Mobbing, men kanskje ikke helt som du tror …

Mobbingen har ingen vinnere. På skole og arbeidsplasser foregår det daglig behandling av mennesker som koster samfunnet millioner av kroner i året. Ikke bare i form av behandling og erstatningskrav for de involverte. De største tapene er ikke begrenset til ofrene. For det er kuren for kreft, fremtidens olje og Nobelprisvinnere som ties i hjel i den norske skolen i dag og i morgen.

Mobbing kommer i mange former og varianter, fra stikkende og syrlige kommentarer til mer dyptgående avsky. Noen av verdens mest vellykkete vitenskapsfolk og kunstnere kan fortelle om en barndom full av hensynsløs mobbing. De er outsiderne som tok sin hevn.

For noen uker siden var jeg på skolebesøk og holdt et skrivekurs. Hvor og når er ikke vesentlig. Men det var et av disse kursene hvor elevenes engasjement og aktivitet er viktig for at opplegget skal bli vellykket.

 

 

I klassen var det ei jente med langt hår og med et særegent glimt i et våken ansikt. Det  var noe karismatisk ved henne. Hun måtte være sånn typisk ”den mest populære jenta i klassen”, tenkte jeg. Taust fulgte hun undervisningen. Tok notater og gjorde oppgavene. Etter hvert som kurset skred frem, var det de samme som rakk opp hånden og svarte. Etter noen runder med oppgaver hvor de samme elevene gikk igjen, derfor for en avveksling, ba jeg jenta lese opp sin tekst.

Oppgaven var enkel. Den gikk ut på å beskrive et sted. Uten å si hva stedet het. Poenget var å bruke sansene og bli bedre å beskrive. For eksempel skriv setninger om en gymsal uten å bruke ordet gymsal. Slike oppgaver vekker ofte engasjement hos elevene fordi det blir som en gjettelek. For meg handler det om å vise at forfattere skaper engasjementet når de vekker vår nysgjerrighet.

 

Den unge jenta lente seg over pulten og leste uten protest. Teksten skilte seg også ut. Den holdt et kvalitativt høyere nivå enn de andre. Måten hun beskrev stedet på. De originale bildene og hvordan hun nærmest panorerte et kamera motstandsløst rundt.  Jenta kunne absolutt skrive. Det var det ingen tvil om. Setning for setning malte hun frem et sted som ble tydeligere for hver setning. Opprømt tittet jeg meg rundt i klasserommet. Dette var geniale saker!

 

Men ingen svarte. Ingen. Ikke en hånd, i den ellers aktive klassen hevet seg.

Stedet hun beskrev var vrient å få tak i de første setningene, men etter hvert ble det tydelig. Det ble krystallklart. Alle skjønte det, men av en eller annen grunn ville ingen svare.

 

Ansiktet til jenta var uttrykksløst. Jeg klarte ikke å dechiffrere følelsene som bodde der. Som et pokerfjes. Jenta så ned i pulten igjen. Var hun sjenert? Skamfull? Vant med at denne behandlingen?

 

Jeg tok ordet. ”En bokhandel. Dere skjønner vel at det er en bokhandel.”

 

Stillhet. En trykkende, vond stillhet.

 

Skrivekurset fortsatte. Da neste elev skulle lese opp var det som om noen hadde skrudd på en knapp igjen. Klassen var like ivrige som før. Da jenta svarte var det som om all lyd ble blåst ut av rommet. Som om vi var i en romkapsel som sprakk og all oppmuntring og anerkjennelse ble sugd ut. Kun dette kjipe vakuumet av stillheten var igjen.

 

Jenta var pen. Normalt kledd. Tydelig skoleflink. Høflig og ikke arrogant. Hun spilte på det lokale håndballaget og etter det jeg fant ut på lærerværelset – en av de topp 5 i de fleste fag.

 

I de kreative øvelsene utover dagen hadde hun masse å by på. Hun trosset stillheten. Kom med kreative ideer, morsomme vinkler og spissa konflikter. Men for denne klassen fantes det et sterkt ønske om å gjøre henne usynlig.

Det er pionerhjernene som skal redde oss fra sult, sykdom og økonomiske kriser vi føkker med i ungdomsårene og videre ut i arbeidslivet. Hvordan kan vi i det hele tatt anskueliggjøre verditapene her?

Mobbing kan aldri rettferdiggjøres, kan kanskje forstås, men aldri aksepteres. Likevel er det en del av oss. I alle tider i alle former med sin egen agenda. Å frosse ut, ignorere og overse er et mektig våpen mot de som søker aksept.

Det er ikke alltid åpenbare grunner for hvorfor noen mobbes. Utover at de er mer kreative og morsommere enn andre. De begavete fryses ut fordi de har noe å by på, er med på å flytte menneskeheten et hakk i riktig retning. Hvorfor er det så viktig for flokken å tie pioneren ihjel? Hvorfor oppleves dette som så brysomt?

Heldigvis noen som har skjønt det!

Jeg har møtt gründere, verdensberømte forfattere og kunstnere. Lest biografier til noen av verdens største tenkere. Oppsiktsvekkende mange av dem opplevde mobbing, ikke bare i barndommen, men også i voksen alder. Flere holdt på å gi opp med visjonene sine. Andre gjemte seg bort. Jeg har tenkt at det er derfor de ble så berømte? At de satt på rommet sitt og tegnet og tenkte, mens vi andre lekte ute med de andre? Dette stemmer sikkert for noen. Samtidig vet vi at mennesker som ikke trives blir deprimerte. Deprimerte lærer saktere enn normalt. Mobbing kan ikke isolert sett ta på seg æren av å skape genier. Tvert i mot.

Mobbing er vondt og skader mennesker for livet. Likevel tenker jeg at skadeomfanget er så mye større enn individet. At neste gang du lukker ørene på et foreldremøte eller fryser ut en kollega mister vi enda en fantastisk mulighet. Å stoppe mobbing kan derfor være å tenke større. At de handler om menneskehetens beste om vi beskytter og aksepterer pionerene.