Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Sci-fi’

I morgen lørdag 21.11.15 lanseres «Dødsengler 3: Endelikt». Tredje og siste del i sci-fi-serien min. Fem hovedpersoner, et ukjent antall drap og actionscener. Fem år, 928 sider, tre bind og minst fire bokser tyrkisk pepper senere … Hurra!

IMG_2586

Tradisjonen tro: Skrytebilde.

Boken er allerede i bokhandelen, men løp. Det er begrenset antall …

Om du ikke får kloa i de to første bøkene,  har du en fantastisk mulighet fra klokka 20:00 i kveld.  I 24 timer vil snille, snille Aschehoug (og forfatteren) gi deg en tidlig julegave:

Her kan du laste ned de to første bøkene helt gratis!

Men skynd deg. Dette dumdristige tilbudet gjelder kun i 24 timer!

Reklamer

Read Full Post »

Etter en strålende anmeldelse forrige uke satt jeg igjen med en idé.

Under følger en tenkt samtale mellom Cathrine Krøger (Kritiker i Dagbladet) og meg selv, basert på anmeldelsen. Cathrine Krøger har en røff, cut the crap-tone. En måte å snakke litteratur på som jeg savner på litteraturfestivaler. Man inviteres til å delta i debattt, noe det sjeldent blir, fordi alle er så pokkers høflige og greie.

Jeg tenkte: hva om jeg ”stjeler” Cathrine Krøgers stemme og setter den inn i en tenkt samtale på en tenkt litteraturfestival. Hva skjer da?

DSC_0271

Krøger og Sørum

(Stort bibliotek. Ca. 40 mennesker i salen på vonde stoler satt opp i rekker. Klokka er ca. 14:00. Ute skinner solen. En LITTERATURFESTIVAL-banner henger ved scenen. To mennesker på scenen i hver sin slitte 70-tallsstol.)

CK: Tenk deg et fremtidig samfunn blottet for menn, styrt av kvinnelige roboter — utkledd som engler, men djevler i sitt vesen. Utstyrt med en dødbringende dolk, skjærer de ut hjernebarken på ofrene. Det er skrekkscenariet Steffen RM Sørum tegner opp for oss i science fiction-serien «Dødsengler». Velkommen Steffen.

(Høflig applaus fra fremmøtte)

SS: Takk Cathrine.

CK: La meg danne en kort pitsj av Dødsenglerserien: De kvinnelige skikkelsene, også kalt surister, reiser tilbake i tid for å utrydde sterke, mannlige og opprørske gener, da de mener det er menn som skaper krig.

 

(Humring fra salen)

SS: Det er en fin oppsummering. Men jeg vil røpe at det ikke bare er menn som står på dødslisten til Suristene. Dødsenglene er roboter (om enn biologiske) som tjener suristene.  Dødsenglene oppfører seg ikke på noen måte som Suristene, de er kun deres tjenere. Hvem disse verdenslederne som har innført ettkjønnspolitikk er, og hvorfor de setter i gang et så spektakulært drapsprosjekt gjennom tid og rom? Det håper jeg at jeg klarer å lande i siste bind.

CK: «Dødsengler 1 — Momentum» ble til i samarbeid med en skoleklasse og var preget av dårlig styring, med tilsynelatende tilfeldige innfall og et dels uforståelig plott. Du bruker uforholdsmessig mye tid på å introdusere heltene for eksempel. Oppfølgeren er derimot langt strammere. Har du nå fått et bedre grep om fortellingen?

(Latter fra publikum)

Jeg skal ikke gi to 10. Klasser på Bærum skylden for at Dødsengler har et komplekst plott. Det er nok riktig at bok 1: ”Momentum”, ikke gir alle svarene. Jeg brukte nok mye tid på å beskrive hovedpersonene, noe jeg følte var nødvendig for at historien skulle kunne rettferdiggjøres. ”Invasjon” er strammere mest fordi karaktergalleriet ble presentert i første bind, tror jeg. Forhåpentligvis skriver jeg bedre og bedre også.

CK: Et av hovedtemaene er det kompliserte tidsbegrepet; om det skulle være mulig å reise tilbake i tid, så vil tidsreisene gripe inn i historien og forandre den, slik at verden av i dag blir seende annerledes ut. Det er det som skjer i denne boka. De fire sendes tilbake til invasjonen i Normandie i 1944. Den kampen de må utkjempe der, er ifølge denne boka langt viktigere enn den som foregikk mellom tyskere og allierte. Her er det jordas framtid som står på spill?

SS: Tidsreiser har alltid fascinert meg. Selv om man skal være særdeles kreativ for å kunne forsvare at det finnes teknologiske løsninger som gjør dem mulig. For dødsenglene foreligger det kun en oppgave: utrydde gener som representerer opprørerne. Opprørerne som i fremtiden gjør livet surt for Suristene. Suristene driter vel egentlig om det skjer endringer i historien, så lenge de når sitt mål: utrydde potensielle motstandere som er i ferd med å velte ettkjønnspolitikken deres.

CK: Det er mye tøft her, romantikk og ungdomsproblematikk, forrykende actionscener, forrædere og overraskelser. Men selv om denne boka er langt strammere enn den forrige, er det fremdeles forvirrende inkonsistenser. Som at et hovedpoeng i første bok var at dødsenglene skulle utrydde den mannlige rase, mens de nå bare synes å skulle utrydde enkelte opprørere, kvinner som menn.

SS: Da jeg startet å skrive dødsengler var det en ting som var klart for meg: Jeg ville ha kvinner som ”fienden”. Med et glimt i øyet selvfølgelig. Jeg ønsket å vise at måten vi omtaler gutter og menn på i dag, på sikt vil kunne føre oss galt av sted. At vold, krig og til og med en promp i et klasserom alltid et guttenes feil, er det riktig? At bråket i et klasserom alltid er guttene osv. Hva gjør vi med guttene om vi legger all skyld på dem? Burde vi da heller stille spørsmålet; Ville samfunnet vårt bli bedre om vi bare hadde kvinner? Det er tross alt det Suristene gjennomfører, og de er villig til å gå langt for å opprettholde det.

CK: Dette er ikke en bok for motstandere av historisk fiksjon. Du lar de fire superungdommene redde de allierte fra tap mot tyskerne — og de grusomme dødsenglene. Til blant annet general Pattons store takknemlighet.

SS: Om du leser en roman, bør man kanskje være åpen for fiksjon? Se bare på debatten rundt ”Vikings” eller den kommende danske tv-serien ”1864”. Der uttalte produsentene nylig at fiksjonen går foran fakta. Jeg vil ikke si meg enig i det, men det er en spennende tanke. Problemet er ofte at historiske romaner for barn og unge ønsker å lære bort for mye og ikke tillater seg nok spenning. Jeg lager en dystopi, en fremtidsutfordring som skal fremstå som større enn andre verdenskrig. At menneskeheten står på spill. For øvrig var det ikke Patton som ledet D-dagen. Han ble sett på som for uforsiktig og uregjerlig til den oppgaven. Våre helter merker etter hvert at det er flere ting som ikke stemmer med historieboken. Slike ting syns jeg er spennende.

CK: Du sparer ikke på effektene og du lar ungdommene vasse i blod og avrevne kroppsdeler under kampene i Normandie. Kan det grense til det smakløse?

SS: Er ikke krig usmakelig? Jeg hadde et ønske om å illustrere krigens grusomhet i møte med norske ungdommer som i utgangspunktet ikke verken hadde språk eller verktøy til å takle en slik realitet. Jeg vet at jeg nødvendigvis ville tråkke noen på tærne med å blande inn virkelighet og historie. I første bind, er en av heltene en tidligere frontkjemper. En som støttet Hitler under andre verdenskrig og som ikke angrer. Kan han likevel være god, eller bli en helt? I bind 2 fremstiller jeg ikke amerikanernes innsats under D-dagen som bare gloriøs og riktig. I bind 3 går jeg enda lenger uten at jeg skal røpe noe nå.

CK: Takk, da begynner vi å gå tomme for tid her. Er det noen i salen som lurer på noe, eller ønsker å stille forfatteren et spørsmål?

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Det er ikke bare litteraturfestivaler på Lillehammer.

Read Full Post »

Helt sant og uten jugekors! Fredag 22.11 lanseres «Dødsengler 2: Invasjon» Da legges første bok, «Momentum» ut som gratis e-bok. På den måten kan du raskt komme inn i historiens om de norske ungdommene som kjemper mot fremtidens leiemordere.

Dødsenglene har brutt seg gjennom tid og rom for å drepe noen bestemte mennesker. Våpenet de benytter er en særdeles guffen dolk som stikkes inn i hodet på offeret.  Men hvem er de ute etter, og hvorfor har ungdommene plutselig fått helt spesielle krefter? Hva er det som skjuler seg i fremtiden?

Skjermbilde 2013-11-20 kl. 15.08.39

Følg enten linken til Aschehoug her

Eller gå til denne nettsiden for å laste ned Dødsengler 1: Momentum.

MEN! Tilbudet er kortvarig.

Bare torsdag 21.11 mellom klokka 18-22 kan boka lastes ned gratis!

Grip sjansen og blir med på eventyret!

Om boka: 

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan?
«Dødsengler» tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv.

Sagt om Dødsengler

«Handlingen drives fram av hoppene mellom Oslo og Kvengedal. Det som skjer den ene plassen, gir oss en anelse om sammenhengene den andre plassen. Vi ligger hele tiden ørlite grann foran, vi skjønner bittelitt mer enn de involverte. Og nettopp det gjør det så grusomt spennende. Samtidig er faktisk boken lettlest og ukomplisert, og persongalleriet er oversiktlig.»
Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad

«Det er ganske sjokkerende at det er en norsk forfatter som har skrevet denne boken, og dette sier jeg fordi at norske forfattere ikke er kjent for å skrive så gode fantasybøker. Likevel har Steffen klart å skrive en veldig god start på en lovende fantasyserie, og jeg gleder meg ekstremt til den neste boken kommer ut!»
Sarai94

«Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! (…) Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg!»
Synne 77

» ‘Dødsengler’ er en bok du som leser vil glede deg over, mens kanskje de rundt deg vil irritere seg over, ettersom de ikke vil få kontakt med deg i løpet av den tiden du leser denne boka.»
Blogit

På fredag finner selve lanseringen sted på biblioteket på Randaberg.

Read Full Post »

Let the games begin! 250 000 norske kinogjengere så filmen da den kom på kino. I disse dager settes oppfølgeren opp på lerretet. Bokserien har hatt en eventyrlig suksess verden over siden første bind kom i 2008. 

Ungdommens råskap

Forfatteren Suzanne Collins hevder at hun zappet mellom realityprogrammer og en krigsreportasje da hun fikk ideen til Hunger games. At det var en kritikk av samfunnet hvor vi går fra katastrofenyheter og rett over i reklame for mineralvann. Ideen er ikke ny. Den japanske forfatteren Koushun Takami utga romanen Battle Royale i 1999. Også her finner vi dystopien i en fremtidsrepublikk, men lagt til Asia og ikke i Nord Amerika.  Også her handler om å skape frykt i befolkningen ved å arrangere en stridslek som en påminnelse om statens suverenitet. 42 gutter og jenter fraktes til en øde øy. Oppgaven: De skal drepe hverandre inntil det står en vinner tilbake. Samme utgangspunkt finner man altså i Hunger games.

MV5BMTAyMjQ3OTAxMzNeQTJeQWpwZ15BbWU4MDU0NzA1MzAx._V1_SX214_

I spillverdenen har denne aktiviteten vært kjent lenge. I serien Call of Duty er spilleren en soldat. En av de mest populære nettaktivitetene og flerspillermulighetene er  hold-flagget/ kongen på haugen-lignende varianter. I Assadin Creed-serien er spilleren en leiemorder med bestialsk ekspertise og i Grand Theft Auto, en knallhard kriminell som kan praktisk talt kan gjøre hva du vil. Begjærer du din nestes fancy bil er det bare å gi vedkommende et nakkeskudd og stikke av med kjøretøyet hans. Disse spillene har for ordensskyld 18års grense, selv om ikke akkurat den grensen følges i de tusen hjem. Det interessante med Hunger Games er at bokfenomenet også dukker opp i spill. I det ellers så fredelige sandkassespillet Minecraft finnes det patcher/ varianter som gjør at spillerne kan kjempe mot hverandre i den samme type verden.

Minecraft! Men dette minner da om …?

Minecraft! Men dette minner da om …?

Virkelighetsfrykt?

Det er lett å skjønne at unge dagdrømmer. En gjennomorganisert hverdag. Foreldre følger til og fra skolen, kontrollerer hva og hvor barna er, både i en virtuell og virkelig verden. Det gir liten frihet under radaren. Kanskje er det frykt for at de skal være for like romanen Fluenes herre? Foreldres deltakelse skaper uansett trygghet og forutsigbarhet. På fotballen får alle være med og alle få medalje.  Aggresjon og mobbing slås ned på (heldigvis) Men må ikke frustrasjonen og de negative sidene få utløp? Får de unge noen gang testet hvordan de ville klart seg uten curlingkoster eller fallnett?

Kan det hende at barn trenger å skyte hverandre i filler i et dataspill for å være gode venner? Kan det hende at barn ønsker å drømme seg vekk i Hunger Games og tenke: Hvordan ville JEG ha gjort det i et slikt realityprogram. Skal man dømmes for det? Er ikke dette nettopp å forberede seg på den verdenen som kommer? Er det derfor det er ny interesse for Aldous Huxleys Brave new world og Enders game av Orson Scott Card?

Cupcakes, bueskyting og mentoren

Voldelige fremtidsdystopier treffer åpenbart en streng hos dagens unge. Sier ikke dette noe om vår egen samtid? Hovedpersonen Katniss Everdeen er en supertøff jente som går på jakt og er rå med bue. Hun treffer tidens ønske om å fremstille sterke og handlingskraftige kvinner. Hennes beiler Peeta Mellark er den mer softe typen som baker kaker og ville helt sikkert hatt en egen cupcakes-blogg om han hadde hatt muligheten. Å fremstille menn med det som tradisjonelt har vært fremstilt som kvinnelige verdier har også vært trend i barne- og ungdomslitteraturen de siste tiårene. Om noe, så gir det en bredde og aksept for mangfold — eller er rollene egentlig bare snudd opp ned? Samtidig syns jeg at flere av de nyeste dystopiene ikke snakker til lesende gutter. Et unntak er Ursula Poznanski med romanen Erebos som handler om et piratkopiert dataspill med mørke hemmeligheter.Det henger vel sammen med behovet for science i science fiction.
Som Alexander den store har Katniss også en mentor, men ikke filosofiens Aristoteles. Katniss henvender seg til stylisten Cinna(!) Det er som om Jan Thomas skulle ha tatt denne rollen hos en frihetskjemper eller en statsleder i dag. Det skremmer meg mer enn råskapen i Hunger Games.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Sorry Aristoteles vi bytter deg ut med en stylist.

Vårt Panem?

I Spania er arbeidsledigheten så høy blant unge at det må føles som de kjemper mot hverandre. Hver eneste dag er en kamp om de knappe ressursene. At Høyre og FrP fikk regjeringsmakten her i landet innebærer også et samfunn med mindre sosial solidaritet og økt konkurranse mellom individene. Større avstand mellom fattig og rik. Et hakk nærmere  Hunger Games sitt totalitærstyrte Panem.

Et par uker etter jeg så filmen Hunger Games innhentet virkeligheten fiksjonen. Anders Behring Breivik angrep uskyldige ungdommer på Utøya. En ekkel og brutal påminnelse om menneskets evne til råskap. Samme sommer i Oslo: Kampen mot terrorismen skulle overvinnes med kjærlighet. La man da lokk på andre følelser? Var det derfor skokastingen i tingretten opplevdes så befriende?

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Battle Royale utkom i 1999 og har mange likhetstrekk med Hunger Games.

Er Suzanne Collins suksess et tegn på unge leseres hunger etter gladiatorblod? Eller ligger det noe mer her? Det som fremdeles er tabu er åpenbart en hovedperson som elsker å drepe, for Katniss har selvfølgelig ikke noe valg og hvert drap gjør henne usigelig vondt. Hun er jo helten i historien, kunne vi ha elsket henne om råskapen ga henne glede? Det finnes altså mennesker som finner en glede i å undertrykke og drepe andre, tør vi identifisere oss med det? I den tyske miniserien Krigens unge hjarte som går på NRK, dukker denne påstanden opp: Krig bringer frem det verste i oss. Kan litteratur om en mørk fremtid være en hjelp til å møte sine egne spøkelser og samtidig være en sunn virkelighetsflukt?

Read Full Post »

Forfatteren i samtale med karakterene fra Dødsengler-trilogien:

Mikkel og Hein er sentrale karakterer i både bok 1 og 2 av Dødsengler. Vi møter forfatteren på en fiktiv kafe for å ta en trivelig fiktiv samtale om bind 2 som slippes snart. Steffen RM Sørum velger en god kaffe som han får servert fra den fiktive, vakre serveringsdamen, og vi setter oss med ved et fiktivt hyggelig bord med vinduet.

Mikkel: Du valgte å plassere handlingen til andre verdenskrig, hvert fall i deler av boken, hvorfor det?

Steffen: Etter Utøya ble det stilt spørsmål ved måten ungdommene på øya taklet situasjonen. Flere stilte spørsmål ved at de fremfor å gå til motangrep hadde grepet til panikk og flyktet. Jeg stusset over denne delen av debatten, spesielt på det at den kom så tidlig og at den ble rettet som en kritikk fremfor å se bakenfor den normale menneskelige reaksjonen. Den gangen var jeg nettopp ferdig med bind 1. Jeg klarte ikke å glemme Utøya. Klarte heller ikke riste av meg tanken om hvordan norsk ungdom hadde reagert om de hadde havnet midt oppi en pågående krigssituasjon. Vi er et land med innbyggere og en kultur som i hovedsak ikke har vært i krig på over 70år, hvordan ville vi ha reagert. Hvordan ville jeg ha reagert.

Hvordan ville norsk ungdom taklet dette?

Hvordan ville unge mennesker taklet dette i dag?

Hein: Når du sier «i hovedsak», tenker du på noen spesiell gruppe som ikke har levd i fred så lenge?

Steffen: Ja, naturligvis. På samme måte som Noor i Dødsengler finnes det dessverre en hel del ungdommer som sliter med krigstraumer. Vi har krigsveteraner fra bla. Afghanistan og andre som på grunn av jobbene sine har måttet takle steder og situasjoner som er langt unna vårt fredelige Norge. Jeg har vært opptatt av at menneskene som opplevde tragedien på Utøya kan ha traumer som ikke forsvinner så fort. Traumer som kan være vanskelig å leve med. Utfordringer de har med å måtte leve med minnene lenge etter at pressen mistet interessen for tragedien. Traumer som kan dukke opp av det blå mange år senere.

Mikkel: Men hvorfor akkurat andre verdenskrig? Hvorfor til en krig som det allerede er skrevet så mye om?

Steffen: Nettopp derfor! Hele Dødsengler-serien er preget av påstanden om at det er seierherrene som skriver historien. Slik er det også med andre verdenskrig. Jeg ønsket å gi stoffet et originalt blikk. En ung norsk ungdoms blikk og samtidig tilføre situasjonene som er så kjent gjennom filmer og litteraturen, noe nytt. Det ligger en del ”feil” i stoffet, ting som har endret seg på grunn av tidsreiser, som forhåpentligvis gir fortellingen en annen spenning, selv om vi alle vet hvem som vant den krigen …

Hein: Du lanserer en teori om at amerikansk etterretning har tilgang på nesten alle lands historiske arkiver. Hvor mye sannhet ligger i det?

Steffen: I disse tider skrives det en hel del om amerikanere som avlytter statsledere over hele verden. Hvordan amerikanske søkemotorer gjør det samme. Dette er tjenester som vi alle er knyttet til, og som vi bør ha en større bevissthet om. Det er nok overdrevet i romanen min. Likevel tror jeg at etterretningstjenester i USA har bedre verktøy enn eksempelvis historikere på Universitetet i Oslo har.

Mikkel: Vi reiser gjennom tidsportaler, det er duket for ny teknologi og skremmende konspirasjoner. Er dette sci-fi eller fantasy?

The separation - knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

The separation – knakende god sic-fi med andreverdenskrigs-tema

Steffen: Jeg ville vel kalt Dødsengler for sci-fi, selv om det er få romskip og lite fremtidsoptimisme. Sci-fi fra 1960- og 70-tallet fikk seg en knekk da fremtiden etter år 2000 ikke ble slik folk trodde. Jeg syns dette kommer utrolig godt frem i tegneserien: Whatever happened to the world of tomorrow? Av Brian Fies. Moderne sci-fi er skrevet etter at skuffelsen over at flyvende biler, familieturer til månen og tablettmiddager ikke ble en realitet. Den digitale revolusjonen ble jo usynlig. Fremtiden ikke så lys. Det skrives mye spennende sci-fi nå. The separation av Christopher Priest var en åpenbaring, og Max Brooks World War Z en forfriskende godbit. Forlaget Vendetta har her til lands satt seg fore å utgi en rekke moderne klassikere på norsk bla. Orson Scott Cards Enders game. Jeg tror vi snart får en sci-fi-bølge. Med titler som Tore Aurstads Ufo! Ufo! Og Jon Ewos 1920 skal du ikke se bort fra at norske forfattere kan ha en sentral rolle. Vi trenger å forstå morgendagens verden. Sci-fi-forfatterne forsøker på nettopp det.

world-of-tomorrow

Hein: Er det ikke bare vi nerder som leser Sci-fi?

Steffen: Sa de ikke det om fantasy også? Jeg tror egentlig ikke på at sjangere begrenser lesere. Dødsengler er utgitt som ungdomsroman, men på sett og vis er i grenseland mellom voksen og barn, såkalt cross-over som mange fantasybøker også er. Noen sci-fi titler har nådd et bredt publikum som for eksempel Dødslekene og Johan Harstads Darlah. Jeg tror gode bøker finner lesere og jeg håper det også gjelder for Dødsenglene.

Read Full Post »

Etter forrige innlegg om turen til Normandie, ble jeg spurt om jeg kunne utdype litt om det å gjøre research. Ikke alle forfattere skriver om sin egen kamp. Noen av oss velger mer eller mindre frivillig å dukke ned i andres konflikter, og ofte flere hundre år tilbake i tid. Mange gode historier ligger nemlig der, i vår felles kulturhistorie. Når jeg reiser rundt på skoleturne med ”Korsfarerne”, overrasker jeg ofte elevene ved å fortelle at jeg har lest over 10 000 sider med korsfarerhistorie, uten bilder (det forbløffer dem enda mer).

Mest lar de seg nok sjokkere fordi til tross sine 6 bind, er ikke korsfarerne en stor bokserie i ordrikhetsforstand – den fyller vel knapt forordet i andre historiske romaner. Som lettlestserie ønsket jeg å nå unge leserne som fremdeles trente på lesekunnskapene sine med. Det er kanskje ikke naturlig å tenke seg at små bøker krever like mye research som tykke. Det gjør de. Om de er illustrerte, kreves det ofte mer. For detaljene i bildene må også stemme. Det nytter ikke å komme med poteter på et europeisk marked i år 1100 for eksempel (poteten kom til Europa en del senere …), eller en rustning som tilhører 1500-tallet.

Da jeg for noen år siden hadde avsluttet korsfarerserien med en faktabok, tenkte jeg det skulle bli en stund til jeg skulle skrive historiske romaner igjen. Rett og slett for det tok så ufattelig mye tid å sette seg inn i stoffet og med begrenset tid til å skrive, ville det ta meg flere år. På den andre siden elsker jeg å lese historie, så jeg kunne ikke dy meg å fortsette med å nytte meg av historisk materiale.

Å nei!!!

Å nei!!!

I ”Dødsengler 2: Invasjon”, foregår mye av historien under D-dagen i 1944. Så igjen kastet jeg meg over kildene. Her er det alltid fallgruver. Noen forfattere lar seg ofte friste til å vise hvor mye de kan om emnet, med fare for å slå ut leseren allerede før side tre. Gir du derimot for lite, kommer heller ikke leseren inn i det universet du forsøker å gjenskape og da kjeder han eller hun seg. Og det verste av alt. Du må tørre å ta små, frekke friheter.

Ikke alle forfattere jobber på samme måte, naturlig nok. Og utfordringene løses på mange vis. Nedenfor har jeg laget en uhøytidelig liste med utgangspunkt og utfordringer:

«Den flinke»

Noen forfattere slår nærmest i hjel sitt litterære prosjekt ved å skulle demonstrere for leseren hva de kan. I noen bøker syns jeg dette fungerer godt. Patrick O´Brians romanserie om Jack Aubrey er et godt eksempel. Her kan treskutedetaljer fra Napoleons glansdager lett tippe en trøtt leser over akterdekket om en ikke holder tungen rett i munnen. Samtidig er driven i fortellingen og universet så verdifullt at du som leser henger med, selv om ikke alle tekniske detaljer er like klare. Verre er det når forfatteren forsøker å ”putte inn” informasjon i karakterer heller i handling som ikke ville være naturlig. Jeg husker jeg reagerte på dette i ”Hilal” av Torgrim Eggen. Det var ikke måte på hvor mye disse rufsete karene visste om islam. Detaljer i en ellers flott roman selvsagt.

Det er ikke rart at de fleste forfattere (meg selv inkludert) ønsker å kunne gjøre det samme som Patrick O´brian. Det er når forfatteren ønsker å belære leseren at ting går galt. Ingen ønsker å bli belært. Og har leseren plukket opp en historisk roman fremfor en fagbok, er det nettopp fordi de ønsker å bli underholdt og drømme meg bort.

Hvem drømmer vel ikke å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

Hvem drømmer vel ikke om å skrive historiske romaner som serien om Jack Aubrey?

«Den omtrentlige»

En ting er naturligvis de historiske kildene og kunne benytte disse på en korrekt måte. Fakta må stemme. Noen ganger lar vi oss irritere av det omtrentlige, og det som er direkte feil.  Som når vikinghjelmen har horn, eller når den historiske helten er på galt sted til rett tid. Alle forfatterne gjør nok store eller mindre feil, uansett om de benytter konsulenter eller sjekker grundig  selv. Fra skolen husker jeg naturfagslæreren vår hisset seg opp over boka ”Fluenes herre” av William Golding. Gisse sine briller blir brukt til å fyre opp et bål med, nei, det syntes læreren ble helt feil. Hvordan var det nå egentlig med nærsynthet/ langsynthet?

Noen ganger må forfatteren få lov til å bryte fysikkens lover eller skape endringer i historisk faktum av hensyn til fortellingen. For nettopp det kan vi tilgi, om det gjør historien bedre. Men skriver man historisk, skylder man leseren å gjøre en så samvittighetsfull jobb som mulig. Det er selvfølgelig grenser på hva en kan dikte opp og fremdeles kalles en historisk roman. Eller kanskje ikke? En roman vil aldri være en lærebok om emner eller historiske epoker. Det er først og fremts fiksjon.

Catherine Jinks skriver en serie om ”Pagan” knekten som under spesielle omstendigheter tvinges  til å reise til  Det hellige land. Pagan Kidrouk (digger navnet) er verken spesielt religiøs eller opptatt av ære, men er snarere en pubertal tenåring skremmende lik dagens problemungdom, og lett å leve seg inn i og som engasjerer. Hvor realistisk han er som karakter for sin tid kan diskuteres.

Best er de historiske romanene når en får leseren til å kaste seg over historiebøkene. Da er interessen tent.

«Den gammeldagse»

Historiefeltet er ikke statisk. Etter at Rikard den III ble funnet på en parkeringsplass i England ville forskerne endelig kunne få bevis på eller motbevise en hel rekke påstander rundt den myteomspunne kongen. Shakespeares verk om kongene kan også ses i et annet lys. Drev Shakespeares med propaganda da han skrev Rikard III? Det er hvert fall ingen tvil om at han ga kongen et tvilsomt rykte. Skal en skrive historisk roman fra denne tiden måtte forholde seg til de nye funnene og hvor de plasserer Rikard III slemhetsskalaen i dag.

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Rikard III bedre enn sitt rykte?

Ny forskningen er som oftest tilgjengelig på nett i form av artikler og podcast før de i det hele tatt kommer på i papirform. Det tar ofte lang tid før nye historiske verk utgis. Forholder en seg kun til eldre skrifter kan man fort risikere å være utdatert. Steven Runcimans ”A history of the crusades” fra 1957 er et omfattende verk om korsfarerne, men kunne ikke leses uten å ha et sideblikk på moderne forskning.

Bernard Cornwall behandler de engelske langbuemennene i den historiske spenningsromanen ”Agincourt”. En pageturner. Før tenkte man at langbuemennenes piler kunne penetrere rustning. Moderne forskning (bla. dokumentarserien Battlefield Detectives) viser at dette helt klart var feil og derfor kan avskrives som myte. Cornwall gjør mye ut av disse pilene, selv om det har lite å si på plottet. Det kunne han latt være.

Thorvald Steens teaterstykke ”ørkenstormer” som bla. omtaler Saladin, beholder det noe gammelmoderne synet på ridderlighet hos den arabiske lederen. At Saladin var mer hensynsfull og humanistisk enn sin motstander Løvehjerte, vil de fleste forskere innen feltet i dag, være uenig i. Saladin var snarere en pragmatiker. At det ved andre tilfeller ble utført drap på fanger som på den tid ikke var så uvanlig. Saladin hadde helt klart også en hensynsløs side. Men på den andre siden ønsker vel Steen å fremstille arabiske ledere som helter for å få en balanse i regnskapet? Og om historiske romaner skaper debatt er det jo en god ting det også.

«Den rike»

Noen forfattere som har utgitt en rekke bestselgere overlater det tidkrevende arbeidet til egne ansatte. Det er nok ikke bare amerikanske og britiske bestselgere som gjør dette. Selv norske forfattere som regjerer bestselgerlistene har nok egne medarbeidere og betalte konsulenter som både innhenter informasjon og sjekker manus i etterkant for å luke ut feil. Av en eller annen grunn er det få forfattere som innrømme dette. Henger det kanskje sammen med forfattermyten om den hardtarbeidende, sultende bohemen på loftet?  En av fordelene med innleid hjelp er gjerne det at serier utgis hyppigere enn om forfatterne skulle gjøre alt selv. At bøkene kommer ut årlig fremfor at det går to, tre år mellom hver bok.

Selv skulle jeg gjerne hatt en assistent som kunnne ta oppgaven med å finne ut hvordan Habsburgerne gikk kledd, eller hvor i Paris tilreisende teater satt opp stykkene sine i begynnelsen av 1800-tallet. Må bare vente på bestselgeren først, samtidig ville jeg jo gå glipp av gleden med å finne det ut selv.

«Forskeren»

Det finnes forfattere som kan hente inspirasjon ikke bare fra eget liv, men fra yrket eller faget sitt. Leger, forskere, historikere som gjennom faget bla. behersker det å hente inn kilder og drive med kildekritikk. Da jeg studerte historie for 15-16 år siden leste jeg en fagbok som het ”Fortida er ikke hva det en gang var” som var en innføring i historiefaget. Den kunnskapen har jeg hatt mye glede av siden. Fordi det å plukke rette kilder, kunne lese dem med et kritisk blikk og ikke bli blendet av sin egen samtids kulturelle briller er viktig. Peter Englund er en svensk historiker og forfatter som gjør dette glitrende. I boken ”Krigens skjønnhet og sorg” Er det historikeren Englund som finner data og forfatteren Peter som former historien. ”Jag skall dundra” fra 2005 er også en modig litterær spenningsroman hvor historiske kilder spiller en høyst vesentlig rolle.

Det er ikke alltid innertier når forskere skriver skjønnlitteratur og sistnevnte bok skrev da også Englund sammen med Kristian Petri som. Selv har jeg lest litt for mange sci-fi-bøker av fysikere som absolutt holder vann med kunnskapen sin, men dessverre ikke alltid er like underholdende å lese. Forskeren (i sitt eget felt) syns vel det er vanskelig å kutte, og vil styre unna omtrentlig fiksjon til fordel for god vitenskapelig data.

Var det slik de var?

Var det slik de var?

En ting er å ha fakta på bordet, en annen ting er å ha fantasien til å forme det uventede. Paleontologen Jack Horner forsøkte engang å overbevise et foredragspublikum om at dinosaurer ikke var ville, hjernedøde drapsmaskiner. Men publikum var vonde å snu. At funn viste dinosaurene som redebyggere, omsorgsfulle, at de skaffet barna sine mat, bodde i kolonier og vandret i store flokker gikk inn det ene øret og ut det andre. Er det ikke fantastisk, sa forskeren. At forklarte at de derfor måtte ha levd og oppført seg på helt andre måter enn det vi gjerne gjengir i actionfilmer og bøker. En forfatter kan helt klart benytte seg av slik informasjon og skape unik fiksjon. I ”Jurrasic park” tok forfatteren Michael Cricthon utgangspunktet i dinosaurenes sosiale vesen, selv om hans fremstilling av hvordan DNA kan hentes ut av rav, regnes som omtrentlig. Det er innlevelse, slik Catherine Jinks, Michael Cricthon gjør det. Hvor forfatteren drømmer seg inn i historien og gir det sitt eget språk og skaper magien.

Utfordringen blir selvfølgelig hvor mye eller hvor lite research man skal benytte.

Read Full Post »

 

D-dagen:

 

Juni 1944 satte de allierte styrkene i gang det som fremdeles er verdens største amfibiske invasjon. Amfibiske fordi størstedelen av hæren kom sjøveien, med bla. de legendariske landgangene langs de franske strendene i Normandie.

Men for meg har det alltid vært en fascinasjon for dem som landet på fiendtlig territorium først. Fallskjermtroppene.

 

Da jeg famlet med ideen om Dødsengler for fem år siden, var det en ting jeg hadde klart for meg. En del av hendelsene i trilogien skulle foregå nettopp der. I 1944 var tyskerne på retrett på østfronten og Sovjets leder ønsket en ny front. Denne fronten skulle lede til frigjøringen av Frankrike og senere delingen av Tyskland.

Image

Arromanche. Byen var viktig landgangssted i 1944 og et glimrende feriested i 2010.

 

Kunsten å overbevise en familie til å reise på ferie dit du vil:

 

Sommeren 2010 (ja, romaner tar tid …) tok jeg med meg familien min på en rundreise i de områdene kampene foregikk. På det tidspunktet hadde jeg ingen klare tanker om verken scener eller steder hvor handlingen skulle foregå. Jeg reiste mer eller mindre som en krigsturist. Jeg hadde lest meg grundig opp på forhånd og det var stort å besøke steder jeg kun hadde sett på papiret. Omaha Beach, Gold, Pegasus brigde, Arromanche, Caen og ikke minst Ste mere Egliese.

 

En ting var at barna skulle overbevises, noe annet var det å pakke inn så godt som mulig til min kjære at vi skulle på to ukers guttetur. En ferie hvor hver eneste krik og avkrok fra slagene i 44 skulle oppdages. Heldigvis har Normandie vakre strender.

Image

En forfatter og hans kanon …

 

I Dødsengler 2 – Invasjon, dumper Mikkel, Noor og Ida ned ikke så langt fra byen Ste Mer Egliese som hadde en framtredende rolle under krigen. Mot sin vilje befinner de seg om bord i et amerikansk fly som skal landsette topptrente fallskjermjegere her. De ungdommene vet, er at flyet de er om bord kommer til å styrte og om de ikke kommer seg ut før det skjer, er de døde. Der håper jeg ikke at jeg røpet for mye. Ste mer Egliese skiftet hender en rekke ganger under nattens kamper, og den nå udødeliggjorte Richard Winters fra serien Band of Brothers landet ikke så langt unna området.

 

Hvorfor må du 70 år tilbake i tid for å skrive om fremtiden?

 

Så Dødsengler 2 handler om tidsreiser. Egentlig burde ikke dette komme som noe overraskelse. Allerede i bok 1 reiser Mikkel og Ida gjennom tid og rom, de kommer nemlig til Oslo under barnetoget på 17.mai. Reisen fra Kvengedal-Oslo skulle ha tatt mye lenger tid. De stusser nok litt på hvordan det var mulig. Portalene som Dødsenglene benytter, går på kryss og tvers av tid. Og det er nettopp planen til Suristene. Reise tilbake i historien og drepe tip-tip-foreldrene til dem som gjør opprør mot ettkjønnssamfunnet i fremtiden. Mer om dette i et annet innlegg senere.

 

Image

En enorm glede av å komme så nær hendelsene som mulig.

Så hvorfor andre verdenskrig? Hvorfor 70 år tilbake i tid? I Dødsengler ønsket jeg å skrive om ting jeg selv ønsket å lese om som tenåring. Datanerding, fysikk, action, sci-fi og historie. Krigen har alltid fascinert meg, og selv om det er skrevet uhorvelig mange romaner om D-dagen, følte jeg det hørte hjemme her. Hvordan ville dagens norske ungdom takle krigens påkjenninger? Hvordan ville for eksempel Noor bli tatt imot av troppene? Ville Peder som pasifist bryte sammen? Og hvordan ville de kaotiske timene før landgangen langs strendene utarte seg? Så er det den personlige spenningen i det å være en fallskjermjeger. Omgitt av fiendtlig territorium uten noen fluktruter. Du må fullføre oppdraget og holde ut til avløsningen kommer. Det blir vel ikke mer spennende enn det!

 

Som de fleste forfattere higer jeg etter å skape troverdighet i historiene mine. Hver kveld etter endt økt har jeg lurt på om jeg klarer å beskrive krigens terror og nervøsitet tydelig. Men å skrive om steder man aldri har vært er lite tilfredsstillende om ønsket er troverdighet og realisme. Det aller viktigste med en slik research-tur er følelsen jeg sitter igjen med. Forhåpentligvis fikk jeg den ned på papiret.

 

Samtidig er det en annen historie som fortelles i andre bind av Dødsengler. Det er flere ting som ikke stemmer med historien. Hva det er, får du lese om selv.

 

Image

Et glidefly fra Museumet nær Pegasus Brigde

 

Dødsengler 2: Invasjon kommer i slutten av Oktober.

 

 

Read Full Post »

Older Posts »