Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘marka’

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Reklamer

Read Full Post »