Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rolf Sagen’

Dødsengler første bind kom i september. Etter bokslippet har karakteren Noor intervjuet forfatteren før boken slippes under kapittelfestivalen i Stavanger (se eldre innlegg i blogg). Nå er det naturlig nok hovedpersonen, Mikkels tur. I utgangspunktet skulle han ha vært først, men Noor insisterte …

Mikkel: Av alle mulige hovedpersoner å skrive om, hvordan fant du frem til meg?

Steffen: Da jeg startet å skrive på ”Dødsengler” hadde jeg en helt annen arbeidstittel. Opprinnelig tenkte jeg ”Amons hevn” som tittel og jeg var i ferd med å skrive en fortelling basert på egyptisk og antikk historie. Jeg har universitetsutdannelse innen historie, kunsthistorie og religionshistorie, men valget av tema var egentlig ikke noe jeg hadde så mye styring på selv. Det bare ble til etter hvert som jeg skrev. Likevel dukket det opp noen alvorlige skjær i litteratursjøen: Jeg fikk ikke det historiske med Egypt og Aleksander den store til å fungere. Heldigvis dukket det opp englene i stedet. Et bilde av den greske gudinnen Nike gjorde susen. Historien måtte skrives om.

Mikkel: Skrive om hele boka?

Steffen: Ja, det var mye som måtte endres, og jeg strøk vel 40 sider med en gang jeg fant en ny vei. Det er kanskje en av de tingene leserne ikke tenker på. Forfatteren gjør i stor grad en hel rekke endringer i plott og historie underveis. For meg var det mye som måtte endres, men en av de tingene som var der hele tiden var du, Mikkel. Bak ideen om mystiske, antikke personer lå det en tanke om å skrive en roman som sønnen min kunne lese. Ha en komplisert nok hovedperson som leseren rundt 13-15 år kunne kjenne seg igjen i og dele opplevelsene med. Et menneske med troverdighet og indre demoner å stride mot. At hovedpersonen måtte ha levd. Opplevd motgang.

Nike ryddet vei for Dødsenglene

M: Hvilken opplevelser tenker du på da?

S: Vel, du som Mikkel har vel hatt en ganske tøff barndom. Først mister du moren din i en bilulykke, deretter flytter dere fra Oslo til en eller annen gudsforlatt bygd, der du ikke faller helt til ro. Det er en gryende ungdomstid der du skal finne deg selv og er søkende som man ofte kaller det. Tenåringsperioden er himmel og helvete på en gang, er det ikke?

M: Noe sånt. Men la oss snakke om noe annet, hvorfor heter det Kvengedal. Jeg finner ikke den bygda på noe kart. Er det bare noe du har funnet opp?

S: Kvengedal var tittelen på en roman av forfatteren Rolf Sagen. I 1999/00 gikk jeg på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det er en slags forfatterskole. Rolf Sagen var en av lærerne der, og jeg hadde stor glede av hans kunnskap. Vi kunne ha samtaler om litteratur. På en måte var han en oldskool-forfatter, samtidig hadde han gjort en hel del spennende eksperimenter. En av bøkene hans ”Kvengedal” handler om en bygd som ikke finnes og er satt sammen av klipp fra en autentiske lokalavis. Siden jeg har vært DJ i mange år, og liker musikk hvor lydelementer og beats samples fra annen musikk, var det noe med Rolfs sitt arbeid som jeg fant spesielt interessant. Så stedet Kvengedal er på en måte en hyllest til forfatteren Rolf Sagen.

M: Du lar meg droppe ut av et fly i fritt fall og jeg skulle liksom redde meg inn med en fallskjerm som er over sytti år gammel. Mange av stuntsene i Dødsengler er temmelig ville. Har du hoppet i fallskjerm selv?

S: Jeg hadde en plan om å hoppe fallskjerm som en del av researchen til ”Momentum” første bind av ”Dødsengler”. Men vinteren 2010/11 ble mye travlere og mørkere enn det jeg hadde tenkt, så jeg fikk rett og slett ikke tid. Andre bind om ”Dødsengler” kan jeg røpe også har en del med fallskjermer å gjøre, og det vil dukke opp noen stunts til, så jeg har fremdeles sjansen til å gjøre et hopp selv!

M: Du skriver også om snowboard og rullebrett, men har du skatet, eller bare skryter du på deg kunnskap?

S: Jeg kan vel si at jeg har skatet. Og da jeg var ung, var det jo faktisk forbudt i Norge. Om vi så politiet måtte vi løpe unna. Alle var redd for at de skulle konfiskere brettene våre som var smuglet inn fra USA. Fremdeles har jeg et rullebrett stående på kontoret som det hender jeg bruker når jeg suser rundt i gangene hos Cappelen Damm. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noe særlig flink. Skal ikke si at det var noe galt med utstyrer i 1986, men syns det er lettere med dagens twintip-brett, samtidig tør jeg ikke ta de samme sjansene i dag som da jeg var yngre. Sist jeg trynet i en ramp ifjor sommer, hadde jeg vondt i flere uker.

M: Du sier at ”Dødsengler” har flere karakterer, har romanen egentlig noen hovedperson?

S: Det er et godt spørsmål. I ”Dødsengler” er det som du sier flere fortellerstemmer. Noen vil kunne si at det er direkte inspirert av en del tv-serier hvor dette er mer vanlig. Det er deg, Noor og Peder som er sønn av direktøren Dabb som er de viktigste. I tillegg spiller Ida fra Kvengedal og Hein fra Oslo viktige roller, alle med sin stemme. Forlaget var bekymret, fordi de mente at så mange stemmer ville gjøre romanen mer komplisert enn leserne ville sette pris på. Dette var en av flere ting jeg ønsket å sjekke. Samme vinter fikk jeg nærmere seksti tiendeklassinger på Bærum til å lese et uferdig manus. De fikk ca 30 sider i uken og en del spørsmål fra ”forfatteren”. Flere fortellerstemmer var et av disse spørsmålene, og tilbakemeldingen var at de fleste ikke opplevde det som problematisk, tvert imot, så da valgte jeg å beholde det.

Rolf Sagen, forfatteren som fant opp Kvengedal

M: Så du hadde rett og slett testlesere. Er det ikke skummelt å la andre lese teksten din før den er ferdig?

S: Dette er noe som nok blir mer og mer vanlig. For meg var det viktig, fordi jeg ville sørge for at ”Dødsengler” var forståelig og spennende. Derfor ville jeg ha en lesergruppe som kunne komme med tilbakemeldinger og gi meg en sjanse til å redigere inn og ut elementer underveis. Det var noen partier som de opplevde som lange og kjedelige, så det var blant annet noe jeg jobbet med. Samtidig var det jeg som hadde styring på plott, ide og handling. Var noe for langt, måtte jeg korte ned. Var noe kjedelig, måtte jeg finne på noe annet. M: Boken kom ut i høst. Gledet du deg, eller gruet du deg til det? S: Jeg har jobbet i nesten tre år med ideen og manuset til ”Dødsengler” selvfølgelig ikke hver dag, men det ligger mye tid og krefter i prosjektet, så derfor kjenner jeg at det naturligvis vil være av betydning hva leserne mener om boken. Når en leser sier at det er den beste boken de har lest på lenge, er det naturlig nok utrolig moro. Ikke fullt så moro, når en anmelder eller blogger er negativ, selvfølgelig. Men jeg tenker at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Noen hater for eksempel de stadige referansene i ”Dødsengler” til klær, skateutstyr og webadresser og den slags. Andre har kommentert at dette gjør boka mer troverdig og gir en annen dimensjon til lesningen, fordi alle webadressene, klesmerkene som skrives inn, finnes, og samtidig ligger det spor og nøkler på internett som kan kobles til ”Dødsengler”, slik som navnet Kvengedal, men også en del litt mer obskure ting. Slikt kommer det mer av i bind to. Jeg ønsker å skrive det slik at leseren skal kunne ha mulighet til å knekke en del koder og gåter underveis med å ha litt historiekunnskap og sjekke opp noe av det jeg skriver om på Wikipedia eller Google.

M: Så det er litt som en slags bok du lærer noe av?

S: Nei, huff! Er det en ting som gjør meg fysisk dårlig er det når forlag reklamerer for skjønnlitteratur til barn og ungdom som det er voldsomt nyttig kunnskap der som gjør deg flinkere på skolen, eller noe sånt. Siden lesning er så bra, og det å lære er bra, skal de slå to fluer i et smekk. Ville likt å se at man gjorde det samme med skjønnlitteratur for voksne. Jeg tenker at ”Dødsengler” er mer som et dataspill. Det finnes elementer som kan gjøre leseren nysgjerrig, det finnes fakta som kanskje motstrider ting man trodde og som rokker ved myter og overtro som er gjengs blant folk flest. At leserne stiller seg kritiske spørsmål underveis. Jeg syns det er sunt og klokt at vi snur ting på hodet. Det kan man kanskje si at man lærer noe av, men da jeg satte meg ned og skrev starten: ”Amons hevn” så jeg at jeg etter hvert puttet så mye kunnskap om greske guder og egyptisk arkitektur inn i fortellingen, at det ble mer og mer som en skolebok og spenningsfortellingen nesten forsvant. Hva skulle leseren med all denne informasjonen? tenkte jeg.

Foreldre og lærere ville antakeligvis bli glade, men skal ikke lesning være noe man gjør når man har fri, er det ikke leserne jeg skal gjøre glade? Samtidig er det viktig for meg som forfatter å være mest mulig historisk korrekt.

Da jeg skrev serien om ”Korsfarerne” lå verdenshistorien, spesielt ny forskning og forståelse veldig høyt på min prioriteringsliste. Selv om det ligger mye arbeid bak både illustrasjonene og det å sy plottet inn i den riktige kronologien, er fortellingen og spenningen det viktigste for meg, fordi det er det leserne søker. Det som derimot kan glede meg, er om du etter lesningen av ”Dødsengler” ønsker å plukke opp en bok om norske soldater i tysk tjeneste under krigen, eller finner ut mer om den kalde krigen på wikipedia, eller leser om engler på egen hånd. Det finnes et hav av gode bøker og filmer som kan lære deg mer om alt mellom himmel og jord. Å tenne en nysgjerrighet for noe, det er helt fantastisk.

Reklamer

Read Full Post »