Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Steffen R.M. Sørum’

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Reklamer

Read Full Post »

Sniksalg i Stavanger under Kapittelfestivalen

Hurra! Etter tre år er endelig Dødsengler i salg!

28.09 klokka 15:00 slippes offisielt første bind av Dødsengler. Dette skjer på Litteraturhuset i Oslo.
Aleksander Pedersen er vert og skal lede en liten samtale med meg (forfatteren). Det vil også leses fra boka og være et lite lotteri hvor gjestene kan vinne bok eller bokeffekt.

Håper å se dere der 🙂

Read Full Post »

Da nærmer det seg litteraturfestival i Stavanger igjen og i dag ble hele programmet offentliggjort.

Det er alltid spesielt gledelig å være invitert hjem.

I løpet av denne uken skal også Dødsengler finne veien til bokhandlerne, og ikke minst er det slik selve slippet

da blir i Stavanger! Da håper jeg på bøker i bokhandelen under festivalen, godt vær og mye publikum!

Hva og hvor jeg er under festivalen finner du her.

Read Full Post »

Dødsenglers første bind kommer i september. Som en
oppvarming har karakterene ønsket å intervjue forfatteren.

Før boken slippes  under kapittelfestivalen i Stavanger vil det følge

noen korte intervjuer og småartikler rundt innholdet i Dødsengler.
Og utover høsten kommer det flere ting.

Det ville vært naturlig at hovedpersonen Mikkel hadde vært først
ute med et intervju, men Noor insisterte …

 

Steffen R.M. Sørum intervjuet av Noor.

Noor: Hva faen hadde du med å blande meg opp i
romanprosjektet ditt?

Steffen: Hvordan skal jeg forsvare meg mot den? Du bare
dukket opp. Leserens, og for øvrig mitt første møte med deg, var i klasserommet
der du sto med stolen over hodet, tydeligvis rasende over et eller annet. Da
jeg først skrev ned de setningene følte jeg en helt utrolig energi fra denne
personen, altså deg. Jeg var nødt til å ha deg med videre i romanen.

N: Ikke akkurat et av mine stolteste øyeblikk.

S: Nei, men likevel et ektefølt øyeblikk. Du står i et
klasserom med stolen din hevet over hodet. Du er forbannet og ønsker å pælme
den i veggen. Jeg husker jeg satt og tenkte: Hvor har hun det sinne fra? Hvor
langt er hun villig til å gå?

N: For å være helt ærlig ønsket jeg å pælme den på læreren.

S: Slike episoder hender i en del klasserom, dessverre. Det
finnes elever som har et temperament og et sinne de ikke har kontroll over. Det
fører dem ofte opp i trøbbel som de nok helt sikkert hadde tjent med å styre
unna. Jeg kan forstå at du blir sint, men det er din jobb og ditt ansvar å
kontrollere deg selv. Du bør tenke på omgivelsene dine.

N: Det kan du trygt si. Men syns du det er bra for ungdom å
lese om en person som meg, hadde de ikke hatt det bedre med å ha … hva kaller
du det … forbilder som er sunne?

S: Jeg tror det er lurt å spørre seg selv om hvor mye man
skal tillate seg. Noen ganger er det lurt å holde sinnet sitt for seg selv. En
venn av meg som heter Knut har jobbet som litteraturkritikker i mange år. Han
sier at han leser bøker for å finne ut hvor jævlig han er selv. Det er godt å
lese om helter og skurker med svakheter og uvaner. Vi har godt av å se at andre
sliter med de samme tingene som oss. Sinne er det ikke alltid lett å få
kontroll over. Jeg syns ikke at det skal være slik at vi ikke skal få ha et
temperament. Det ville blitt utrolig kjedelig, men heller tenke igjennom
hvordan vi ønsker at andre skal oppføre seg mot oss og oppføre oss slik selv.

N: Så du bruker meg for at andre skal føle seg bedre,
lissom? Er ikke det umoralsk? Uansett så er jeg mer enn sinnet mitt.

S: Klart du er. Hadde du ikke vært det, tror jeg heller ikke
at jeg hadde skrevet deg inn i romanen min. Slik jeg ser det tilfører du Peder
en hel del.

N: Mange ungdomsbokforfattere skal liksom ha med et innvandreralibi
i bøkene sine. Sånne fotballbøker har alltid ei jente eller gutt, med krusete
hår og mørk hud. Blir det ikke veldig overtydelig at jeg skal være det
eksotiske innslaget ditt?

S: Jeg håper ikke at leserne tolker det slik. Likevel
skjønner jeg godt hva du mener. Mye av litteraturen, spesielt for barn og
ungdom,har som mål å være politisk korrekt. Forfattere får naturligvis kred for
å vise mangfoldet i Norge, og sånn syns jeg det skal være. Dessverre blir nok en
del av disse karakterene lett stereotyper av dem de skal representere. Samtidig
blir noen av de ”vriene” man gjør, i korrekthetens navn, ofte rare og
krampeaktige. Man skal på død og liv snu på kjønssrollemønsteret som å la mor
mekke bil og far drive med tidstypiske kvinneting. Det er jo en morsom vri, men
jeg syns ikke nødvendigvis at slike små justeringer løfter teksten. Jeg liker bedre
de forfatterne som tør å skrive om tabubelagte tema. Eller som tør å la
karakterene sine være problematiske og som dermed rører ved våre ofte
forutinntatte følelser om andre.

N: Men fetteren min, Talib, som leser litt bøker og har vært
elevrådsdude og sånn mener at du har skrevet en del om innvandrere, og med det
perspektivet, før?

S: Det stemmer. Min andre roman, som var for voksne, heter ”Fundamentalt
nå”. Romanen handler om en irakisk/iransk familie som bor i Oslo. De to barna i
den familien opplever Norge på hver sin måte. Datteren i huset, Layla, er for
eksempel et idol og idrettstalent og var på juniorlandslaget. Senere skrev jeg
en bok som heter ”Legg cricket på is”, som jeg håpet skulle si litt om det å
være ny i Norge og samtidig savne en idrett/ hobby som varmer hjertet. Senere
skrev jeg en barneserie om ”Korsfarerne” som tar for seg konflikten mellom
kristne og muslimer i Det hellige land. Derfor kan du godt si at Talib har
rett. Jeg har nok hatt et innvandrerperspektiv (om du vil) i mye av det jeg har
skrevet.

N: Hvorfor det. Jeg mener du er hvit føkkings middelklasse  fra Norges vestkyst?

S: Igjen så er ikke alt like lett å forstå, selv for meg som
skriver bøkene. Jeg bodde en stund i London som barn. Der gikk jeg i engelsk
kindergarden. Så jeg har hvert fall opplevd det å være annerledes og bo i et
annet land med et fremmed språk. Den gangen var jeg fire – fem år gammel, og
det gjorde et enormt inntrykk. Jeg husker ennå den følelsen av usikkerhet da vi
kom tilbake til Norge. Jeg tror foreldrene mine var så opptatt av at vi skulle
lære oss engelsk at vi snakket det hjemme osv. Så da jeg kom tilbake til
Stavanger, var det knapt så jeg forsto hva barna i gaten sa! Vi hadde hatt så
fokus på å tilpasse oss, at det norske nærmest var glemt.

N: Så hva mener du om innvandring?

S: Da jeg bodde i Stavanger hadde oljebyen et rikt
internasjonalt miljø. Jeg vokste opp i et nabolag med franske, engelske,
amerikanske, arabiske og tyske familier som jobbet i oljebransjen. Disse
menneskene var viktig for meg. At man er en byrde for samfunnet fordi man

enten har en annen kultur, hudfarge eller kommer fra et annet land mener jeg er feil.
Farfaren min sa en gang: Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, det er hvor
du skal som betyr noe. Jeg verdsetter det utsagnet. Akkurat nå, vet vi ikke
hvor Norge er på vei, men vi har alle et ansvar på å gjøre landet vårt godt for
alle.

N: Det hørtes jo hyggelig ut. Gamlingen din hørtes ut som en
fin fyr. I Dødsengler gir du meg superkrefter slik at jeg kan knuse
politiskjold og banke opp hvem som helst, men i slutten av boken er jeg
plutselig veik og uten krefter igjen. Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

S: Jeg jobber nå med bind to om Dødsengler. I fjor sommer
var jeg på researchtur til Normandie i Frankrike. Nå vil jeg ikke avsløre hvor
mye av handlingen som foregår der, men jeg kan røpe at du er en del av
handlingen og at du har en sentral rolle i kampen videre mot jegerne.

N: Fett! Men en annen ting: Momentum starter med en
eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på
selveste 17.mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som
skjedde i regjeringskvartalet.

S: Sant nok. Det var helt grusomt og veldig nært. Jeg var
ved regjeringskvartalet med hele familien min bare et par minutter før bomben
smalt. Vi hadde også sittet på buss med ungdommen som skulle til og fra Utøya
noen timer før. Om bussen jeg tok hadde vært et par minutter forsinket ville
barna mine og vi mest sannsynlig blitt utsatt for eksplosjonen. Vi er heldige
som kom uskadet fra det. Det var det dessverre mange som ikke gjorde.  Uken etter katastrofen satt jeg med
korrekturen på Dødsengler. Det er umulig å ikke ha hendelsene på Utøya, og i
sentrum, i bakhodet når jeg leste min egen tekst hvor politiet undersøker
ruinene av slottet og mistenker høyreekstreme krefter. Jeg måtte gjøre noen
omskrivelser i tolvte time for å få frem en bevissthet om 22.7, men jeg ville ikke
sensurere romanen.

N: Indre Oslo kjemp. Hva betyr det egentlig?

S: Navnet på bloggen min er hentet fra et skoleprosjekt. Igjen
kan dette knyttes opp mot hendelsene 22.7. I de to siste årene har jeg reist
rundt på norske ungdom- og videregående skoler med et skrivekurs/ prosjekt som jeg
valgte å kalle Indre Oslo kjemp. Mer om dette prosjektet må jeg fortelle om siden.
Tanken var å få ungdommene til å bli bevisste at Oslo var et terrormål. Uten å
fokusere på hvem eller hva som kunne ramme Oslo, ville jeg få ungdom til å
skrive ut fra at de selv var vitner til et angrep. Jeg fikk til og med laget en
kortfilm om terrorangrep på Oslo som elevene skulle bruke som rammefortelling.
Det ble skrevet mange sterke tekster. En av dem jeg kanskje husker best, var skrevet
av en gutt med pakistanske foreldre. Han var klassens bølle og typisk brautende
og gangsteraktig. Han skrev en kort tekst som handlet om hvordan han sto nede
på Oslo S i et forskremt folkehav. Han forsøkte å ringe sin mor, men kom på
svareren hennes. Dermed var teksten en slags monolog om at han elsket henne og
fortalte henne sine siste tanker før han skulle dø. Ikke et øye var tørt da
gutten leste teksten sin. Læreren sa til meg etterpå at dette var en side hun
ikke visste gutten hadde og var utrolig stolt over å ha ham som elev. En annen
gang måtte jeg en lærer fra eks Jugoslavia som hadde opplevd grusomheter fra
hjemlandet, hun fortalte med dette i en pause. Jeg var redd for at hun ville
fordømme hele prosjektet. Tvert om. Hun syntes det var viktig at norske barn fikk
muligheten til å leve seg inn i slike hendelser. Tenke seg selv som ofre for
slike grusomheter og dermed skape empati. Indre Oslo-prosjektet var utrolig
verdifullt for meg. Nå i ettertid, tenker jeg på alle ungdommene jeg møtte som
hadde en solid og klar bevissthet om terror og katastrofer. Det hadde jeg
virkelig ikke trodd. Det gjorde meg trygg på at den dagen virkeligheten innhentet
fiksjonen ville vi som nasjon klare å konsumere inntrykkene og skjebnene. Det
er kanskje rart nå i ettertid å si det, men jeg følte det som en mental
forberedelse til 22.7.

N: Men hvorfor skriver du om så mye fælt. Kunne det ikke
være mer kjærlighet og glede i Dødsengler? Hva er galt med litt med love,
lissom?

S: Slik har det alltid vært. Jeg skriver mørkere enn min
egen skygge. Som forfatter trives teksten min mer i mørket enn i lyset. Likevel
kan jeg røpe at det både er kjærlighet i luften i Momentum og at oppfølgeren
kommer til å ha mer romantikk, om det er det du sikter til.

N: Ok, det er bra. Siste spørsmål. Jeg syns det er litt
vanskelig å tyde mine egne notater. Hva står det der?

S: Musikk, tror jeg.

N: Ja. Hører du på musikk når du skriver? Vi får nemlig ikke
gjøre det på skolen og det irriterer meg.

S: Helt klart. Jeg hører mye på musikk når jeg skriver. Musikk
fungerer er som bokmerker for tankene mine. Men jeg kan for eksempel ikke høre
på musikk om jeg går gjennom språket og retter grammatikk. Da må jeg
konsentrere meg. Det er kun ved ”kreativ skriving” at jeg lytter til musikk, så
jeg forstår godt at læreren din sier at headsettet skal av under arbeidet på
skolen.

N: Hmm. Hadde håpet på et annet svar der, men takk for
intervjuet!

S: Selv takk!

Read Full Post »

Endelig ferdig med første del av fortellingen om Dødsenglene. Boken kommer ut på Aschehoug i september og er en ungdom/ crossover-roman

med elementer av både action og science-fiction, men også hverdagsrealisme og levd liv.

Her legger jeg ut prologen. Håper den faller i smak!

Skisse av omslaget

Prolog

 

Paris, 11.mai klokka 09:01

Det regnet lett den morgenen. Dråpene eglet seg til glassplatene som små vannkopper.
Som symptomene på sykdommen vokste de til linser som brast og rant nedover mot
bakken flere meter lenger ned.  

Himmelen var uvanlig mørk til mai å være.
Skyene skled av gårde over parken, men himmelhvelvingen var fortsatt elektrisk.
Et vindkast trakk brått en lyseblå plastpose opp i luften, og kastet den rundt
i store sirkler. Raskere og raskere, stadig oppover, spunnet rundt av usynlige
fingre. I plutselig mangel av oppdrift dalte posen nedover igjen i brede buer,
og til slutt hektet den seg fast i stålkanten på den store glassfasaden. Det
tunge skydekket truet med å rive med seg toppene av slottet som omringet plassen.
Likevel sprengte noen få solstråler inn gjennom små hull i skylaget, og minnet
om det daglige oppgjøret mellom lys og mørke. Godt og ondt.

            Posen ble hengende og blafre i små flysser
etter den lange reisen fra butikken, til noen (hvem som helst) kastet den fra
seg nede ved elven Seinen i det travle krysset på Concordeplassen. Derfra for
den videre på sine egne veier, gjennom Tuilerieparken, over den lyse grusen,
opp i luften og på et av verdens mest berømte glassmonument. Sekunder etter at den
hektet seg fast, rullet den spesialkonstruerte vaskeroboten brummende over glassflatene
på sin automatiske renselsesprosess, clean & shine. Posen ble skubbet av
glassdiamanten, stupte i fritt fall mot menneskemengden under og ble tråkket
ned av hundrevis av føtter.

            Under alt dette glasset gikk mennesker i kø. Franskmenn, briter, japanere og russere.

Rulletrappen kvernet og knaket sørgmodig idet tusenvis av mer eller mindre kunstinteresserte
turister ble ført ned i dypet. De rant over gulvflatene som en bøtte vann, for
så å forsvinne inn i de uttallige salene som skjulte all verdens kunstskatter.
Antikkavdelingen, barokkavdelingen, fransk renessanse, egyptisk kunst rappet av
Napoleon. Mumiene. Sarkofagene og steintavlene.

De første timene var alltid de verste; så letnet trykket. Louvre var åpnet, og
Jack sto langs veggen i avdeling for klassisk antikk kunst og gjespet. Han
hadde ingen anelse om hvordan været utenfor bygget seg opp til en elektrisk
storm, hadde neppe brydd seg om det heller. Han forsøkte forgjeves å holde
tilbake en ny gjesp. Det var blitt seint kvelden før. Konsert med noen
kamerater. Et lite og relativt ukjent jazzband som ikke startet å spille før
midnatt. Ille var det å komme seg opp av sengen og på jobb etter en natts
rangling. I tillegg hadde en måke sluppet den brunhvite dritten sin på ham på
vei over Pont du Carrousel. Han hadde brettet opp det tilgrisete ermet på den
hvite skjorten og latt som ingenting, alt var bedre enn å komme for seint.

Det var sjelden noen var dumme nok til å
forsøke å stjele noe fra museet. Fra tid til annen dukket det opp en galning
som kastet syre på Mona Lisa, eller sprayet ned statuenes edlere deler. Ikke
ofte nok til å løse opp i den gørre og monotone arbeidsdagen. Likevel, Jack måtte
være takknemlig for at bestefaren hadde fikset denne ekstrajobben til ham.

            Her nede ved trappeavsatsen hadde
han god oversikt. Han rettet på walkien som hang slapt i beltet, og tittet ned
på de upussede skoene; han fant ikke noen god stilling for verken ryggen eller
beina. En lav summing trykket opp mot det lave kjellertaket. Lange karavaner av
mennesker toget mot ham. En ny dag i en av verdens største kunstsamlinger samlet
inn i en periode på flere hundre år av Frankrikes konger og keisere. Jack
svelget unna et tredje gjesp. Han burde ha stoppet etter det fjerde glasset med
vin i går. Hvorfor klarte han aldri å si nei?

            Den summende hviskingen eskalerte etter hvert til en harkende brumming.

Menneskemengden nærmet seg trappen hvor Jack hadde tatt oppstilling.

Bak ham, ved venstre skulder, sto hun. Nike. Den
mektige seiersgudinnen fra det gamle Hellas. Like hodeløs som han selv der han gikk
på jobb med bare et par timers nattesøvn. Han hadde stått vakt her i flere uker
allerede, og snart kunne han så å si alt om henne. Om et par minutter ville de
første blitslampene gnistre mot kroppen hennes. Jack ville måtte lukke øynene
for ikke å bli blendet. Føtter subbet, klikket og klakket stadig nærmere. Jack
slikket seg på leppene. Bare den første timen ville gå fort så han kunne gå utenfor
og tenne seg en røyk. Ja, en Gitanes nå ville definitivt ha hjulpet.

            Den første gruppen var japanere,
alltid japanere, og deretter fulgte tyskerne hakk i hæl med sine blafrende
guidebøker. Han hadde sett det hundrevis av ganger. Svette fingre på
speilreflekslinser, tunge fotovesker hengende i stropper rundt halsen. Praktiske
sandaler som var gode for ryggen, kakifargede vester og hvite sokker. Som en
flokk gresshopper med ryggsekker og solhatter fortærte de alt på sin vei med
fotoapparatet. ”Hvorfor mangler den engelen hodet, pappa?” spurte en ung gutt. De
besøkende stimlet rundt statuen. ”Det ble vel … Jeg vet ikke, spør moren din.
Det er hun som har guidebok og kunstutdannelse.”

            Nike var vel ingen engel, din dust,
tenkte Jack idet speilreflekskameraet ble hevet og linsekappen lirket av. Han orket
ikke noe skarpt blitslys nå. Han kunne kjenne hvordan gulvet gynget, at vinen
ikke hadde forlatt kroppen. Han lukket øynene for det som skulle komme.

            Først mørke, så et skarpt, hvitt
lys. Et voldsomt smell kastet Jack flere meter opp i luften. Kroppen ble slengt
bortover marmorgulvet mens stein blåste ut i alle retninger. Verden rundt ham
gikk i oppløsning. De første sekundene ble Jack bare liggende der. Så hevet han
brystkassen fra det kalde gulvet, støttet seg med håndflaten og tok seg til
munnen. Hånden hans ble blodig, men til hans lettelse var alle tennene på plass.
Han spyttet sand. Harkende fikk han pusten tilbake.

            Fingrene så ut som opphakket
fiskeagn. I ørene pep en høyfrekvent lyd. Den lød som en bie inni øregangene.
Hadde han mistet hørselen? Rommet var fullt av hvitt støv, og Jack kunne verken
se eller høre noe. Hvitt på hvitt som om flere tonn hvetemel var blitt kastet
utover. Lavt, veldig lavt under den smertefulle pipingen kunne han høre sang.
Vakker sang, slo det ham. Det minnet om kirkekoret i Tolouse der storebroren
sang da de var barn. Lyse, vakre stemmer. Kraftløs la han seg ned på ryggen
igjen og lyttet.

            Angeli redierunt. Non miserebitur. Nullus exitus.

Et fremmed språk, men likevel på en merkelig
måte forståelig:
De er tilbake. Ingen nåde. Ingen utvei.

            Gjennom glasstaket i toppen av
trappen, flere etasjer over ham, spilte lyset ned i flotte stråler som strenger
på en lyre. En skikkelse steg over ham. Var det Nike, i kjøtt og blod? Var hun
blitt levende? Jack klarte ikke å fokusere ordentlig.

Som om noen vred om volumknappen på en
forsterker, kom verden tilbake i all sin gru. Hylene og skrikene fra flere
hundre skadde og sårede. En kakofoni av kaos og smerte.

            Åh, herregud, turistene! Den masete
guttungen, faren med kameraet. Jack grep etter beltet. Walkien var revet bort. Han
stablet seg på knærne i kaoset av menneskekropper og steinbiter. Støvet sank
mot bakken; luften klarnet. Han måtte finne walkietalkien! Han krøp mot stedet
han hadde stått vakt, og etter å ha famlet rundt på gulvet en stund, fikk han øye
på noe som fikk det til å ise nedover ryggen.

            Borte
ved trappen var det noe som manglet. Nike var borte. Rundt pidestallen lå det
nå bare grove steinbiter, grus og sand. Jack tok seg til hodet og satte seg rystet
ned igjen. Rundt ham dukket folk frem fra støvet. Han la seg skjelvende ned på
ryggen igjen og pustet tungt. Merde! Verre hangover hadde han aldri opplevd. Over
seg skimtet han plutselig en kvinne. Hun satt overskrevs på brystkassen hans og
så ned på ham med et ulveflir. Det blinket i en gjenstand hun holdt mellom
hendene. Jack fikk ikke puste. Han forsøkte å si fra at det gjorde vondt, men i
det samme kjente han noe kaldt ramme pannen med et smertefullt stikk. Han
forsøkte å stritte imot, men kreftene sviktet. Hun var for sterk. Kulden
presset seg inn i hodet hans, og langt borte hørtes sirener.

Read Full Post »

Her følger et innlegg som sto på trykk i Aftenposten i slutten av oktober 2010. Debatten om spill som ble godt fulgt opp på Aftenpostens egne nettsider:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3873745.ece

Anmelder Jon Cato Lorentzens reagerer på at spillet Medal of Honor foregår i Afghanistan og med Taliban som motstander i Aftenposten på fredag. Om det er at spillene tar for seg pågående konflikter han reagerer på, så undrer jeg meg over at han glemmer å nevne at Call of Duty Modern War 1 og 2 også er spill som baserer seg på ”aktive” konflikter. At dette er mer fiktivt og derfor greit, er syltynn argumentasjon. Det er altså ikke graden av vold, men graden av realisme som diskuteres?

Spill basert på andre verdenskrigs kamphandlinger mener Lorentzen er ok siden det er så lenge siden. Andre verdenskrig er ikke så svart/ hvitt som Lorentsen gir uttrykk for  – å snakke om bad guys er en grov forenkling. Hvor ville du ha plassert Finnene? Eller Kossakene? Det er i utgangspunktet umulig å sette grenser på hvilke konflikter som kan og ikke kan kommersialiseres i spill. Om film og teve kan lage underholdning basert på  Nokasranet eller krigen i Afghanistan så skjønner jeg ikke hva spillselskapene gjør som er så fryktelig mye verre.

Krigsspill har eksistert før spillkonsollene. I brettspillenes verden har det blitt kastet terninger over nær sagt alle kriger.  I 1985 kom spill som Ramboo First Blood, Platoon til spillmaskinen Commodore 64. Far kunne være veteran fra samme krig som sønnen spilte.

Modern War 2 ble heftig debattert fordi spillerne kunne slakte sivile på en flyplass. Er disse scenene verre i 2010 enn i 1985 fordi grafikken er så mye bedre? Er det egentlig verre å styre hendelsene i et spill, enn å se det på film? Lorentsen viser til tv-serien Band of Brothers som noe spillselskapene bør strekke seg etter, men da skjønner jeg ikke hvor han har vært de siste årene …

I Medal of Honors spillverden fra andre verdenskrig, er det like populært å spille nazistene som de allierte. Gjør dette spillerne til pro-nazister?  Selvfølgelig ikke. Hva skiller politi og røver som lekes i skolegården og politi og røver som spilles over nettet, der 15 åringen er Taliban som jakter amerikanske elitesoldater som spilles av hans venner? Konflikten er aktuell, men er det egentlig et godt argument for å la være? Det var mennesker som ble skutt i Vietnam også? Kan man si at konflikten i tidligere Jugoslavia nå er ”moden” for spill, mens konflikten i Irak bør vente noen år? Slik argumentasjon syns i hvert fall jeg er tøvete. Aktuelle konflikter i spill er ubehagelig fordi man må forholde seg til en virkelighet. Derfor spiller jeg heller Taliban oppe i fjellene, enn en nisse i World of Warcraft.

Read Full Post »