Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Steffen Sørum’

Denne våren har årets idrettsanlegg, Oslo skatehall, vært fullpakket under familieskate. Med kurs for nye skatere, jenteskate og kvelder for 30+, kan man si at skateboard endelig er etablert over generasjoner. Det var ikke alltid slik. Skaterne fra 80-tallet har fått egne barn, og nå endres premissene.

 

Historie

Niende mai 1989 ble skateforbudet i Norge opphevet. Da hadde jeg allerede skatet i flere år på fortau i Stavanger. Brett ble smuglet fra USA, kulelager kjøpt på Samvirkelaget, mens grip-tapen ble rappet fra båtmesser. Vi snekret egne (livsfarlige) quarterpipes som kunne rulles i skjul hvis politiet dukket opp. Ungdommens hunger etter fart og triks på fire hjul kunne ikke kues av lover.

 

Syvende mai 2017 ruller jeg ned bowlen i Oslo skatehall. Min 40 år gamle kropp har knapt tatt i et brett på 25 år. Det smeller, og jeg får en kraftig prolaps i forsøket på å sluttføre en kick-turn. Ikke et fall, kun manglende oppvarming resulterer i et … Ikke så stolt øyeblikk. Uka etter er jeg tilbake i Skatehallen med nytt brett og hele familien.

19397078_10154409795591862_4855719876118348414_n

Tenk brett

I 2014 skrev Torolf Kroglund boka ”Tenk brett – Skateboarding i Norge” — den mest helhetlige fortellingen om norsk skatehistorie, til nå, fordi i disse dager skrives enda et kapittel.

I ”Tenk brett” var kampen om det offentlige rom i fokus, og hvordan unge skatere ble kastet bort fra steder som tinghuset og regjeringskvartalet, og hvordan kommunene rundt i landet boltet og sperret for rullende spenningssøkere. Skateboard kan fremdeles møte forbudsskilt på lekeplasser og i offentlig rom.

IMG_0135

Tenkt brett på mitt 8,6 Santa Cruz

 

Skategallaen på Tjøme

Men en generasjon skatepøbel fra forbudstiden har blitt voksne og fått egne barn. Skatepappaen (og ikke minst -mammaen) er en helt ny art i mangfoldet av dugnadsarbeidere, og det har gitt resultater. Fotballpappaen har ikke lenger monopol på tippemidler eller areal. Betonganlegg og innendørshaller popper opp til glede for gamle og nye skatere. Men det kanskje mest imponerende i disse sommerdagene, er Skategallaen på Tjøme.

Tjøme-3

Første helgen i juli avholdes skatefestivalen for femte år på rad. Skatestjerner fra over 11 nasjoner vil vise seg frem i et gedigent anlegg som er gratis og åpen for alle. I Tjøme er det 2000 kvadratmeter skatepark til en verdi på opp mot 7 millioner norske kroner, bygget via et lappeteppe av dugnad, fond og sponsorer gjennom flere år.

IMG_6346

Skateanlegget på Tjøme har blitt bygget ut gjennom flere år.

Anlegget har latt seg inspirere av norske hoppanlegg med å legge til rette for alle nivåer, med ramper fra en halv meter til svimlende 4 meter. Bak står ildsjeler i 40-årene som ønsker å skape et miljø hvor man skater sammen og hjelper hverandre, uansett alder og nivå. Selv ble jeg aldri noe god, men det er en enorm glede å se egne barn utfolde seg i parker vi knapt kunne drømme om selv, og med helt andre forutsetninger. Ungdomsopprøret har blitt voksent og en påminnelse om hvor viktig det er med engasjement fra voksne i barnas aktiviteter og hvor latterlig forbudet mot rullebrett var. Og med forholdene til rette, skal man ikke undres hvis neste verdensmester i vert kommer fra Norge.

Reklamer

Read Full Post »

Rolf Dobelli skriver i boken ”Kunsten å tenke klart” om psykolog Paul Slovic som gjennomførte flere eksperiment rundt empati. Slovic ba forsøkspersonene om å gi pengegaver. Slovic viste den ene gruppen bilder av ei jente fra Malawi – et avmagret barn med bedende øyne. I snitt ga forsøkspersonene to og en halv dollar til hjelpeorganisasjonen. Den andre gruppen viste Slovic statistikk fra sultekatastrofen i Malawi – mer enn tre millioner underernærte barn. Pengegavene sank med 50% i snitt.

 

I utgangspunktet ville man ha tenkt at pengegaven ville øke når man ikke bare ser ett barn lide, men får høre om at tre millioner barn lider. Men det er ikke slik vi er skrudd sammen. Statistikk gjør ikke inntrykk på oss. Det gjør derimot mennesker.

 

Denne fikseringen av mennesker, hevder Dobelli forklarer suksessen til oppfinnelsen romanen. At denne uunnværlige litterære innretningen overfører personlige og mellommenneskelige konflikter til noen få enkeltskjebner. Istedenfor å lese endeløse statistikker av de harde 30-årene, kan du heller lese John Steinbecks ”Vredens druer”. Fremfor å lese tørre rapporter om kvinnefengsler, kan du lese Vigdis Hjorts roman ”Tredve dager i Sandefjord”. Geir Gulliksens ”Historie fra et ekteskap” føyer seg inn i denne rekken av historier som forteller historier fra virkeligheten. Hvordan mann og kvinne forlater hverandre i vår tid. Hvordan brudd oppleves forskjellig. Eller som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev om ”Historie fra et ekteskap”:

 

Mer kan en ikke be om fra en roman: at den reflekterer over eget liv.

 

Kan man ikke forlange mer? Det er hvert fall spørsmålet som har blitt stilt den siste tiden. At Aftenpostens kulturkommentator lovpriser Gulliksen, men pisker Hjorth, er verdt å merke seg, siden begge bøker opplagt bygger rundt en virkelighet. Men jeg er mer nysgjerrig på hva som skjer når eget liv (som uunngåelig involverer andre) gjør at forfatteren tar hensyn til hva disse andre mener under skriveprosessen. Ødelegger det kunsten? Og hvis det er slik, ødelegger kunsten det menneskelige?

 

Nevnte roman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Gulliksen selv har turnert sammen med psykolog Sissel Gran som jobber bla. som parterapeut. Da har de ledet samtaler ut fra sine egne bøker til fulle hus omkring i Norge. Temaet engasjerer. Litteratur handler om møter, og Geir Gulliksen traff en nerve.

image1

Problemet oppstår når karakterene som romanen bygges på, tar til motmæle i det virkelige liv. Dette ble diskutert på Dagsnytt 18 med blant annet Erik Fosnes Hansen i forrige uke. Fosnes Hansen sier klokt nok at man ikke kan sette opp et regelverk som forfatteren må forholde seg til. Noe slikt ville være umulig. Når det skrives om levd liv, vil man ikke kunne komme utenom at noen vil kjenne seg igjen. Advokat Cato Schiøtz følger opp med at ingen skjønnlitterær forfatter ville bli dømt i norsk rett for sin kunst. Det ville i alle tilfeller kneblet kunsten, likevel gir han inntrykk av at han syns forfatterne tråkker over grenser.

 

Nå har ikke, så vidt meg bekjent, Gulliksen sagt at dette er biografi eller basert på en sann historie. Som leser burde dette  være irrelevant. Jeg leser ikke romaner for å grafse i folks privatliv. Det har vi andre medier til.

 

Fortelleren i ”Historier fra et ekteskap” er ektemannen, men han forteller sin kones fortelling, siden hun ikke ønsker, eller kan fortelle ham den. Det vil si at allerede i bokens begynnelse har vi med en utroverdig fortellestemme å gjøre. Vi kan ikke ta alt som fortelles for god fisk, vi vet ikke ektemakens innerste tanker. Vi vet heller ikke hva som egentlig skjedde, og det er kanskje heller ikke viktig. Før denne historien i det hele tatt ble dratt ned i dragsuget av en virkelighetsdebatt, var det denne tvilen rundt fortellerstemmen som hevet verket for meg. Gjetningen om hva som egentlig skjedde (rent litterært) og manglende innsyn i konens tanker fikk meg til å forsøke å gjenskape samtaler og hendelsesforløp. Romanen fortsetter å virke etter at boken er lagt ned. Teksten nedenfor er hentet fra første kapittel i ”Historie om et ekteskap”. Legg merke til at hun, altså ektemaken i romanen, heller ikke svarer på hovedpersonens spørsmål. Det ender med at hovedpersonen bare gjør det, uten samtykke eller nekt.

  • Vi levde sammen.
  • Tok vi vare på hverandre?
  • Hva mener du? Jo, vi gjorde det.
  • Men så en dag.
  • Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det?
  • Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.
  • Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller.
  • Kan du ikke fortelle meg om det likevel?
  • Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke.
  • Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

 

Det finnes eksempler på nøkkelromaner eller avsnitt i romaner der personer henges ut. Spesielt ille syns jeg det er når det åpenbart ikke har noen verdi for romanen, ei heller for leseren. At det er forfatteren driver regelrett mobbing og slipper unna med det, fordi det er i kunstens tjeneste. Det er feigt og skjemmer flere verk. Likevel føler jeg romanen ”Historie fra et ekteskap” er noe annet, heldigvis. Dette var Historie om er ekteskap, ikke historien om ekteskapet.

 

Etter å ha lest romanen i sommer, skapte lesningen en tomhet som jeg sjeldnere og sjeldnere opplever. Historien  handlet for meg som en person som fratok seg selv all verdighet. Strippet. Ikke bare for ekteskapet og identitet, men også troverdighet. Som litterært verk, er det ingen tvil om bokens plass. At vi nå kanskje kan oppleve litterære motinnlegg eller romaner som tilsvar, er ikke noe nytt. Spørsmålet er om hva det kan tilføre litteraturen.

Read Full Post »

I denne stund står mange tusen elever uten sakprosatilbud fra foreningen !les. I verste fall kan det skape skjevheter i skoletilbudet landet rundt. 
30 000 ungdomsskoleelever får sakprosamagasinet Faktafyk i 2017. Det kunne vært 100 000 flere hadde den sittende regjeringen vurdert utdannelse som viktigere enn skattelette til de rike. Det er sånne enkle ting. Et tastetrykk eller to som kunne gjøre den store forskjellen.
 
Knappe 40 minutter etter at LES! la ut påmeldingsskjemaet til Faktafyk, ble aksjonen fulltegnet. Opplaget er bare på 30 000 og dessverre når tilbudet ikke alle. Det syns jeg er veldig, veldig dumt.
Hvorfor?
I fremtiden vil vi mer enn noensinne leve av ideer og hodene våre. Da trenger vi annen litteratur en skjønhetsbloggere som forteller oss hvordan vi fikser sveisen eller hvor du kjøper den fjongeste shampooen. Det er inne i hodet «den nye oljen» befinner seg. Vi trenger kunnskap og verktøy til å formidle ideer, utvikle dem. Dagens ungdom må lære seg å beherske de mulighetene og ressursene de har tilgang på. Samfunnet er mettet med brød og sirkus, men det vil ikke redde oss fra klimakriser, miljøkriser, stigende arbeidsledighet og klasseforskjeller. Faktafyk inspirere ungdomsskoleelever til å se at de kan bli rakettforskere, kjemikere, historikere og kodere. De kan velge seg en spennende utdannelse de aldri hadde tenkt på før. Og det er bra. Vi trenger dem.
 
Med en allerede sårbar støtteordning for sakprosalitteratur hos Kulturrådet hvor knappe 20 titler kjøpes inn årlig, er det et behov for å nå unge lesere gjennom andre kanaler. Dårligere royaltysatser i normalkontrakten (utenom eks. statsministere som har pensjonert seg fra solidaritetsprinsipper) skaper usikkerhet hos forfatterne. Et raust budsjett til Faktafyk kunne gjort noe med det også.
Med fremtidens utfordringene er det viktig at dagens ungdom lærer god sakprosa å kjenne.
 
Hvis du ønsker Faktafyk til din skole eller ditt barn. Send en mail til foreningen !les. Det er fint for dem å dokumentere etterspørselen, og kanskje de kan få midler til opptrykk. Kan hende en tidligere statsminister får dugnadsånden over seg og gir noe fra royaltykronene sine? Har skjedd villere ting før …
 
 
Om Foreningen !les
Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som ble etablert i 1997. Vi jobber for at flere skal lese mer og formidler litteratur til barn, ungdom og voksne.
 
Om Faktafyk:
• Gratis sakprosamagasin som sendes til ungdomsskoler over hele landet.
• Utgitt for første gang i desember 2012, nummer to i 2014 og nummer tre i 2015, i et opplag på 125 000. Nummer fire i 2016 i opplag på 70 000, nummer fem i 2017 i opplag på 30 000.
• Skal gjøre unge lesere nysgjerrige på sakprosa.
• Inneholder utelukkende tekster fra sakprosasjangeren, tekster som er skrevet spesielt for magasinet og utdrag fra fagutgivelser for ungdom og voksne.
• Til papirutgaven hører også et e-magasin med utvidede versjoner av tekstene, bonusartikler, lenker til aktuelt bakgrunnsstoff, lydinnspillinger av bokutdrag, musikk- og filmsnutter.

Read Full Post »

Dennis B. Torkelsen, leder for AUF i Vest-Agder og elev i den videregående skolen, vil i en kronikk i Dagbladet ha seg frabedt at folk som pusher 50 skal mene noe om hans fravær på videregående.

Han skriver: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?»

Heldigvis er det folk som pusher 50 som pusler med dette, for da kan det hende Dennis etter hvert skjønner at i arbeidslivet er det få arbeidsgivere og få yrker som liker forsovelser og udokumenterte feriedager eller fravær noe særlig.

I boken ”Tenåringshjernen” gjør Jensen som er lege, professor i nevrologi og ekspert på hjernens utvikling det klart at vi faktisk ikke er noen særlig moden til å tenke konsekvens før 25 års alderen. Burde man da ha stemmerett, drikke under russetiden eller bestemme over sin egen utdannelse før den tid? Ikke hvis man skal tro forskningen.

5797829_3247831

Diskusjonen rundt den nye fraværsordningen har vært preget av fokus på at dagens ungdom har det så mye verre. Som om det er et poeng med tanke på å slippe undervisning? Dennis Torkelsen fremhever at: ”Vi ungdom har mer press enn noensinne.” Han er naturligvis ikke alene om å mene dette. Historisk sett har vi aldri opplevd maken til velferd enn det dagens generasjoner her i landet tar del i. Dette gir priviligier som å kunne ta sertifikatet, få gratis utdannelse, reise og kunne forsove seg i ny og ne uten at man dør av sult eller føres til galgen. Så hvorfor kan det ha seg at en generasjon som har det så bra selv hevder at de opplever et historisk bunnivå?

Er fremtiden så mørk at man gir opp? Er det velferden som demper sulten etter å prestere? Samtidig er det ingen tvil om at mine barn neppe vil oppleve den samme overfloden som min far og dessertgenerasjonen tok del i. Det er grunnlag for bekymring for hva fremtiden bringer, og utdannelse er nøkkelen, ikke problemet.

Det er ikke bare dem under 18 som feiler. Dette smitter. Fraværsregler har poppet opp på høyere utdannelse også. Professor Bernt Hagtvet vil kreve at mobilen skal ligge i sekken når han foreleser. Vi snakker altså om universitetet her, ikke barneskolen. Fokuset forsvinner.

Det har ikke hjulpet saken at Hans Olav Lahlum har forkastet ideen om at tilstedeværelse i undervisningen er viktig. Han har unngått det faktum at vi snakker om udokumentert og ikke godkjent fravær når det kommer til 10%-regelen. Det er ikke mange som ville klart å fullføre videregående uten veiledning. Kanskje Lahlum, men altså få andre.

Men så er det naturligvis et poeng at fastleger ikke kan operere som skulkevakter for norsk skole. Et billig poeng, fordi det adresserer ikke hovedproblemet: avspaseringssyken. Men hvem skal ta ansvaret for at ungdommen er inne i en fraværsepedimi? Har ikke elevene et vesentlig ansvar selv?

Så kan det hende at eleven skal kunne gi egenmeldinger på lik linje med arbeidstakeren. Det er ikke klokt at syke mennesker sitter verken på jobb eller bak skolepult og smitter andre. Så kan det hende at fravær bare er en del av bildet. Kanskje man kan ha mer hjemmeundervisning via nett? Flere innleveringer og mer tid til individuell jobbing? Mange forskere hevder dessuten at ungdomshjernen trenger mer søvn og fungerer dårligere om morgenen enn hos voksne. En skoledag som startet klokka 10 ville kanskje vært bedre for mange. Kanskje det er for hyppige og lange ferier? Slike endringer bør være enkle å gjennomføre.

Det som dessverre ikke er like enkelt å gjøre noe med, er mangelen på fokus, arbeidsmoral og tilstedeværelse. En videregående utdannelse er et privilegium. At så mange faller av i løpet av de siste skoleårene er bekymringsverdig. At stadig flere tyr til privatistløsninger og privatgymnas etter å ha trynt under russetiden burde vekke også dem på bakerste benk i politikken. At flere elever føler at de mangler motivasjon hvis ikke ytre faktorer legges til rette, er også underlig. Det er ikke slik at hver skoledag er en lek. Ikke en arbeidsdag heller. En utdannelse burde vært motivasjon nok? Hvor kommer dette kravet om å bli motivert fra? Er det en rettighet å avspasere når en vil?

I boken ”Storbarnsliv” intervjuer Guro Hoftun Gjestad en fortvilet lærer som forteller om tomme klasserom om morgenen. Om hvordan han har en forpliktelse til å sette karakterer på elever som verken har åpnet en bok i løpet av skoleåret og knapt vært innom klasserommet. Vi vil vel ikke tilbake dit? Derfor må det stilles krav. Fraværsregelen er et forsøk på dette. Det skal sikre kvaliteten på dem som utdannes. Jeg vil helst ikke kneopereres av en lege som forsov seg til timene om meniskoperasjoner, for å sette det på spissen.

gjestad. storebarnsforeldre. omsl.qxp

Samtidig kan man snu på det. Elever som opplever at læreren er mye borte og overlates til tilfeldige vikarer, er raske med å klage. Ofte blir undervisningen så dårlig at de faktisk ikke kan gå opp til eksamen. Ser de ikke at kvaliteten går begge veier?

Med tanke på den økende arbeidsledigheten i Europa og usikkerheten i oljebransjen, håper jeg virkelig at ungdommen heller holder fokus på å holde seg frisk og motivert for å fullføre utdannelsen enn å ta ferie i undervisningstiden. Vi er tross alt priviligert som bor i et land hvor den slags nærmest er gratis.

 

Read Full Post »

Mobbingen har ingen vinnere. På skole og arbeidsplasser foregår det daglig behandling av mennesker som koster samfunnet millioner av kroner i året. Ikke bare i form av behandling og erstatningskrav for de involverte. De største tapene er ikke begrenset til ofrene. For det er kuren for kreft, fremtidens olje og Nobelprisvinnere som ties i hjel i den norske skolen i dag og i morgen.

Mobbing kommer i mange former og varianter, fra stikkende og syrlige kommentarer til mer dyptgående avsky. Noen av verdens mest vellykkete vitenskapsfolk og kunstnere kan fortelle om en barndom full av hensynsløs mobbing. De er outsiderne som tok sin hevn.

For noen uker siden var jeg på skolebesøk og holdt et skrivekurs. Hvor og når er ikke vesentlig. Men det var et av disse kursene hvor elevenes engasjement og aktivitet er viktig for at opplegget skal bli vellykket.

 

Logo

 

I klassen var det ei jente med langt hår og med et særegent glimt i et våken ansikt. Det  var noe karismatisk ved henne. Hun måtte være sånn typisk ”den mest populære jenta i klassen”, tenkte jeg. Taust fulgte hun undervisningen. Tok notater og gjorde oppgavene. Etter hvert som kurset skred frem, var det de samme som rakk opp hånden og svarte. Etter noen runder med oppgaver hvor de samme elevene gikk igjen, derfor for en avveksling, ba jeg jenta lese opp sin tekst.

Oppgaven var enkel. Den gikk ut på å beskrive et sted. Uten å si hva stedet het. Poenget var å bruke sansene og bli bedre å beskrive. For eksempel skriv setninger om en gymsal uten å bruke ordet gymsal. Slike oppgaver vekker ofte engasjement hos elevene fordi det blir som en gjettelek. For meg handler det om å vise at forfattere skaper engasjementet når de vekker vår nysgjerrighet.

 

Den unge jenta lente seg over pulten og leste uten protest. Teksten skilte seg også ut. Den holdt et kvalitativt høyere nivå enn de andre. Måten hun beskrev stedet på. De originale bildene og hvordan hun nærmest panorerte et kamera motstandsløst rundt.  Jenta kunne absolutt skrive. Det var det ingen tvil om. Setning for setning malte hun frem et sted som ble tydeligere for hver setning. Opprømt tittet jeg meg rundt i klasserommet. Dette var geniale saker!

 

Men ingen svarte. Ingen. Ikke en hånd, i den ellers aktive klassen hevet seg.

Stedet hun beskrev var vrient å få tak i de første setningene, men etter hvert ble det tydelig. Det ble krystallklart. Alle skjønte det, men av en eller annen grunn ville ingen svare.

 

Ansiktet til jenta var uttrykksløst. Jeg klarte ikke å dechiffrere følelsene som bodde der. Som et pokerfjes. Jenta så ned i pulten igjen. Var hun sjenert? Skamfull? Vant med at denne behandlingen?

 

Jeg tok ordet. ”En bokhandel. Dere skjønner vel at det er en bokhandel.”

 

Stillhet. En trykkende, vond stillhet.

 

Skrivekurset fortsatte. Da neste elev skulle lese opp var det som om noen hadde skrudd på en knapp igjen. Klassen var like ivrige som før. Da jenta svarte var det som om all lyd ble blåst ut av rommet. Som om vi var i en romkapsel som sprakk og all oppmuntring og anerkjennelse ble sugd ut. Kun dette kjipe vakuumet av stillheten var igjen.

 

Jenta var pen. Normalt kledd. Tydelig skoleflink. Høflig og ikke arrogant. Hun spilte på det lokale håndballaget og etter det jeg fant ut på lærerværelset – en av de topp 5 i de fleste fag.

 

I de kreative øvelsene utover dagen hadde hun masse å by på. Hun trosset stillheten. Kom med kreative ideer, morsomme vinkler og spissa konflikter. Men for denne klassen fantes det et sterkt ønske om å gjøre henne usynlig.

Det er pionerhjernene som skal redde oss fra sult, sykdom og økonomiske kriser vi føkker med i ungdomsårene og videre ut i arbeidslivet. Hvordan kan vi i det hele tatt anskueliggjøre verditapene her?

Mobbing kan aldri rettferdiggjøres, kan kanskje forstås, men aldri aksepteres. Likevel er det en del av oss. I alle tider i alle former med sin egen agenda. Å frosse ut, ignorere og overse er et mektig våpen mot de som søker aksept.

Det er ikke alltid åpenbare grunner for hvorfor noen mobbes. Utover at de er mer kreative og morsommere enn andre. De begavete fryses ut fordi de har noe å by på, er med på å flytte menneskeheten et hakk i riktig retning. Hvorfor er det så viktig for flokken å tie pioneren ihjel? Hvorfor oppleves dette som så brysomt?

IMG_3108

Heldigvis noen som har skjønt det!

Jeg har møtt gründere, verdensberømte forfattere og kunstnere. Lest biografier til noen av verdens største tenkere. Oppsiktsvekkende mange av dem opplevde mobbing, ikke bare i barndommen, men også i voksen alder. Flere holdt på å gi opp med visjonene sine. Andre gjemte seg bort. Jeg har tenkt at det er derfor de ble så berømte? At de satt på rommet sitt og tegnet og tenkte, mens vi andre lekte ute med de andre? Dette stemmer sikkert for noen. Samtidig vet vi at mennesker som ikke trives blir deprimerte. Deprimerte lærer saktere enn normalt. Mobbing kan ikke isolert sett ta på seg æren av å skape genier. Tvert i mot.

Mobbing er vondt og skader mennesker for livet. Likevel tenker jeg at skadeomfanget er så mye større enn individet. At neste gang du lukker ørene på et foreldremøte eller fryser ut en kollega mister vi enda en fantastisk mulighet. Å stoppe mobbing kan derfor være å tenke større. At de handler om menneskehetens beste om vi beskytter og aksepterer pionerene.

Read Full Post »

Gode egenskaper i lesning bidrar til at eleven får med seg skolepensum raskere og bedre. Å være en god leser gir derfor et solid fortrinn. Ofte handler dette om et konkret tilbud på skolen. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

Jeg er for tiden på turne i Oppland for å snakke om lesning og hvordan bøker blir utgitt. Jobben er å oppmuntre og motivere ungdomsskoleelevene til å plukke opp en bok i fritiden. For mange er dette like fjernt som å høre på kassetter.

Hvorfor? Spør de. Hvorfor skal vi lese, det er så kjedelig!

Da har du misforstått, svarer jeg. Lesning er som sykling. Det er verken kjedelig eller spennende. Det kommer selvfølgelig an på hva du leser.

Om du sykler nedoverbakke i T-skjorte og shorts en junidag er det diggere enn en kraftig oppoverbakke i øsende, pøsende regnvær i oktober. Slik det med bøker også. Du må finne den som passer deg, svarer jeg.

Versjon 2

Hvert år utgis det over 400 titler som kan treffe en lesende ungdom. Jeg tror at minst en av disse bøkene vil kunne vekke en leseglede hos samtlige. Være den boka som gjør at de glemmer å gå av bussen, ikke klarer å slutte å lese på natta før du har lest et kapittel til. Den boka du tar med deg til frokost om morgenen, den opplevelsen du husker til du blir godt voksen.

 

Problemet er å finne denne boka blant tusenvis av titlene som finnes der ute. Den som vekker lysten til å lære. De heldige har bibliotek på skolen der det jobber motiverte og sprenglærde bokvisere. Og det er markante forskjeller på skoler som har og ikke har dette tilbudet.

 

I skolesammenheng er god leseegenskap vitalt for at eleven raskere og bedre får meg seg skolepensum. Det gir et solid fortrinn i utdannelsen og siden karrieren. Evnen til å tilegne seg informasjon gjennom tekst er ikke noe vi er født til gjøre, men noe som må læres og deretter trenes. Likevel overrasker det meg at foreldre involverer seg så lite.

IMG_2787

Jeg kjører inn på en parkeringsplass på enda en skole. En lærer forteller meg at den flotte kunstgressbanen er blitt til virkelighet gjennom dugnad. Foreldre har jobbet og stått på i mange hundre timer for å få den banen der, sier han stolt. Og jeg skjønner ham. Det er virkelig et bra anlegg med lysmaster og det hele. Det som ikke er bra, er at den samme skolen ikke har et skolebibliotek.

 

Med stigende arbeidsledighet. Dalende oljepriser (som kommer til å forbli lave en stund), større økonomiske forskjeller mellom vestkantvenstre som kan hyre vaskehjelp (slik at de kan tenke) og oss andre, vil utdannelse bli et stadig viktigere kort for oppvoksende ungdom.

 

Vi setter av flere hundre timer til dugnad for den lokale klubben. Ikke alle kommer til å bli utenlandsproffer, svært få kommer til å kunne leve av idretten, faktisk. Mens stadig flere dropper ut fra videregående står foreldrene maktesløse og ser katastrofen skje. Barna skylder på økt forventningspress. Jeg tror ikke forventningene er blitt høyere, jeg tror dessverre at lesekunnskapene og konsentrasjonen har blitt svakere. Derfor føles kravene for noen nærmest umulig mellom øktene på sosiale medier.

 

Sett i dette lyset er det veldig rart at ikke foreldre tenker dugnad når det kommer til sine håpefulles utdannelse. Jeg har nemlig fremdeles til gode å se foreldre med malerkost og bokkasser som bygger skolebibliotek. Eller som bytter ut Liverpooldrakta med en kindle til jul. Eller dropper den dyre boblejakke og heller gir et privat kurs i fransk. En slik tanke virker fremmed for de fleste, men det burde den ikke.

16x9_kunstgress_92375o-540x303

Skolens stolthet og det som skal redde oss fra oljekrisen?

Det vi forfattere ser på skolene burde bekymre foreldrene. Barn på skoler uten bibliotek, eller som ikke har bibliotek i nærmiljøet er ofte dårligere lesere og mindre opptatt av litteratur. Etter forfatterbesøk er elevene likevel entusiastiske. Selv de som satt på bakerste rad og som var skeptiske før timen startet, sier nå. – Jeg vil lese boka di!  Men flere vet ikke hvor de skal få tak i den, de har aldri kjøpt en bok, men samtlige har tilgang til Netflix og timevis med annen underholdning. Det holder meg noen ganger våken om natten.

Read Full Post »

Før vi ble de eneste menneskeapene på jorda delte vi planeten med en annen mennesketype. Hvorfor de forsvant er det ingen som riktig vet.

 

Neandertalerne eksisterte samtidig med Homo Sapiens. Førstnevnte har ofte blitt framstilt som dummere enn oss: Lavpanna, aggressive og primitive. I film, tegninger er de lett gjenkjennelige med sin apeaktige fremferd. Men vi skal være forsiktige med å dømme. Disse karakteristikkene er det typisk for oss Homo Sapiens å gi andre. Les kommentarfeltet i VG så skjønner du hva jeg mener. Du ville vel ikke stolt på ”sintmann72”, ”Mullahhater” eller ”gogutten” om du skulle ha dannet deg et bilde av hvordan menneskene anno 2016 var?

Future-Mother-of-Cloned-Neanderthal-Man-Sought-After-by-Harvard-Geneticist

En ting som ofte ikke nevnes er at Neandertalernes hjerner faktisk var større enn vår. Vi har naturligvis ingen mulighet for å si hva den var fylt med.

 

Ofte blir det sagt at vi alle har litt neandertaler i oss som kan komme frem i mindre heldige situasjoner. For eksempel på IKEA eller i skisporet. Det finnes to skoler innen forskningen: Den ene tenker seg at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side, men ikke blandet seg med hverandre. Enten fordi det ikke var mulig, eller fordi det ikke var ønskelig. Uansett, da er det ikke deres feil om jeg går fullstendig ape i kjøkkenavdelingen på IKEA.

The_neanderthal_man_1953

Den andre skolen hevder at det foregikk en utblanding av gener. Inntil nylig fantes det ingen bevis for det sistnevnte standpunkt. De få konkrete bevisene for at vi blandet oss med neandertalerne viser at det kun er europeere som har et par prosent neandertaler i seg. Genetikk og rasediskusjon er ømtålige greier. Slik forskning har klokelig nok blitt liggende brakk etter at en viss tysker med liten bart ivret vel mye etter denne typen vitenskap.

 

Det vi vet er at Homo Sapiens trakk seg nordover, inn i Neandertalernes områder og at Neandertalerne deretter forsvant. Sykdom? Kanskje. Igjen syns jeg at moderne menneskets oppførsel og kommentarfelt peker mot en annen årsak enn dårlig kosthold eller sykdom. Den eneste tenkelige epidemien var oss, og kanskje var dette den første utryddelsene i menneskets historie?

 

I noen av bostedene til neandertalerne er det funnet knokler med hull. Disse hullene ble tolket som om de var forårsaket av rovdyrtenner. En forsker testet disse beinene og fant ut at hullene var plassert i perfekt skala. Beinstumpen fungerte altså som et instrument! Siden det ikke kan bevises, ses det på som en tilfeldighet. Kanskje var neandertalerne fredselskende hippier? Et musisk naturfolk mens vi Homo Sapiens var et aggressivt folkeferd mer opptatt av å drepe hverandre og utrydde enn å skape? Kanskje vi ikke har noen genetiske koblinger med neandertalerne. Om vi har så er det en liten og ubetydelig prosent, men kanskje vi arva noe viktigere fra disse kortvokste muskelbuntene? Som musikk og kunstforståelse? Jeg liker å tro det.

 

Read Full Post »

Older Posts »