatt for å være 50 år? En ny rektor?  Eiendomsmegler? Eller vil alt bare være som vanlig?

NRK-standarden

NRK-standarden

Så denne turneuken kler jeg meg formelt. Skjorte og slips. Hver dag. På hvert skolebesøk.

Read Full Post »

Denne høsten vant Jon Ewo Riksmålsprisen for boken «1957». Jeg holdt tale i for vinneren i Gjøvik. Der var også Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Kulturdepartementet som delte ut prisen. I talen min hyllet jeg forfatteren, men hadde også noen kritiske bemerkninger til den sittende regjeringens tanker om støtte til litteraturen. Deler av talen ble offentliggjort i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsskrift, men noe ble altså utelatt. Her følger talen i sin helhet.

IMG_9860

Aller først vil jeg gratulerer Jon, på vegne av forlaget Cappelen Damm og alle vi som har hatt gleden av å jobbe med deg. Dette er morsomt! Jeg vil også takke Riksmålsforbundet for denne festen og flotte seremonien her på Gjøvik.

Da jeg begynte i forlaget for 11 år siden, var det faktisk Jon Ewos manus jeg fikk i hendene som første oppdrag i et vikariat som ble til en fast stilling. Det var ikke denne boken, naturlig nok. Det første manuset jeg leste, det var en bok om en fyr som het Otto. Otto Monster.

Jeg var grønn, helt ny i forlagsbransjen og skulle bli kjent med en lilla krabat som ikke var like ny, men som skulle bli veldig viktig for veldig mange.

Otto Monster-bøkene blir utgitt i Leseløvene. Og når jeg reiser rundt og snakker om lesning med barn og ungdom, pleier jeg å ha en liten håndsopprekning for å se hva som leses. Nesten alle rekker opp hånden når Otto nevnes. Jeg tør påstå at Otto Monster og Jon Ewos bøker har vært med på å forme en generasjon lesere.

Da Otto-bøkene først kom, var bokhandlerne ganske skeptiske. De torde knapt ha bøkene fremme, i tilfelle de kunne støte noen. De var kanskje redd for at mor og far syntes monstrene var skumle eller ekle.

På biblioteket, derimot, var det noen luringer som skjønte det tidlig; de så at barna elsket bøkene. At det fikk dem til å lese og ikke minst ga dem lyst til å lese mer. Etter hvert fulgte bokhandlerne med, og Jons bøker har ligget fremme i bokhandlerne etter det.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewos forfatterskap er ikke bare Leseløver, men skumle Marg&bein, spennende og nyskapende faktabøker og ungdomsbøker som tør utfordre leseren. Dette er rett og slett en solid og etablert forfatter som også når lesere utenfor våre landegrenser. Derfor er det ingen lettvekter som Riksmålsforbundet hyller i dag.

Kanskje ikke like populær hos far og mor som hos søster og bror. Men heldigvis har vi bibliotekene. Der kan barna selv bestemme hva de skal låne. For det er ikke alle foreldre som gir barna penger til å kjøpe bøker, og hvert fall ikke selv. Ofte vil en forelder ha et ord med i laget.

Hvor mange barn har fått 500 kroner hånden og blitt sluppet løs i en bokhandel?

Noen her inne?

Ikke mange.

Så heldigvis kan du gå på biblioteket.

Der kan du bestemme.

riksmaal

Når jeg står her i dag, så er jeg en smule pissed – er det lov å bruke det ordet? Om det ikke står i Riksmålsordboken, er det kanskje på tide. Jeg er pissed på den nye regjeringen. De syns nemlig det er helt greit at de rike skal få noe som kalles skattelette. Det betyr at de kan bli enda rikere. De har også bestemt at mamma og pappa skal få lov å kjøpe enda flere flasker rødvin på taxfree, men bøker på bibliotekene?

Jeg ikke så sikker på om den nye regjeringen syns det er like viktig.

Det regjeringen ønsker er å kutte 20% av tilbudet for barn og ungdom.

Det er dramatisk.

Så om du har lyst til å lese den romanen om jenta som fikk baby da hun var 15 år, så er det ikke sikkert at du vil be mamma kjøpe den til deg? Da kan det hende at biblioteket heller ikke har den neste år. Eller om du har lyst til å lese fortsettelsen av Game of Thrones, så kan det hende den ikke vil finnes på norsk i det hele tatt og at du må bestille den på Amazon og lese den på engelsk.

Jeg syns det er trist at bibliotekene som har vært med på å synliggjøre forfatterskap som prisvinneren Jon Ewos, kanskje ikke vil få de nye bøkene hans i alle bibliotekene neste år – at du som ung låner kanskje må stå i kø i fem måneder for å få lest den, eller må dra til Hamar for å få tak i den. Men om det skjer: Send en mail til noen som er rike – de kan sikkert gi deg en bok; de har tross alt fått skattelette. En sum penger som kunne ha kjøpt inn 10 bøker til hvert eneste barn i dette landet. Og om du ikke finner mailadressen til noen som er rik, så er det lettere å sende en mail til statsministeren.

Klar melding: Ikke kødd med bøkene til unge lesere …

Kunnskap for en kommende generasjon er den aller viktigste jobben Kulturdepartementet gjør. Jeg syns det er ugreit å stjele fra barn. For barn har ikke den samme kjøpekraften som rike, rødvinsdrikkende voksne, barn er dem som er mest avhengig av et gratis lesetilbud. Og som trenger mangfold.

En verden uten bøker

Er en verden uten språk

Blir en verden uten tanke

Det er begrenset hva YouTube kan gi. En dag går du lei søte katter som forsøker å komme ut av pappesker – du kommer til å tenke at det må være noe mer i livet.

Kanskje du oppdager kjærligheten, eller dessverre møter døden eller rett og slett trenger å vite hvem Camilla Collett var, og helst innen fredag.

Da er bøker greie å ha.

Kanskje du kommer til å tenke: Hva ville skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Hva ville jeg ha gjort om jeg skjønte at den lastebilen der ute var full av små barn, og at de skulle kjøres til en leir i et annet land for å drepes. Hva ville jeg ha gjort om onkelen min viste seg å være en mann som syntes at noen mennesker var mer verdt enn andre, og at drap var helt greit? Dette er noen av spørsmålene som Jon Ewo stiller i denne romanen.

Ikke bare gir han oss spennende historie, han setter verdenshistorien på hodet og får oss til å tenke. Og tenke gjør vi bare mindre og mindre av. Hvis vi alle leser litt mer, tenker vi desto bedre og det vil garantert gjøre verden bedre.

Tusen takk, Jon, for du gjør oss smartere. Gratulerer!

Read Full Post »