Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘steffen sørum’

For et par år siden, på skoleturne i Wales, plukket jeg opp en ide jeg måtte få testet på norske skolebesøk. Ikke den revolusjonerende leselysthypnosen, men noe ganske annet. Hvordan vil det funke?

I samarbeidet mellom Slik-litteraturfestival på Karmøy og Hay on Wye-festival reiste jeg som ”utvekslingsforfatter” til de Britiske øyer. En hel uke besøkte jeg skoleklasser i Wales. Jeg fikk se rugby, høre språk jeg neppe kan lære, og jeg møtte hundrevis av morsomme, høflige og engasjerte elever og lærere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Genseren på og klar for å høre om korsfarere.

Jeg gjorde som jeg pleide. Kom i collegegenseren og Nike-sneakersene og viste frem bøkene og middelalder-effekter. Først var jeg bekymret og lurte på om de ville forstå engelsken min. Derfor fikk jeg oversatt foredraget mitt om ”Korsfarerne” og brukte noen dager på å pugge det. Elevene var kjempeentusiastiske og alle besøk var fantastiske.

I slutten av uken skulle jeg på en uformell middag der flere av lærerne var invitert. Jeg lurte litt på hva de syntes, spesielt siden en lærer i forbifarten nevnte at ”Så blodige bøker har vi ikke på engelsk”. Jeg tok på meg penskjorta og slipset jeg hadde tatt med. Disse britene var jo så pene i tøyet, så jeg kunne ikke fremstå som en villmann. Jeg møtte opp i baren og til min store forundring så jeg at samtlige lærerne kom i T-skjorter og hettegensere.

Cider

Cider

”De ble litt usikre på hvordan de skulle forholde seg til deg i begynnelsen,” sa en lærer til meg mens vi kastet dart og drakk cider.

I begynnelsen. Hva mente han? Var jeg nølende? Eller falt ikke vitsen om Gud og Facebook i god jord?

”Var det noe jeg sa?” spurte jeg og fryktet det var engelsken.

”Nei, men du var kledd som dem. De er ikke vant til det.”

Så slo det meg. Alle elevene hadde uniform, men det var collegegensere (I rødt som regel) og lærerne var på en måte uniformert de også i sine hvite skjorter og slips. Når jeg kom tråkkenes på besøk i Penderfield college genser og sneakers lignet jeg ingen lærer. Jeg var en forvokst elev.

På Britisk skole kler lærerne seg opp når du underviser. Upåklagelig antrukket med slips, mørk jakke og mørk bukse entrer til kunnskapens tempel. Alle dager. Hele året. De er Mr. Job eller Mrs Witherspoon og det lyser en autoritet og aura av dem – selv om de er 15 år yngre enn meg og har kviser!

Her i Norge har vi verken skoleuniform eller formel kleskode til lærerne. Heldigvis vil mange si. Selv er jeg litt ambivalent på begge deler.

Tatt på fersken på skoleturne.

Tatt på fersken på skoleturne.

I mange år har jeg sett forfattere og formidlere snakke til gutter om litteratur i hettegenser og sneakers som om de skal rett ut på skateboardet etterpå. Meg inkludert. Det er liksom normen blitt. Jeg vil på ingen måte kritisere hvordan folk går kledd. Det får være opp til hver enkelt. Det er en privatsak. Men har det innvirkning på hvordan jeg ville bli behandlet på skolebesøk? Om jeg kom med slips og skjorte – ville det skape skepsis eller ærbødighet? Ville jeg bli tatt for å være 50 år? En ny rektor?  Eiendomsmegler? Eller vil alt bare være som vanlig?

NRK-standarden

NRK-standarden

Så denne turneuken kler jeg meg formelt. Skjorte og slips. Hver dag. På hvert skolebesøk.

Read Full Post »

Christiane Delord er misfornøyd med at elevenes undervisningstimer forsvinner. Hun vil fjerne elevsamtaler og orienteringsmøter med helsesøster, politibesøk og kulturinnslag. Det er ikke alltid du skal høre på læreren.

Arnt Orskaug ved Åretta ungdomsskole på Lillehammer har loggført hvordan naturfagstimer har forsvunnet til “andre ting”. Ekstra moro er det da at jeg skal til Åretta skole i mars. Jeg gleder meg til å komme på forfatterbesøk, og håper Arnt står klar, fordi jeg skal få ham til å kaste loggboken, lovprise DKS og lese flere romaner etter endt besøk. Jeg er i løpet av en skoletime innom naturfag, matte, engelsk og norsk så han må gjerne ta notater!

Screenshot 2015-02-17 18.06.33

Jeg har besøkt flere hundre skoler og flere tusen elever de siste ti årene. Jeg har sett den norske skolehverdagen fra Bardu i nord til Grimstad i sør. Jeg har truffet lærere og elever i alle kategorier og i de fleste situasjoner. Jeg har alltid tenkt at et forfatterbesøk kan gi verdifull kompetanse og er et tilskudd til samtlige fag.

 

Jeg får skryt av lærere som sier at jeg har klart å engasjere de elevene som sjeldent er aktive eller som ikke følger med i den ordinære undervisningen. På lærerværelset kommer det ofte kommentarer om at jeg sier mye av det samme som læreren, men at elevene hører på ”oss”. ”Oss” antar jeg da er de besøkende fra DKS. Så noe riktig må vi forfatterne gjøre. Jeg har ikke følelsen av at Arnt og Christiane snakker for flertallet, selv møter jeg flest positive og engasjerte lærere. De er ikke alltid forberedt, men shit au! Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de er åpne for at eleven deres skal få nye innfallsvinkler og møte noe annet enn klasseroms-hverdagen. Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det har å si.

Det som stjeler undervisningstid mener Delord er: PRYO-uke (praktisk yrkesorientering), Kinobesøk, utstillingsbesøk, tryggtrafikksenter-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger uten grenser, besøk på utdanningsmesser. Også orienteringsdager, sportsdager, skidager, elevsamtaler, samtale med rådgiver, samtale med helsesøster, fadderordningen.

Alt som nevnes over er viktig i en ungdoms liv. Helsesøster og rådgivere kan fortelle at 1 + 1 kan bli 3 (noe du ikke lærer i mattetimen). Her er det aktiviteter som beriker og skaper holdninger, identitet og fremtidsretta ungdom.

Barn og ungdom er ikke roboter, de har følelser og trenger mer en naturfags-undervisning for å fungere. Elever som mistrives vet vi heller ikke lærer så godt. Og jeg trenger vel ikke å blafre for mye med PISA-tester for å minne om ståa her til lands … Når elevene slutter å lese, faller lesekompetansen som igjen rammer pensumlesningen. Da er det godt at det finnes mennesker som kan inspirere til lesning!

Kreative og innovative mennesker som skaper en bulk i universet som Steve Jobs, Bill Gates, Anita ”Tinteguri” Traaseth eller Elon Musk ville sannsynligvis aldri ville komme ut av en norsk skolehverdag, om de da ikke får impulser utenfra.

Delord oppleves som noe mangelfull i forståelsen av hvordan en skoleturne fungerer: ”Der hersker det en kultur om at man ikke sier nei når et omreisende teater eller en forfatter varsler sin ankomst.” Om hun ser for seg omreisende forfattere og teatertrupper som noe litt tilfeldig, Rasmuss-på-loffen-aktig-hendelse bør hun vite at bak besøket ligger det en knallhard organisering fra turneorganisasjoner. Ikke bare legger de turneplaner flere år i forkant, men de siler og selekterer våre beste forfattere som igjen legger ned et betydelig forarbeid før skolebesøk.

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Forsøk på et anonymt skolebesøk

Delord mener forfatterbesøk bryter med undervisningsopplegget og at det burde være kvoter på utenomfaglige aktivitet. Jeg syns det er trist at hun velger å se på disse besøkene som ufruktbart for elevene. Jeg forstår at hun ønsker å gi elevene de timene de har krav på, men kanskje ligger svaret heller i å fjerne vinter- og høstferier ? Det avbryter undervisningen i større grad. Mange foreldrene tar ikke ut ekstra ferieuker. Derfor blir dette meningsløse avbrekk fra skolen for elevene. Men jeg har skjønt at den diskusjonen er mindre populær hos lærerne.

Om man skal skape gode, hele mennesker, må undervisningsminister Røe Isaksen forstå at skole er mer enn å lære å telle til tre. Elevene trenger å bryte om en monoton skolehverdag. Læring er alt fra Angry birds til å falle på trynet. Et besøk fra fagbokforfattere som har oppdaget sjeldne dinosaurer, en forfatter som skriver om misbruk av anabole steroider eller en musiker som har slått gjennom i USA kan være de 45 viktigste minuttene det året. Hvordan forlag og forfattere lager en roman fra idé til ferdig bok er en lang prosess, men som inneholder mye verdifull læring også for skolehverdagen. Jeg har til dags dato ikke møtt en skoleklasse hvor begrepet ”Ja-fase” er noe de kjenner, mens alle gründere og innovative mennesker nikker gjenkjennende. Jeg syns det er rart at de kreative yrkene som litteratur, film og musikk ikke tas inn i skolen i langt større grad. Det er ofte her det banebrytende og de mest interessante prosessene skjer.

Forrige gang jeg var på Lillehammer møtte jeg en ung fyr på butikken.

”Du husker sikkert ikke meg,” sa mannen. ”Men du var på skolebesøk hos oss da du var debutant!”

Beskjemmet kunne jeg telle tilbake at det var 15 år siden. Jeg hadde snakket om debutboka ”Du elsker meg”. Det som hadde festet seg var at jeg hadde elsket astronomi siden jeg var liten, men aldri fikset matematikk og at jeg derfor ga opp å studere astrofysikk – noe jeg angret på. Det hadde fått ham til å tenke. Han var på det tidspunktet jeg var på besøk, ordentlig skolelei, men han kunne tenke seg å jobbe med data og derfor bli ingeniør. ”Du fikk meg til skjerpe meg det siste året,” sa han og lo. Fremdeles er jeg litt overrasket over at mitt forfatterbesøk skapte en ingeniør, men om det stemmer, er det en fin tanke. Forhåpentligvis er det mange andre som takket være ”utenomfaglige” aktiviteter har fått tent en drøm, sett en fremtid eller funnet seg selv. Ofte må man ut av rutinene sine for å komme videre, enten man skal vinne en Nobelpris eller skrive et foredrag om Camilla Collett.

camillacollett

Read Full Post »

Denne uken har diskusjonen gått om skiløypene i marka og folkeskikk. Hvem bør vike og hvem irriterer oss mest. Alfahannbøllen eller treigingen. Sorry, men jeg hater dere begge!

Folk som på død og liv skal gå så sakte at klisteret stivner må for all del drive (kravle) på, men benytt HØYRE side av løypa. Du eier ikke sporet selv om du er treig, har treski fra farmor og rød anorakk fra Fretex, men jeg unner deg en super søndagstur så lenge du ikke stiller deg over HELE løypa.

IMG_0183

Og kondomeriets utstillingsdukke: Mann (44) med dyrt pulver under skiene. Fint at du ikke misbruker pulveret fra dasslokk på nattklubb, hvor du heller sjekker opp jente (16). Bra du holder deg i sporet. Jeg unner deg en god treningsøkt mandagskveld, men trenger du å demonstrere hvor mye du hater alle andre i løypa med din dårlig skjulte forakt?

Overlat hatet til meg.

Jeg som må sikk-sakke meg mellom dere begge. Som aldri rekker å gå forbi småbarnsfamilien i høyre fil, fordi super-swixen kommer hjortene bakfra. Jeg som aldri får hanket inn tid til skikurs for å finslipe teknikk. Som prepper selv for å spare penger enn å lytte til erfarne kapitalister i sportsbutikken.

Jeg er den middelmådige. Midt på treet. Jeg hater hundeierne som lar bikkjelorten ligge i sporet. De som tråkker opp preparerte løyper på trass. Fatbikes. Jeg hater venninner som går side om side motstrøms og ikke enser skientusiasten (meg) som så vidt klarer den krappe svingen når de dekker begge spor.

Samtidig lar ikke Korsvollmannen med SUV og blåskjorte seg narre av Swixjakken min kjøpt på salg i fjor, eller de hjemmepreppa skiene med lilla Rode (med grønn grunnsmøring i bunn, må vite). Svinet fnyser når jeg kommer karrende opp småbakkene, fremdeles i klassisk, glepphendt forsøk på gli. Ryggen hans med drikkeflaske og skøytesko sier det klart og tydelig når han suser forbi: Jævla middelklassesinke. Fløtt deg når jeg trener skøyteteknikk til Birken!

IMG_0108

Jeg kan kunsten å irritere meg over ting. Det er helt sant! Bare si noe. Hva som helst, så skal jeg kunne bygge opp en irritasjon om hva det skulle være. Alt fra Birkebeinerrittet til appelsinjucekartonger eller trange inngangsdører. Jeg tror det er min oppgave i livet å bære andres irritasjon på skuldrene.

Så forrige uke da jeg kom susende (greit, jeg overdriver) nedover ved Brekke var jeg ikke vanskelig å be. Da dukket hun opp. Bred som en låvedør og tregere enn reformasjonen av islam. Midt i løypa, fordi løypebasen (eller hva de kaller seg) ikke har kjørt opp spor. Jeg forsøker å svinge unna, men for veik for veik var Sørums plog. Jeg for over en isete og hakkete del av løypen, hvor det tidligere på dagen, i plussgrader må ha vært samlingpunkt for hundeiere. Nå i minusgrader ligner det mer på skyttergravene under 1. Verdenskrig. Jeg klarer ikke å holde balansen. Venstre ski hekter seg opp i frosset fotspor. Sekundet senere ligger jeg i løypa. Kjenner det boble. Den deilige følelsen. Så skal jeg brøle dama et par sannhetens ord. Bindingen er knekt rett av (imponerende i seg selv). Idet jeg reiser meg tar jeg meg i å tenke: Det kunne ha vært verre. Du er like hel. Det er bare en bakke igjen til busstoppet. Steffen din kløne. Det var jævla klønete. Så ler jeg.

IMG_0146

Det er ikke dama si skyld, eller utstyret. Sannheten er at det er jeg som har en del å lære om føre og fart. Heldigvis. Det er en deilig følelse å kjenne på sin egen manglende kompetanse og samtidig være leken. Jeg plukker med meg skiene og jogger det siste stykket til bussen med et smil om munnen. Jeg må kjøpe nye bindinger, det er klart. Så håper jeg det snør til helga. For du er best på ski når du tar hensyn til andre og marka er tross alt vakrest med smilende mennesker.

Neste uke: Hodelykter.

IMG_0141

Read Full Post »

Året nærmer seg slutten. Når andre oppsummerer, starter jeg på bunken som jeg har gledet meg til siden september.

IMG_9891

Det er imponerende mange som har levert lister over de beste bøkene i 2014. Jeg syns det er fantastisk at flere har så god oversikt over bokhøsten og våren. Selv må jeg bare innrømme det, november og desember er hektiske måneder. Lesetiden blir knapp. Derfor er dette en periode hvor jeg overkjøper og hamstrer til roligere tider. Forhåpentligvis i romjula og januar, når kontoen er skrapt og været kjipt, blir det lesing. Men når jeg plukker bøker, er det likevel med en innstilling og forventning. Her følger en liste over titler jeg har spart til rolige tider:


Tegneserier:

9788292796238

AYA fra Yopougon (sesong 2)

Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Minuskel forlag

Alexander Leborg og Minuskel forlag gjør en kjempeinnsats i å tilgjengeliggjøre kvalitetstegneserier fra utlandet på norsk. Denne serien beskriver Afrika og Elfenbenskysten i perioden 1970-80 årene. Det er en lett stemning og et annerledes Afrika enn det vi ser på nyhetene. En varm og fargerik serie som skal nytes i romjulen.

 CoverKinaTownWeb-210x300

Kinatown

Øyvind Lauvdahl og Jens K Styve

Jippi Forlag

Tegneserie-nettstedet Empirix brukte ordet ”amatørmessig”, men oppfølgeren til ”Torsken Bel Air” som kom i 2003 kan vel på ingen måte være det? Både Styve og Lauvdahl er navn jeg har godt forhold til fra tidligere utgivelser, og jobbet selv med Lauvdahl med boken «Legg cricket på is». Kinatown skildrer et utkant-Norge i tegneserie. Det er gjort med hell før bla. av Sigbjørn Lilleeng i bøkene «Nebelgrad Blues». «Torsken Bel Air» får du forresten for 35,- spenn hos jippicomics!

0-omslag_web-210x300

Du snakker med feil person

Martin Ernstsen

Jippi forlag

Martin Ernstsen er en kommende stjerne. En tydelig strek med særegne trekk. I tillegg til tegneserier har Ernstsen utgitt en barne- myldrebok ”Hvor er Albert” (Cappelen Damm 2013) og var redaktør for tegneserieantologien ”SMUSS” (Cappelen Damm 2014) sammen med Lene Ask. ”Du snakker med feil person” er en samling med striper fra 2007-2014. Det til og med tegnet inn en berømt redaktør her. Derfor et must for min del.

Hentet fra "Du snakker med feil person"

Hentet fra «Du snakker med feil person»


Romaner/ skjønnlitteratur

cover36437-medium

All that is solid melts into air

Darragh McKeon

Viking-Penguin

Jeg så coveret på instagram da boka ble lansert, og tenkte: Den må jeg bestille! Ikke som ebok, men som ordentlig papirbok. Dette er en slags kollektivroman fra Russland i 1986. Vi følger mennesker i de skjebnefulle dagene da Tjernobyl kraftverket tok kvelden. 2014 var året da ”alle” skulle ha rispapir på smussomslaget, men jeg digget bare hvordan tittel og omslag fikk til en slags kvelende følelse. Darragh McKeon er ire og romanen er hans debut. Fikk ikke mindre lyst til å lese etter jeg så denne artikkelen i The Guardian.

9788203357671_1

Mine fem år som far

Bjarte Breiteig

Aschehoug

Breiteigs første roman. Har skrevet glitrende novellesamlinger tidligere. Blant annet ”Fantomsmerter” (Aschehoug 1998) som jeg leste på en flytur til Bergen og var siste mann som gikk av. Breiteig går inn i det ubehagelige og vonde. En far mistenkes for overgrep og et liv avdekkes. Romanen har fått gode anmeldelser og er trukket frem som en av årets mest interessante romaner. Neppe noen feelgood-roman, men regner med at det leveres. Forfatteren sier selv til Aftenposten:

– Jeg har jo høye forventninger til romanen selv. Og jeg er nok mer stolt enn nervøs. Jeg føler at jeg har fått til noe stort, pløyd en ny åker hvor jeg kan dyrke nye ting.

9788202451721

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm

Cappelen Damm

Krø er en nygotisk grøsser fra verdens ende, står det å lese på baksiden av boken. Snakker vi moderne sci-fi? Hallstrøms debut fikk tittelen: ”Du er ikke død før jeg har sluttet å elske deg” som smalt godt, og nå altså den litt mindre tilgjengelige ”KRØ”. Krø som skal være en øy langs vestkysten. Det er der handlingen skal finne sted, og som grøsser vi jeg tro det blir øde øy-problematikk. Jeg er uansett nysgjerrig etter å ha holdt den svarte boka i hånden noen sekunder i bokhandelen. Omslaget ga assosiasjoner til TRON, bare uendelig mye dystrere. Med sine drøyt 200 sider, tenker jeg at Hallstrøms andre bok leses raskt, men håper stemningen og opplevelsen blir sittende.

The best of mcSweeny

Internet tendency

2015 er vel året flere norske forfattere skal skrive kritisk og om sosiale medier og romantisere om gamle DOS. Om de gjør det, leser de nok denne samlingen. Det skiltes blant annet med: Hamlet (The Facebook newsfeed edition). McSweeneys hadde en nettside med samme navn for femten år siden, så det er åpenbart på tide å mimre litt.


Barne- og ungdomstitler

Basic CMYK

Flukten

Torborg Igland og Amund Hestsveen

Gyldendal

En sci-fi-roman. Staten Skandia er blitt et sted hvor kulturidentiteten er utslettet. Kunst, litteratur og musikk er forbudt. Første bok i en serie om Norden 60 år frem i tid. Det kommer stadig flere sci-fi-titler på norsk, og det har vært mye bra de siste par årene. Igland med Statsvitenskap, sosialøkonomi og Arkitektur-utdannelse, og Hestsveen med historiebakgrunn har åpenbart nok bakgrunnstoff å ta fra. Science fiction er tross alt rent oversatt, fiksjon rundt vitenskap og forskning.

9788203258176_4

Audhild Solberg

Kampen mot superbitchene

Aschehoug

Vinner av årets ARKs barnebokpris. Åpenbart en bok som traff kidsa. Mulig jenter mer enn gutter. Uansett. Alltid spennende når en debutant vinner priser og Superbitchene har høstet mange lovord. Jeg er kanskje litt lei av mobbebøker og jenter med briller-problematikk, men Solberg skal absolutt leses.


Sakprosa/ biografier

Innbundet_fullbok

Kjell Askildsen. Et liv

Alf van der Hagen

Oktober forlag

Alf van der Hagen utga en rekke intervjubøker (”Dialoger”) på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Han intervjuet kommende, unge forfatterstemmer i en tid hvor debutanter og unge forfattere var like spennende som overvåkning og reality-programmer i dag. Det er dokumentasjon som er lesbart selv i ettertid, og jeg benyttet/rippet/samplet et intervju av Linn Ullmann i boka ”Fundamentalt nå” (Oktober forlag 2002) for å gi hovedpersonen en helt særegen stemme. Intervjuformen i ”Diaologer” er uformell og Hagen fikk mye nytt ut av intervjuobjektene. Boken om Askildsen var Brage-nominert i 2014 og forfatteren som intervjues er ikke blant dem som har oversnakket tidligere. I hele høst har kollegaer sitert fra boken og Kjell Askildsens verker. Ingen tvil om at dette er en av høstens viktigste litterære biografier.

9788202455224

Kapitalen

Thomas Piketty

Cappelen Damm

Thomas Piketty er ikke bare en kvinnebedårer og økonomisk popstjerne, men boken ”Kapitalen” forsøker å klargjøre hvorfor de rikere blir rikere, og de fattige mer eller mindre forblir fattige. Den blå-blå regjeringen har nok bidratt til at flere av oss har vært kritisk til skattelette for de rike. Den kjempende middelklasse gikk derfor mann av huse da Piketty gjestet Oslo denne vinteren. Boken ble revet ut av bokhyllene. Manifest forlag har også utgitt en tegneserie om boken. I resten av verden har hovedverket allerede vært en bestselger, selv om kritiske røster hevder underlaget ikke er så nøyaktig og dermed stiller spørsmål med konklusjonen.


Guilty pleasure

dd

Brendan Simms

The longest afternoon

Allen Lane

400 menn som avgjorde slaget med Waterloo, sier undertittelen. Akkurat det kan man ta med en klype salt. Det var selvfølgelig flere avgjørende hendelser og valg som førte til Napoleons nederlag i Belgia. Likevel er kampen rundt gården La Haye Saint viktig i de tre dagene kampene varte. Jeg tok turen til Waterloo i høst for å drive research til kommende bok. Sommer 2015 er det også 200 år siden Napoleon ble slått for siste gang og Europa fikk Pax Britanica – hundre år med fred før ting skar i en stygg retning i 1914 …

Read Full Post »

Denne høsten vant Jon Ewo Riksmålsprisen for boken «1957». Jeg holdt tale i for vinneren i Gjøvik. Der var også Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Kulturdepartementet som delte ut prisen. I talen min hyllet jeg forfatteren, men hadde også noen kritiske bemerkninger til den sittende regjeringens tanker om støtte til litteraturen. Deler av talen ble offentliggjort i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsskrift, men noe ble altså utelatt. Her følger talen i sin helhet.

IMG_9860

Aller først vil jeg gratulerer Jon, på vegne av forlaget Cappelen Damm og alle vi som har hatt gleden av å jobbe med deg. Dette er morsomt! Jeg vil også takke Riksmålsforbundet for denne festen og flotte seremonien her på Gjøvik.

Da jeg begynte i forlaget for 11 år siden, var det faktisk Jon Ewos manus jeg fikk i hendene som første oppdrag i et vikariat som ble til en fast stilling. Det var ikke denne boken, naturlig nok. Det første manuset jeg leste, det var en bok om en fyr som het Otto. Otto Monster.

Jeg var grønn, helt ny i forlagsbransjen og skulle bli kjent med en lilla krabat som ikke var like ny, men som skulle bli veldig viktig for veldig mange.

Otto Monster-bøkene blir utgitt i Leseløvene. Og når jeg reiser rundt og snakker om lesning med barn og ungdom, pleier jeg å ha en liten håndsopprekning for å se hva som leses. Nesten alle rekker opp hånden når Otto nevnes. Jeg tør påstå at Otto Monster og Jon Ewos bøker har vært med på å forme en generasjon lesere.

Da Otto-bøkene først kom, var bokhandlerne ganske skeptiske. De torde knapt ha bøkene fremme, i tilfelle de kunne støte noen. De var kanskje redd for at mor og far syntes monstrene var skumle eller ekle.

På biblioteket, derimot, var det noen luringer som skjønte det tidlig; de så at barna elsket bøkene. At det fikk dem til å lese og ikke minst ga dem lyst til å lese mer. Etter hvert fulgte bokhandlerne med, og Jons bøker har ligget fremme i bokhandlerne etter det.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewo takker for prisen.

Jon Ewos forfatterskap er ikke bare Leseløver, men skumle Marg&bein, spennende og nyskapende faktabøker og ungdomsbøker som tør utfordre leseren. Dette er rett og slett en solid og etablert forfatter som også når lesere utenfor våre landegrenser. Derfor er det ingen lettvekter som Riksmålsforbundet hyller i dag.

Kanskje ikke like populær hos far og mor som hos søster og bror. Men heldigvis har vi bibliotekene. Der kan barna selv bestemme hva de skal låne. For det er ikke alle foreldre som gir barna penger til å kjøpe bøker, og hvert fall ikke selv. Ofte vil en forelder ha et ord med i laget.

Hvor mange barn har fått 500 kroner hånden og blitt sluppet løs i en bokhandel?

Noen her inne?

Ikke mange.

Så heldigvis kan du gå på biblioteket.

Der kan du bestemme.

riksmaal

Når jeg står her i dag, så er jeg en smule pissed – er det lov å bruke det ordet? Om det ikke står i Riksmålsordboken, er det kanskje på tide. Jeg er pissed på den nye regjeringen. De syns nemlig det er helt greit at de rike skal få noe som kalles skattelette. Det betyr at de kan bli enda rikere. De har også bestemt at mamma og pappa skal få lov å kjøpe enda flere flasker rødvin på taxfree, men bøker på bibliotekene?

Jeg ikke så sikker på om den nye regjeringen syns det er like viktig.

Det regjeringen ønsker er å kutte 20% av tilbudet for barn og ungdom.

Det er dramatisk.

Så om du har lyst til å lese den romanen om jenta som fikk baby da hun var 15 år, så er det ikke sikkert at du vil be mamma kjøpe den til deg? Da kan det hende at biblioteket heller ikke har den neste år. Eller om du har lyst til å lese fortsettelsen av Game of Thrones, så kan det hende den ikke vil finnes på norsk i det hele tatt og at du må bestille den på Amazon og lese den på engelsk.

Jeg syns det er trist at bibliotekene som har vært med på å synliggjøre forfatterskap som prisvinneren Jon Ewos, kanskje ikke vil få de nye bøkene hans i alle bibliotekene neste år – at du som ung låner kanskje må stå i kø i fem måneder for å få lest den, eller må dra til Hamar for å få tak i den. Men om det skjer: Send en mail til noen som er rike – de kan sikkert gi deg en bok; de har tross alt fått skattelette. En sum penger som kunne ha kjøpt inn 10 bøker til hvert eneste barn i dette landet. Og om du ikke finner mailadressen til noen som er rik, så er det lettere å sende en mail til statsministeren.

Klar melding: Ikke kødd med bøkene til unge lesere …

Kunnskap for en kommende generasjon er den aller viktigste jobben Kulturdepartementet gjør. Jeg syns det er ugreit å stjele fra barn. For barn har ikke den samme kjøpekraften som rike, rødvinsdrikkende voksne, barn er dem som er mest avhengig av et gratis lesetilbud. Og som trenger mangfold.

En verden uten bøker

Er en verden uten språk

Blir en verden uten tanke

Det er begrenset hva YouTube kan gi. En dag går du lei søte katter som forsøker å komme ut av pappesker – du kommer til å tenke at det må være noe mer i livet.

Kanskje du oppdager kjærligheten, eller dessverre møter døden eller rett og slett trenger å vite hvem Camilla Collett var, og helst innen fredag.

Da er bøker greie å ha.

Kanskje du kommer til å tenke: Hva ville skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Hva ville jeg ha gjort om jeg skjønte at den lastebilen der ute var full av små barn, og at de skulle kjøres til en leir i et annet land for å drepes. Hva ville jeg ha gjort om onkelen min viste seg å være en mann som syntes at noen mennesker var mer verdt enn andre, og at drap var helt greit? Dette er noen av spørsmålene som Jon Ewo stiller i denne romanen.

Ikke bare gir han oss spennende historie, han setter verdenshistorien på hodet og får oss til å tenke. Og tenke gjør vi bare mindre og mindre av. Hvis vi alle leser litt mer, tenker vi desto bedre og det vil garantert gjøre verden bedre.

Tusen takk, Jon, for du gjør oss smartere. Gratulerer!

Read Full Post »

Om dagen er jeg redaktør for oppbyggelige leseopplevelser for barn og ungdom. Når mine egne barn har lagt seg på kvelden, skriver jeg en fremtidsdystopi du håper aldri vil komme – selv om du vet det er uunngåelig.

Nå jobber jeg med siste bind i trilogien ”Dødsengler”. Her gis et innblikk til en fremtidsverden. Mennesket lever på lånt tid. Inni oss er det nemlig forutbestemt når vi skal forsvinne fra kloden, det ligger en tidsinstillt bombe i genene våre.

IMG_9719

Om kvelden: Ser over egne notater på manus. Retter opp. Gjenta.

Jeg ser på manusbunken, 240 sider ligger på kjøkkenbenken. Har nettopp sendt til redaktøren min på Aschehoug. Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle bruke nesten fem år på et sci-fi-skriveprosjekt. Første bind kom i 2011 og forhåpentligvis kommer tredje delen til våren. Det er fremdeles et stykke igjen. Mange kvelder hvor jeg vil savne Netflix, men det glemmes fort når jeg suges inn i universet hvor alt kan skje.

Droppet jeg frokost, trening og fast jobb, kunne jeg nok ha blitt ferdig tidligere, men da datteren min Ea ble født måtte verden stå stille noen måneder. Heldigvis.

Det handler om tidsreiser

Tid er også en viktig faktor i ”Dødsengler”. Den er opphevet. Det handler om tidsreiser. Målet var å skrive en lang fortelling med elementer av Sci-fi som jeg savnet i ungdomslitteraturen og at det skulle kræsje med realismen. Da jeg startet prosjektet i 2010 var det få prosjekter som lignet. Kunne man skrive om tidsreiser uten å bli som Brødrene Dahl og spektralsteinene? Kan man skrive begynnelsen helt til slutt i en trilogi?

Brodrene_Dal_8701

Dødsengler skrev seg ubehagelig nær virkeligheten og den siste delen blir derfor ekstra heftig. Kanskje mørkere enn det jeg selv trodde. Hvordan ser fremtiden for mennesket ut? Det blir hvert fall ingen God-natt-fortelling for barn … Motivasjon? At noen løfter opp universet og tenker at: ”Her skulle vi hatt Shia LaBeouf til å spille i TV-serien”.

Motivasjon i å tenke omslag!

Motivasjon i å tenke omslag!

 

Skriving er ensomt sies det. Fordi jeg egentlig er en utålmodig og sosial sjel, hender det at jeg noen ganger sier til meg selv: ”Steffen, du burde heller ha jobbet med film, eller teater eller reklame. Eller bare høytlesninger eller samarbeidet med et impro-teater.”

Noen ganger sier jeg jo også at jeg skal flytte på landet, eller skal begynne å spille et instrument. Man skal ikke høre på alt man sier til seg selv.

 

Gå til scenen

Etter å ha sett den amerikanske Singer/ songwriteren Rob Cantor fremføre ”Shia LaBeouf LIVE.” blir jeg utrolig glad. Joda han gjør det morsomt og overdrevet, men satan så mye kraft det er i scenen. Noterer bak øret. Ikke glem scenekunsten mellom iPad og Kindle.

I mellomtiden får jeg redigere og skrive om og om til jeg blir grønn, og glede meg til omslaget kommer fra designeren. Dansere, akrobater og mannskor får komme siden.

Read Full Post »

Sorry. Jeg måtte bare bruke den overskriften. Den er heldigvis ikke min. Jeg snudde bare på Hanne Skartveits overskrift fra VG den 18.10 – Fra år 2014, om du lurte … Ser ikke pent ut denne veien heller, så beklager, det var flåsete. Forsøk å glem det og tenk heller på overskriften som kommer under …

Skjevfordelingen av kjønn i barne- og ungdomslitteraturen

Forleden hadde Dagbladet en gladsak. De skulle kåre tidenes ungdomsroman. Flott, tenkte jeg. Ungdomslitteraturen fortjener alltid mer oppmerksomhet, og jeg var begeistret for Marie Kleves engasjement. Jeg leste artikkelen og tenkte: her er det veldig mange gode formidlere og fagpersoner, hurra, hurra, hurra. Og så delte jeg nyheten gladelig på Facebook. Likevel føltes det som om noe om manglet.

Svaret kom på NRKs nettsider kort etter i form av et utspill fra forfatteren Erik Fosnes Hansen.

«Det er en gjennomgående utfordring for barne- og ungdomslitteraturen i Norge at kjønnsfordelingen er så skjev blant dem som steller med den. I forlagsredaksjonene, avisredaksjonene, bibliotekene og instituttet mm. Det er etter mitt syn en innebygd hindring for gutters tilgang til litteraturen. Jeg synes det er betenkelig og leit at juryen er satt sammen på tilsvarende skjevt vis», skriver han på Facebook og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Jeg tror Marie Kleves intensjon er god og kritiserer overhodet ikke medlemmene i juryen som hun og Nina Aalstad satte sammen. Det er solide saker. Jeg bare stiller meg undrende til at det var litt mange like personer der … Jeg blir også betenkt når Marie Kleve sier: ”De som jobber med formidling av barnelitteratur er overvekt av kvinner. Det er naturlig at også det gjenspeiles i juryen.”

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Kjønnsfordeling skal ligge i ryggmargen, være en nærmest refleksiv handling i det moderne samfunn. Selv foretrekker jeg variasjon blant medlemmer i styre, komitearbeid og redaksjoner jeg har jobbet i. Jeg syns de naturlig nok burde etterstrebet å ha flere menn, og burde lagt seg langflate etter kritikken – enkelt og greit. Riktignok sier Kleve at kjønn ikke var fokus da de satte sammen juryen, men er det ok?

Men når kritikken først kom, dukket netttroll-lignende kommentarer opp på Facebook.

Anne Cathrine Straume fra NRK regner jeg som en klok anmelder og leser. Derfor ble jeg skuffet da hun insinuerte menns intensjoner med følgende melding: ”Kan det tenkes de har spurt flere menn og fått nei, siden det ikke er lønnet arbeid?”

Cia Maria Martinsen følger opp: “ … er det ikke nødvendigvis slik at en kvinnetung jury har like sterk tendens til å velge ut «sine egne» som menn har når det er de som bestemmer.”

Marit Kaldhol, en etablert og respektert barnebokforfatter slenger like greit ut: “etter eit par hundre år med berre menn i alle posisjonar”

Er det riktig at min generasjon menn skal måtte betale for at våre oldefedre hadde stemmerett, mens oldemor ikke hadde det? Er det riktig å mistenkeliggjør menn som jobber i fagfeltet barne- og ungdomslitteratur som griske og upartiske? Nei, nei, nei!

Hadde juryen som skulle kåret dette tiårets beste barneroman sett slik ut:

10640981_702366256514756_5331370665451991072_n

Eller slik:

committee-resized-600.jpg

Eller slik? Da ville vi vel ha reagert?

Sailors-United-States-Navy

Da bør man også reagere når det ser slik ut?

vmmSPPbGwI6mVtvY7Rj1rgDytRgvAkwyn1Eq2Pp0cXwg

Jeg syns spørsmålet til Fosnes Hansen er legitimt. Det er ikke et angrep på ”kvinnevelde” eller at ”det må en mann til” for at ting skal bli bra. Det er ikke bitterhet her. Det er en oppriktig bekymring når han ser en skjevfordeling av kjønn i en jury som skal kåre intet mindre en TIDENES UNGDOMSROMAN.

Jeg har blitt oppdratt til å tenke slik: like mange av begge kjønn. Det er ikke alltid man ser poenget med det i første omgang. Den gangen jeg ble ansatt som redaktør i Damm, ville forlaget at jeg skulle jobbe med guttelitteratur. Det første jeg gjorde var å kjøpe en svensk kjærlighetsroman. Det var nok uventet, men føltes riktig. I de redaksjonene jeg har jobbet i har det vært et fint spenn i kjønn og alder – det har resultert i gode samtaler, og enda bedre bøker.

Som forlagsredaktør ønsker jeg ofte et kvinnelig leser, eller konsulent, på et manus, da jeg søker et annet blikk enn mitt eget. Kan hende hovedpersonen er jente og jeg er redd for å glipp av noe som mannlig leser. Jon Ewos ”1957,” som fikk Riksmålsprisen, er et slik eksempel. Både forfatter og jeg ønsket å ha med en kvinnelig medleser. Man bør vise en viss varsomhet om man tror at man forstår alt hva det andre kjønn mener og tenker.

Jeg tviler ikke på at en kvinnedominert jury kan identifisere god litterær kvalitet. Likevel syns jeg de stiller med et handikapp. Det er fremdeles uenighet, og ingen klokkeklar forskning, på hva kjønn har å si på lesning. På skoleturné, og ellers i bransjen, ser jeg at det ER en forskjell på hva gutter og jenter leser og liker. Ikke at det trenger å være fordummende i noen retning. Joda, det er alltid deilig når en bok treffer mange lesere, og det er ikke alltid en god leseropplevelse behøver å ha noe med saken å gjøre, men enten vi liker det eller ikke, så er vi forskjellige og leser forskjellig.

Jeg har lenge vært bekymret for at så få sakprosatitler kjøpes inn av kulturrådet, fordi det særlig rammer gutters lesning. For vi vet at gutter leser mer sakprosa en skjønnlitteratur. Noen hevder også at gutter leser mindre enn jenter. Men jeg vet ikke om de alltid har gjort det?

Skal man hamre inn likheter eller innrømme at vi er forskjellige? Det er spørsmålet en bør stille seg. Det er eksempler på mannlige og kvinnelige forfattere som har skrevet sammen – det er spennende og verdt et innlegg alene.

Lykke til

Nå tror jeg det går bra med Dagbladets kåring likevel. Men jeg skulle ønske at de kommentarene som undergraver tilliten til mannlige anmeldere, forfattere og redaktører i barne- og ungdomslitteraturen ikke hadde dukket opp. Jeg trodde faktisk bedre om mitt eget felt. Jeg har jobbet med barnelitteratur i 12 år, og min erfaring er at problemet er at det er for få menn. Så hvorfor jage bort dem som faktisk er der?

Vi kommer ingen vei med å kritisere gode tiltak som denne litteraturprisen, eller dets flotte jurymedlemmer. Men kanskje vi kommer et stykke på vei om flere der ute kan akseptere at likestilling og kjønnsfordeling skal gå begge veier, og at vi skal ha en viss ydmykhet og spillerom for at jenter og gutter er forskjellige.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

Torgeir skjermer søskene mot isbjørnen. I filmen er han blitt til Julia.

I kveld så jeg familiefilmen ”Operasjon Arktis” på kino. Jeg tenker at forfatteren Leif Hamre som skrev boka på 70-tallet var regnet som en typisk guttebokforfatter den gangen. Nå hadde det blitt en veldig spennende og underholdende film for hele familien med en sterk heltinne. Torgeir var blitt til Julia. Men kan Pippi noen gang bli Petter?

Read Full Post »

Under litteraturfestivalen på Lillehammer dukket det opp en heller pussig sak i katalogen. Det sto ingen forfatter nevnt, ingen andre deltakere. De aller fleste bladde videre. Dessverre måtte det være slik. Vi kunne ikke røpe for mye. 50 ungdomsskoleelever måtte nemlig vite minst mulig …

 

En heller anonym programpost ...

En heller anonym programpost …

 

Disken fra Kush er et spill, et litterært spill. Det starter med at elevene får utlevert en mappe full av forskjellige dokumenter. Det er avisartikler, brev, notater, en diktsamling, et kort, kjærlighetsbrev, noen fotografier og en hel haug andre ting. Jeg kan røpe at vi har frustrert både profesjonelle trykkerier og vår egen pappsløyd-tålmodighet in the making.

En liten bukett over innholdet i en av mappene.

En liten bukett over innholdet i en av mappene.

 

Det viktigste er kanskje en håndskreven lapp fra en viss Ulf som skriver at han er assistenten til arkeologen Randulf Steiner, men at han ikke lenger tør undersøke hva som har skjedd. Du må overta, trygler han. Etter man har bladd seg gjennom dokumentmappen, blir leseren etter hvert klar over at de forskjellige elementene skjuler en historie. Nærmere bestemt et mord.

Hvorfor gikk professoren under jorden?

Hvorfor gikk professoren under jorden?

 

Randulf Steiner har nemlig gått i skjul. Hans siste tilholdssted var en lokal camping hvor han da altså er blitt drept. Men av hvem og hvorfor? Og hva er Disken fra Kush?

 

Det kan høres ut som en klassisk krim, men det er hvert fall et element som skiller ”Disken fra Kush” fra en roman. Her er du selv med å skape historien. Sammen med Erlend Askhov har jeg jobbet med å skape alternativ historiefortelling. Med digitale hjelpemidler har unge lesere blitt mer involvert og krever det. Film er fremdeles passivt, men dataspill og ARG er to former hvor den som underholdes er med på å føre historien videre. Selv e-bøker har flere eksempler på aktiv deltakelse. Vi ønsket å skape den samme formidlingsformen, men uten at prosjektet var digitalt. Her skulle læreren få kun noen få setninger med informasjon, deretter kunne elevene settes i gang i to skoledager i løpet av 15 minutter. Alt de trengte ville ligge i de mystiske arkivmappene. 30 timer med pappsløyd ville omsider lønne seg.

 

Under festivalen var over 50 ungdomsskoleelever på jakt etter svaret. Løsninger skjulte seg i gåter og oppgaver. Det måtte finnes flere dokumenter, men hvor? Og hvem av de involverte hadde drept professoren? Bare ved å finlese materialet og med flaks og kløkt ville de komme nærmere, men det hastet. 11 andre grupper var også på jakt etter de samme svarene. Det kunne bare være en vinner.

 

Så fikk vi en pen liten haug med ris og ros. Mest ros :)

Så fikk vi en pen liten haug med ris og ros. Mest ros 🙂

 

”Man følte seg som ekte detektiver. Kule lapper og ark.”

Johanne 8. Smestad, Lillehammer

”Veldig spennende historie”

Johanne 8. Smestad, Lillehammer

”Det var en god og engasjerende historie”

Marianne 8. Smestad skole

”Det var veldig bra. Kunne vart hele uka!”

Sondre 8. Smestad skole, Lillehammer

 

Tilbakelevering av materiell og poengutregning

Tilbakelevering av materiell og poengutregning

 

I over to år har vi lekt, jobbet og puslet med Disken fra Kush, og på Lillehammer kjørte vi den siste betatestingen. Fremdeles er det noen små justeringer som må til, men vi fikk soleklar positiv tilbakemelding fra både lærere og elever.

Vi gleder oss til vi kan sende dette prosjektet ut på skoleturne! Først i køen står Turneorganisasjonen på Hedmark og Widar Aspeli som har vært aktivt med på utviklingen, deretter er Litteraturbruket klar for formidling. En god og spennende historie kan fortelles på mange måter, og vi syns det er morsomt når noen elever kommer bort og spør: ”Men dere, dette er virkelig, ikke sant?”

Om du ønsker et litteraturtilbud utenom det vanlige. Merk deg Disken fra Kush!

Read Full Post »

Det er den tiden av året man skal levere inn forfatterprosjekt på skolen. De siste ukene har det ikke bare dukket opp en rekke mail, men til og med SMSer med spørsmål. Siden jeg ikke har tid og anledning å svare på alle. Samlet jeg noen av de vanligste spørsmålene her:

 

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg ...

Er nok en stund til jeg får egen gate oppkalt etter meg …

 

Hvordan var barndommen din?

Like normal og unormal som alle andre sin, tenker jeg. Hadde fordelen av å være yngst og dermed fikk jeg mye tid alene. Jeg hadde drøssevis av hobbyer. Astronomi, foto og skating. Samlet på steiner, planter, insekter, frimerker og Transformers-figurer og drev den ene hemmelige klubben etter den andre. Når jeg ble noe eldre ble jeg hekta på datamaskiner og spill, noe jeg liker fremdeles. Jeg fant alltid på noe å gjøre.

 

Hvordan var miljøet da du vokste opp?

Jeg vokste opp i Stavanger på et område kalt Stokka. Ca. 10 minutter fra sentrum om du sykler. Stokka ligger med stort vann og skog og haugevis med grønne areal rundt. Et knallsted å vokse opp! Med litt fantasi kunne skogen huse alt fra spøkelser, døde damer og smuglere. Jeg kjedet meg som regel aldri.

 

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Stokka og Stokkavannet: grønn lunge i Stavanger.

Kan du fortelle litt om familien din?

Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Har to søstre som var landslagsløpere og som nå er lærere. Storebror er psykolog. Far som var ingeniør i Statoil og mor jobbet som lærer. Fint med stor familie. Nå har jeg egen familie med fire barn i alderen 16 til 1 år. Bra gjeng å hente inspirasjon fra! En ting er hvert fall sikkert: Det er aldri stille.

 

Hvorfor valgte du å bli forfatter?

Hvor merkelig det enn høres ut. Jeg valgte det ikke så veldig bevisst. Jeg har alltid skrevet. Kanskje ikke alltid vært like god i rettskrivning eller det å skrive pent. Men oppdiktete historier har jeg alltid digget. Jeg var lat og litt skolelei som ungdom, men tenkte det skulle bedre seg da jeg kom på videregående. Det gjorde det ikke. Da jeg begynte på universitetet og studerte spennende fag som historie og kunsthistorie, tenkte jeg at alt ville ordne seg. Men det gjorde ikke det heller! Jeg var like lei og kjedet meg. Mest av alt var jeg nok skuffet over at så spennende fag kunne presenteres på en så gruelig kjedelig måte. Ofte under forelesninger skrev jeg historier eller diktet opp verdener som hang sammen med det som ble forelest om, men jeg fulgte ikke så godt med. En kamerat tipset meg om at jeg heller burde forsøke å utgi noe av det jeg skrev. Og det gjorde jeg. Min første roman ”Du elsker meg” kom ut i år 2000.

 

Hva inspirerte deg til å skrive Dødsengler?

Jeg ville skrive sci-fi. En stor historie hvor «fienden» på en eller annen måte var politisk korrekt og ikke ventet som fiende. Dvs. De vakre, handlingssterke kvinnene. Det har vært mye fokus på at kvinner må opp og frem, og det er bra. Det verdsetter vi i dagens samfunn. Samtidig får menn og gutter uforholdsmessig mye negativt fokus. Jeg tenkte: hva om menn forsvant og et samfunn skulle klare seg uten. Hva ville skje da?

Dødsengler rommer så mye mer. Det ville vært urettferdig å si mer her, men bloggen er full av innlegg om bøkene.

 

Hvor henter du inspirasjonen din fra?

Fra alt mulig! Jeg er utdannet historiker i fagene historie, religionshistorie og kunsthistorie. Jeg leser en del historie rett og slett fordi jeg syns det er utrolig spennende. Det er liksom ingen ende i hvor dypt man kan dykke ned i historiske tema og perioder. Der finner jeg mystiske personer eller spesielle hendelser. Som da jeg skrev om ”Korsfarerne”, fylte jeg opp en halv bokhylle med bøker. Hadde jeg vært rik. Hadde jeg nok skrevet vare historiske romaner og gjerne brukt fem år på research hver gang.

 

I Dødsengler og forsøker dermed å få dette og teknologikunnskap inn i fortellingen. Så da er det både fremtidsrettet teknologi, men også moderne forskning på historiske epoker som andre verdenskrig, korstogene og Jesu fødsel som spiller inn.

Har du opplevd noe som har gitt inspirasjon til bøkene du har skrevet?

Jeg tror alt jeg gjør, eller opplever, på en eller annen måte virker inn på det jeg skriver. I tillegg driver jeg med en del aktiv Research til hver bok. Jeg tilbrakte for eksempel en sommer i Normandie for å få bakgrunnsstoff til ”Dødsengler: Invasjon”. Der er større deler av handlingen lagt til D-dagen under den andre verdenskrig som utspilles der. En viktig historisk hendelse, men også et spesielt spennende sted å være for ungdommene boken.

 

Jobber du som noe annet i tillegg til å være forfatter?

Jeg er 100% ansatt og dedikert forlagsredaktør hos Cappelen Damm. Der utgir jeg andres manus i barne- og ungdomsredaksjonen. Jeg pleier å si at jeg har 25 års erfaring med skriving. 14 år som forfatter og 11 år som forlagsredaktør. I tillegg hender det at jeg drar på skoleturne, holder skrivekurs og foredrag for skoleklasser og andre. Slik som her på Sandnes Bibliotek.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarerne som forfatter.

To bøker: Vitseløven er laget på jobben. Korsfarer som forfatter.

 

Vi er et lite land og det er krevende å være forfatter, og man skal ikke ha for høye ambisjoner om å leve av det.

 

Kommer det en Dødsengler 3?

 

Målet er at bok skal komme våren 2015. Hadde lenge ambisjoner om å få den ut til høsten 2014, men så var det vanskelig å kombinere skriving med jobben. Men! Jeg kan love at det blir bra saker! Ikke bare reises det bakover i tid, men inn i fremtiden til suristene, og der skjuler det seg både en overraskende vending, men også en ny fare. Ikke alt er som det skulle virke som. Jeg gleder meg til at alle tre bindene er i havn, blir bra å se verket i en helhet!

Read Full Post »

Hei mann/kvinne i middels/stort firma som selger mineralvann/klær/aktiviteter/elektronisk utstyr/luksusprodukter. Vil du bruke noen tusenlapper på å nå barn og ungdom? Vil du være den som stolt presenterer faktalitteratur til barn? Det vil nemlig ikke kulturrådet lenger. 

FAKTA

Jeg elsker faktabøker. Har alltid gjort det. Min glødende interesse for litteratur kommer fra tålmodige bibliotekarer, stappfulle hyller med sakprosa og et ønske om å lære verden å kjenne. Jeg unner alle den opplevelsen.

Nå gjør regjeringen og kulturrådet grove innhugg i ordningen som skal sikre barn og unge fri tilgang til kvalitetsbøker som skal gi dem inspirasjon og lærelyst.

Jeg forstår at verden må gå fremover, men at noen er villig til å ofre fremtidens genier og verdensreddere på veien, og snuble ut i dårlige PISA-tester kan jeg ikke gå med på.

I de siste 14 årene har jeg vært forfatter, i 11 år har jeg jobber som forlagsredaktør for barn og unge hos Cappelen Damm. Jeg har vært ivrig på å utgi bøker for gutter og spesielt ivrig på å begeistre lesere med gode faktabøker. De siste årene har bøker som Hip-Hop av Øyvind Holen, Kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen, Nordover av Bjørn Ousland vunnet priser og blitt oversatt og skrytt opp i skyene utenfor våre landegrenser grunnet fornyelse av sjanger etc. etc. Til høsten kommer det to oppsiktsvekkende sakprosabøker på Cappelen Damm. De sprenger grenser og har allerede begeistret og beveget mange lesere. Norsk sakprosa kan og vil imponere og skape kloke lesere. Det skal ikke stå på dem.

Jeg reiser rundt på skoleturne flere uker i året. Da møter jeg flere tusen skoleelever. Vi prater om lesning og hva de liker og er opptatt av. For mange står sakprosaen høyt på lista. Fra før hadde vi en stusselig ordning hos Kulturrådet, nå er den mer eller mindre nede for telling.

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

Kanskje neste gang jeg er på skoleturne så har jeg sånn flott T-skjorte med sponsorer som Therese?

HVEM TØR UTGI FAKTABØKER NÅ?

Tør jeg som redaktør be en forfatter skrive en faktabok som tar vedkommende to år å sluttføre, uten at det ligger en innkjøpsordning i bunn? Når jeg vet forfatteren sitter igjen med kanskje 15 000,- i hånda etter julesalget? Nei.

Er det økonomisk klokt å utgi bøker som ikke kommer på innkjøpsordningen? Nei.

Får vi færre og dermed et dårligere tilbud på faktabøker for barn og unge med kuttet? Utvilsomt.

Fortjener ikke unge lesere det beste? Hell yeah!

Skjer dette fordi det er så lett å ta fra barna fremfor Jon Fosse? Skjer dette fordi den blå-grå regjeringen mener at Wikipedia og You-tube er greie nok kilder for skoleelever? Skjer dette fordi de som bestemmer, syns kunnskap hører hjemme hos dem som har råd til det. Og ikke som et gratis gode i samfunnet?

INNSALGSPLANEN: (Kjære sponsor …)

I 2016 skal jeg utgi en faktabok – det var hvert fall planen.

Nå vet jeg ikke om jeg har råd.

Om boken ikke kommer på biblioteket, så vet jeg at om forlaget er villig til å tape penger som meg heller. Ikke alle kan være idealister. Og det er pokker meg ikke mange tusen kronene det er snakk om heller … og boken blir knallbra den, men det hjelper lite når den ikke finnes der ute.

Jeg kan ikke røpe for mye om tema eller innhold (om noen er dumme nok til å rappe ideen) men vi kan gjerne ta en prat om du vil høre mer, kjære Gründer.

Boka er ønsket av flere tusen elever. Jeg har allerede spurt dem:

”Ville dere ha lest en faktabok om xx xxx xxx?”

”JA!” Sier de.

Så forteller jeg litt om xxx xxx xxx og læreren sier:

”Du burde ha skrevet om dette, fordi det finnes så lite om det i skolebøkene.”

”Ja,” sier jeg. ”Det finnes ikke en eneste bok om emnet for barn og unge.”

”Er det sant?” sier læreren da.

Norsk faglitterære forfatteres forening mente at boken fortjente støtte og burde utgis (fikk nemlig en liten sum av dem). Så har en del andre litterære organisasjoner sett på det og er enig i at dette er fine greier, kanskje de sågar legger ut litt coins.

Så nå går jeg og drømmer om å finne en sponsor som kan dekke resten av utgiftene. Kanskje en som kjøper inn 1000 bøker som kan gis til bibliotekene? Og så noen lapper til meg, slik at jeg kan fullføre prosjektet sammen med forlaget mitt Aschehoug?

Kanskje sponsoren – DERES NAVN – kunne stått i tittelen?

Coca lola presenterer en faktabok om XXX XXX?

Eller kanskje en logo på hver side der pagineringen står? Eller kanskje en reklame på hver tredje oppslag i boken? Eller at jeg gikk med pannebånd eller T-skjorte med firmaets navn når jeg var på skoleturne? Mulighetene er mange. At vi ikke skal ha nye, norske sakprosabøker for barn og unge på landets biblioteker fra neste år, er ikke en av dem. Det skal vi ha, så får vi heller hore litt om det er det regjeringen mener er frihet.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker.

Alltid bra med folk når man leser fra faktabøker. Knapt plass til forfatteren å stå på her i bokhandelen i Grimstad.

Read Full Post »

Older Posts »