Om noen prøver å overbevise deg om at sjakk er mer enn et spill, så la deg overtale. Det kan hende de har rett. Selv om diskusjonen går i media om det er en idrett, kan vi med all sikkerhet fastslå at sjakk hvert fall er mer enn en idrett.
Etter at Magnus Carlsen ble verdensmester er sjakkbrettet kommet frem, ikke bare fra kjellerboden, men jeg har også ryddet plass på smarttelefonen: chess.com er appen jeg bruker til å duellere med venner og familie. Sjakkens wordfeud rett på smarttelefonen. Plutselig leser jeg sjakkbøker på kveldene og grubler på åpninger ved frokostbordet. Likevel føles ikke dette fremmed.
I sommer var ikke sjakk i tankene i det hele tatt. Jeg tenkte på nytt lesestoff. I en lokal bokhandel på Nærbø bladde jeg i reolene. Ungene var sultne og ville hjem. Jeg måtte være rask. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg Stefan Zweigs roman «Sjakknovelle». Jeg har alltid vært fascinert av brettspill, men kanskje ikke sjakk i den grad? Med sine i underkant hundre sider, var «sjakknovelle» ikke skremmende, men heller overkommelig for et par dagers strandliv, noe jeg kunne lese mellom surfing og bleieskift. Prisen var det heller ikke noe å si på. Og hvilken bombe det var.
«Schachnovelle» ble utgitt i 1943 (visstnok egentlig i 1941) og handlingen er lagt til en luksusdamper hvor Mirko Czentovik, verdensmester i sjakk, mot honorar viser sine kunstner. Om bord er også dr. B, en østerisk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangeskap hos gestapo i Tyskland. Det er duket for en helt spesiell kamp ved sjakkbrettet.
Dr. B får verken får lese eller snakke med noe. Han befinner seg i et fullstendig isolat kun avbrutt av brutale avhør av mennene fra gestapo. I et slikt avhør ser han sitt snitt til å stikke av med en bok som ligger lommen på en av uniformsjakkene som henger i avhørsrommet. Han hungrer etter å lese. Uten å se på boka, gjemmer han den i all hast under genseren sin. Smugler den tilbake til cellen. Skuffelse er stor da han oppdager at boka i sin helhet består av sjakktrekk satt opp som remser av notasjoner. (e5 – N1g – N3f osv …) Med ingen mulighet, tar Dr B inn over seg sjakkens mestere. Spiller mot imaginære motspillere. Også dette er langt fra fremmed.
Når jeg tenker på alle avbrudd som eksempelvis sosiale medier skaper, tenker jeg at Dr B i sitt fangeskap opplever muligheten til å fordype seg i et tema. Ikke at jeg misunner ham.
Å skrive en roman minner om et parti sjakk. Forfatteren flytter rundt på ideer og handlinger. Dialoger, oppgjør, skjebnesvangre valg som setter tonen i resten av historien. Forfatteren ser hvordan elementene plasserer seg ovenfor hverandre. Så er det trekk man ikke kan gjøre, eller ting som i utgangspunktet ser lovende ut, men som bremser opp handlingen fullstendig. En roman er trekk og mottrekk. Konflikt. Og gjerne flere ledd frem.
Også forfatteren streber etter det perfekte parti.
Om alt går på skinner er verken det å skrive dem, eller å lese dem noe spennende. Så er det egenskapen til å holde flere trekk og mottrekk i hodet. Tygge på en scene i flere dager. Hvordan en historie utfolder seg i hodet til forfatteren før den kommer ned på papiret er vel like magisk som Magnus Carlsens sjakkmaskin? Likevel vil nok aldri romanskriving bli en idrettsgren. Men å sitte bøyd over en imaginær verden er så kjent, så kjent.
