Endelig ferdig med første del av fortellingen om Dødsenglene. Boken kommer ut på Aschehoug i september og er en ungdom/ crossover-roman
med elementer av både action og science-fiction, men også hverdagsrealisme og levd liv.
Her legger jeg ut prologen. Håper den faller i smak!
Skisse av omslaget
Prolog
Paris, 11.mai klokka 09:01
Det regnet lett den morgenen. Dråpene eglet seg til glassplatene som små vannkopper.
Som symptomene på sykdommen vokste de til linser som brast og rant nedover mot
bakken flere meter lenger ned.
Himmelen var uvanlig mørk til mai å være.
Skyene skled av gårde over parken, men himmelhvelvingen var fortsatt elektrisk.
Et vindkast trakk brått en lyseblå plastpose opp i luften, og kastet den rundt
i store sirkler. Raskere og raskere, stadig oppover, spunnet rundt av usynlige
fingre. I plutselig mangel av oppdrift dalte posen nedover igjen i brede buer,
og til slutt hektet den seg fast i stålkanten på den store glassfasaden. Det
tunge skydekket truet med å rive med seg toppene av slottet som omringet plassen.
Likevel sprengte noen få solstråler inn gjennom små hull i skylaget, og minnet
om det daglige oppgjøret mellom lys og mørke. Godt og ondt.
Posen ble hengende og blafre i små flysser
etter den lange reisen fra butikken, til noen (hvem som helst) kastet den fra
seg nede ved elven Seinen i det travle krysset på Concordeplassen. Derfra for
den videre på sine egne veier, gjennom Tuilerieparken, over den lyse grusen,
opp i luften og på et av verdens mest berømte glassmonument. Sekunder etter at den
hektet seg fast, rullet den spesialkonstruerte vaskeroboten brummende over glassflatene
på sin automatiske renselsesprosess, clean & shine. Posen ble skubbet av
glassdiamanten, stupte i fritt fall mot menneskemengden under og ble tråkket
ned av hundrevis av føtter.
Under alt dette glasset gikk mennesker i kø. Franskmenn, briter, japanere og russere.
Rulletrappen kvernet og knaket sørgmodig idet tusenvis av mer eller mindre kunstinteresserte
turister ble ført ned i dypet. De rant over gulvflatene som en bøtte vann, for
så å forsvinne inn i de uttallige salene som skjulte all verdens kunstskatter.
Antikkavdelingen, barokkavdelingen, fransk renessanse, egyptisk kunst rappet av
Napoleon. Mumiene. Sarkofagene og steintavlene.
De første timene var alltid de verste; så letnet trykket. Louvre var åpnet, og
Jack sto langs veggen i avdeling for klassisk antikk kunst og gjespet. Han
hadde ingen anelse om hvordan været utenfor bygget seg opp til en elektrisk
storm, hadde neppe brydd seg om det heller. Han forsøkte forgjeves å holde
tilbake en ny gjesp. Det var blitt seint kvelden før. Konsert med noen
kamerater. Et lite og relativt ukjent jazzband som ikke startet å spille før
midnatt. Ille var det å komme seg opp av sengen og på jobb etter en natts
rangling. I tillegg hadde en måke sluppet den brunhvite dritten sin på ham på
vei over Pont du Carrousel. Han hadde brettet opp det tilgrisete ermet på den
hvite skjorten og latt som ingenting, alt var bedre enn å komme for seint.
Det var sjelden noen var dumme nok til å
forsøke å stjele noe fra museet. Fra tid til annen dukket det opp en galning
som kastet syre på Mona Lisa, eller sprayet ned statuenes edlere deler. Ikke
ofte nok til å løse opp i den gørre og monotone arbeidsdagen. Likevel, Jack måtte
være takknemlig for at bestefaren hadde fikset denne ekstrajobben til ham.
Her nede ved trappeavsatsen hadde
han god oversikt. Han rettet på walkien som hang slapt i beltet, og tittet ned
på de upussede skoene; han fant ikke noen god stilling for verken ryggen eller
beina. En lav summing trykket opp mot det lave kjellertaket. Lange karavaner av
mennesker toget mot ham. En ny dag i en av verdens største kunstsamlinger samlet
inn i en periode på flere hundre år av Frankrikes konger og keisere. Jack
svelget unna et tredje gjesp. Han burde ha stoppet etter det fjerde glasset med
vin i går. Hvorfor klarte han aldri å si nei?
Den summende hviskingen eskalerte etter hvert til en harkende brumming.
Menneskemengden nærmet seg trappen hvor Jack hadde tatt oppstilling.
Bak ham, ved venstre skulder, sto hun. Nike. Den
mektige seiersgudinnen fra det gamle Hellas. Like hodeløs som han selv der han gikk
på jobb med bare et par timers nattesøvn. Han hadde stått vakt her i flere uker
allerede, og snart kunne han så å si alt om henne. Om et par minutter ville de
første blitslampene gnistre mot kroppen hennes. Jack ville måtte lukke øynene
for ikke å bli blendet. Føtter subbet, klikket og klakket stadig nærmere. Jack
slikket seg på leppene. Bare den første timen ville gå fort så han kunne gå utenfor
og tenne seg en røyk. Ja, en Gitanes nå ville definitivt ha hjulpet.
Den første gruppen var japanere,
alltid japanere, og deretter fulgte tyskerne hakk i hæl med sine blafrende
guidebøker. Han hadde sett det hundrevis av ganger. Svette fingre på
speilreflekslinser, tunge fotovesker hengende i stropper rundt halsen. Praktiske
sandaler som var gode for ryggen, kakifargede vester og hvite sokker. Som en
flokk gresshopper med ryggsekker og solhatter fortærte de alt på sin vei med
fotoapparatet. ”Hvorfor mangler den engelen hodet, pappa?” spurte en ung gutt. De
besøkende stimlet rundt statuen. ”Det ble vel … Jeg vet ikke, spør moren din.
Det er hun som har guidebok og kunstutdannelse.”
Nike var vel ingen engel, din dust,
tenkte Jack idet speilreflekskameraet ble hevet og linsekappen lirket av. Han orket
ikke noe skarpt blitslys nå. Han kunne kjenne hvordan gulvet gynget, at vinen
ikke hadde forlatt kroppen. Han lukket øynene for det som skulle komme.
Først mørke, så et skarpt, hvitt
lys. Et voldsomt smell kastet Jack flere meter opp i luften. Kroppen ble slengt
bortover marmorgulvet mens stein blåste ut i alle retninger. Verden rundt ham
gikk i oppløsning. De første sekundene ble Jack bare liggende der. Så hevet han
brystkassen fra det kalde gulvet, støttet seg med håndflaten og tok seg til
munnen. Hånden hans ble blodig, men til hans lettelse var alle tennene på plass.
Han spyttet sand. Harkende fikk han pusten tilbake.
Fingrene så ut som opphakket
fiskeagn. I ørene pep en høyfrekvent lyd. Den lød som en bie inni øregangene.
Hadde han mistet hørselen? Rommet var fullt av hvitt støv, og Jack kunne verken
se eller høre noe. Hvitt på hvitt som om flere tonn hvetemel var blitt kastet
utover. Lavt, veldig lavt under den smertefulle pipingen kunne han høre sang.
Vakker sang, slo det ham. Det minnet om kirkekoret i Tolouse der storebroren
sang da de var barn. Lyse, vakre stemmer. Kraftløs la han seg ned på ryggen
igjen og lyttet.
Angeli redierunt. Non miserebitur. Nullus exitus.
Et fremmed språk, men likevel på en merkelig
måte forståelig: De er tilbake. Ingen nåde. Ingen utvei.
Gjennom glasstaket i toppen av
trappen, flere etasjer over ham, spilte lyset ned i flotte stråler som strenger
på en lyre. En skikkelse steg over ham. Var det Nike, i kjøtt og blod? Var hun
blitt levende? Jack klarte ikke å fokusere ordentlig.
Som om noen vred om volumknappen på en
forsterker, kom verden tilbake i all sin gru. Hylene og skrikene fra flere
hundre skadde og sårede. En kakofoni av kaos og smerte.
Åh, herregud, turistene! Den masete
guttungen, faren med kameraet. Jack grep etter beltet. Walkien var revet bort. Han
stablet seg på knærne i kaoset av menneskekropper og steinbiter. Støvet sank
mot bakken; luften klarnet. Han måtte finne walkietalkien! Han krøp mot stedet
han hadde stått vakt, og etter å ha famlet rundt på gulvet en stund, fikk han øye
på noe som fikk det til å ise nedover ryggen.
Borte
ved trappen var det noe som manglet. Nike var borte. Rundt pidestallen lå det
nå bare grove steinbiter, grus og sand. Jack tok seg til hodet og satte seg rystet
ned igjen. Rundt ham dukket folk frem fra støvet. Han la seg skjelvende ned på
ryggen igjen og pustet tungt. Merde! Verre hangover hadde han aldri opplevd. Over
seg skimtet han plutselig en kvinne. Hun satt overskrevs på brystkassen hans og
så ned på ham med et ulveflir. Det blinket i en gjenstand hun holdt mellom
hendene. Jack fikk ikke puste. Han forsøkte å si fra at det gjorde vondt, men i
det samme kjente han noe kaldt ramme pannen med et smertefullt stikk. Han
forsøkte å stritte imot, men kreftene sviktet. Hun var for sterk. Kulden
presset seg inn i hodet hans, og langt borte hørtes sirener.
Read Full Post »
