Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Simon stranger’

Jeg er ikke feminist, men … I går startet en kampanje og farsott på Twitter. Tidsskriftet Fett oppfordret jenter til å fortelle om sine opplevelser knyttet til seksuell trakassering gjennom hashtaggen #jegharopplevd. Det satte i gang noen tanker.

Skjermbilde 2015-04-16 19.49.33

Simon Stranger kommenterte det slik:

Skjermbilde 2015-04-16 18.57.01

Som Simon og mange andre, fulgte jeg hastaggen både i går og i dag. Jeg syns det var skremmende og ikke minst trist lesning. Jeg ble rett og slett helt tom. Flere kommentere at de var flaue på vegne av menn. Noen mistet trua. Andre valgte å stille seg kritisk til det som ble kalt en hekseprosess hvor mannen skulle druknes. At dette var beviset for at mannen var det svake kjønn og måtte beskyttes. Atter andre ytret seg om kampanjen ble utnyttet til såkalt snikskryt.

Både politisk rådgiver Martin Grüner Larsen og tidligere forlagsredaktør Vidar Kvalshaug var kjapt ute med å tie dem som forsøkte å sabotere prosjektet.

Skjermbilde 2015-04-16 18.58.11

Og:

Skjermbilde 2015-04-16 19.00.37

Flere av de kvinnelige innleggene var humoristiske og milde, mens andre rett og slett henviste til misbruk og handlinger med strenge straffer om det skulle ha blitt tatt til domstolene. En del av twitrerne fikk mye oppmerksomhet og støtte, også i media.

Jeg tror likevel ingen friske mennesker ville ha ”skrytt på seg” en voldtekt eller grov trakassering via sosiale medier. Hva ville det ha tjent? Skulle man liksom være mer attraktiv fordi en mann ville ha deg i fylla og snøvlet dritt fordi du sa nei? Gjøre seg interessant? Nei, nei, nei. Jeg tror heller det har kosta jævla mye for mange å skrive de ordene her. For mange er det hendelser de aldri har snakket om tidligere. Det er godt gjort. Nå må vi finne ut hva vi gjør videre.

Jeg har lest om kvinner som i barndommen måtte sitte på rektors kontor mens han befølte seg selv. Jenter som våknet på fest av å ha bestekompisen sin inni seg og følte seg sviktet. Menn som har fulgt etter dem en sen kveld og beskrevet en detaljert voldtekt bare noen meter bak ryggen deres. I den enorme mengden utsagn og hendelser, er det umulig å etterprøve, bevise eller se sakene fra flere sider. Vi må lese å tolke teksten slik den er. Innimellom rammer det å lese, så det gjør vondt i mellomgulvet. Jeg skjønner at kampanjen i ytterste konsekvens kan gi et skjevt bilde av hva en mann er, når tekstenes funksjon er å vise hva en mann ikke skal være. Vi skal holde fast ved det siste.

Hvis menn var en bedrift, hva ville en omdømmespesialist si etter at det nå har blitt kjørt ut over 7000 tweets hvor ledere, rektorer, lærere, trenere, kjærester, pappaer og fremmede – alle menn – har fått passet sitt påskrevet. Hva ville Mannen AS måtte gjøre for å rydde opp i omdømmet sitt?

En kompis av meg sa noe spøkefullt i morges: Nå skjønner jeg hvordan somalierne har det. Det er ikke hyggelig å bli pekt på som en gruppe, enten om du føler deg truffet av tekstene eller ei. For mange føles det urettferdig og man blir sint. Det er ikke noe godt å få skylden for noe en ikke har gjort, eller i verste fall føler seg truffet av. Det er rett og slett ikke gøy å ufrivillig innlemmes i en gruppe eller holdning du tar avstand fra.

Under julebordsesongen var jeg på vei hjem fra en forlagsfest. Det var kort avstand og taxi var umulig å finne, så jeg gikk (om noe ustøtt) oppover Ullevållsgata. Halvveis hjemme dukket det opp ei ung jente foran meg. Hun gikk målrettet med blikket stivt foran seg. På dette tidspunktet kom jeg på at jeg ikke gikk på do før jeg forlot festlighetene i sentrum. Blæren var full og det hastet med å komme seg hjem. Jeg satte opp tempo. Jenta snudde seg, og dermed satte også hun opp tempo. Faen, tenkte jeg, og håpet at hun snart forsvant inn i en av sidegatene. Det gjorde hun ikke.

Alternativene strømmet gjennom hodet. Jeg kunne da ikke slå lens på en kirkegård? Vi nærmet oss toppen av bakken. Begge hadde økt tempo flere ganger. Jeg bannet inni meg nok en gang da jeg så hun gikk inn i MIN gate. Dette ble for ille. Jeg måtte si noe. Men hva? Skulle jeg liksom rope: ”hey, slapp av, jeg er bare veldig tissetrengt og må skyndte meg hjem”! Eller skulle jeg ta sjansen på et rykk. Litt som skiesset Northug, dog ikke like grasiøst. Trå til å fly forbi før hun fikk områdd seg? En slik kraftanstrengelse var en risiko. Nå som vi begge nærmest jogget, ville jeg enten skremme vettet av henne, eller tisse på meg. Ingen av delene var ønskelig.

Nå la jeg også merke til at dama holdt en flaskelignende gjenstand i hånden. Det siste jeg ville var å komme hjem til kjæresten dusjet av en pepperspray. Forsøke å forklare den du … Der og da hatet jeg å være en mann og jeg hatet Oslos renovasjonsetat eller parkvesen som ikke kunne sette opp festivaltoaletter i en hver gate i helgene.

Jeg er uenig med Martin Grüner Larsen i tweeten over, selv om jeg misforstår med vilje for å landet et poeng. Jo, det handler om meg, deg og alle oss menn, Martin. Vi er nødt til å tåle det. Et råttent egg ødelegger hele kurven. Man kan si mye rart om jenter, feminisme og mobiler i baklommen, det er ikke poenget nå. Vi kan ikke bestemme hvordan de skal være, vi må fokusere på oss selv. Et kvinnesyn blir til i barndommen. Alle menn har en mor. Noen har en søster, en datter eller en kjærest de er glad i. De vet hvordan de ikke vil at de skal bli behandlet. Innerst inne tror jeg alle menn er en ridder. Jeg håper derfor denne kampanjen vekker ridderne i oss alle. Ingen skal måtte se seg over skulderen på vei hjem i frykt for hva som kan skje. Spørsmålet er bare hva kan vi gjøre?

Og min egen ridderlighet etter julebordet? Nå hadde jenta foran meg dratt opp alle signaler på utrygghet. Et raslende nøkkelknippe, en udefinerbar boks (pepperspray I bet you …) og ikke minst frykt i blikket. Er det mulig! Jeg kunne ikke bare rope at jeg IKKE var en voldtekstmann, men bare en desperat mann med andre planer. Min troverdighet (i hennes øyne) måtte være lik null og min egen verdighet nektet meg å måtte forsvare meg på den måten. Jeg trengte vel ikke å måtte unnskylde meg for å vanke ute på kvelden? Målet mitt var lenger nede i gaten, dessverre var hun i veien. Med sammenbitte tenner og et press i blæren tok jeg affære. Je gikk jeg inn et smug og tok en omvei hjem. Kan neppe kalles heltemodig innsats, men om noen lurte, så kom jeg meg både helskinnet og tørr hjem.

B000QTZIY8_Large._V400457407_

Reklamer

Read Full Post »

Denne uken har det vært to nyheter som gjør meg nedslått. Bibliotekskutt og fare for at foreningen !les blir stående uten økonomisk støtte. To overstrykninger på budsjett som fort kan bli dramatisk for leselysten.

Forrige fredag lanserte jeg bok nummer 2 i trilogien Dødsengler. Dette skjedde utradisjonelt nok på et bibliotek litt utenfor storbyene. Forlaget utlyste en konkurranse hvor Randaberg fylkesbibliotek vant lanseringsfesten med boller, brus og pizza. Vi hadde to arrangement. Først for skoleelever og deretter for en ungdomsklubb som benyttet de samme lokalene om kvelden. Dette var min beskjedne bidrag til å synliggjøre viktigheten av bibliotekene både for forfatteren og leseren.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.50.10

At bibliotekstfilialer i vest (les Karmøy) til øst (les Tøyen) trues med å stenges for å spare penger, er kanskje et eksempel på at noen politikere har åpnet akevittflasken tidligere enn andre i år. Etter å lest flere avisinnlegg, sitter jeg igjen med følelsen av at de sparer på kronene for dermed å sløse med hundrelappene. Hvor mange usle hundre tusen koster det for å opprettholde en biblioteksfilial? Filialer fjernes, og flere tusen barn og ungdommer mister biblioteket sitt, for eksempel for at noen foreldre skal få være hjemme et par uker lengre med barna sine på skattebetalernes regning.

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 14.51.59

Når lokale bibliotek stenges er det de yngste og eldste som rammes hardest. Også innvandrere som er ivrig brukere av internett og aviser mister et viktig tilholdssted, men denne gruppen har jo den nye regjeringen allerede demonstrert at de ikke bryr seg så mye om.

Foreningen !les har siden 1997 holdt liv i kampen om å ikke la barn og unge miste lesegleden. Dystre statistikker førte til foreningens fødsel. Med en rekke vellykkete tiltak som leselystaksjoner, kampanjer, konkurranser og prisutdelinger har de med all beskjedenhet bidratt til å snu trenden som rir resten av Europa. En flott kronikk i Dagsavisen gir et solid inntrykk av hva !les har drevet med, og hva vi er i ferd med å miste. At guttene ligger to år bak jentene i lesning og leseforståelse er nettopp slikt som !les kan endre.

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

God stemning hos Jerv! Bokbagen som deles ut er i samarbeid med !les

Litteratur opplever stadig økende konkurranse om barn og unges fritid. Når barn slutter å lese trenger man ikke å være spesielt smart for å skjønne at det går utover både utdannelse og leseforståelse. Om en driter i karakterpress, er det likevel mange viktige ferdigheter som trenes gjennom lesning, for eksempel empati og muligheten til å leve seg inn i andre mennesker og dyr. Jeg sier ikke at man blir mindre empatisk av ikke å lese, men nesten …

Kronen på verket må jo være uttalelsene til, og det nå etter hvert berømte you tube-klippet av, Julia Brännström, hvor ungdomspolitikeren fra FrP gneldrer over kunstnere som stikker sugerør inn i statskassen for å drive med hobbyene sine. Jeg ble litt lettere til sinns da jeg leste bloggen til Sven Henriksen som ga saken et annet blikk og lettet litt på trykket. Det som gjør at jeg fremdeles føler blå blues, er at denne manglende kulturforståelsen deles av mange Juliaer der ute. At det nettopp, som Henriksen skriver, ikke oppdages før det er for sent, når du sitter med et superultra billig og teknisk overlegent lesebrett uten innhold.

Jeg tror neppe litteraturen dør, eller at forfattere vil sulte i hjel under en blå regjering, men jeg savner at det signalisere til barn og unge nettopp hvor stor og viktig del av livet lesning er, og bør være. Å stenge ned allerede beskjedne, og gratis!, tilbud som bibliotek og lesefremmende tiltak er faktisk med på å skape forskjeller. Dessuten er det også et signal om at de som driver landet egentlig driter i utdannelse og kultur. At Segway er ti ganger viktigere.

I dag kan du velge om du vil kjøpe en bok i bokhandelen, eller låne den hos ditt lokale bibliotek. Det gir styrke i likhetsprinsippet. Dessverre er det ikke sånn for alle. En kamerat av meg opplever at han ikke finner ønsket bok mellom pallene med selvhjelpsbøker hos sin lokale bokhandel, og dessuten at det lokale biblioteket er stengt ned. Da er 300 kroner i skattelette til taco en mager trøst på fredagen.

Snart er det jul, og jeg tror jeg har en ønskeliste jeg skal sende julenissen klar … Ikke med boktitler som i Tanum sin katalog, men en liste over konstruktive forslag til dem som holder på å spare leselysten i hjel.

Read Full Post »

Flere, om ikke de fleste forfattere ønsker å beskrive samfunnet, og hvordan vi lever – på godt og vondt. Og innerst inne drømmer vi vel om å kunne skape en bulk i universet som Steve Jobs kaller det. Tenk å kunne endre verdensbilde ved hjelp av ungdomsromanen sin! Eller få en endring i et lovverk på grunn av et dikt. Nicolai Houm sier i et nylig intervju i klassekampen at: ”Litteraturen kan si noe om samfunnet, tross politisk impotens. ”

 

Simon Stranger er en forfatter som gjennom sine ungdomsromaner har flagget gode saker og skapt interesse og nysgjerrighet for verdens urett gjennom bøker som ”Barsakh” (2009) og” Verdensredderne” (2012)  sistnevnte som tar et oppgjør med tekstilindustrien som det har vært skrevet så mye om i media. Kloke tanker og for en god sak. Jeg liker Simon.

 

Noen ganger lurer jeg selv på hva jeg ønsker å bringe på banen. I ”Dødsengler 1” dukker Alfred ”Nazien” Husmand opp. En gammel frontkjemper som på sin måte blir talerør for en generasjon som ble tiet i hjel etter krigen. Jeg husker at forlaget var bekymret. Trodde de jeg støttet nazistene, eller fryktet de at det ville mistolkes slik?

 

Suristene som er fiende nummer en i ”Dødsengler-trilogien” lever i en fremtidsdystopi. Et samfunn basert på ettkjønnspolitikk, der kun jentebarn skal få leve, og de går langt for å oppnå målet om en verden uten konflikter og kun ett kjønn. Hater jeg kvinner? Jeg tror egentlig ikke det, jeg bor tross alt i hus med to av dem.

 

Så når jeg er på skolebesøk blir jeg svar skyldig:

ELEVEN: Hva forsøker du å si? 

MEG: Tja …

ELEVEN: Er det et budskap i romanen din?

MEG: Eh …

 

 

Det er mulig forfatteren har en politisk impotens, men i motsetning til politikerne trenger ikke vi å følge et partipolitisk program. I utgangspunktet står vi fritt til å skape gode og vonde, ja til og med onde karakterer. Jeg lar dem spille ut, det er ikke alltid jeg aner hvor det bærer eller ønsker å si det som et politisk slogan.

 

Som i kommende bind: ”Invasjon” som slippes i månedsskifte oktober/ november dukker karakteren Kendra opp. En amerikansk jente som soner en samfunnsstraff for å ha hacket seg inn i nettbankene.  I møte med en av heltene våre (Hein) legger hun ikke skjul på at hun hater folk som lever av å holde tilbake informasjon. Hvor hører det hjemme i det liksom-rause-nettsamfunnet?

 

Hemmeligheten er vel at forfatteren ikke alltid deler synet til sine karakterer. Det er tross alt konfliktene som skaper spenningen. Tross politisk impotens håper jeg likevel at utdraget under får leserne til å være litt mer kritisk til hva de laster ned, da det neppe blir noe politisk vedtak som hindrer aktører å tilrøve seg informasjon om deg. Og som Kendra tenker seg: Hva om alle hadde like muligheter? Noen ganger ønsker jeg karakterene kunne vært ekte, så jeg kunne ha diskutert politikk med dem på kafe …

 

 

 

Fra Dødsengler 2: Invasjon:

 

”Det finnes en tredje mulighet …” Hun åpnet pinkoden og la deretter mobilen tilbake på bordet. Et sett ikoner lyste mot Hein.

 

”Apps?”

 

”Før jeg kom hit, jobbet jeg med spill. Du vet disse LITE-produktene som kidsa laster ned gratis og fikler med i timevis?”

 

Hein nikket.

 

”Er vel ingen hemmelighet at dette ikke er reine spill. Som du sikkert vet, det finnes ingen gratis lunsj med poppodoms og salte fisk.”

 

”Hva har lunsj med apper å gjøre?”

 

”Om noen reklamerer for gratis lunsj, kan du regne med at vannet koster hundre kroner glasset, ikke sant?”

 

Hein måtte innrømme at det hørtes riktig ut.

 

”Om noen spanderer lunsj på deg, dukker regningen opp på et eller annet tidspunkt. Kidsa har ikke forstått dette. Bekymringsløst laster de ned gratisapper. Bruker dem uten en kritisk tanke. Uten å spørre seg selv: Hvorfor lager noen så kule spill og legger dem ut gratis? Hvordan kan de tjene penger på noe som ikke koster en cent? De bryr seg ikke, spiller bare videre uten å tenke på at det uskyldige spillet med søte små fugler registrer all internettbruk, alt mobilen deres driver med, og når på døgnet det skjer.”

 

”Hva så? Det er vel ikke skadelig?”

 

”Det er data. Data som andre leverandører og firmaer er villig til å betale mange millioner dollar for å få.”

 

”Så de lever av å selge informasjon om andre? Det er ikke verst.”

 

”Når du sier det på den måten, får du det til å høres ut som om de selger sand i Sahara,” snøftet Kendra. ”Alle lever av informasjon. Mange lever av å holde tilbake informasjon, slik at andre ikke får bruke den. Se på eiendomsmeglere, advokater, bankene. Kun informasjon. Om alle får vite triksene, kan hvem som helst gjøre det.”

 

Read Full Post »