På ski i marka med hat som smøring

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

Read Full Post »

Russejævler, greit å bli kvitt dere!

18.mai klokka 10:12

 

I morges ruslet jeg til Vulkan for å trene av meg litt av pølsefesten. Jeg krysser parken ved Kuba. Området så ut som en bomba festival. Flasker, bokser, engangsgriller, poser og hauger med dritt. Jeg tok meg selv i å stoppe opp. Søppel så langt øyet kunne se. Først tenkte jeg at noen må ha hatt det moro med søppelkassene og dratt dem utover, men så går det opp for meg at det er fra festen. Feiringen av grunnloven … 200 år. Midt i kaoset ser jeg en mann i knall gul parkdress som samler dritten i plastposer. Han har åpenbart vært der en del timer allerede. Sammen med meg sto en pappa med en sønn på sparkesykkel. De kviet seg for å fortsette.

 

Jeg tar opp mobilen for å ta bilder. På en eller annen måte må jeg lagre synet.

 

Gratulerer med dagen!

Mannen i parkdress kommer imot meg.

Shit, nå tror han at jeg tok bilder av ham, tenker jeg.

Når han kommer opp til meg, sier han derimot på gebrokkent norsk:

 

”Det er bra du tar bilder av dette svineriet.”

”Er det fra 17.mai?” spurte jeg i mangel av noe annet å si.

”Russen,” sa han skråsikkert. ”Russejævler. Blir greit å bli kvitt dere,” fortsatte han og hyttet med en hanskekledd neve. I den andre hånden holdt han en halvfull søppelsekk.

Han hytter mot studentsiloen.

 

18.mai er over oss. Etter 200 år med egen grunnlov og uavhengighet begynner jeg å lure om vi fortjener noe mer enn avrusning og kolonistyre. Burde ikke NRK heller ha vist 4 timer fra morgentimene med parkvesenet og rusken som rydder opp, enn barnetoget forbi slottet i strålende sol? Hva er det vi feirer? At vi ferierer?

Sølvberget bibliotek hadde russeutstilling …

 

Når russen omsider våkner i kveld med fylleangst, svekket immunforsvar, gjeldsbyrde på 250 000,- (for den kleine russebussen de på død og liv skulle være med på) og ikke minst: en eksamen (eller flere) som venter (selv om de drakk som om de forsøkte å glemme). Da lurer jeg på: hva tenker vi med? Hva tenker vi om fremtiden?

 

De siste ukene har avisene skrevet og vist oss russebussene som (noen av) ungene spytter millioner av kroner inn i. Så rister vi på hodet av den ungdommelige dumheten. Deretter kommer det en artikkel om barnebursdager med spa. Jo, jo. Jeg vet hva du tenker: Det er vel bare slik at ungene tar etter foreldrene?

 

Selv avisene skrev om svinestien …

Jeg har en venn som lånte sønnen sin nærmere 200 000,- til russefeiringen. Jeg lurte på om han hadde gått fullstendig av hengslene, men han hadde argumentasjonen i orden. Sønnen var nemlig blitt venn med sønnene til flere av landets rikeste og mektigste finans og eiendomsmoguler. Om han var sammen med dem i russetiden og etablerte nære vennskapsbånd, så ville det være en liten sum å betale for fremtiden, ville det ikke?

 

Joda, mannen hadde gått fullstendig av hengslene. Ikke bare finansierte han sønnens utskeielser, men han endte til og med opp med å avskrive lånet når sønnen måtte ta opp igjen fag …

 

At parkene i Oslo ser ut som den verste svinestien etter 17.mai er vel bevis på en evolusjon: på 200 år har vi blitt griser. Feite, bola eller overtrente, men likevel griser. Ikledd fancy merker fra dyre butikker hvor handleposene er av papir og med silkebånd som håndtak, men vi er likevel griser. Vi pusset opp kjøkkenet for en halv million i forrige uke, men er likevel griser. Med snakketøyet i orden om noen forsøker å si oss imot, og med god forklaring på hvorfor nettopp vi fortjener å slappe av akkurat nå, men likevel griser.

 

Vi får takke oss selv. Vi oppdrar oljebarna til å feste som om det ikke er noen morgendag. At vi ikke klarer å flytte eksamenen til før 17.mai er jo et signal på at vi aksepterer at ungene sklir ut. Når foreldre ikke tør si nei når poden ønsker å bruke 200 000,- på russebuss eller at vi tror at spabursdag er den kuren barna våre trenger. Jeg tror neppe en hårkur hjelper mot arbeidsledighet eller gir deg god utdannelse, men jeg aner jo ikke hvem disse barna treffer på spa. Det kan jo hende at det er datteren til Petter Stordalen eller Tone Damli Aaberge og nettverk skal pleies fra barnehagealder. Mange steder er vi jo allerede blitt en nasjon der folk klipper håret på hverandre …

 

Når barna synger ”Vi er en nasjon vi med” så er det helt greit det. Men rydd opp etter deg. La oss bli en nasjon som rydder etter oss. Det er en verdig feiring.

Read Full Post »